Nysgjerrig?

Jeg fikk panikk da Word sa at min måte å skrive nyskjerrig på var feil:

Nyskjerrig!

Ifølge det flotte skriveprogrammet skulle visstnok nyskjerrig skrives nysgjerrig, noe som gjorde meg veldig nyskjerrig. Har jeg skrevet ordet nyskjerrig feil i HELE MITT LIV?

Etter et par google-søk, fant jeg ut at folk fremdeles skriver nyskjerrig, og at da tydeligvis begge formene for ordet går an å si. I mitt hode blir nysgjerrig feil, for da blir man jo ikke nyskjerrig, men nys-gjerrig! Jeg velger å tro at dette bare er den offisielle nye rettskrivingsformen til word, og at jeg fremdeles kan fortsette mitt glade liv med å skrive nyskjerrig.

Er dette noe å spørre språkrådet om? Nå ble jeg nyskjerrig.

For et rart ord, forresten!

Herlige Bergen!

Disse dagene har jeg nok en gang vært en svipptur innom Bergen for å være med på møter, og i motsetning til Trondheim og tydeligvis resten av Norge, har det ikke vært snø så lenge jeg har vært her, men derimot sol, vår og skyfri himmel. Helt fantastisk, med andre ord. Jeg vet jeg kanskje ikke gir inntrykk av det når man snakker med meg i Trondheim, men for å få det på det rene: Jeg elsker Bergen. Og det gikk enda mer opp for meg da jeg gikk gjennom de smale, krokete, vårfylte gatene i dag, at jeg virkelig ELSKER Bergen. Fy søren, som jeg savner vestlandet! Ikke det at jeg ikke trives i Trondheim; alle jeg kjenner der er flotte, skolen er gøy og jobben er fantastisk, men i det øyeblikket jeg gikk forbi den botaniske hagen, det tipp topp nye studentsenteret, og det nyoppussede kvarteret, fikk jeg en vanvittig trang til å bare flytte hjem, med en gang. Folkene er penere, været er våtere, gatene er krokete og luften lukter fjell og sjø. Med fare for å virke patriotisk, fikk jeg nesten en tåre i øyet der en liten stund.

Så, ja. Jeg er kjempekjempeglad i hjembyen min, og jeg savner den virkelig. Men man vet vel ikke hvor glad man er i noe før man mangler det? Og hjemkomstene blir i hvert fall alltid mye bedre nå når jeg ikke bor der hele tiden. Så får vi bare håpe at jeg en gang vender tilbake for godt, når jeg er trøtt og lei av verden.

 

Hva skjer med SV?

Mongstad-saken som kom ut i media tidligere i uken har gjort en vanskelig situasjon vanskeligere for SV i regjeringen. Etter planene skulle igangsettelsen av rensingen på Mongstad være nært forestående, men ser nå ut til å være utsatt – i realiteten – på ubestemt tid. Det at Stoltenberg og Halvorsen visstnok har visst om dette i femten måneder hjelper ikke akkurat på saken.
Det er aldri godt å vite de virkelige årsakene til at slike ting blir utsatt. Etter et år med mange økonomiske hjelpepakker i finanskriseåret kan det godt være at man utsetter rensingen fordi man må spare penger, men den tilsynelatende grunnen er i hvert fall at teknologien ikke er på plass. For meg virker det veldig merkelig, og jeg får en snikende følelse av at denne teknologien egentlig kunne vært tilgjengelig kjempelenge om man bare var villig til å virkelig satse på å utvikle den, istedenfor å vise manglende politisk vilje og heller håpe å kunne seile på oljen til evig tid. (Dersom man ikke hadde hatt olje å utnytte, hadde vi jo sikkert kunnet kjøre rundt i hydrogenbiler for lenge siden.) Denne saken er også en vanvittig skuffelse for alle som ønsker at SV virkelig skal markere seg som et miljøparti. Men om manglende teknologi virkelig er den reelle grunnen, håper jeg i hvert fall at man kan finne en slags Co2-kompensasjon for de utslippene man ikke vil klare å begrense på Mongstad, og for eksempel bygging av høyhastighetstog vil definitivt være en viktig sak her. For min del går jeg bare rundt og drømmer om den dagen jeg kan kjøre med tog fra Trondheim til Oslo på to timer.

For mange SVere blir det vanskeligere å vanskeligere å forsvare det faktum as SV er i regjering, og jeg forstår at man må ofre en del for å få lov til å ta del i beslutningene, men spørsmålet blir etter hvert om man ikke må ofre for mye av seg selv for å kunne styre. Som så mange andre skjønner jeg viktigheten av kompromisser, men til og med jeg syns SVerne i Oslo etter hvert begynner å bli litt vel diplomatiske og offervillige. Mitt ønske er at SVere på vestlandet og ellers i landet tør å stille hardt mot hardt og be om en sterkere og staere SV-politikk. Dersom man blir overkjørt gang på gang av resten av regjeringen i viktige saker, så må man huske på hvem man er, og spørre seg selv om man skal være tro mot sin egen politikk, eller gå på akkord med seg selv for maktens skyld.

En ting er sikkert: Den som er med på leken, må risikere å smake steken, men den som ikke vil leke, kan heller ikke få noe gjort. Hvor mange kameler er for mange?