Isfit har klart det!

I anledning nytt opptak til Isfit (international student festival in Trondheim) har de laget en promofilm som jeg syns er utrolig fin. Stemningsfull og veldig konsentrert omrking det jeg tror folk føler i forbindelse med deltaking av Isfit.

Isfit 2011

Magnet er jo så klart perfekt bakgrunnsmusikk for noe slikt, og jeg tror at av alle de gangene jeg har sett ham live, var den konserten i Nidarosdomen best. Stemningen var til å ta og føle på, og jeg får fremdeles gåsehud av å tenke på det. Magnet er min drømmemann. Sukk. Han burde så klart vært ugift, og kanskje noen år yngre, men han er uansett helt nydelig.

 

Apropos å klare ting, jeg har også klart det, kan man si. Ingenting å være imponert over, men det er jo likevel en bragd: Dagen før eksamen har jeg funnet ut at jeg har lest en helt feil bok enn den som var pensum. I dag har jeg blitt så motløs at nå føler jeg nesten at jeg ikke gidder mer. Etter å ha vært syk i flere dager og hatt null motivasjon, og tilbragt nesten all tiden på rommet mitt, føler jeg nå at eksamenene får bare gå som det går. Orker liksom ikke å stresse med det. Selv om jeg jo bør bruke de siste dagene til å prøve å få full oversikt over pensum til de ulike eksamenene.

Vi får håpe at jeg i morgen er helt frisk, og at jeg etter ped-eksamenen stiller med friskt mot og motivasjon til å lese statistikk. Tror det skal bli godt å komme ut av huset og inn i vante rutiner. Og slutte å sove så mye, herregud, jeg sover jo hele tiden! Men jeg er jo så trøtt. Har bare lyst til å bli ferdig og komme hjem til jul, og at noe annet skal skje enn alt det ingentinget som skjer nå.

Men nei, skjerpings Mari. I morgen er det på tide med ny giv.

Usikre sosialiteter

I en av bøkene jeg holder på å lese til eksamenen i Pedagogikk som jeg har i overimorgen, “Rom for barn – rom for kunnskap” (Aasebø og Melhuus, 2005), stor det et lite avsnitt om sosialiteter som fikk meg til å filosofere litt; noe som nærmer seg et av kjernepunktene i både sosiologi og psykologi med tanke på individets tanke om seg selv og samfunnet. De skrev om trygge og utrygge sosialiteter, eller henholdsvis lukkede og åpne. Den trygge sosialiteten vil være den som en finner i “en sfære av en udiskutabel vi-følelse, der en vet at en har en intuitiv kulturell kompetanse som en ikke trenger å konsentrere seg for å lykkes i.” Den utrygge sosialiteten er “i langt større grad preget av improvisasjon og situasjonsforhandlinger. Den utrygge sosialiteten opptrer typisk i kosmopolitiske storbyer, langs handelsruter og i samfunn som gjennomgår raske endringer. Innenfor slik(e) utrygge sosialiteter vil ofte ens oppfatning av seg selv bli satt på prøve.”

Dermed sier de at mennesker i dagens postindustrielle samfunn er mer usikre på seg selv enn mennesker var i det tradisjonelle samfunnet. Det kan jo kanskje virke litt logisk, selv uten mer substansielt bevis. Kanskje har dette noe med Durkheims anomi å gjøre, og det han pekte på som en stor trussel mot det moderne samfunnet, nemlig at folk ikke lenger fant mening i tilværelsen og derfor ville begå kollektivt selvmord. Dessuten vet vi jo i dag at mentale sykdommer blir stadig mer alvorlig i samfunnet. Men er det på grunn av at folk ikke lenger vet hvem de er, eller er det på grunn av at materielle goder ikke lenger er vanskelig å få tak i, og at folk da – i mangel av noe annet å bekymre seg over – blir mentalt syke? Eller kan det også ha noe med å gjøre at samfunnet har blitt mindre preget av sosialt samhold, sympati og nære relasjoner, som mange sosiologer mener?

Som en kommentar til den siste påstanden vil jeg bare si at jeg ikke tror man uten videre kan hevde at samfunnet i dag har blitt kaldere sammenliknet med hva det var før, selv om det har endret seg kvalitativt i menneskers måte å forholde seg på til hverandre.
Men er mennesker likevel mer usikre?

Det var vel lettere å finne sin rolle i samfunnet før, antar jeg. Man ble født inn i en rolle alt etter hvilken familie man ble født inn i, og man ble opplært til å overta faren sitt yrke som fisker eller bonde. Det var sjelden noen tvil i lokalsamfunnet om hvordan en skulle forholde seg til, eller hva man skulle forvente av hverandre.

Men har ikke mennesket alltid lurt på hvem det er? Jeg kan ikke helt forestille meg at det at man hadde et yrke skulle være definerende for hele ens personlighet og alle ens mentale prosesser. Selv om en hadde et yrke en kunne identifisere seg med og skape en rolle ut av, måtte en jo likevel stille seg selv spørsmål om hvordan en skulle forholde seg til ens ektefelle, ens barn og venner, hva en skulle mene om ulike saker og hvilken personlighet en ville vise til folkene rundt seg.
Dette er da etter min mening ganske grunnleggende spørsmål mennesker må stille seg.

Så om folk er mer usikre nå? Kanskje. Jeg tror i så fall det vil ha mye med å gjøre at folk selv må ta mange valg som påvirker livet, i forhold til før, da mye var lagt opp for en. Dessuten er nåtidens misjon om konstruksjon av egen identitet et ideal som kan være forvirrende for mange. Det fins jo så mange identiteter å velge mellom!

Men det er jo en ganske humoristisk å tenke på at alle man forholder seg til i livet, gode venner og tilfeldige bekjente, egentlig bare er fullstendig forvirret i sin personlighet, som små bier som virrer rundt i intet. Sånn sett kan man jo aldri være helt sikre på at man kjenner de man tror man kjenner.

Bedre?

27. november, 2009

Okei, sykdomsdag nummer to. I går kveld tok feberen kraftig tak, og med full påkledning, dyne, tepper, varmeflaske og ovnen på fullt i rommet mitt som må har vært sirka førti grader varmt, klarte jeg fremdeles å fryse. Effektiv oppvarming må imidlertid å ført til effektiv terminering av mange bakterier, for klokken 12 i morges våknet jeg, for sekstende gang, og nå uten feber. Noe særlig, i hvert fall.
Dagen har vært preget av soving, litt TV-titting, litt lesing, og mer soving. Jeg har nå gått tom for mandariner, og avventer med åndeløs spenning hjemkomsten til min Samboer Berit, som på tro og ære har lovet å kjøpe pizza til meg. Har begynt å bli sulten i løpet av kvelden. Som jo er et godt tegn.

Hvorvidt alt tyder på at eksamenene kommer til å gå bra framover, er mer usikkert. Har min første om to dager, og ligger nå så bakpå, og er så relativt ubrukelig, at jeg seriøst kontemplerer egenmelding for å utsette eksamen (ja, vi kan nå skrive egenmeldinger, enda en flott bieffekt av svineinfluensaen). Vi får se an formen i morgen, tror jeg.

Heldigvis, for oss som er syke, finnes det to fantastiske ting i verden.
Den første er www.play.com som fikser meg relativt billige filmer rett i posten, uten porto. I går kom Jane Austens “Persuasion” og den utvidete utgaven av Mr and Mrs Smith, noe som ga meg flott underholdning i feberheten.
Persuasion var ganske deprimerende mørk og rotete, med mye håndholdte kameraer, men det var nok også en del av grunnen til at den falt sånn i smak. Anbefales, forøvrig.
Den andre tingen er nettstedet www.fmylife.com ,som min venninne Kine Renate var så elskverdig å tipse meg om. Alle folkene som går inn her og skriver tragiske historier fra sine miserable liv, minner meg på at livet mitt, tatt i betrakting, aldri er noe særlig ille.

Slapp

26 november, 2009

Første dagen i mitt nye bloggliv har ikke helt svart til forventningene, dessverre. Ikke så mye på grunn av bloggen altså, men fordi jeg har vært helt på viddene i dag hva angår fysisk tilstand.

Oversov til utpå formiddagen gjorde jeg, og det første jeg brukte tiden min på da jeg kom ut av sengen, var å kaste opp. Det var ingenting å kaste opp egentlig, og heller ingen god grunn til denne merkelige tilstanden, noe som bare har gjort det mer frustrerende. Har ikke spist noe merkelig, eller gjort noe rart, tror jeg. Likevel har jeg vært skikkelig mørbanket over alt, og generelt ubrukelig. Hvis kroppen min skal streike, syns jeg godt det kan være en grunn til det.

Uansett har dagen hittil vært tilbragt på mitt rom, med ovnen på fullt. Av og til har jeg gått inn i stuen for å kjøle meg ned, og ellers har jeg vekslet på å sitte i stolen eller ligge i sengen. Det å være syk er ganske lite formålstjenlig når jeg har tre dager til første eksamen. Og dessuten er jeg jo ikke syk heller, har ikke feber, og er i hvert fall ikke gravid, så etter min mening er dette bare tøys.

Tid ekstensivt tilbragt på mitt eget rom har i hvert fall fått meg til å sette pris på mine to minihøytalere med minijack-kobling som jeg fikk av min tidligere samboer Terje, og ikke minst nyoppdagelsen av Spotify. I dag har jeg hørt mye på Death Cab for Cutie, da skiva Plans, og har allerede funnet to yndlingssanger. Summer Skin og Brothers on a Hotel Bed.

Death Cab for Cutie – Summer Skin

Death Cab for Cutie – Brothers on a Hotel Bed

I tillegg oppdaget jeg en perle av en låt fra bandet The Be Good Tanyas da jeg så Breaking Bad midt på natten hos Ola. Sjangeren er vel Country/Folk, og standarden er litt ujevn, men denne låta er i hvert fall flott, og passer generelt bra til dagen.

The Be Good Tanyas – Waiting Around To Die

Nå er klokken 16.06.

Mat konsumert så langt i dag: En halv mango og en hel mandarin.
Sider lest: Omtret 30

Nå skal jeg gå og se Home And away.

Første post!

25. novemer 2009

Jeg er seint ute, jeg vet. Jeg har aldri vært en trendsetter. Liker å slenge meg på når det egentlig er alt for seint. Blogging er også egentlig ikke helt min ting, har jeg tenkt. Driver aldri og leser blogger, så hvorfor skrive?

Men nå har jeg kommet fram til noe.
Det hadde vært fint med en plass å skrive tanker. Og oppdateringer. Hendelser, musikk, filmer… Skrive om dusteting, og om alt som foregår i mitt liv, som betyr noe for meg, og kanskje ikke så mye for så mange andre. Og siden dagbøker har en tendens til å forsvinne, tenkte jeg det var greit å gjøre det på internett. Lett å operere, lett å finne, enkelt å bruke, og sannsynligvis veldig lite spennende for alle andre enn meg. Derfor denne bloggen, altså. For meg, hovedsaklig.

Jeg er ambivalent og rotete, så en blogg kan jo være bra. Begynte på en annen blogg, men den var det en stor reklameannonse på, så derfor har jeg flyttet de tre postene som var på den bort hit. Begynnelsen må jo med, tross alt.