Jeg orker ikke

Jeg orker ikke vinter og kulde og mørke.

Jeg orker ikke Facebook og mobil og evig mas på sosiale medier.

Jeg orker ikke salgsoppgaver, prospekter og meglere.

Jeg orker ikke tanken på pakking, flytting, organisering, handling, innredning, nye rutiner, og alt som skal finnes ut av på nytt.

Jeg orker ikke forventninger til hvor jeg skal være, hva jeg skal gjøre, hva jeg skal si, hva jeg skal prestere.

Jeg orker ikke julegaver, julekalendere, handling, baking, julekos, avskjeder og hygge.

Jeg orker ikke nyheter, reklame, click-bait-artikler, memes og ord som bare har støy og ikke mening.

Jeg orker ikke Erna Solberg, Nord-Korea, Trump, statsbudsjettet, oljepolitikk, krig og regjeringsforhandlinger.

Jeg orker ikke å lage mat. Jeg orker ikke å smile. Jeg orker ikke meningsløse TV-serier.

Jeg orker ikke verden. Jeg orker ikke følelsene. Jeg orker ikke bråket. Jeg orker ikke livet.

Jeg orker ikke meg.

Akkurat nå.

Spør igjen til neste år.

20171209_102051

Advertisements

Søndag

I dag har jeg ikke uendelig lange tankerekker å dele. Bare to bilder, og en liten hyllest til søndagen.

Dagen hvor man kan kan sitte og spise frokost med fine folk i flere timer, mens solen lyser gjennom vinduet.

 

IMG_20171210_102316_818

Og dagen hvor man kan sitte stille i sofaen i en halv uendelighet og bare stirre på det fineste, søteste, herligste og mest komiske vesenet i verden.

20171210_1529134

Og tenke på hvor heldig man er.

Dreper skolen kreativiteten?

Åh!

Jeg klarte ikke å legge temaet om kreativitet fra forrige blogginnlegg helt fra meg, og så fant jeg denne ted talken som bare gikk rett inn i kjernen av tematikken, og så ble jeg superinspirert.

Videoen er fra 2006 og har blitt sett av nesten 50 millioner mennesker, så jeg er ikke akkurat den første som oppdager den, men den er akkurat like bra og like relevant som den var for over ti år siden, så jeg anbefaler den veldig. Den er fantastisk!

Ken Robinson kommer innom mange ulike poenger i løpet av praten, men hovedbudskapet er hvordan skole- og utdanningssystemet lærer mennesker opp til å slutte å bruke kreativiteten sin. Han snakker om hvordan matematikk og fag med “fasitsvar” blir ansett som mest verdifulle, mens kreative fag havner nederst på rangstigen. Elever lærer at akademiske mål er de viktigste, mens det å bruke andre evner er bortkastet. Resultatet blir at en stor gruppe mennesker øver seg på å passe inn i en mal hvor universitetsprofessoren er idealet, og man skal forsøke å følge samme oppskrift for å komme fram til forhåndsdefinerte resultat, istedenfor å tenke selv og prøve å finne opp nye ting. Det fører til at alle blir livredd for å gjøre noe feil.

Dette syns jeg er både tankevekkende og foruroligende. Det er jo mange som er kritiske og mener at skolen er for teoretisk fagtung og ikke er tilpasset nok til elevenes individuelle evner og interesser. Politikerne snakker varmt om hvordan framtidens utfordringer skal løses gjennom teknologiutvikling og innovasjon, men samtidig lærer vi ikke den oppvoksende generasjonen opp til å tenke hverken kritisk eller innovativt. Vi lærer dem til å følge oppskrifter og være lydige. Egentlig akkurat det motsatte av hva samfunnet trenger.

Det jeg syns er det tristeste, er at det fins så utrolig mange barn der ute med evner som de blir avlært fra å bruke, og interesser de blir oppfordret til å gå bort fra. Unger som liker å være ute og leke, som vil springe, bygge, klatre eller utforske, blir bedt om å sitte i ro. Unger som er rastløse og som ikke passer inn i den trange og firkantede oppfatningen av hva “skoleflinke” elever skal være, blir diagnostisert eller gitt merkelapper som definerer dem som unormale, noen man må gjøre noe med for at de skal bli som de andre. Robinson nevner en historie om Gillian Lynne, en ung jente som ble tatt med til legen fordi skolen trodde hun hadde læringsvansker. Mens hun ventet på at legen og moren skulle bli ferdig med å prate, begynte hun å danse til musikken på radioen. Legen sa til moren mens de så på henne:

“Dette barnet er ikke sykt. Hun er en danser.”

I dag hadde hun sannsynligvis blitt diagnostisert og medisinert for ADHD. Mon tro om hun da hadde blitt en verdenskjent ballerina og koreograf?

Jeg tror vi skaper et system hvor veldig mange mennesker er dømt til å tape. Frafallet i videregående skole er ikke tilfeldig. Det er hva som skjer når man lager et system hvis eneste formål er at man skal komme så høyt opp på den akademiske stigen som mulig, noe som er enten uoppnåelig eller lite fristende for et stort antall av elevene. Og hva er det egentlig for? Vi har da ikke bruk for så mange professorer! Vi har ikke bruk for så mange med hverken mastergrad eller bachelorgrad for den saks skyld. Ikke at det er noe galt i å ta utdannelse – det er jo selvsagt bare bra dersom det er det man interesserer seg for – men det er ikke bra dersom det er slik at alle på død og liv må lide seg gjennom en lang universitetstilværelse for å kunne gjøre noe nyttig i samfunnet. For det er jo rett og slett ikke sant.

Hvor mange unger er det som sier at de vil bli professor når de blir stor? Kanskje noen få. Men ikke mange. Noen sier kanskje at de vil bli brannmenn eller politimenn. Noen sier fotballspillere, andre vil bli musikere, dansere, kunstnere eller snekkere. Etter hvert som man blir eldre, blir man fortalt at man må legge fra seg barnslige ønsker og satse på å bli noe “fornuftig”. Noe som gir en sikker jobb og en sikker inntekt. Man må ta en utdannelse. Og derfra skjer ofte det at man lærer seg å slutte å følge de opprinnelige innfallene og slutter å dyrke de interessene man hadde.

Det ligger utrolig mye ansvar på de som jobber som rådgivere rundt omkring på ungdomsskolene og videregående skolene rundt omkring i landet. Og det ligger mye ansvar på venner og voksne som påvirker skoleelever når de skal velge vei, og ender opp med å velge lange utdanninger. Rådene er ofte velmente. Man ser at en ungdom har et skarpt hode og kan komme langt, dersom han går inn for å studere hardt. Kanskje kan han bli lege eller psykolog. Og om det er noe han har lyst til, er jo ingenting bedre enn det.

Men hva hvis han kommer og sier at han vil bli rørlegger? Hvilken rett har da en rådgiver til å si at “nei, det bør du ikke, for du kan bli så mye mer”? Hvilken rett har de til å si at det er de mest lengst utdannelse som er de “beste” i samfunnet, og hvilken rett har de til å få denne gutten til å føle at det han har lyst til å bli er noe mindreverdig? Hva om det å bli rørlegger er det absolutt riktigste for akkurat denne gutten? Og så blir han fortalt at han bør satse på noe “bedre”, noe annet enn det han brenner for og ønsker, bare fordi han har gode karakterer og kan komme seg langt på universitetet? Nei, her er det mye som blir feil.

Universitetet er bra. Men det er ikke alt her i livet. Og det er ikke for alle. Det ligger selvsagt mye god allmenndannelse i det, og jeg tror mange har godt av en tur innom universitetet for å lære seg selvstendig arbeid, disiplin, studieteknikk og annet man får ut av å gå der. Men det er ikke slik at alle bør ha en grad. Det er ikke slik at alle bør slite over tunge fagbøker og lære seg riktig referanseteknikk bare “fordi”. Og det er ikke sånn at vi bør forvente at alle skal bli leger, psykologer eller ingeniører. For vi trenger så mye annet. Vi trenger så mange andre som vil følge interessene sine og bruke evnene sine til andre ting. Vi trenger snekkere, brannfolk, ungdomsarbeidere, kunstnere, håndtverkere, oppfinnere, kritiske stemmer, folk som liker å ta vare på andre, folk som går foran, folk som bestiger fjell, som lager klær, som starter bedrifter, som beveger følelser, og ikke minst, som produserer mat. Vi trenger BØNDER! Vi trenger folk som skaper ekte, håndfaste verdier der ute i realøkonomien.

Og da må vi slutte å si til ungdommer at akademikerne er “vinnerne”, mens resten er taperne.

20171208_223608

Stress ≠ kreativitet

I går og i natt tilbragte jeg 14 timer på tog for å være totalt åtte timer i Bergen. Et effektivt besøk som blant annet innebar chili con carne på en av mine yndlingskafeer, og blåskjellspising og milkshakedrikking med en av  mine yndlingspersoner, som (til alt hell) for noen måneder siden bestemte seg for å gjøre bergenser av seg!


En av tingene vi fabulerte om over blåskjellene, var stress og “det moderne liv”. (… “Nu til dags”, slang hjernen min på idet jeg virkelig satt her og følte meg som en gammel dame som klaget over at alt var bedre før).

Men altså, stress tenker jeg jo mye på for tiden, og jeg syns det er fascinerende hvordan “stress” har blitt en normal komponent vi tar nesten for gitt i en vanlig hverdag i et vanlig a4-liv. Nå er det jo ikke slik at alt stress er negativt – kortvarige stressreaksjoner kan både være til hjelp og være nyttige for kroppen. Det vedvarende stresset derimot, det som bare er der LITT heeele tiden, er utrolig farlig. Og like farlig er det hvor internalisert dette stresset har blitt i oss selv og i samfunnet, i hvert fall slik jeg føler det og slik det kommer til uttrykk i hamsterhjultankegangen. Det er skummelt hvor vant vi har blitt til at hverdagsstresset er en nødvendig del av et normalt liv.

Tenk på det – veldig mange av oss har jobber vi ikke får mye ut av eller ikke er særlig glade i, hvor vi sitter 7,5 timer, dag ut og dag inn, i en stol, kanskje på et lite kontor, kanskje på en skole eller et sykehus, og gjør oppgavene våre. Vi bruker tid hver dag på å komme oss til og fra jobb, kanskje en halvtime, kanskje to timer, og om vinteren ser vi til og med ikke dagslys, fordi vi kommer på jobb før det har blitt lyst og drar hjem når det blir mørkt. Den mest dyrebare tiden vi har, bruker vi på å gjøre umotiverende, stressende og/eller kjedelige ting. Vi bruker den på å gjøre arbeidsoppgaver for en arbeidsgiver, kanskje arbeidsoppgaver man aldri finner særlig meningsfulle eller aldri kommer til å bli husket noe særlig for. Fordi det er slik man skal gjøre det her i livet. Man må tjene penger, slik at man har råd til det fine huset og den fine bilen og de 1,7 barna og  barnehage og ferier i syden. Og den ferien i syden, som man har kanskje en uke hvert år, bruker man de resterende 51 ukene på å glede seg til, fordi man ikke rekker å glede seg over de vanlige hverdagene. Hverdagen er stress og kjas og mas, jobb og atter jobb, forventningspress, prestasjoner, middagslaging, kjøring og transport, klesvask og trening og eposter og husvask, logistikk og leggetid og pes for å rekke alt man skal rekke fram til neste dag begynner.

Jeg tror legevitenskapen bare så vidt er i gang med å oppdage hva alt dette stresset egentlig gjør med oss. Vedvarende stress over lang tid tror jeg kan påvirke så ufattelig mange sider ved det komplekse systemet som utgjør menneskekroppen. Vi er bare ikke skapt for å tåle å leve i stress på den måten vi gjør nå. Og det at folk drømmer om hytte på fjellet, og at “småbruk” er blant de mest populære søkeordene på finn, tror jeg bare er noen av måtene lengselen vår etter et mindre stressende liv kommer til uttrykk.

Stress ødelegger den hormonelle balansen i kroppen og kan gi mange fysiske og psykiske utslag. Et av utslagene er mangel på kreativitet. Jeg klarer rett og slett ikke å være kreativ når jeg er stresset. Det ene kan liksom ikke eksistere når det andre eksisterer. Kreativitet har sitt opphav i et rikt indre liv – i tanker som flyr, i følelser som driver en framover og søker utløp, og i ønsker om forandring og skaperkraft. Når man stresser – i hvert fall når jeg stresser – forsvinner det indre livet. Jeg slutter å tenke og føle, og kroppen min blir nummen. Alt handler om å komme gjennom hver dag, og kollapse på sofaen når kvelden kommer. Det er rett og slett ikke noe ekstra kapasitet igjen der til å tenke, drømme eller skape. Og sånn er det mange som har det – hele tiden.

Men mennesker ER jo kreative! Hele vår eksistens baserer seg på nettopp dette, det er jo kreativiteten som er hele fundamentet for evolusjonen vår. At vi har skaperkraft og innovasjon til å finne opp ny teknologi og nye måter å gjøre ting på. At vi bruker hodet, og klarer – og LIKER – å finne svar på gåter og løsninger på utfordringer. At vi tør å finne på helt sprøe ting, å prøve, å feile, å gå nye veier.

Er det ikke da HELT UFATTELIG RART at vi skaper et samfunn hvor den samme skaperkraften blir umuliggjort? Hvor vi alle skal presses inn i en lik og dørgende kjedelig (og stressende) mal hvor vi bare skal produsere uten å tenke, og aldri får tid eller overskudd til å roe ned nok til at tankene kan fly og kreativiteten kan skrus på igjen? I hvert fall ikke før vi endelig har blitt pensjonister og kan få lov til å bruke tiden vår slik vi vil? Er det ikke egentlig bare splitter pine kokos hull i hodet at vi kaster bort livene og evnene våre sånn?

—–

I’m with the rebellion.

 

Sirupdag

I dag er en treig dag. Som sirup. Som ekkel, gjørmete sirup som har gått ut på dato og ikke smaker noen ting. Hodet virker ikke. Ansiktet virker ikke. Jeg har glemt hvordan man smiler. Øynene mine renner. Jeg kjenner meg oppslukt av mørke og vil bare ligge på sofaen og se ut på ingenting. Alt går i sakte film.

Jeg vet hvordan det er å være deprimert, og syns derfor det er veldig skummelt å oppleve dager som minner meg om den følelsen. Som om livet er meningsløst, og ingenting man gjør er noen vits. At man ikke har noen grunn til å komme opp av sengen. Ingenting å glede seg til. Ingen tiltakslyst. Alt er et ork, og det fins ingen lyspunkt. Jeg er alene. Livet er verdensrommet, og jeg svever rundt som en satelitt.

Objektivt vet jeg at det er en fase. Objektivt vet jeg at livet er meningsfullt, at jeg har mye å glede meg til, mye å bidra med, mange som er glad i meg, mange spennende ting å oppleve, mange gode minner å skape. Men akkurat i dag, akkurat nå, føler jeg det ikke.

Så derfor skriver jeg ned noen ting som jeg er takknemlig for, sånn for å minne meg selv på at sånn som i dag er ikke sånn livet egentlig er, og sånn jeg føler meg nå er ikke sånn jeg egentlig føler meg.

  • Jeg er takknemlig for de hele førti minuttene i dag morges hvor Linus lå i armene mine, helt inntil meg, og sov mens jeg kunne ligge med kinnet inntil pelsen hans og høre ham puste.
  • Jeg er takknemlig for at jeg lever, og at kroppen min virker – at jeg kan gå, springe, gå turer i skogen og slippe å bekymre meg for helsen.
  • Jeg er takknemlig for to fine, lange samtaler jeg hadde med to gode venner i går.
  • Jeg er takknemlig for sengen min. Den varme, myke, gode sengen min.
  • Jeg er takknemlig for at det snart er juleferie, at jeg skal være med familien min og at jeg skal hjem til et BADEKAR.
  • Jeg er takknemlig for at 2017 snart er ferdig, at 2018 snart begynner og at hver dag som går bringer oss litt nærmere våren og lysere dager.

20171203_110337

 

Hvem er du?

Mennesker er enkle: Vi elsker å høre om oss selv.

Derfor liker vi også alle slags mulige ting kan fortelle oss noe om hvem vi er, hva vi liker, og hva slags type mennesker vi er, uansett om vi lærer noe nytt eller kanskje bare får bekreftet ting vi allerede vet. Tester og quizer som “hva slags personlighetstype er du”, “bruker du høyre eller venstre hjernehalvdel”, og “hvilken kjent diktator er du” blir aldri kjedelig, ikke minst når den smått ekshibisjonistiske delen av oss kan glede seg over kommentarer og tilbakemeldinger i kommentarfeltet.

Denne saken dukket opp i feeden min for litt siden:

11244710_901410869900712_1456248258646434637_n

Hva ble dine ord? For min del var det “LOVE”, “HONESTY” og “FRIENDS”.

Jeg vet ikke hvor mye av dette som bare er tilfeldig og hvor mye det er at hjernen tiltrekkes mer mot enkelte ord enn andre, men det var uansett en grunn til at jeg stoppet litt opp i scrollingen og begynte å tenke; stemmer dette for meg? Er det først og fremst disse tre ordene som definerer meg og mitt liv?

Folk flest har enormt mange sider ved seg, hvor kun noen få kommer til syne til enhver tid. Man har mange forskjellige interesser og mange forskjellige personlighetsfasetter, og velger ofte å vise forskjellige deler av personligheten avhengig av hvem man møter og hvilke situasjoner man er i. Dessuten har man ulike roller – man kan for eksempel være både søster, datter, mor, medarbeider, bestevenn, kjæreste, styremedlem i sameiet, kormedlem, leder for rollespillgruppen, deltaker på yogakurs og så videre, og så videre – kort sagt, alle disse relasjonene og rollene man har når man forholder seg til andre mennesker i små og store sosiale situasjoner. Og alle rollene og situasjonene kommer med et sett av forventninger, både forventninger til seg selv og forventninger fra andre.

Men hvis du ser bort fra alle rollene du til enhver tid ikler deg og alle forventningene du skal forholde seg til – hvis alt dette forsvinner og du står naken igjen, bare DEG – hva står igjen da? Hva er kjernen av deg, de verdiene som definerer deg?

For min del er det et spørsmål det er veldig vanskelig å svare på. Hva har man igjen uten alle merkelappene sine? Hva står igjen når alt annet tas bort?

Noen ord utkrystalliserer seg, og resonnerer med noe inni meg:

FRIHET.

RETTFERDIGHET.

KREATIVITET.

Og ja, KJÆRLIGHET, ÆRLIGHET OG VENNSKAP. Som fra kryssordet.

Virker som om hjernen min ikke er helt på ville veier likevel. Det passer i hvert fall bedre enn for eksempel “BEAUTY”, “LUST” eller “POWER”, som var andre ord man kunne få. Og hvis det er noe som helst selvoppfyllende over ordene kjærlighet, ærlighet og vennskap, har jeg ingenting å klage på her i livet.

Din veg

Nå er verden kald og mørk. Det blåser og er kjølig og rett og slett direkte utrivelig å være ute. Vinden rusker i håret, og det kjennes som den blåser rett inn i meg og tvers igjennom, sånn at jeg blir kald på innsiden og suges inn i et tomt og dystert vintermørke.

Vinteren og mørketiden er hyggelig når man er inne og fyrer i peisen, drikker kakao og er med familie og venner. Men jeg er ute. Jeg har hund, tross alt. Så jeg er ute. Og fryser. Og er alene. Og kjenner meg enormt liten i en stor verden med altoppslukende mørke.

En skummel verden hvor alt forandrer seg og ingen vet hvor de går. En verden hvor folk jeg er glad i og folk jeg omgir meg med, er folk jeg skal flytte fra. Ser jeg dem igjen? Hvordan kan man vite? Hvordan skal man klare å ta farvel? Hva betyr vi, i møte med andre mennesker, for hverandre, i det store bildet? Hvor blir vi av? Blir vi noe mer enn  hverandres minner? Hva gjør jeg? Hvor går jeg? Hva forlater jeg?

 

Når verden er kald og mørk og skummel, og man er usikker på alt og i overkant melankolsk, hjelper det godt med et dikt. Dette diktet passet så ekstra godt, og rørte meg så ekstra dypt, i dag. Takk til deg, Olav H. Hauge.

Ingen har varda den vegen
du skal gå
ut i det ukjende,
ut i det blå.

Dette er din veg.
Berre du
skal gå han. Og det er
uråd å snu.

Og ikkje vardar du vegen,
du hell.
Og vinden stryk ut ditt far
i aude fjell.