Fedrekvoten

På tirsdag så jeg en ganske morsom artikkel i Adresseavisen. Kanskje ikke sånn morsom per se, men temaet var et morsomt sammentreff siden jeg nettopp har lest en bok om det; nemlig fedrekvoten.

For å forklare litt nærmere, var det da Linda Hofstad Helleland, leder av Høyres kvinneforum, som hadde gått ut og hatt et genialt utsagn vedrørende fedrekvoteordningen, der overskriften er: Fedre skal få slippe (“slippe”) fedrekvoten. Dette var visst noe mange kvinner i Høyre var enig om at var en god ide, og at det var på tide å gi familiene friheten til å disponere foreldrepermisjonen selv, derav sitatet:

“Vi ønsker å gi familiene full frihet, bare med det lille unntaket at seks uker skal forbeholdes mor. Ingen uker skal forbeholdes far, det er familiene selv som må velge hvordan de ønsker å ha det.”

Dette høres jo flott ut, sånn med en gang. Høyresiden har jo alltid vært en tilhenger av full “frihet” til å velge det man selv ønsker, og det å gjøre alt mest mulig fleksibelt for folk flest.

Vel, da burde disse damene ha lest den samme boken jeg har lest, nemlig Fleksible fedre, av Brandth og Kvande, som de har basert på forskning utført her i Norge.

For det første kan man jo avklare litt om bruken av permisjonsbegrepene. Foreldrepermisjon er en permisjon som moren vanligvis benytter seg mest av, men som i utgangspunktet er fri til å dele mellom mor og far.
Pappaperm og fedrekvote er to forskjellige ting. Pappaperm er de ukene far får være hjemme hos mor i anledning tiden rett etter fødselen, mor sin viktigste rekonvalensperiode. Fedrekvoten er derimot en egen permisjon som ble innført i 1993 som er forbeholdt far, og som kan tas ut når som helst, vanligvis på slutten av det første året av barnets levetid, da mor er ferdig med sin permisjon. I utgangspunktet var fedrekvoten på fire uker, men er nå utvidet til ti. Ordningen har fått bred positiv oppmerksomhet fra andre land. Den var ment som en anledning til far å knytte sterkere bånd til barna, det var politisk riktig i et likestillingsperspektiv, og det skulle også hjelpe mor tilbake i arbeidslivet på samme tid.

Det mest åpenbare resultatet av fedrekvoten er at andelen av fedre som har tatt ut permisjon har gått fra et par til 90 (!) prosent. Før 1993 hadde fedre også mulighet til å ta permisjon, men da måtte de dele denne med mor som de ville. Dette er da tilsynelatende den ordningen Høyre vil tilbake til.

I Fleksible fedre presenteres det både tall fra den kvalitative undersøkelsen samt ulike syn fra fedre og mødre som kom fram under dybdeintervjuene.
Dette er noen av årsakene til at fedrekvoten fikk så stor oppslutning:

– Mange fedre ønsket å knytte sterkere bånd til barna sine, men var motvillig til å dele foreldrepermisjonen med mor fordi de ikke ønsket å “stjele” fra mor sin permisjon. De var redd for å presse moren ut av sitt naturlige habitat, og følte ikke de hadde noen rett til å kreve å være hjemme med barna.

– Mange mente det var vanskelig å forhandle seg rett til å få fri fra jobb for å være hjemme. Mange arbeidsgivere hadde ikke forståelse for at menn skulle passe barn, og gjorde det vanskelig å tilrettelegge dette for de ansatte fedrene.

– Noen var også redd for å miste status og anseelse dersom de skulle droppe en tidkrevende og viktig jobb en periode for å være husfar.

Fedrekvoten var og er en effektiv måte å løse alle disse probleme på.
Dersom far ikke tar ut fedrekvoten, faller permisjonen bort. Den kan ikke overføres til mor, og da har ikke noen av de så mye valg. Det er et godt incentiv til å få far hjem, det at permisjonen kun er forbeholdt ham.

Det at staten har gått inn som en forhandler mellom fedrene og arbeidslivet, gjør at det er enklere for fedre og ta ut permisjon. De trenger ikke å anstrenge seg eller være redd for å virke som brysomme eller trengende ansatte; staten har bestemt at alle har en selvfølgelig rett til å være hjemme med barna. da har arbeidsgiverne lite de skulle ha sagt.

Fedrekvoten var også et ledd i å prøve å skape en ny maskulinitet der den omsørgende far var i sentrum. Dette er et komplisert og stort tema som jeg ikke skal gå så mye inn på; men tradisjonelt sett har maskulinitet alltid blitt forbundet med det å ha et inntekstgivende arbeid og å være forsørger for sin familie. Etter at mødrene inntok arbeidsmarkedet, har ikke lenger mannens maskuline rolle vært enestående, og derfor har det blitt et kollektivt prosjekt for menn å finne nye mannsidealer, der det å være tilstede for sine barn og være omsørger istedenfor bare forsørger, har vært de nye tingene man har kunnet koble maskuliniteten sin til. Fedrekvoten har prøvd å legge til rette for at menn kan finne en ny identitet i et forvirret og likestilt samfunn.

Det virket som om nesten alle fedrene som hadde valgt å være hjemme med barna, hadde positive erfaringer fra det. Mange sa at de ble kjent med, og kunne tolke barnas signaler på en helt annen måte. De sa også at det var viktig å kunne være hjemme alene med barna uten at moren var der. Viktigst av alt var det at mange nok ikke hadde vært så lenge hjemme, eller vært hjemme i det hele tatt, om det ikke hadde vært for fedrekvoten.

Det skal også nevnes at boken også snakker om den såkalte tidskontoordningen, som burde vært midt i blinken for alle høyrefolk. Der kunne nemlig folk legge opp permisjonsforløpet selv, og bestemme når den ene og den andre skulle ha fri, når de skulle jobbe, og om de skulle jobbe heltid eller deltid. Dene ordningen var det omtrent 1,5% som brukte. Så tydeligvis har den formen for mild tvang som fedrekvoten har vært, spilt en enorm rolle.

Høyres retoriske framgangmåte er ofte å spille på folks trang til å bestemme over sitt eget liv, og alltid understreke det at folk er moden nok til å vite hva som er best for seg selv:

“- Tiden er moden for å la familiene bestemme selv. Jeg er helt sikker på at norske fedre skjønner at det er viktig å tilbringe tid med sine barn, uten at vi som politikere bør detaljstyre dette.”

Ved å formulere det på denne måten, får Helleland det til å virke som om vi i dag ikke har tillit til menn, og at vi derfor er nødt til å tvinge de til å være hjemme. Dermed blir staten “den slemme”, noe høyresiden elsker å få den til å virke som. Det er imidlertid utrolig naivt å si sånne ting uten å ha tatt en kikk på de innlysende faktaene som stirrer en i ansiktet, nemlig det at fedrekvoten har vært en utrolig suksess, og at mange barn og fedre har fått et nærere og bedre forhold på grunn av den. Det er også naivt å tro at arbeidsforhold, tidspresset, forventningene, kjønnsforholdet og selve samfunnet har endret seg så fundamentalt mye siden 1993 at behovet for en fedrekvote ikke lenger er der.

Det er ikke det at menn skal tvinges til å være hjemme – tvert imot skal de få beskyttet retten sin til å være hjemme på lik linje med moren.

Det eneste Helleland sier som det er noe fornuft i, er at menn bør ha sin egen rett til å opptjene permisjonsrett. Det er jeg enig i, men det er en annen diskusjon.

Advertisements

Pang!


Så har det altså skjedd. Jeg er blitt pang – pangsjonist – på Samfundet, og er blitt puttet i de eldres rekker. Jeg, som alltid har vært yngre enn de fleste, skal nå være gammel og vis. Det er rart å prøve å forstå, det at dette stedet som jeg har tilbragt mer eller mindre hver dag og utallige timer på, nå ikke lenger er min arbeidsplass. Stedet jeg har levd og virket, jobbet og slappet av, spist, drukket, ledd, droppet innom, opplevd og flørtet i snart tre år, har pensjonert meg. Jeg er blitt pang, og må derfor la andre overta der jeg sluttet. På en måte er det greit og veldig fint; jeg var klar for det, og andre sto klar til å begynne på nye arbeidsoppgaver med ny giv. Det var på tide å la andre få oppleve alle de gode tingene som jeg har opplevd. På samme tid står jeg igjen uten helt å vite hvor jeg skal gjøre av meg. Hva gjør man når man blir pang? Skal jeg drikke mer i steden? Skal jeg jobbe mer på Brukbar? Skal jeg bli flink student, eller endelig “få meg et liv”, sånn som andre folk der ute i det normale samfunnet gjør?

Det er rart å tenke på at jeg ikke lenger får lov til å delta på de møtene jeg pleide å være på hver bidige mandag. Jeg får ikke jobbet hver helg, sett gjengisene mine hver uke og kost meg med de på jobb. Jeg kommer ikke til å bli kjent blant de nye gjengisene, annet enn etter en tilfeldig kveld på hyblene. Og alle kommer til å klare seg helt fint uten at jeg er der. Det stedet som fram til nå har vært mitt liv i Trondheim, fortsetter som før uten meg.

Det jeg liker med FK er at pangene får lov til å bidra; de blir husket og verdsatt, og får gjøre en innsats etter at de har blitt pang. I SG er det ikke like naturlig, for det er faste arbeidsoppgaver, og ikke så mye rom for eget initiativ. Det å skulle trenge seg på der hadde ikke vært helt riktig. Samtidig er jeg ferdig i SG, jeg hadde ikke fortsatt i det uendelige, men det er folkene, det er huset jeg kommer til å savne. Det er vennene som jeg alltid har møtt der, og det er veggene og rommene og historiene som gjør at det er hjemme.

Så hva skal man gjøre?
Jeg kommer til å henge på FK, sannsynligvis, som en som har vært der lenge, uten helt å ha vært med i FK, men som kjenner de fleste og trives med det.
Jeg skal prøve å gå inn for å ta imot de nye i SG, bli kjent med de og få de til å trives. Kanskje blir jeg en av de som jeg så opp til da jeg begynte, og som alltid visste alt og passet på alle.
Jeg vil prøve å få mer tid til de gode vennene jeg har, både på Samfundet og utenfor, gjøre det mer ekte, og ikke bare i jobbsammenheng. Ta vare på de gode kveldene og øyeblikkene som er verdt å huske.
Kanskje klarer jeg til og med å finne tid til å ta de seksti studiepoengene jeg prøver å ta dette semesteret.
Og kanskje – bare kanskje – søker jeg noe nytt, finner nye jaktmarker, et nytt verv som jeg kan bruke tiden min på fram til jeg drar fra byen og blir borte for godt.

A Thousand Splendid Suns

This was the other book I read during Christmas. It was quite easy to read, and most of it was finished during a train ride between Bergen and Oslo.

I’ve never read The kite runner, although I’ve been meaning to. I have the book, most graciously given for my birthday by Cat and Is, but I haven’t gotten to it yet. Although I’ve seen the film and think it was good, I didn’t have any preconceptions about Hosseini’s writing because of this.

But I must say I was very impressed. The story in itself is beautiful, and the whole book aims to describe the difficult situations many women in Afghanistan have struggled, and still struggle with. One gets overwhelmed with the amount of helplessness the women feel, and the extreme oppression a whole society excerts against about half of its population. One gets angry and frustrated with all the wrongdoing in the book, and begin to get a sense of the hard history og Afhanistan. But in the midst of all this, there is love, strong love, and sometimes the butterflies of infatuation. Both of the two main love stories are beautiful in its own way.

While reading the book, I became increasingly interested in the country of Afghanistan, and all of the historical events and conflicts that leads up to the story in the book. I think Khaled Hosseini does a marvellous job in describing a country with burdened history where a lot of things has failed, but also in describing a country that sometimes shows another side that many of us never hears about, and a people the is strong and enduring. Obviously Hosseini wants to show the depths and hidden beauty of Afghanistan, and I think he succeeds.

The book is heartbreaking and splendid, and hard to put away when you first begin reading it. I guess I have to read The kite runner as well, now!

Vennemiddag

Like før jul ble den gamle gjengen fra Askøy samlet til vennemiddag på Zupperia, den ganske kurante suppeplassen i Bergen (Zupperia var flyttet til Vaskerelven siden sist jeg var der, enda et eksempel på at utestedene og spiseplassene i Bergen forsvinner eller endrer seg fortere enn man får sukk for seg). Om man følger Samfundetregler, er denne vennemiddagen nå blitt en tradisjon, siden vi har gjort det to ganger.

Suppen var god, og det var flott å se folk igjen. Den nye plassen Zupperia har funnet og innredet er også ganske smakfull. Eneste hva suppene angår, er at alle har en tendens til å smake noenlunde det samme; en slags udefinerbar thai-smak som sikkert kommer av mye bruk av olje og de samme krydderne i alt. Den eneste suppen som skilte seg litt ut, var min safransuppe, som egentlig bare smakte lussekatter. Men maten så fin ut!

Middagen var ganske fort over, egentlig, siden alle skulle hver til sitt. Men det gav meg en tanke om et nyttårsforsett. Jeg er ikke en som pleier å sette meg forsetter – jo færre jeg setter meg, jo færre slipper jeg å bryte – men dette vil jeg veldig gjerne klare: Å være flinkere til å være med de jeg er glad i, utenom jobb og skole. Og prøve å samle folk rundt for eksempel en middag, en film eller en kosekveld. Om jeg får til det, skal jeg være fornøyd med meg selv. Selv om man kanskje setter seg mange tåpelige løfter og forsett, er jo tross alt dette det eneste som er viktig, folka.

I kveld så jeg Avatar for andre gang. Vi ble stående utenfor og prate en stund etterpå; Ola, Kine, Berge og jeg. Det er så deilig å ha folk som man nyter hvert eneste minutt sammen med. Av og til slår det meg bare med full tyngde: tenk så ubeskrivelig heldig jeg er.

Selv om klokken nå enda en gang har blitt altfor mye. Tydeligvis klarer jeg ikke helt å forstå at jeg må legge meg tidlig for å klare å stå opp så tidlig som jeg alltid planlegger…

Jul

Julen i år var spesielt koselig, syns jeg. Jeg hadde gledet meg til å komme hjem til jul i mange uker, og spesielt i adventstiden var det slitsomt å være i Trondheim og ha eksamener når normale mennesker var hjemme og pyntet til jul og koste seg med familien. Det var utrolig deilig å komme hjem til Bergen. Kanskje har jeg bare blitt enda mer glad i byen etter at jeg flyttet derfra, og fikk den litt på avstand. Nå er det i hvert fall alltid fint å komme tilbake. Fjellene, sjølukten, gatene i byen og alle de kjente stedene gjør alltid at jeg føler at noe faller på plass.

I tillegg var det fint å ha familien samlet igjen. Man glemmer visst hvor lang tid det går mellom hver gang alle er sammen. Men jeg tror at det at man er lenge vekke fra hverandre, gjør at man setter mer pris på den tiden man får sammen. Vanligvis er det å komme hjem slitsomt, fordi man har lyst til å rekke over så mange venner og kjente som mulig, men nå var jeg veldig fornøyd med å bare sitte hjemme, spille spill, spise mat, varme meg foran peisen, se på gamle Road to Avonlea- episoder og strikke. Kjerstin og Reidun lærte meg å flettestrikke – en ny teknikk jeg sikkert kommer til å benytte meg av i framtiden – og å hekle. Hekling har jeg aldri gjort så mye av, men jeg husker at farmor alltid pleide å sitte i stolen sin på kjøkkenet i Nordfjord og hekle duker av tynn rød eller hvit tråd. Jeg begynner å få øynene opp for alt det gøye man kan hekle! I år skal jeg prøve å se om hekling på forelesningene gjør at jeg klarer å holde meg mer våken. :)

Noe av det første vi gjorde etter at jeg kom hjem, var å bake.

Jeg pleier ikke spise så mye julekaker, men peppernøttene og de svenske småkakene er alltid gode.

Vi pyntet treet (og dokumenterte det nøye):

Vi spiste frokost:

Og pinnekjøtt!

Åpnet presanger…

og spilte spill.

Alt som skal til for å få en perfekt jul, med andre ord <3

Avatar

I had my doubts when I entered the cinema to watch this movie, but all my doubts were soon overcome. The film follows the regular epic storyline, so there’s not much new there. (It basically tells a Pocahontas-like story much inspired by the  film “Dances with wolves”, as my sister pointed out, although in a fictual future. Mixed in with this is a beautiful, but very standard love story.) But the graphics are astonishing. I heard the movie was partially made by using the same technique that was used to create Gollum in Lord of the Rings, and it becomes quite visible when the borderline between the world of the real life characters and the avatars are whisked out. Still, the artistic animation of the spectacular world of the indigenous people is extremely impressive. The whole film is a work of art, a joy for the eye, and even if there were no action or story to tell, it would almost be enough just to enjoy the sight. In addition, it’s made for 3D, which shows the movie from it’s best side. The 3D in itself was not impressing, but here I choose to blame the cinema equipment and not the film in itself. If seen with proper equipment, I think the 3D won’t be distirbing, but rather giving a subtle new dimension for example to the exciting flying scenes where there are a lot of different objects on screen and the camera angle changes rapidly.

Even though it was released in 2009, it will certainly follow me into the new year, and if this movie says anything about the movies to come in this decade, I can’t do anything but look forward to it.

The gathering storm

The huge task of ending the series Robert Jordan created, is so monumental it would scare most people off. Luckily, Brandon Sanderson wasn’t scared, and that gave all of us Wheel of Time-fans a hope of someday seeing the bookline finished.

The book is, of course, good. Originally meant to be the finishing twelth book of the series, the script became so huge that it is now the first of the ending trilogy, making it the twelth book out of fourteen. The story lines are continued in a way that follows up with the world that we’ve previously gotten to know through Jordan’s pen. We follow each of the main characters on their adventures, maintaining all of the time an infuriating feeling of suspense. The people we know are changing, for better and for worse. Mat, Perrin and Rand are still in different places. Mat has seperated from Tuon, and finds himself back with the band. We don’t hear much about him in this book. Tuon is back with the Seanchan, now an Empress, and even though We’ve come to like her during the last book, it’s annoying to see her clashing against Rand and the rest of the world, making mistakes based on predjudice and misassumptions. Perrin is not being in focus in this book either, but we get a sense that something is changing about him and his relationships. Rand is maybe the one changing the most, and during the book, we see an even darker side of him, where he’s affected by the long-dead madman in his head. At lest for Rand, there is a breakthrough at the end of the book, making everything a bit less frustrating.

Egwene is also an important character of this book, and everything she does and discovers in the divided Tower, makes this book really exciting. Next to the main theme of Rand’s struggle with his own mind, this is the story that keeps everything moving forward. We also get a long expected glimpse of Tam, who in this book has made his way back into the series.

Many might say that Sanderson makes a good job of blending in with the previous author’s way of writing. I agree that even though Jordan was a remarkable writer, it would be tiresome to read all the eleven other books in a row because of his intricate descriptions and his way of almost repeating certain things. But then again, that was part of what made the Wheel of Time-books for me, and I must admit that even though Sanderson is a splendid writer, it annoyed me that I sometimes got distracted while reading because I knew Jordan would never write it that way. Still, that’s just my opinion, and the book is still very, very good, and has an ending worthy to be a part of the Wheel of Time-books.

I think you’ll like it.