Storm

20171015_125129

Det er slitsomt å føle mye. Det begynner jeg å innse. Jeg skjønner godt hvorfor jeg sluttet. Hadde jeg bare forstått at jeg sluttet. Da hadde jeg kanskje unngått dette året her.

30-årskrisen er kjent for mange. 28-års-krisen kan kanskje jeg kalle det. Selv om jeg om få dager faktisk fyller 29 år, føler jeg dette er en krise som har pågått en stund. En krise som jeg føler har snudd livet mitt opp ned og kastet meg opp i løse luften, uten at jeg vet hvor jeg kommer til å lande. Men selve opptakten til krisen, det som gjør at jeg nå sitter og ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, startet for mye lenger siden. Og det er først nå jeg begynner å forstå hvordan det henger sammen.

Jeg har alltid vært et følelsesmenneske. Som liten kunne jeg begynne å gråte av alt – vakker musikk, gamle mennesker, tanken på at universet var uendelig, tanken på at alle kommer til å dø… Og så videre. Jeg kunne sitte mange timer for meg selv ute og filosofere i dype tanker. Jeg pleide å fantasere all verdens historier, og leste massevis av bøker. Følelsene mine har alltid hengt sammen med kreativiteten min, og helt til jeg ble voksen, pleide jeg å få utløp for følelsene gjennom tegning, musikk, skriving og det å lage ting. Når noe ble for mye, satt jeg meg ned ved pianoet i noen timer og lot fingrene vandre. Etter hvert begynte jeg å spille gitar og lage sanger. Jeg kunne ofte sitte oppe til seint på kveld i sengen min og spille triste melodier når livet ble for tungt.

På ett eller annet tidspunkt stoppet det. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg visste ikke en gang at det skjedde. Og jeg vet ikke om det var fordi jeg ble for travel til å føle eller om jeg ble for travel fordi jeg ønsket å slutte å føle. Men de siste årene har jeg i hvert fall ikke egentlig følt noe særlig. Vet du hvordan det er? Det kan sammenliknes med å være pakket inn i våt vatt. Som om man har et lag mellom seg selv og resten av verden. Samtidig som man er komplett avskåret fra sitt indre følelsesliv. Det er en utrolig ubehagelig, men samtidig ganske behagelig følelse. Fordi ting som er vondt og vanskelig å tenke på, som at mamma og pappa en gang kommer til å dø, eller som at vi kanskje kaster bort livene våre på ting som er meningsløse, ikke er ting som hele tiden kommer til overflaten i hodet. Det har bare dukket opp en sjelden gang. Og da har jeg som regel klart å fortrenge det igjen ganske fort.

De siste årene har jeg hatt det utrolig travelt. Jeg har hatt det så travelt at jeg ikke har rukket å leve. Og jeg har i hvert fall ikke rukket å tenke på eller prosessere særlig mange andre følelser enn de som trengs for å komme seg gjennom dagen, uken og måneden. Jeg har alltid hatt gjøremål som har fylt opp tiden. Alle tingene har føltes viktige og meningsfulle, så det har jo ikke vært noe jeg har angret på. Men midt oppi det hele glemte jeg å puste. Og jeg glemte å kjenne på meg selv, kjenne på hvordan jeg egentlig hadde det og hvor jeg egentlig skulle gå hen. Og jeg har glemt å være meg selv. Et rått og ærlig, nakent, sårbart, blidt, interessant, spontant og kreativt menneske. En person med overskudd. Jeg har bare gått på sparebluss. Jeg har bare klart meg. Og jeg har ikke hatt energi til å tenke på hverken meg selv eller andre.

For omtrent akkurat et år siden ble jeg sykemeldt med utbrenthet. Det er ikke så mange som vet det, og for meg var det et stort personlig nederlag. Men jeg var svimmel, hadde dårlig korttidshukommelse og klarte ikke alltid å snakke ordentlig, så det var ikke noe alternativ. Plutselig sa det stopp, og jeg hadde to og en halv måned borte fra jobb. Dagene bestod i å komme seg ut og gå turer med Linus, og ellers bare prøve å roe ned. Det var en hard, men nødvendig vegg å treffe. Jeg tror det var da jeg så smått begynte å tenke på andre ting. Begynte å komme meg litt ut av stresståken tenke på hvor jeg befant meg i livet. Hva var det egentlig jeg skulle bruke tiden min på?

Jeg kjente jeg hadde lyst til å skape ting igjen, og brukte mye tid på å planlegge laiven jeg arrangerte i sommer. Det var en slags oppvåkning, å få lov å begynne å bruke fantasien igjen og merke at jeg kunne bruke andre deler av hodet enn de jeg hadde overbelastet i for lang tid. Men fremdeles hadde jeg ikke overskudd. Jeg var ennå sliten og rastløs og frustrert. Jeg kom meg ikke ovenpå og følte fremdeles ikke at jeg hadde kontakt med meg selv, den delen av en selv som sitter dypt inne og sier ting som de er. Og jeg har i den siste tiden virkelig begynt å innse hvordan det å ha det sånn gjør en til et dårlig menneske. Jeg har ikke bare vært dårlig til å være ærlig overfor meg selv om hvordan jeg har det, men jeg har vært en dårlig venn og ikke minst en dårlig kjæreste. Jeg har ikke klart å sette av tid til folk jeg er glad i, eller være tilstede med dem når jeg er sammen med dem. Jeg har ikke klart å se hvilken gave hver dag er, og at tiden man har sammen med folk er den mest dyrebare. Og jeg har ikke klart å snakke med folk uten filter, filteret som filtrerer bort vanskelige følelser og tanker. Jeg har bare latt ting skure og gå, og glemt å ta vare på ting som er viktig. For hvordan kan man være ekte og ærlig med folk når man ikke er ekte og ærlig overfor seg selv? Hvis man ikke har overskudd til å sørge for at man har beina på jorden og hjertet plantet på riktig sted, hvis man ikke føler man er tilstede der man er og gjør ting med en intensjon, hvordan kan man da egentlig være tilstede for og passe på andre?

I sommer var det mye som boblet til overflaten. Jeg måtte plutselig konfrontere en hel haug med følelser som handlet om hvor jeg var i livet og hva jeg skulle gjøre. Og prosessen er jeg redd bare så vidt er i gang. Jeg følte et sterkt behov for å forandre på ting, starte et nytt kapittel i livet og komme meg unna. Jeg kjente det som om jeg holdt på å bli kvelt i mitt vante hverdagsliv. Jeg klarte ikke å finne en god nok mening med livet jeg levde, eller tingene jeg brukte tid på. Rettere sagt følte jeg at ingen av tingene jeg gjorde var særlig helhjertet, noe som jo stemte, siden jeg har hatt lite mulighet til å gjøre noe helhjertet (annet enn jobb) i lange tider. Hvilket selvsagt bare er min egen feil, som ikke har innsett det tidligere. Ikke minst følte jeg en sterk dragning mot å flytte hjem til Bergen, en dragning jeg har kjent i mange år og som har tiltatt i styrke. Jeg skjønte at uansett hva som måtte skje videre, var det nå jeg måtte flytte.

Det å plutselig skulle røske opp i tilværelsen og kjenne på mange sterke følelser etter flere år i en ganske innpakket og følelsesdempet tilværelse, er en vanskelig prosess. Og jeg kjenner på mange ting jeg ikke helt vet hvordan jeg skal takle eller tolke. Alt føles veldig stort og skummelt akkurat nå. Og derfor skriver jeg dette. For jeg vil begynne å prosessere livet mitt igjen. Jeg vil være ærlig om hva jeg føler. Og av og til innebærer det at man egentlig ikke helt vet hva man føler. Eller at man føler mange forskjellige ting på samme tid, og ikke klarer å rydde opp i hva som er hva. Av og til er alt bare rot. Og så pleier det som regel å ordne seg til slutt, på ett eller annet vis. Men i mellomtiden kan det være greit å skrive. Og kanskje kan denne skrivingen bidra til at jeg begynner å gråte mer igjen. Og kanskje kan det bidra til at jeg begynner å spille mer igjen. Og synge mer. Og blir mer ustabil, og mer kreativ, og mer helhjertet og mer tilstede. I mitt eget liv og i andres.

Til alle som har kjent meg eller blitt kjent med meg i løpet av de siste årene: jeg beklager. Jeg har ikke klart å være den personen jeg ønsker å være. Jeg har ikke klart å ta vare på hverken meg selv eller dere. Jeg har mistet kontakten med mange, og jeg har ikke klart å vedlikeholde relasjoner som betyr noe. Jeg har ikke klart å ha samtaler som betyr noe. Og jeg har såret folk jeg er glad i, og ikke har ønsket å såre.

Jeg har en følelse av at det ikke er over. Jeg sårer folk fremdeles, og det er ikke meningen. Men jeg håper i hvert fall jeg snart kan bli flinkere til å unngå det. Enkelte ting må imidlertid på plass først. Jeg har ikke helt “landet”. Og jeg har ikke grått ferdig. Jeg er et fullstendig rot og  har ikke funnet ut hva meningen med livet mitt er. Jeg er livredd for at jeg skal gjøre noe feil, eller at jeg om ett, ti eller tjue år skal angre på noe av det jeg gjør i dag. Den følelsen er lammende og fyller meg med angst. For hva er egentlig min vei? Hva skal jeg bruke livet mitt på? Hvordan kan man vite at man gjør det riktige? Jeg har ikke svaret, men jeg antar det ikke er noen andre enn meg som kan finne det ut.

Livet. Det gjør meg livredd. Jeg skjønner godt hvorfor jeg sluttet å føle. Men nå får jeg betale for det.

Advertisements

Påske <3

Ååå, så deilig påsken har vært.

Du vet når du får flere dager sammenhengende, hvor du kan sove lenge, puste rolig og ikke stresse? Hvor det ikke er noenting du må gjøre eller noen du må treffe? Sånn har påsken vært, og det har vært helt fantastisk. Skulle bare ønske den kunne vare dobbelt så lenge. Skuldrene mine har seriøst fått kjenne på det å være senket, og det var akkurat det jeg har trengt de siste månedene.

Martin har vært bortreist mesteparten av denne uken, og jeg har gjort noe så utypisk som å bli værende igjen i Oslo alene. Det vil si at jeg har fått hele fem og en halv dag helt for meg selv, i (nesten) bare mitt eget selskap. Luksus!

Påsken var jo egentlig satt av til å jobbe med masteroppgaven (som har blitt neglisjert mesteparten av tiden siden jul), og det har også blitt gjort noen grundige framskritt på den fronten. Stolt!

_DSC1215

Intervjuer er kodet og oppgaven er blitt ti sider lenger i løpet av påsken. Det fins håp. For real.

Men har også fått gjort en del andre ting, som for eksempel:

  1. Fått SOVE masse og lenge hver dag (oh joy). Skulle ikke rundt tro ti timers søvn hvert døgn var verken mulig eller sunt, men jeg tror tvert imot at det har vært kjempebra for kropp og sinn.
  2. Bakt. Jeg prøvd ut kjøkkenmaskinen for første gang og endelig fått til å bake brød som var noenlunde vellykket. De siste gangene jeg har bakt har det blitt helt mislykket, med brød som var fuktig i midten, hadde store hull og ikke klarte å holde seg sammen. Med ekstra lang elting, ekstra mye salt og grovt mel som ble lagt til bløt i kokvarmt vann en stund på forhånd, var mye av jobben gjort. Elting for hånd har jo riktignok en god terapautisk effekt, men jeg tror nok likevel det blir baking med hjelp fra maskinen framover.

    _DSC1209

  3. Sådd frø!

    _DSC1214

    Jeg har begynt å tenke ut hvordan vår nye balkong (balkongen er ikke ny, men leiligheten er jo relativt ny for oss) kan utnyttes best mulig, og laget en liten plan for hva som skal dyrkes der til sommeren. Knutekål, gressløk og tomater har godt av å forkultiveres, så disse satte jeg til å spire i vinduskarmen for noen dager siden. Kålen til høyre har jo skutt fart allerede. Kommer ikke over hvor gøy det er å se planter vokse til fra nesten ingenting og gro til å produsere deilige grønnsaker man kan spise. Spent på hvordan det blir seende ut ute når våren kommer!

  4. Spist sykt god mat
    _DSC1194

    Gikk litt amok og hamstret hos Oliviers. Haha.

    _DSC1196

    Skal kose seg i påsken, si!

  5. Gått på tur og matet ender

  6. Matet meitemarkene og fylt opp østerssopp-dyrkeboksen med kaffegrut.
    _DSC1212

    Markene lever i beste velgående, men man må jaggu være tålmodig for å ha markkompost. Det tar laaang tid…

    _DSC1210

    Sist gang ble soppkulturen infisert av en annen rar kultur. Denne gangen ser den foreløpig ut til å klare seg bra. Nå må bare toppen bli hvit, og så kan soppene begynne å gro!

     

  7. Sett alle episodene av Skam.
    skam

    Min indre tenåring har frydet seg og krympet seg om hverandre, men seriøst, denne serien er faktisk veldig imponerende laget. Skulle ikke tro en serie om den halvkleine tiden som sekstenåring skulle slå an utenfor målgruppen, men joda, jeg kan lett innrømme at jeg digger den. Og følger opp til flere av hovedkarakterene på Insta.

  8. Vært barnevakt for disse kefirkornene:

 

_DSC1205

Vanligvis ligger de i melk, men de tok seg en pause for å posere litt

 

Alt i alt vil jeg si det har vært en veldig produktiv påske.

I morgen skal jeg bruke den siste fridagen på å nyte det som er igjen av feriefølelse og manne meg opp til å møte hverdagen igjen.

Huff.

Blå penjakke

Jeg har endelig strikket et plagg om passer! Hurra!

Vanligvis strikker jeg altfor store plagg (selv om jeg nå av og til har begynt å strikke prøvelapp!), bortsett fra de gangene hvor jeg har bestemt meg for å forebygge det, og dermed ender opp med å strikke for smått. Så det å strikke noe som faktisk passer er intet annet enn en liten sensasjon. Og nå er jeg veldig fornøyd!

Oppskriften er en oppskrift fra Garnstudio som heter Sweet as honey, med alpakkagarn fra Sandnes garn (jeg har endelig begynt å ta i bruk Ravelry-kontoen min, så om du henger der, kan du finne mer informasjon her).

Jakken begynte jeg på like etter jul, og selv om den er strikket med ganske tynt garn og pinne 2,5/3, så er det jo bare en fryd å strikke med så deilig garn. Mønsteret er med raglanfelling på skuldrene, og ellers en kombinasjon av vrangbord med fletter (bare to masker i bredden) og hullmønster. Det ser ganske delikat og pent ut.

På tross av mye greier, var den ikke så vanskelig å trikke. Man skjønner seg ganske fort på hvordan mønsteret er, og etter hvert trenger man nesten ikke se på oppskriften.

_DSC0634

_DSC0641

Ganske pent med mønsteret i ryggen. (Arbeidet er ikke blokket. Jeg vet jeg burde, men jeg gidder ikke)

Det eneste jeg har å utsette på resultatet, er at avstanden mellom knappene ble veldig ujevn, noe som ser ganske sløvt ut. Det er jommen ikke alltid lett å huske på å felle til de knapphullene på riktig sted alltid. Erfaring: bedre å måle og sjekke en gang for mye enn for lite.

I dag har jeg vært på orkesterøving, og på lørdag skal vi spille ny konsert. Denne gangen er det et lite og hyggelig kammerprosjekt, så absolutt ikke så mye stress som forrige gang, med to store og lange konserter med masse vanskelig stoff.

Selv om denne konserten er kort, er det skikkelig fin musikk vi skal spille. Blant annet Elegisk melodi av Odd Grüner-Hegge, en komponist jeg ikke hadde hørt om før. Veldig nydelig låt!

 

Middag og kino: The Big Short

I går tok jeg, Martin og Kjerstin en helaften ute for å feire at jeg skrev hele to sider på masteroppgaven min (haha, små gleder). Neida. Men oppgaveskriving blir litt motiverende hvis man vet at man skal gjøre seg fortjent til noe hyggelig. Og nå når det har gått så langsomt framover så lenge, skal det ikke mye til før jeg blir litt mer optimistisk og får lyst til å feire.

_DSC0615

Vi spiste på Südøst, som har begynt å bli en av mine favorittrestauranter. Skeiet til og med ut med drinker før maten. Nam!

Jeg drakk en deilig sak med gin og pasjonsfrukt (desidert to av de beste tingene man kan ha i en drink), og Kjerstin hadde en en spenstig aquevit-einebær-ett-eller-annet som smakte langt bedre enn innholdslisten ga inntrykk av.

_DSC0620_DSC0621

Til middag hadde jeg en variant av crispy duck, med and som var oppskåret i skiver. Crispy duck er så farlig godt at jeg alltid har lyst på det når det er blant valgmulighetene på menyen. Men det er ikke så ofte vi går på asiatiske plasser da, så det blir bare en gang i blant.

_DSC0623

OMG. Nam!

_DSC0624

Etter maten var det kaffepause før vi dro på kino for å se The Big Short. Og jeg har bare en ting å si om den filmen: ALLE bør se den!

Hadde i utgangspunktet helt middels forventninger. Tenkte det var en ganske standard wall street film, kanskje med et litt annet utgangspunkt og vri enn for eksempel The wolf of wall street, men likevel. Men dette her var jo bare så mye bedre! Det er veldig sjelden jeg går på kino og får se en film som både utfordrer meg, opprører meg og virkelig får tankene til å spinne omkring store samfunnsspørsmål, som i dette tilfellet hvordan det økonomiske systemet er bygget opp og hva som burde vært gjort annerledes. Denne filmen hadde alt det, og var ganske underholdende samtidig. Langt mer systemkritisk og antikapitalistisk enn man kanskje skulle tro.

Det filmen virkelig klarer å vise, er hvor utrolig skrudd og vanvittig finansmarkedet faktisk er. Fordi banker og investorer investerte i folks huslån og pantobligasjoner, som igjen ble solgt videre til stadig nye investorer i ulike “pakker” som ingen egentlig ante innholdet i, var det mulig for finansmarkedet å vokse seg til å bli kanskje 20 ganger større enn realøkonomien, altså det som er “ekte” penger. Når vanlige folk ikke lenger kunne betale huslånene sine, raste hele systemet sammen. Bankene holdt på så lenge fordi det var veldig lukrativt for dem, helt fram til systemet bare ikke klarte det lenger. Og når alt raste sammen, var det igjen vanlige folk, gjennom staten, som måtte betale for å redde bankene fra å gå under. Mens de som stod bak og tjente fete penger på alt dette i utgangspunktet, kunne gå fri.

Personlig syns jeg at et av de største problemene som fins ved det økonomiske systemet, er at det er mulig å bygge en finansøkonomi som er helt løsrevet fra realøkonomien, og som folk bare kan spekulere i. Det absorberer så sinnsykt mange penger, som går gjennom kvernen og ender opp hos dem som allerede har mest penger fra før. Det er helt utrolig at det ikke fins flere reguleringer på finanssystemene, når man har sett hvor mye galt som kan skje når det går ut av kontroll.

Jeg syns selvsagt ikke spekulasjon skulle vært lov i det hele tatt, da. Jeg syns ikke folk skulle hatt lov til å investere i noenting som helst som ikke er konkrete verdier. Jeg syns heller ikke det skulle være lov for private aktører å eie flere boliger enn dem man selv har bruk for, for eksempel. Det driver opp priser og fører bare til mer skjevfordeling. Det er jo ikke et problem at vi har mangel på penger i verden. Problemet er at det er så grotesk skjevt fordelt. Og dette er det finansinstitusjonene bidrar til.  Jeg skulle mye heller hatt mindre “verdiskapning” og økonomisk vekst, om det kunne innebære at vanlige folk med lav inntekt kunne fått mer av ressursene som verdens aller rikeste har. Folk som sier at verden trenger økonomisk vekst, tar enten feil eller lyver. Utfordringen er å sørge for at alle har nok, og at ikke noen få tar til seg altfor mye på bekostning av felleskapet. Og så gjelder det å finne politikere som ikke bare styres av pengemakten da.

Sånn sett burde filmen gå rett inn i den amerikanske presidentvalgkampen. Den passer jo kjempebra som promofilm for Bernie Sanders!

Nei da, men seriøst. Jeg håper at veldig veldig mange ser filmen, og kanskje lærer littegranne om økonomien og blir mer kritisk samtidig. Det hadde gjort mye for samfunnet om folk skjønte mer av finansmarkedet og ble litt mer opprørt over at det fungerer slik det gjør. Da blir det enklere å gjøre noe med det.

Pulsvarmere og kaffesopp

Du trodde kanskje du leste “kaffekopp”, men nei, det står faktisk kaffeSOPP.

Kaffegrutens bruksområder er nemlig mange, og en av dem er å være et ypperlig utgangspunkt for soppdyrking. Har jeg blitt fortalt. Så sånn ser det det nye eksperimentet på kjøkkenbenken ut:

_DSC0511

Og sånn skjer det: Man blander en liten mengde soppsporer med fersk kaffegrut og lar det stå et par dager. Når blandingen er blitt hvit og soppkulturen har fått liv i seg, tilsetter man litt og litt mer kaffegrut med jevne mellomrom.

Når boksen er helt full, tar man av teipen som dekker for hullene, og så skal ideelt sett soppen vokse ut av disse. Soppen vokser nemlig når den for tilgang til lys og luft.

_DSC0512

Boksen fikk jeg for en stund siden av Kjerstin, sammen med en liten pose sporer til å starte med. Den første kultiveringen gikk dessverre ikke så bra, fordi blandingen ble infisert med muggsopp. Vanligvis tror jeg at soppen skal klare å overvinne truende bakteriekulturer, men tydeligvis gjorde jeg noe feil. Så da prøver jeg igjen!

Denne gangen fikk jeg kjøpt en stor pose med sporer av Siri som driver Gruten, så da har jeg forhåpentligvis nok til et par forsøk og kan teste ut hva som funker best.

Det store spørsmålet er imidlertid: kan jeg putte sopp-grutenblandingen oppi markkomposten etter at den er “avblomstret”, eller kommer den bare til å gjøre sopp ut av hele komposten min? Marker skal jo visstnok være veldig glad i gruten, og det hadde jo vært flott å kunne få absolutt maksimalt ut av den, men jeg vet ikke. Noen som har peiling?

Ellers tenkte jeg å vise fram et par pulsvarmere jeg har strikket (riktignok to par, ett med og ett uten perler). Designet er fra Levina og garnet er Marigarn fra Telespinn. Kjempedeilig garn! Og både kortreist og bærekraftig :)

_DSC1772

De var enkle å lage, også med perlene. Det var bare å træ på alle på tråden først, og så putte en og en inn i strikketøyet. Veldig lett, og perlene gjør faktisk en stor forskjell. Det blir litt mer pyntet. Kan være gøy å gjøre liknende ting på andre klesplagg.

_DSC1773

Perleparet har jeg beholdt selv, mens det andre gikk til Kjerstin i julegave. Ganske passende, siden det var hun som ga meg garnet for et par år siden :D Endelig kom det til bruk!

_DSC0121

P.S. Medieåret 2016 er endelig kommet godt i gang, og de siste dagene har jeg og andre folk i Spire hatt to kronikker på trykk: en i Nationen i helgen om hvorfor vi trenger å begrense kjøttforbruket og tenke mer bærekraft, og en i Vårt land i dag hvor vi kritiserer flere stortingspartier for å satse blindt på en frihandelsideologi som ikke virker. Kult! Jommen mange flinke og dyktige folk i Spire. :)

 

 

 

Boblegenser

Et av plaggene som jeg nylig har blitt ferdig med å strikke, er Pickles sin boblegenser. Denne ble jeg helt betatt av første gang jeg så den, og tenkte at en sånn kul og elegant genser ville jeg også ha.

_DSC1861

Det var en genser som var gøy å strikke. Har ikke prøvd å strikke boblestrikk før, så det var gøy å prøve noe nytt. Også var det jo veldig lett, og krevde ikke mye oppmerksomhet. Det viktigste var å passe på at mønsteret ble riktig når ermene skulle på bolen, slik at det går opp med boblene.

boblegenser

Sånn endte den opp med å se ut til slutt!

_DSC0502

Den ble jo ikke helt som på modellen da. Som det ofte blir når jeg strikker, så ble den litt for stor, så den er ganske posete. Og så går den ikke like langt ned på magen, selv om jeg prøve å strikke den litt lang. Det kan nok ha noe med at puppene mine er litt store, så jeg passer ikke alltid like godt inn i proporsjonene til strikkestørrelsene. Alt i alt kunne den godt vært litt smalere og (kanskje) litt lengre. Men syns den ble helt fin likevel, jeg.

Kanskje jeg kan strikke en liknende en en annen gang, som er smalere og går helt ned på livet? Kunne sikkert vært fint med en mye lengre vrangbord nede, som kan være helt inntilsittende, før maskeantallet går ut når mønsteret begynner.

Kanskje! Får sette det på to-do-listen over framtidige prosjekter, som blir stadig lengre :)

P.S. Jeg glemte å si hvordan det gikk med konsertene jeg gruet meg sånn til. Vi spilte to konserter helgen for litt over en uke siden, begge for nesten fullsatte saler i Bærum kulturhus. Det gikk overraskende bra! Hvis man ser bort fra at jeg skamløst jukset meg gjennom de fleste av de vanskeligste partiene, og glemte å bla om til siste side (haha) på Donau-valsen til slutt (sidemannen min måtte hviske “bla!” før jeg skjønte hva som foregikk), så gikk det ganske bra. Ingen krise i hvert fall, så da må man si seg fornøyd :) Og vi så jo ganske proffe ut.

DSC_3856

Foto: Kjerstin Gjengedal

Sofakveld

Huhei, nå springer dagene fort her. Har skullet skrive et blogginnlegg i over en uke, og det har bare alltid dukket opp så mange andre ting. Hvordan er det mulig?

Jeg er fullstendig overbevist om at vi ikke er skapt for å gjøre så mye som vi gjør. Nå har jeg ikke en gang a4-liv med fulltidsjobb og stramme timeplaner hvor alle hverdagene er like, men allikevel kjenner jeg at jeg skulle hatt mye mer fritid! Jeg tror ikke det er meningen at vi skal ha fulltidsjobber jeg. Jeg tror det er for mye. Det gjør at vi bruker altfor mange av våre våkne timer på arbeid, har altfor liten tid til å faktisk leve, og normaliserer en hverdag hvor man alltid er sliten og aldri har tid til å gjøre det man virkelig har lyst til. Hva er meningen med det liksom? Vi tjener bra, men er det det vi vil ha ut av livet? Ikke jeg i hvert fall. Jeg har lyst til å kunne ha tid til å gå på tur, lage god mat, strikke, filosofere, fantasere, lese bøker, spille musikk og gjøre andre ting som gjør livet verdt å leve. Og også ha tid til å gjøre ingenting av og til. Haha. Kanskje litt prematurt å bestemme meg for at fulltidsjobb ikke er noe for meg allerede før jeg er ute i arbeidslivet?

Jeg syns egentlig jeg har vært ganske flink til å sette grenser for meg selv i det siste, og prioritere å gjøre ting jeg har lyst til. Men det blir jo ikke flere timer i døgnet av det, det betyr bare at de viktige tingene jeg burde gjøre, må utsettes. Og det går jo heller ikke i lengden. Men denne uken blir bra! De neste dagene har jeg minimalt med møter bortsett fra på kveldene, og Martin er bortreist fram til fredag, så jeg er helt alene hjemme. I dag satt jeg og _faktisk_ gjorde skolearbeid mens jeg bøttet på med varm te og hørte på NRK alltid klassisk. Det er jo ganske luksus? Håper jeg får unnagjort enda mer i løpet av uken, og jeg gleder meg til noen dager hjemme hvor jeg kan styre timeplanen helt selv. Skal bli godt å komme litt videre i masterjobbingen også. Har hatt altfor dårlig samvittighet altfor lenge.

Nå har jeg sittet og slappet av med et varmt fotbad. Digg <3 <3

Heidu. #fotbad #sofakos #alenehjemme

A post shared by Mari Gjengedal (@marigjengedal) on

Og i dag fikk vi spist en ordentlig god middag ute før Martin måtte dra avgårde til konferanse. Sushi bowl er en relativt ny plass som jeg allerede har begynt å gå på litt for ofte. Men det er skikkelig god sushi, noe som ikke er så lett å få tak i i Oslo sentrum midt i jungelen av alt som er midt på treet. Og det er like ved kontoret. Så lett valg egentlig. Spesielt når maten ser sånn ut! Hohoo.

_DSC0497

Nå skal jeg slappe av litt til og være sånn som dette her på sofaen resten av kvelden :)

Rest time