Kjærlighetspost til Samfundet

Kjære Samfundet.

Her er jeg, da. I hovedstaden. Ærverdige Kristiania. Med landets eldste universitet, 200 år gammelt, med stortinget, slottet, aker, løkka, politikerne,  studentene og samfunnsdebatten. Alt det fine og flotte. Og likevel er det noe som mangler.

Når jeg står og ser på Chateau Neuf, den stolte bygningen som skal representere byens studenter, står det ingen annen tanke i hodet på meg enn denne: Dette er ikke Studentersamfundet i Trondhjem.

For hva skal man svare til engasjerte studenter her nede når de snakker varmt om studentersamfunnet sitt? “Kjære deg, du skulle bare visst?”
Jo mer jeg ser av det, jo mer blir jeg nemlig klar over hvor fantastisk, flott og spesielt det var å være oppe i Trondheim sammen med deg, og hvor lite noe av dette andre kan måle seg med det.

Men hvordan kan man vite hva man går glipp av når man aldri har opplevd det før? Det er ikke mange her i Oslo som vet hvordan det føles å komme HJEM når man går opp den slitte baktrappa ved Samfundet. Bli gjenkjent av dørvaktene etter lang tids innsats. Å bli møtt av gamle kjente i Daglighallen. Å kjenne lukten av svette og øl slå mot deg fra Soci. Kjenne sommerfugler i magen etter en flyktig flørt på Festivalen. Synge “Halvard Thoresen” under siling. Snike seg opp til FK fra bakscena. Sitte til de tidlige morgentimer og drikke whisky oppunder kuppelen og tenke at “dette er livet”. Danse på bordene til indierock på Klubbstyret. Stå med spøkelset i container’n. Diskutere fortid og framtid i Edgar. Spise Sesamburger i Bodegaen på Stille time klokken 04. Sovne i sofaen under søndagsfilmen. Sende hete blikk til gutten i den andre enden av lokalet. Høre Pirum bryte ut i spontansang. Røyke i jungelen på Regi. Få hjertet sitt knust på LIM. Ramle inn og ut av hybler i de sene nattetimer. Komme inn i et rom og bli ropt “hei” til av titalls ulike mennesker. Føle ærverdigheten på storsalsmøtene. Bli kjent med noen i hver gjeng og etter hver begynne å skjønne hvordan hele systemet henger sammen. Sitte inntil veggen og være gammel og klok, og ta seg i å tenke at ting var bedre før. Kjenne nesten hundre års studentliv strømme mot deg fra de tykke, ruglete murveggene. Krype nedover baktrappa igjen en tidlig morgen og nyte soloppgangen mens du går over Elgeseter bro.

Kjenne at samholdet du føler av å være i en fullspekket Storsal mens alle synger, klapper, ler eller gråter, nesten gjør at hjertet får lyst til å bryte ut av brystet ditt. Tenke: dette er verdens beste plass, og vi skaper den sammen.

 

 

 

 

Det er ikke mulig å skjønne hvordan det er, med mindre man har vært der.
Jeg begynner i hvert fall å skjønne at det aldri kan erstattes. Det fins ikke noe annet, eller noe bedre. Ikke noe er som Samfundet, du er det beste av det beste, og selv om du snart ikke husker meg lenger, kommer du alltid til å bo i hjertet mitt.

 

Jeg savner deg.
Jeg elsker deg.
Og jeg vil aldri glemme deg.

 

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s