For bortskjemt for lykkelig?

Det er pussig hvordan vi stadig hører om at Norge er et av verdens rikeste land, kanskje det rikeste til og med, avhengig av hvordan man måler det, at vi her i det kalde nord har all verdens muligheter til å oppnå det vi vil, har høy levestandard, god inntekt og lang levetid. Likevel kan jeg ikke se at folk rundt meg er merkbart lykkeligere. Faktisk så er det utrolig sjeldent jeg møter folk og de kan si rett ut at “JA, jeg er lykkelig. LYKKELIG”. Som regel er det mer nja, ja, det går bra, det går greit, vil ha mer lønn bare, eller ny TV. Trene mer, spise sunnere, kulere jobb, bli kultivert. Få ny klesstil, se sexy ut, være sprek og få langt, glansfullt hår. Er det ikke pussig, tenker jeg. Her som vi har det så bra at alle burde vært overlykkelig.

Vi har alt, og det vi ikke har, kan helt sikkert kjøpes om vi vil. Umiddelbar tilfredsstillelse. Alltid på jakt etter noe mer. Noe bedre. Noe nyere. En ferskere utgave av mobilen vi har, selv om den gamle virker helt fint. Nye og kreative muligheter for oss å bruke pengene våre på. Det er som et sukkersug. Vi forsøker å tilfredsstille behovene våre gjennom å spille konsumentbrikker i et kynisk forbrukersamfunn. Og vi elsker det. Det føles så bra der og da. Før trangen til mer vender tilbake. Vi har det for bra, tenker jeg ofte. Vi har det så bra at vi aldri trenger å stoppe opp for å tenke på hvor bra vi har det. Vi blir heller aldri møtt med en virkelighet hvor vi har det direkte kjipt. Og derfor blir vi aldri ordentlig lykkelige.

Ulykkeligheten kommer til syne på ulike vis. Økningen i mentale lidelser har vært markant de siste årene og tiårene. Om denne økningen er reell, om samfunnet har blitt mer tolerant overfor de, eller om vi bare har begynt å ta mer på alvor lidelser som før ble avfeid, er en diskusjon som kan tas en annen gang. Uansett er det tydelig at ulykkeligheten brer om seg. Ulykkelighet kommer ikke nødvendigvis til syne gjennom depresjon, men kanskje en følelse av at man aldri helt slapper av, man jager alltid etter ett eller annet, det er et tomrom, man føler ikke at man står i ro eller at man har nok. Som buddhister har sagt i uminnelige tider: for mange ting er av det onde. Og ikke så rart. Jo flere ting man har, jo mer vil man ha. Jo mer plass tar de opp, både fysisk og psykisk. Tingene okkuperer plass inni hodene våre.

Samtidig merker vi på en annen måte konsekvensene av å leve i et overflodssamfunn: jo flere valgmuligheter vi får, jo mindre fornøyd blir vi med valget vi ender på. Det er en logisk nødvendighet som hjemsøker oss om vi ikke er oss den bevisst. Tenk selv: Hvis du skaffer deg en sjampo, en leilighet, en kjæreste – vil du ikke da alltid i bakhodet undre på om det ikke finnes noe bedre der ute, og alltid være litt på utkikk? Gresset ser jo alltid grønnere ut på den andre siden.

Det er veldig smart, egentlig. Vi har et forbrukersamfunn som skaper behov hos en nevrotisk befolkning på stadig jakt etter ting som kan oppfylle behovene som forbrukersamfunnet angivelig leverer. Perfekt match! Som Gunnar Hall Jensen sa i A-amgasinet i dag: Harmoniske mennesker er dårlige konsumenter. Ulykkelige mennesker derimot: perfekt. Folk som alltid føler seg litt tomme og alltid vil ha noe mer. Tenk så kjedelig hvis alle hadde levd i harmoni med seg selv og omverdenen. Da hadde jo samfunnet gått inn i regresjon.

Du trenger den ikke, altså. Den nye telefonen, bilen, PC-en, kaffemaskinen som bare trakter innkapsla kaffe i farger som matcher eller hva det måtte være. Sannsynligvis øker det ikke livskvaliteten din heller i det lange løp. Det er bare lureri. Du kunne heller brukt pengene på noe som faktisk er kult. Som å kjøpe en fiskestang og leve av selvfisket fisk i et par uker ute i villmarken. Lære å seile og ta en jordomseiling. Reise til Afrika og bygge en skole. Bidra til reelle forandringer, hos deg selv eller andre. Og mens du er der nede, i Kenya eller hvor som helst, så kan du spørre deg selv hvorfor gategutten som ikke eier noenting likevel smiler bredere og setter mer pris på livets små øyeblikk enn alle oss her oppe i Norge.

Ikke at du gjør det. Du kommer ikke til å stoppe opp og ta deg tid til å være alene, tenke over alt du faktisk har i livet. Jeg vet nok at du kjøper kaffemaskinen likevel. Jeg prøver bare å forklare hvorfor vi ikke blir lykkelig av den grunn. Vi er jo altfor bortskjemt. Vi har da tross alt ikke levd under krigen.Vi vet ikke hvordan et hardt liv faktisk er. Kanskje derfor vi ikke kan sette pris på det?

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s