Fedrekvoten

På tirsdag så jeg en ganske morsom artikkel i Adresseavisen. Kanskje ikke sånn morsom per se, men temaet var et morsomt sammentreff siden jeg nettopp har lest en bok om det; nemlig fedrekvoten.

For å forklare litt nærmere, var det da Linda Hofstad Helleland, leder av Høyres kvinneforum, som hadde gått ut og hatt et genialt utsagn vedrørende fedrekvoteordningen, der overskriften er: Fedre skal få slippe (“slippe”) fedrekvoten. Dette var visst noe mange kvinner i Høyre var enig om at var en god ide, og at det var på tide å gi familiene friheten til å disponere foreldrepermisjonen selv, derav sitatet:

“Vi ønsker å gi familiene full frihet, bare med det lille unntaket at seks uker skal forbeholdes mor. Ingen uker skal forbeholdes far, det er familiene selv som må velge hvordan de ønsker å ha det.”

Dette høres jo flott ut, sånn med en gang. Høyresiden har jo alltid vært en tilhenger av full “frihet” til å velge det man selv ønsker, og det å gjøre alt mest mulig fleksibelt for folk flest.

Vel, da burde disse damene ha lest den samme boken jeg har lest, nemlig Fleksible fedre, av Brandth og Kvande, som de har basert på forskning utført her i Norge.

For det første kan man jo avklare litt om bruken av permisjonsbegrepene. Foreldrepermisjon er en permisjon som moren vanligvis benytter seg mest av, men som i utgangspunktet er fri til å dele mellom mor og far.
Pappaperm og fedrekvote er to forskjellige ting. Pappaperm er de ukene far får være hjemme hos mor i anledning tiden rett etter fødselen, mor sin viktigste rekonvalensperiode. Fedrekvoten er derimot en egen permisjon som ble innført i 1993 som er forbeholdt far, og som kan tas ut når som helst, vanligvis på slutten av det første året av barnets levetid, da mor er ferdig med sin permisjon. I utgangspunktet var fedrekvoten på fire uker, men er nå utvidet til ti. Ordningen har fått bred positiv oppmerksomhet fra andre land. Den var ment som en anledning til far å knytte sterkere bånd til barna, det var politisk riktig i et likestillingsperspektiv, og det skulle også hjelpe mor tilbake i arbeidslivet på samme tid.

Det mest åpenbare resultatet av fedrekvoten er at andelen av fedre som har tatt ut permisjon har gått fra et par til 90 (!) prosent. Før 1993 hadde fedre også mulighet til å ta permisjon, men da måtte de dele denne med mor som de ville. Dette er da tilsynelatende den ordningen Høyre vil tilbake til.

I Fleksible fedre presenteres det både tall fra den kvalitative undersøkelsen samt ulike syn fra fedre og mødre som kom fram under dybdeintervjuene.
Dette er noen av årsakene til at fedrekvoten fikk så stor oppslutning:

– Mange fedre ønsket å knytte sterkere bånd til barna sine, men var motvillig til å dele foreldrepermisjonen med mor fordi de ikke ønsket å “stjele” fra mor sin permisjon. De var redd for å presse moren ut av sitt naturlige habitat, og følte ikke de hadde noen rett til å kreve å være hjemme med barna.

– Mange mente det var vanskelig å forhandle seg rett til å få fri fra jobb for å være hjemme. Mange arbeidsgivere hadde ikke forståelse for at menn skulle passe barn, og gjorde det vanskelig å tilrettelegge dette for de ansatte fedrene.

– Noen var også redd for å miste status og anseelse dersom de skulle droppe en tidkrevende og viktig jobb en periode for å være husfar.

Fedrekvoten var og er en effektiv måte å løse alle disse probleme på.
Dersom far ikke tar ut fedrekvoten, faller permisjonen bort. Den kan ikke overføres til mor, og da har ikke noen av de så mye valg. Det er et godt incentiv til å få far hjem, det at permisjonen kun er forbeholdt ham.

Det at staten har gått inn som en forhandler mellom fedrene og arbeidslivet, gjør at det er enklere for fedre og ta ut permisjon. De trenger ikke å anstrenge seg eller være redd for å virke som brysomme eller trengende ansatte; staten har bestemt at alle har en selvfølgelig rett til å være hjemme med barna. da har arbeidsgiverne lite de skulle ha sagt.

Fedrekvoten var også et ledd i å prøve å skape en ny maskulinitet der den omsørgende far var i sentrum. Dette er et komplisert og stort tema som jeg ikke skal gå så mye inn på; men tradisjonelt sett har maskulinitet alltid blitt forbundet med det å ha et inntekstgivende arbeid og å være forsørger for sin familie. Etter at mødrene inntok arbeidsmarkedet, har ikke lenger mannens maskuline rolle vært enestående, og derfor har det blitt et kollektivt prosjekt for menn å finne nye mannsidealer, der det å være tilstede for sine barn og være omsørger istedenfor bare forsørger, har vært de nye tingene man har kunnet koble maskuliniteten sin til. Fedrekvoten har prøvd å legge til rette for at menn kan finne en ny identitet i et forvirret og likestilt samfunn.

Det virket som om nesten alle fedrene som hadde valgt å være hjemme med barna, hadde positive erfaringer fra det. Mange sa at de ble kjent med, og kunne tolke barnas signaler på en helt annen måte. De sa også at det var viktig å kunne være hjemme alene med barna uten at moren var der. Viktigst av alt var det at mange nok ikke hadde vært så lenge hjemme, eller vært hjemme i det hele tatt, om det ikke hadde vært for fedrekvoten.

Det skal også nevnes at boken også snakker om den såkalte tidskontoordningen, som burde vært midt i blinken for alle høyrefolk. Der kunne nemlig folk legge opp permisjonsforløpet selv, og bestemme når den ene og den andre skulle ha fri, når de skulle jobbe, og om de skulle jobbe heltid eller deltid. Dene ordningen var det omtrent 1,5% som brukte. Så tydeligvis har den formen for mild tvang som fedrekvoten har vært, spilt en enorm rolle.

Høyres retoriske framgangmåte er ofte å spille på folks trang til å bestemme over sitt eget liv, og alltid understreke det at folk er moden nok til å vite hva som er best for seg selv:

“- Tiden er moden for å la familiene bestemme selv. Jeg er helt sikker på at norske fedre skjønner at det er viktig å tilbringe tid med sine barn, uten at vi som politikere bør detaljstyre dette.”

Ved å formulere det på denne måten, får Helleland det til å virke som om vi i dag ikke har tillit til menn, og at vi derfor er nødt til å tvinge de til å være hjemme. Dermed blir staten “den slemme”, noe høyresiden elsker å få den til å virke som. Det er imidlertid utrolig naivt å si sånne ting uten å ha tatt en kikk på de innlysende faktaene som stirrer en i ansiktet, nemlig det at fedrekvoten har vært en utrolig suksess, og at mange barn og fedre har fått et nærere og bedre forhold på grunn av den. Det er også naivt å tro at arbeidsforhold, tidspresset, forventningene, kjønnsforholdet og selve samfunnet har endret seg så fundamentalt mye siden 1993 at behovet for en fedrekvote ikke lenger er der.

Det er ikke det at menn skal tvinges til å være hjemme – tvert imot skal de få beskyttet retten sin til å være hjemme på lik linje med moren.

Det eneste Helleland sier som det er noe fornuft i, er at menn bør ha sin egen rett til å opptjene permisjonsrett. Det er jeg enig i, men det er en annen diskusjon.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s