Hei 2013!

Juleferien 2012 var en velkommen pause etter et heftig år med mange aktiviteter og liten tid til å slappe av (eller blogge!). Etter en tøff innspurt med eksamener og en ekstra innsats på jobbfronten, var det godt å komme hjem og ikke gjøre annet enn å spise god mat, senke skuldrene og kikke litt i neste semesters pensumbøker nå og da.

Men nå har 2013 begynt, og om 2012 var innholdsrikt, ser ikke dette året ut til å bli noe dårligere.

1. Min utrettelige ferd mot en ny bachelorgrad ser ut til å gå mot slutten. I vår skal jeg skrive bacheloroppgaven min (bacheloroppgave nummer 3, forøvrig), hvor tema foreløpig er uvisst. Men det kommer nok til å ha ett eller annet med utvikling å gjøre, kan man håpe på.

2. Denne uken har jeg også begynt i ny jobb! Jeg har blitt engasjert hos Norsk Landbrukssamvirke for et halvt år i 70% stilling for å hjelpe til å bygge opp deres helt nye nettsider. Følg linken for å gripe sjansen (?) til å se hvordan sidene ser ut nå; om noen måneder kommer det til å komme noen mye bedre!

3. Ellers fortsetter jeg i mitt herlige 20%-engasjement hos Norges Bygdekvinnelag for å stadig bistå kvinnene på bygden i å administrere nettsider og spre viktig informasjon. (Jeg skjønner fremdeles ikke helt hvordan det gikk til at jeg plutselig har blitt en sånn som liksom skal være teknologikyndig, men jeg lever på forestillingen så lenge det er mulig!)

4. For ikke å snakke om Spire! Her er det mye spennende som skjer, gitt. Jeg er fortsatt leder for Matutvalget, som allerede har store planer for året. I tillegg blir et annet hjertebarn, Framtidsombudskampanjen, lansert i februar. Og her er det mye å ta fatt i. Det er ikke bare bare å få innført en ny institusjon i Norge, selv om akkurat denne er så awesome at det burde være innlysende for noen hver at den burde vært innført allerede for lenge siden. Derfor går mye tid med til arbeid med politisk påvirkning og siste innspurt av planlegging av kampanjen. Denne helgen er jeg for eksempel i Bergen og har hatt workshop med Spires lokallag for å forberede dem til kampanjeperioden. Det ligger an til å bli bra! Jeg har troen.

Som du kanskje skjønner, er det dermed liten tid til andre ting for tiden, som for eksempel å sove og spise. Og min kjære samboer får nok ikke helt oppfylt oppmerksomhetskvoten sin heller. Men jeg har så klart ambisjoner om at dette skal bli meget bedre, for eksempel i mars, når kampanjen er over. I mai er bacheloren også over, og i juli er jeg ferdig i Norsk Landbrukssamvirke. Derfor ligger det an til å bli en, i hvert fall relativt sett, veldig avslappende høst med god tid til hobbyprosjekter, turer i skogen, musikklaging, strikking og starten på masterstudier!

Men den tid, den… lykke? 2013 har i hvert fall fått en knallstart, og nå har jeg til og med blogget. Har også ambisjoner om å få lagt ut litt bilder som er på etterskudd, og vil også bli flinkere til å bruke kameraet mitt oftere.

Det er dette som er så herlig med nyttår. Man får en ny start, en ny mulighet til å gjøre en bedre versjon av seg selv. Om man klarer det eller ikke, er ikke så viktig. Det fine er at man kan gå rundt en periode med en følelse av at alt er mulig.

Urettferdig!

Vi lever i en verden med ufattelige ulikheter. For noen år siden eide verdens 10% rikeste 85% av verdens rikdom. Den fattigste halvdelen av jordens befolkning eide kun 1%. Og ulikhetene bare øker.

Ulikheter var spesielt tydelige da vi var i Rio de Janerio i juni for å delta på Rio+20. Vi fikk ikke sett veldig mye av byen, men vi kjørte i hvert fall gjennom den to ganger hver dag med buss til og fra konferansesenteret. Rio er en vanvittig stor by, så stor at man føler man drukner litt.  Mens man kjører, kan man se kilometer på kilometer med slumbebyggelse, favelaer. Rekken av nedslitte og falleferdige skur som bare i beste fall kan kalles hus, kan virke endeløse. Tusenvis av triste skjebner. Mye å ta inn for en jente fra Norge.

Favela. Bilde: rioonwatch.org

Samtidig som millioner av mennesker i Rio sannsynligvis kjempet for å overleve og skaffe mat på bordet, deltok dresskledde statsledere og ministere fra hele verden på viktige møter og mottakelser med gratis champagne. De fikk bo på de beste suitene i byen, og ble fraktet i privatbiler med politieskorte eller til og med med helikopter – flappelydene lå i lufta konstant de tre dagene selve konferansen pågikk. De brukte usjenert av både sine egne og Brasil sitt statsbudsjett, og belastet sansynligvis verden med et større økologisk fotavtrykk i løpet av Rio+20 enn det hundre fastboende fra nærmeste favela er ansvarlig for i løpet av et helt liv.

Det er helt utrolig at det fins så stor urettferdighet i verden. Og minst like utrolig er det at gatene ikke konstant er fulle av protesterende horder. For hvordan går det an å godta at vi har det slik? Hvordan kan vi godta at folk lever i bunnløs fattigdom som ikke er forårsaket av noe annet enn at de var uheldig å bli født inn i den den gale delen av befolkningen? Hvordan kan verdens ledere i det hele tatt ha skam nok til å vende tilbake igjen til sine hjemland uten en konkret og ambisiøs plan for å utrydde fattigdom og urettferdighet? Skal ikke alle mennesker være like mye verdt?

Enkelte, ofte høyreorienterte, markedsglade liberalister, kaller ulikhet for en nødvendighet. Det frie markedet skal føre til økonomisk vekst for alle – på sikt – men først må bare noen tjene seg rike først. Økonomien kan nemlig ikke vokse dersom ikke noen investerer, om ikke noen akkumulerer kapital. Deretter skal pengene på magisk vis renne ned til de lavere lagene. Det er sant at flere land har opplevd en stor økonomisk vekst de siste årene. Men har dette bidratt til en bedre hverdag for folk flest? Eller har det bare bidratt til å øke BNP? Statistikkene peker bare i en retning: ulikhetene vokser. De rike blir rikere, mens de fattige blir relativt sett uendelig mye fattigere. Hvor lenge må vi vente før markedsliberalismen skal ordne opp i alle problemer? Hvor lang tid må gå før vi kan innrømme at medisinen dreper pasienten? Hvor lenge kan vi som mennesker stå og se på at medmennesker lever i nød? Og hvor går grensen mellom “nødvendig” ulikhet og bare altfor mye ulikhet?

Jeg klarer ikke annet enn å tenke at det må finnes en bedre måte å gjøre dette på. Vi skal liksom være den arten som har klart å utvikle de høyeste kognitive evnene på jord. Det må da kunne gå an å bruke de evnene til å ordne opp i det dysfunksjonelle samfunnet vi har skapt. Vi må da finne en eller annen løsning som er bedre enn dette her.

Spørsmålet er om vi vil. Vi bør, for uten medmennesklighet, hva er vi da? Men vil vi? Det enkle svaret på det er nei. Ganske enkelt fordi dersom de av oss i verden som har makten til å endre noe hadde ønsket det, hadde det vært gjort allerede. Det er mye mer behagelig å la være å gjøre noe. Sippe champagnen i fred. Og prøve å ignorere den vanvittige kognitive dissonansen som følger med når du vet at du er delvis ansvarlig for fattigdommen til de tusenvis som blir frarøvet de mest grunnleggende nødvendigheter, på grunn av ditt forbruk.

Jeg? Jeg vant i lotto. Jeg ble født i Norge, inn i en god og trygg familie. Jeg har studier, jobb, mat, et sted å bo og en kjæreste som gjør hver dag bedre. Hva jeg gjorde for å fortjene det?

Absolutt ingenting.

Matsikkerhet seiler opp som lyspunkt fra Rio+20

Etter noen svært intense uker og et skuffende resultat fra Rio+20, sitter jeg her og prøver å skaffe litt overblikk og fordøye alt som har skjedd. Vi som har vært her for Spire, har hovedsaklig fokusert på temaet om Ombudsperson for framtidieg generasjoner, men vi har også vært opptatt av jordbruksforhandlingene. Både jeg og Siv som har vært sammen med meg i Rio er jo med i matutvalget i Spire, og jordbruk har vært en av prioriteringsområdene under konferansen. Her er mine korte refleksjoenr om temaet, som også er postet på Putsj sine sider.

Selv om de aller fleste på langt nær er enig i at Rio+20-dokumentet ”The Future We Want” virkelig beskriver fremtiden vi trenger, er delen om matsikkerhet ikke så verst.

Vi fra Spire var svært bekymret under PrepCommen for at forhandlingsparter som USA og deler av G77 ville fjerne alle referanser til forpliktelser, internasjonale retningslinjer og retten til mat fra dokumentet. Dermed ville vi fått et nært sagt ubrukelig resultat, som ikke ville hjulpet oss i kampen mot sult og underernæring.

Heldigvis ble våre bekymringer gjort til skamme da Brasil la fram den nye versjonen av forhandlingsteksten, som senere ble vedtatt. Her var mange gode og viktige punkter tatt med. Kapittelet om mat og jordbruk er en av de sterkeste delene av teksten.

For Spire har det vært spesielt viktig at dokumentet fra Rio+20 stadfester mat som en menneskerettighet. Mennesker må kunne skaffe seg mat selv om de er fattige. Det innebærer at stater har ansvar for å sikre at deres innbyggere ikke sulter, og at mat ikke kan anses som en vanlig handelsvare på lik linje med andre varer. I tillegg har det vært et krav både fra vår og Norges side at småskala jordbruk og bønder, spesielt kvinner, skal bli anerkjent sin viktige rolle i å sørge for matsikkerhet i utviklingsland. Vi skårer bra på begge punkter.

I ”The Future We Want” står det at landene stadfester sitt ansvar for å sørge for at alle skal ha tilgang til nok og næringsrik mat, jamfør retten alle har til å slippe å leve et liv i sult. Altså sier man ikke rett ut at mat er en menneskerettighet, men det er likevel et fokus på at alle skal kunne få tak i maten de trenger, og at denne maten skal være næringsrik og ikke bare mat full av tomme kalorier. Dermed erkjenner man også viktigheten av å sette all verdens feilernæring på dagsorden.

Fra vårt synspunkt er dette et bra grunnlag vi kan jobbe videre med for å ansvarliggjøre verdens ledere i kampen mot sult. I tillegg erkjennes det at matsikkerhet og jordbruk både har en sosial, økonomisk og miljømessig dimensjon, og at man må se helheten mellom disse. Dette er veldig positivt.

Dokumentet nevner også andre sentrale ting, som at man må jobbe for å forebygge matsvinn, at teknologioverføring må komme småbønder, og ikke bare industrielt jordbruk til gode, at man må ta vare på tradisjonelle jordbruksmetoder og systemer for å ta vare på såfrø, og at bønder i utviklingsland må få ta tilgang til markeder, utdannelse, helsetilbud og finansielle ordninger.

Dersom man skal peke på noe negativt, er det etter min smak fremdeles for mye vekt på markedsliberalisme og frihandel som middel for å sikre verdens matsikkerhet. Dette er oppskriften vi har fulgt de siste tretti årene, og den har tydeligvis ikke funket. Det burde også være klarere oppfordringer til at alle land må følge retningslinjene som forhandles i FNs komite for matsikkerhet, som blant annet dreier seg om landinvesteringer og ansvarlig forvaltning av jord. Dette er områder verdens sivilsamfunn definitivt kan presse mer for framover.

The end is near

…of what I would like to call the negotiations of Rio+20. However, the last two days there haven’t been any negotiations on minister level during the actual Rio+20-conference at all. The outcome document was in reality agreed upon before the important people came. Now the world leaders are wasting their own and everybody else’s time spending three days on monologues.

There has been much frustration and anger amongst both civil society and some of the delegates since Brazil chose to close the text before the real conference even began. Especially youth have voiced great concern about the fact that the outcome document “The Future We Want” is not even close to being the future we want for most of us. There is little ambition to trace in the text, and the world leaders fail to take responsibility and commit to ensure us and the coming generations a safe and equitable future. This is something the world cannot and should not tolerate.

A lot of actions has been held accordingly, and the youth have been visible. Yesterday there was a red line action where the youth stood in line wearing red and showing what the non-bargaining points for our part was.

Young people from Major Group for Children and Youth in action for our red lines.

Today, there also was a very powerful walk-out from 130 youth who was fed up by the weak poutcome and us not being included in the negotiations as important stakeholders in our own future. After having a ritual rip-up of the negotiation text, they gave up their accreditation badges and walked out on the entire conference.

The ones of us who stayed behind are all sympathetic towards the walk-out, but are staying behind for the last day in order to hopefully fully voice our dismay on the closing plenary tomorrow where all the major groups are being allowed a short speech.

As you might guess, the general mood in our working group has been quite depressed and defeated since we foud out that the battle for the negotiation text had to be given up as what could have been a concrete result from the conference was sacrifised at the altar of short-termism, irresponsibility and lack of ambition from our so-called leaders.

Therefore, it was encouraging, especially for us from Spire, to get a chance to meet up with the Hungarian Ombudsperson for future generations (yes, he excists!) today. He is a very nice man who has been safeguarding the interests of future generations for the past four years.  Sándor Fülöp could share some of his knowledge and experience with us, and this is very valuable as we are planning on a campaign to establish a national Ombudsperson for Future Generations in Norway that will take place the coming year.

Siv Maren, Pieter-Jan and Alice from the MGCY Institutional Framework Task Force in dialogue with Sándor (right)

We also got to talk with Tony Oposa, who’s a highly inspirational environmental lawyer that had the first environmental lawsuit on behalf of future generations, and who won. His ideas on preserving the sources of life for the ones who will follow us forms the foundation of the whole concept of the Ombudsperson. Tony said that we as youth must take the lead and responsibility to make things ringht. He said we had to be courageous and not give up, and imprtantly: Not forget the power of One. In other words, how much one person really can do. We will try not to forget this in future battles for equity and justice.

We were also engouraged by reading this web article in Putsj (Environment magazine by Young Friends of The Earth Norway), where Norwgian development minister Heikki Holmås says that Norway will continue working on the High Commissioner for Future Generations and give some (hopefully valuable) input on the report that (hopefully) will be written regarding (hopefully) this subject and sustainable development and future generations in general. We in Spire is very happy that we have managed to turn the Norwegian governement from initially being reserved to the idea to becoming one of the clear supportes for such an institution. Go Norway. Hopefully they will continue voicing the concerns of youth also a long time after the Rio conference is closed.

Even though there have been some long, tiring and in part depressing days, we have also tried to have a nice time once in a while. A couple of days ago we had a really nice dinner with most of the Norwegian civil society people.

Mona (ForUM, left) and the girls from YMCA-YWCA Global

Siv Maren enjoying a highly recommendable dinner

Kine (LAG), Andrew (Development Fund), Andrew (ForUM) and Mattias (Changemaker) chatting

Ombudsperson status and Institutional Framework A-B-C

So I thought I might give a more thorough explanation to what it actually is that we from Spire work with here at Rio+20. A lot of the things concerning Institutional Framework for Sustainable Development (IFSD) are quite technical and it’s nice to get some insight  into the UN system so as to understand what it is we’re talking about.

Firstly: The UNEP/UNEO-discussion.
There is a general agreement about the fact that the Environmental pillar in Sustainable development hasn’t been strong enough until now. So therefor the negotiationg parties is “agreeing” on a “strengthening” og UN Environment Programme. As it is now, the programme is quite small with a very little budget, not even near being able to tackle the environmental difficulties we want it to. However, the manner of this strengthening is a point of disagreement. While the best thing would be to make UNEP into a so-called specialized agency within the UN (like an organization focusing on a special area such as the WHO and UN Women), to be called UNEO, some countries and the US in particular is blocking an upgrade of this scale under the excuse that it is too expencive and would add to beuraucracy (the unofficial version being that Americans are hopelessly lagging behind in environmental counsciousness and are afraid to do anything in an election year).  So they are preferring to just strengthen UNEP instead within its excisting mandate, whatever that may entail. The EU is especially unpleased with this, as a UNEO is a big thing for them. Same with Norway and some African countries.

The discussion on a Sustainable Development Council / High Level Forum
Several countries have shown a genuine interest in making Sustainable Development politics within the UN stronger, more coherent and streamlined. Therefore, the establishment of an SD council has been discussed. As of now, the body for Sustainable Development in the UN is the Commission on SD under the Economic and Social Committe (ECOSOC). It is a common view that the CSD is not as functional or effective as one would like, much to the fact that ECOSOC as an overarching institution has been watered down the last decades in terms of political strength. So, it has been a beig deal especially for Norway and the EU to establish a new and stronger institution outside of ECOSOC, under the General Assembly (such as the Human Rights Council). It now looks as if the Commission on SD is only changing superficially and is still placed within ECOSOC. The new name will be a High Level Forum with universal membership. It is not really very clear how this will work to ensure coherence in the SD politics, and not either how it will make sure that the environmental pillar is strengthened, as environment is not a relevant thing for ECOSOC. Needless to say, a lot of people is not pleased.

Ombudsperson/High level rep/High Commissioner for future generations
The idea with the Ombudsperson was to create an institution that has special responsibility to ensure a long term perspective in all politics. The future generations is to provide SD with a reckognizable face. As we in Spire suggests it, the High Commissioner should be placed under the SD council (that is not going to be), answering to the General Assembly. The High Commissioner would be a independent body that would work on SD coherence and put things in the interests of future generations on the agenda. As the text is right now, the G77 has blocked the High Commisioner and turned it into a voluntary report instead. The paragraph is as follows:

“We invite the SG to promote intergenerational dialogue and solidarity for the achievement of sustainable development, taking into account the needs of future generations, including by inviting the SG to provide a report in this regard.”

I think it’s safe to say that we’re all very unhappy with this, except for a couple of countries within the G77. Our only hope now for reviving the High Commissioner is if the text is negotiated at the High Level segment. As for now, it’s not good to know wether or not this will happen, because a lot of countries said they were more or less ok with the closed text as it is now. However, we know that for a lot of countries this is not really true. So it will be exciting to see what happens the next days.

For more updates on Rio in both English and Norwegian, read our Spireblog. I also recommend this blog which adds to our blogs from the perspective of Major Group for Children and youth. And, for Norwegians, also follow our friends from Changemaker on their blog.

Lastly, some pics from the last days:

Me and Siv Maren protesting outside the negotiation room

Kine and Hanna, Norweigan girls, discussing agriculture issues

Agriculture Side Event arranged by the More and Better Network Vandana Shiva in the middle.

A little girl underlining the importance of future generation’s right under the youth’s demonstration for a High Commissioner for future generations

A little protest against commodification of the Earth

A race to the bottom

As the third and last scheduled day of PrepCom negotiations are taking part at Rio+20, it is becoming ever more evident that the ambition for a good outcome document is almost non-existent and that a happy ending for this conference looks grim at this point.

One might believe that as the world is in its greatest peril and as the UN hosts a conference that gives us the opportunity of a generation to address these problems, the countries would jump at the opportunity. One might believe that as the climate change is progressing and ever more people are vulnerable and living in desperate situations throughout the World, our leaders would feel the responsibility to solve these problems instead of shying away from them. Sadly, this seems not to be the case. Instead, under the Rio+20 negotiations, it is ever more evident that the slightest formulations on commitments of any kind is consequently being deleted by the participants. Any aspiration for making a real and positive change in the world is being cut down. In fact, during the talks one hears several times the words “this text proposal is too strong, we need something weaker if we are to agree” being uttered. And we who sit there and actually gives a damn, become ever more frustrated, wondering why these countries have even bothered to turn up to this conference. Is it all a game to them? It would seem so.

Participants during the splinter group on food security. Photo: IISD.

At a Side Event about Ombudsperson for future generations today, the Chair said: “Nobody wants their children to drink filthy water. Nobody wants their children to breathe filthy air. Yet this is what we are doing to the environment”. This becomes apparent just by looking out the window of the buses we use to drive to the convention centre every morning. The bus drive can be almost two hours because the roads are jammed with traffic. The queues consists of thousands of private cars, with one person in each car. The air is full of cabon dioxide. The big houses along the way are spending huge amounts of energy on airconditioning, not because it’s so very hot, but because the air is so polluted. And the paved areas between and next to the road could have been used for growing food for hungry people, but are instead paved with sement.

As a member of the young generation going to inherit the world that is ever more going to pieces, I keep wondering how we have managed to end up in this situation. That even though everybody should have the interest of making this world more sustainable, not even our elected leaders can find agreement on the most ambitiousless of negotiation texts. No matter how great a peril we’re in, it doesn’t seem like the parties have the capability of looking at the broader picture and take action in the direction that is really needed. Instead everyone gets tangled up in their own country’s concerns and are all about their own selfish needs.

This is not about people. It’s not about quality of life and the fulfilment of basic needs. The World’s leaders could easily have gotten rid of world hunger, had they wanted to. The problem is that it doesn’t seem like they do.

If this is how the grown-up generation responds to crises, what kind of example does it set for the ones who are going to take over?

There is a lack of vision in Rio, and it becomes ever more apparent that this conference won’t give us a good outcome. It is a race to the bottom where the World’s nations are competing to be the ones who can keep on doing the most harm to our planet, leaving an ever more polluted world to their children and grandchildren.

Still, the young people are not giving up. We are aiming for small victories, like getting non-formal education into the text. We are working hard for Ombudsperson for future generations, and we are working for better social and environmental justice. While these things won’t save the world on its own, they are building blocks on which we can try to build a new foundation on the ruins of what our forerunners are eagerly trying to destroy.

For those who haven’t read the Spire blog’s update on yesterday, read it here.

På tide å skru opp tempoet

Vi er kommet over halvveis i andre dag av PrepCom, (klokken begynner å nærme seg 18 her i Rio) og forhandlingene har nå kommet ordentlig i gang. Mange av barndesykdommene fra i går har i dag bedret seg og det meste går etter planlagt tid. Det virker også som om forhandlerne endelig har begynt å skjønne at tempoet trengs å skrus opp om vi i det hele tatt skal klare å ro denne avtalen i land. Det er derfor færre opphold i forhandlingene med 15 minutters pauser hvor ingen helt vet hva de skal si, og ordstyrerne har også blitt striksere i dag.

Norske Marianne Loe (til høyre) som leder forhandlingene på IFSD Splinter Group

Likevel har ikke fokuset bedret seg noe særlig, og skjønt folk snakker fortere, er likevel diskusjonene på ekstremt detaljnivå.

Teksten det forhandles om – Zero draft – er svært lang og oppdelt i mange paragrapfer. Selv om de ulike forhandlingsgruppene kun fokuserer på enkelte deler av teksten, går det likevel så sakte at man i løpet av en forhandlingsrunde på flere timer kan ende opp med å ha diskutert samme paragraf hele tiden (og kanskje ikke en gang kommet til enighet). Når det gjelder hvordan det blir gjort i praksis, er det nok mye slik man forestiller seg det. Alle landenes forhandlere sitter rundt et stort bord med hver sine mikrofoner. Mens de snakker om hva slags ord som skal inn eller ut av teksten og hvordan setninger kan omformuleres, sitter sekretæren og legger til endringene i Zero Doc på storskjerm. Interesserte fra sivilsamfunn og annet kan sitte på stoler i bakgrunnen. Når man sitter her som tilskuer er det lett å bli frustrert over alt det diplomatiske tullpratet og få lyst til å rope ut ”bare bli ferdig!”. Og det er nok langt fra bare oss som er utålmodig. Etter et møte med forhandlende representanter fra den norske delegasjonen i dag har jeg et sterkt inntrykk av at også mange av landene er frustrert. Men de forblir pragmatiske, og som den ene av dem sa: ”Vi blir sittende her til vi er enige.”

Landene som forhandler har lagt seg på en sterkere linje i dag, og spesielt ser vi en tendens til motsetningsforhold mellom G77 og resten. G77 består av om lag 130 land, som er utviklingsland som forhandler i blokk. Dette er positivt for u-landene som tidligere har manglet en klar stemme i store internasjonale forhandlinger, og som nå finner større styrke i å forhandle sammen. Det store problemet med G77 er at de opererer etter prinsippet ”en mot – alle mot”, som innebærer at om kun ett av de (svært mange og svært ulike) landene er uenig i noe som står i teksten, er hele blokken mot. Dette viser seg å være veldig lite konstruktivt da u-landene viser seg å legge en stor brems på forhandlingene. Vi håper det er en strategi at de steileste frontene blir framvist nå slik at partene har noe å forhandle med videre og kan inngå kompromisser etter hvert.

Diskusjoner mellom EU (mannen) og G77 i IFSD-forhandlingene.

Ellers opplever vi vanskeligheter med å få innblikk i alt vi ønsker, for FN har begynt å lukke mange av møtene. Heldigvis er fremdeles IFSD-forhandlingene (Institutional Framework for Sustainable Development) fremdeles åpne, i tillegg til Green Economy, og det er jo disse som er mest interessante for oss. Men f.eks jordbruksforhandlingene og de andre temaforhandlingene er det vanskelig å komme inn på. Dette har muligens noe å gjøre med at rommene som brukes er veldig små. I tillegg er det en del møter på planene som er fullstendig lukket og som vi ikke en gang får vite hva skal dreie seg om. Åpenhet og demokrati er med andre ord noe FN har stort forbedringspotensial på.

I morgen er etter planen siste dag av PrepCom og ingen vet helt hva som skjer etter det, men forventningene er at forhandlingene bare kommer til å fortsette fram til ministerne kommer og konferansen begynner den 20. Vi håper alle har fått litt mer gass i rumpen (eller a rocket up their bottoms, som en av våre herlige briter på IFSD Task Forcen så treffende sa det) innen den tid. Spires representanter forholder seg fremdeles optimistisk og håper FN klarer å fasilitere en konstruktiv enighet og et bra resultat.

Jeg og Siv Maren har fremdeles FN i hjertet.

 

 

Utenom det? Vel, etter våre første dager i Rio har vi i hvert fall erfart at det er en by med vanvittig høy luftfuktighet. Dette innebærer at ingenting egentlig noensinne tørker, og at det alltid er et klamt lag på huden. Det er veldig rart å bli vant til. Ellers er det godt og varmt, i hvert fall ute. De kunne nok imidlertid spart mye penger og elektrisitet på å roe ned klimaanleggene, for inne sitter vi alle og fryser. Jeg kan ikke skjønne at brasilianere som sjelden opplever kjølige temperaturer kan synes dette er behagelig når til og med vi fra det kalde nord sliter med inneklimaet.

Ellers har jeg fått et myggstikk. La oss håpe det ikke er Denguemygg!