Juleferie!

Slow Club – Christmas TV

Vel, kanskje jeg faktisk ikke hadde oversett noe? Kanskje eksamenen i dag gikk helt greit. Men venter med å glede meg før jeg får resultatene, for erfaring tilsier at når jeg føler at noe går bra, går det som regel skikkelig dårlig.

Nå er det i hvert fall juleferie, og en ekstremt etterlengtet sådan! Etter at jeg var ferdig med eksamen, gikk jeg og trente for første gang på halvannen uke. For en som trener fire-fem ganger i uken, er det en lang pause. Men så har jeg jo vært syk, og de gangene jeg har prøvd å komme tilbake, har jeg bare blitt verre, så jeg har måttet ta det med ro og vært tålmodig en stund. Men nå er det slutt. Var ganske deprimerende å merke hvor svak jeg hadde blitt på så kort stund, så nå skal jeg passe på å trene hver dag fram til jeg reiser hjem om en uke. (Hvordan jeg skal klare å trene hjemme, når det er jul og kaldt og vinter ute, vet jeg ikke helt. Er ikke så kreativ på den fronten, men vi får se hva som skjer. ) Var ikke lenge, tok en liten joggetur og trente styrke på beina i en halv time, men bare det var nok til at jeg ble helt skjelven etterpå. Uansett, deilig var det!

Den kommende uken skal også bli ganske deilig. Nå når jeg ikke har noenting jeg må gjøre, kan jeg bruke dagene på å trene, slappe av, jobbe litt, lese bøker jeg har lyst til å lese fordi jeg ikke må, gå ut og kose meg, og henge ut med masse koselige folk! På onsdag skal det være juleavslutning med alle som jobber på Brukbar, og på torsdag skal jentene ha juleverksted hjemme hos Arnhild. Det skal bli helt fantastisk. Ellers må jeg prøve å få sagt god jul til alle jeg kjenner før de drar hjem for ferien.

I kveld og i morgen skal kveldene tilbringes på jobb bak baren på Supa. Kanskje like greit, så slipper jeg å bruke penger på å gå ut, og det bør bli ganske travelt hvis hele byen skal ut på eksamensfest.

Apropos jobb: forrige helg ble jeg sjekket opp av en fyr mens jeg stod i baren. Han var faktisk veldig kjekk, og sjarmerende, skjønt smålig beruset. Da han spurte om det var noen som helst måte han kunne fått meg med ut på et stevnemøte på, foreslo jeg at han kunne komme tilbake dagen etter, mens jeg var på jobb og han var edru. Han sverget at han skulle gjøre det, og satte på alarm på mobilen.

Han kom så klart aldri. Ikke at jeg hadde forventet det; greit nok at man kan være søt, men sjekking på fylla kan man aldri ta seriøst. Men det er ikke poenget – poenget er: Om han faktisk hadde kommet, så tror jeg jeg hadde sagt ja. Ikke fordi han gjorde meg mo i knærne, men rett og slett fordi mine forventninger til noen som helst mann nå har kommet til et så deprimerende lavpunkt at den enkle tingen å komme dagen etter og be meg ut ansikt til ansikt i edru tilstand hadde vært nok til å imponere meg.

Er det trist?

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s