The paradox of the free market, the conservatives and the survival of the fittest

Survival of the fittest. As many may not know, this wellknown quote does not originate from the man with the monkeys and finches, but from the slightly less renowned Herbert Spencer, who dabbled in society theory in the 1800’s. What might also surprise, is that he referred to the society, and not animals, when he said it.

This seed to social darwinism led, to make the story short, to a popular political ideology who caracterises conservative thinking to this day. That is, a way to justify in social terms why some are rich and become richer while others are doomed to a life in poverty. Conservative polititians in for example the u.s. have for a long time protected the free market on the basis of this thinking.

What I find to be the irony of it all is how it is possible to uphold such strong Christian values, or “values”, depending who you’re asking, in said country and at the same time debate politics on such social darwinistic-influenced ground. “Survival of the fittest” has, as everyone knows, become the strongest trademark for the evolution theory, a theory that several Christians to this day, refuses to recognise. Still, conservatives, who reckon themselves as the most Christian of them all, have no problem with identifying with the same ideology as long as it’s applied to humans!

What’s even more fascinating, is that the Christian belief, who underlines the importance of solidarity and assistanse to the poor and less able, apparantly can be so easily combined with such a ruthless and unsolidaric way of politics. It’s the biggest kind of irony, I think, and also one of the reasons for why I can never fully understand the u.s.a. How can somebody who claims to fight for Christian values like charity, good-heartedness and solidarity at the same time justify a system where those who happen to be born rich only gets richer at the expence of those who are not as lucky?

Advertisements

Rastløs vår

Nå har våren kommet for alvor, og en deilig påskeferie nærmer seg slutten. I dag morges kom jeg tilbake til Oslo etter en uke hjemme i Nordfjord med familie og kjæreste. I Oslo ventet papirarbeid og et tomt kjøleskap.

Oslo kjennes rart, med varmt vær og tjukk luft.

Forefallende arbeid har jeg brukt tiden min til i dag, sånt småplukk man utsetter og utsetter, som for eksempel å levere inn selvangivelse, bestille ny fastlege og betale årskontigenter til ulike organisasjoner. Selv om jeg har fått gjort en del, føles det som om jeg har fått gjort skuffende lite. Jeg er rastløs og vårslapp på en gang, og kroppen er i ulage etter å ha vært forkjølet mesteparten av uken. Når det kommer til faget jeg skal ta eksamen i den 31. mai, er prokrastinasjonen på topp. Jeg er helt elendig student akkurat nå. Og jeg er som regel alltid sliten. Jobb krever mye energi. Og den fritid jeg har, vil jeg jo bruke på å få truffet Martin litt av og til også. Så lesingen har måttet vike.Blæh.

Jeg har fått ny leilighet, og skal forhåpentligvis få unngjort flyttingen i løpet av den kommende helgen. Fram til nå har jeg inntatt rommet til Cathrine på Vålerenga. Leiligheten jeg skal begynne å leie ligger i sentrum på Fredensborg. Noe av det som gjør at jeg ikke føler at alt er falt på plass ennå, er nok det at jeg ikke har kommet meg til ro i min egen leilighet. Derfor skal det bli ekstra godt å få orden i saker og ting, selv om det innebærer å bo i en ganske tom leilighet de neste ukene fordi jeg ikke har råd til å kjøpe noen særlig møbler og ikke har tid til å fikse det, hadde jeg hatt råd. Alle pengenegår til depositum og leie. Men det skal uansett bli godt å endelig ha et sted for meg selv (og Kjerstin, når hun kommer), hvor innredningen er som jeg vil ha den og kjøleskapet kun skal deles på to.

Rastløs vår, men snart faller nok brikkene på plass.
Og det var også alt for i dag. Jeg er ikke mer spennende enn som så for tiden.

Vår, vår, kom til meg!

To og en halv uke er gått av mitt nye liv i Oslo, og ting begynner så vidt å falle på plass. Jeg har i hvert fall funnet min plass hos Cathrine inntil videre, og selv om det blir lite rom, går det veldig fint.

Arbeidet i barnehage er givende og slitsomt, for ikke å snakke om nytt og lærerikt. Ungene begynner nå å bli litt vant til meg, og jeg begynner å bli litt vant til hvordan man behandler unger på den alderen der. Jeg har vært heldig nok å havne i avdelingen med unger i førskolealderen, det vil si 5-6. De er flotte og fulle av personlighet, med mange egne meninger og spennende tanker i hodet. De kan utfordres, og de utfordrer. De er også sårbare og grensetestende, høylydte og plutselig usikre. Det å kunne være noen til å lede dem på rett vei er en fin jobb.

Men jommen tar fulltidsarbeid mye tid. Jeg merker at fritiden jeg i begynnelsen av året så vidt begynte å bli vant til nå igjen er blitt ikke-eksisterende. Og barnehagejobbing er i tillegg mye mer slitsomt enn studiehverdagen! For ikke å snakke om at dette krever at jeg står opp sirkum sarum klokken seks hver morgen, mange dager på rad. For et uhelbredelig b-menneske er dette en stor utfordring. Hittil har det heldigvis gått bra. Jeg må bare huske på å legge meg klokken 22 om kvelden. Noe jeg ikke har gjort siden jeg gikk på barneskolen.

Såh. Fra seks om morgenen til 16-16.30 handler alt om jobb. I tillegg har jeg kommet ordentlig tilbake til gode treningsrutiner. Cathrine fikk meg til å begynne på sats. Jeg har ennå store betenkeligheter med det, fordi jeg ikke liker å måtte binde meg for et helt år til en månedspris som er like høy som det jeg er vant til å betale for et helt år med trening i Trondheim. Kombinert med sats-folkas innbitte insistering på at jeg skulle bli medlem, er det ett eller annet som sier meg at jeg har fått en dårlig avtale. På den annen side vil jeg bli i ordentlig god form, og jeg vet at jeg ikke klarer å motivere meg selv til å trene helt på egen hånd. Det er en stor utgift å underskrive på, men samtidig må jeg tro at det vil være verdt det. Om ikke annet blir jeg motivert til å trene ved tanken på at jeg ikke kan kaste bort så mange penger.

Dermed går gjerne et par timer på ettermiddagen med til å trene og deretter dusje. Hvis du iberegner tid til å lage middag, vil det gi omtrent to-tre timer før jeg legger meg på å gjøre andre ting. Det vil si, (helst) lese pensum til faget jeg skal ta eksamen i (i Trondheim) i slutten av mai, eller skrive eposter, fikse, styre og gjøre diverse “fritidsting”. Helt ærlig? Jeg skjønner ikke hvordan normale folk klarer å ha en jobb, ta vare på seg selv og i tillegg få tid til å oppdra barn og ha familietid. Det virker for meg som en umulig utfordring.
Heldigvis går det nok ennå litt tid før jeg trenger å bekymre meg så veldig mye for noen andre enn meg selv.

Forøvrig opplevde Norge et av de største nederlagene på demokratiets vegne på denne siden av krigen i dag. Datalagringsdirektivet ble ratifisert i stortinget av 88 mot 80 stemmer. Hvilket for meg synes ubegripelig i tillegg til å være utrolig skuffende. Det fins svært få relle argumenter for å innføre dette, og enhver fornuftig grunn til å la være, blant annet at det sannsynligvis ikke vil føre til lavere kriminalitet (noe også andre land har vist). Men den største og mest rungende grunnen er jo så klart at individets rettigheter til privatliv og prinsippet om å bli antatt “uskyldig” inntil det motsatte er bevist, blir så grundig tråkket på at det nærmest framstår som en vits. Jeg kan ikke på noen måte forsvare en slik politikk, eller dem som fører dem. Den rødgrønne regjeringen har gått på ganske mange smeller den siste tiden, men mest skuffende i dag var faktisk høyre, som med all sin prat om individets frihet burde ha stemt imot.

På grunn av alt som har skjedd i det siste, har faktisk de aller fleste partiene i Norge minsket oppslutning.  Ap har terget på seg svært mange gjennom en del kontroversielle saker i det siste, Sv sliter med å være tro mot seg selv i regjeringssamarbeidet, FrP har fått et dårlig fykte på grunn av sextrakasseringssaken, og Høyre skuffet nok også ganske mange i forbindelse med DLD. Det er altså en ganske unik situasjon, og det blir spennende å se hva som skjer.

Sånn ellers har jeg aldri vært mer utålmodig på våren enn jeg er nå. Fuglene har begynt å kvitre, men været henger ikke med, og ingenting har begynt å spire ennå. Greit nok at vi har en særdeles sein påske i år, og at påsken gir en pekepinn på når våren kommer, men nå syns jeg at det har falt minst de syv obligatoriske snøfallene før våren kan komme, og at det strengt tatt ikke er noen ting å vente på. Så, vår, vår, kom til meg!