Hva skjer med SV?

Mongstad-saken som kom ut i media tidligere i uken har gjort en vanskelig situasjon vanskeligere for SV i regjeringen. Etter planene skulle igangsettelsen av rensingen på Mongstad være nært forestående, men ser nå ut til å være utsatt – i realiteten – på ubestemt tid. Det at Stoltenberg og Halvorsen visstnok har visst om dette i femten måneder hjelper ikke akkurat på saken.
Det er aldri godt å vite de virkelige årsakene til at slike ting blir utsatt. Etter et år med mange økonomiske hjelpepakker i finanskriseåret kan det godt være at man utsetter rensingen fordi man må spare penger, men den tilsynelatende grunnen er i hvert fall at teknologien ikke er på plass. For meg virker det veldig merkelig, og jeg får en snikende følelse av at denne teknologien egentlig kunne vært tilgjengelig kjempelenge om man bare var villig til å virkelig satse på å utvikle den, istedenfor å vise manglende politisk vilje og heller håpe å kunne seile på oljen til evig tid. (Dersom man ikke hadde hatt olje å utnytte, hadde vi jo sikkert kunnet kjøre rundt i hydrogenbiler for lenge siden.) Denne saken er også en vanvittig skuffelse for alle som ønsker at SV virkelig skal markere seg som et miljøparti. Men om manglende teknologi virkelig er den reelle grunnen, håper jeg i hvert fall at man kan finne en slags Co2-kompensasjon for de utslippene man ikke vil klare å begrense på Mongstad, og for eksempel bygging av høyhastighetstog vil definitivt være en viktig sak her. For min del går jeg bare rundt og drømmer om den dagen jeg kan kjøre med tog fra Trondheim til Oslo på to timer.

For mange SVere blir det vanskeligere å vanskeligere å forsvare det faktum as SV er i regjering, og jeg forstår at man må ofre en del for å få lov til å ta del i beslutningene, men spørsmålet blir etter hvert om man ikke må ofre for mye av seg selv for å kunne styre. Som så mange andre skjønner jeg viktigheten av kompromisser, men til og med jeg syns SVerne i Oslo etter hvert begynner å bli litt vel diplomatiske og offervillige. Mitt ønske er at SVere på vestlandet og ellers i landet tør å stille hardt mot hardt og be om en sterkere og staere SV-politikk. Dersom man blir overkjørt gang på gang av resten av regjeringen i viktige saker, så må man huske på hvem man er, og spørre seg selv om man skal være tro mot sin egen politikk, eller gå på akkord med seg selv for maktens skyld.

En ting er sikkert: Den som er med på leken, må risikere å smake steken, men den som ikke vil leke, kan heller ikke få noe gjort. Hvor mange kameler er for mange?

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s