Vår, vår, kom til meg!

To og en halv uke er gått av mitt nye liv i Oslo, og ting begynner så vidt å falle på plass. Jeg har i hvert fall funnet min plass hos Cathrine inntil videre, og selv om det blir lite rom, går det veldig fint.

Arbeidet i barnehage er givende og slitsomt, for ikke å snakke om nytt og lærerikt. Ungene begynner nå å bli litt vant til meg, og jeg begynner å bli litt vant til hvordan man behandler unger på den alderen der. Jeg har vært heldig nok å havne i avdelingen med unger i førskolealderen, det vil si 5-6. De er flotte og fulle av personlighet, med mange egne meninger og spennende tanker i hodet. De kan utfordres, og de utfordrer. De er også sårbare og grensetestende, høylydte og plutselig usikre. Det å kunne være noen til å lede dem på rett vei er en fin jobb.

Men jommen tar fulltidsarbeid mye tid. Jeg merker at fritiden jeg i begynnelsen av året så vidt begynte å bli vant til nå igjen er blitt ikke-eksisterende. Og barnehagejobbing er i tillegg mye mer slitsomt enn studiehverdagen! For ikke å snakke om at dette krever at jeg står opp sirkum sarum klokken seks hver morgen, mange dager på rad. For et uhelbredelig b-menneske er dette en stor utfordring. Hittil har det heldigvis gått bra. Jeg må bare huske på å legge meg klokken 22 om kvelden. Noe jeg ikke har gjort siden jeg gikk på barneskolen.

Såh. Fra seks om morgenen til 16-16.30 handler alt om jobb. I tillegg har jeg kommet ordentlig tilbake til gode treningsrutiner. Cathrine fikk meg til å begynne på sats. Jeg har ennå store betenkeligheter med det, fordi jeg ikke liker å måtte binde meg for et helt år til en månedspris som er like høy som det jeg er vant til å betale for et helt år med trening i Trondheim. Kombinert med sats-folkas innbitte insistering på at jeg skulle bli medlem, er det ett eller annet som sier meg at jeg har fått en dårlig avtale. På den annen side vil jeg bli i ordentlig god form, og jeg vet at jeg ikke klarer å motivere meg selv til å trene helt på egen hånd. Det er en stor utgift å underskrive på, men samtidig må jeg tro at det vil være verdt det. Om ikke annet blir jeg motivert til å trene ved tanken på at jeg ikke kan kaste bort så mange penger.

Dermed går gjerne et par timer på ettermiddagen med til å trene og deretter dusje. Hvis du iberegner tid til å lage middag, vil det gi omtrent to-tre timer før jeg legger meg på å gjøre andre ting. Det vil si, (helst) lese pensum til faget jeg skal ta eksamen i (i Trondheim) i slutten av mai, eller skrive eposter, fikse, styre og gjøre diverse “fritidsting”. Helt ærlig? Jeg skjønner ikke hvordan normale folk klarer å ha en jobb, ta vare på seg selv og i tillegg få tid til å oppdra barn og ha familietid. Det virker for meg som en umulig utfordring.
Heldigvis går det nok ennå litt tid før jeg trenger å bekymre meg så veldig mye for noen andre enn meg selv.

Forøvrig opplevde Norge et av de største nederlagene på demokratiets vegne på denne siden av krigen i dag. Datalagringsdirektivet ble ratifisert i stortinget av 88 mot 80 stemmer. Hvilket for meg synes ubegripelig i tillegg til å være utrolig skuffende. Det fins svært få relle argumenter for å innføre dette, og enhver fornuftig grunn til å la være, blant annet at det sannsynligvis ikke vil føre til lavere kriminalitet (noe også andre land har vist). Men den største og mest rungende grunnen er jo så klart at individets rettigheter til privatliv og prinsippet om å bli antatt “uskyldig” inntil det motsatte er bevist, blir så grundig tråkket på at det nærmest framstår som en vits. Jeg kan ikke på noen måte forsvare en slik politikk, eller dem som fører dem. Den rødgrønne regjeringen har gått på ganske mange smeller den siste tiden, men mest skuffende i dag var faktisk høyre, som med all sin prat om individets frihet burde ha stemt imot.

På grunn av alt som har skjedd i det siste, har faktisk de aller fleste partiene i Norge minsket oppslutning.  Ap har terget på seg svært mange gjennom en del kontroversielle saker i det siste, Sv sliter med å være tro mot seg selv i regjeringssamarbeidet, FrP har fått et dårlig fykte på grunn av sextrakasseringssaken, og Høyre skuffet nok også ganske mange i forbindelse med DLD. Det er altså en ganske unik situasjon, og det blir spennende å se hva som skjer.

Sånn ellers har jeg aldri vært mer utålmodig på våren enn jeg er nå. Fuglene har begynt å kvitre, men været henger ikke med, og ingenting har begynt å spire ennå. Greit nok at vi har en særdeles sein påske i år, og at påsken gir en pekepinn på når våren kommer, men nå syns jeg at det har falt minst de syv obligatoriske snøfallene før våren kan komme, og at det strengt tatt ikke er noen ting å vente på. Så, vår, vår, kom til meg!

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s