On the move

After almost a year in different cities, my boyfriend and I have finally decided to move together. He’s moving all the way from Trondheim to Oslo. My move will be a lot shorter :) We’ve found a big and cosy apartment at Grünerløkka, about fifteen minutes’ walk from where I live now. The move will happen in January. Yey!

It’s a really strange situation in our family right now, actually. We’re five siblings, and every one of us is going to move to a new place during the next two months. Luckily, no-one is moving very far. My brother has bought a house outside Oslo (so we’ll no longer be neighbours), one of my sister is looking for her own place to buy, and the two others are moving to new rentals. A lot of things happening! Not often we exprience so much moving around at the same time in this family.

Of course, with the move and my desperate search for a job (something with preferrably a miniscule relevance to my studies, and a minimum of reliability), in addition to all the things happening in Spire, concentrating on my studies is very hard right now. I have my last exam on Monday, six days from now. And I really can’t seem to focus on what I read at all! The worst possible timing! Knowledge just won’t go in to my brain. In addition, I just got a phone from the school I work as a substitute teacher on, and they asked if I could work tomorrow and the day after. Since I’m dead broke, and really need all the money I can get (especially with this move coming up), I can’t afford to say no. And in addition, Martin is coming down for the weekend. That is probably not good for my exam either, but I haven’t seen him in a month now, and we celebrate our one year anniversary on friday, so not seeing him is not an option.

Conclusion: Not boding well for my exam! I comfort myself with the fact that exams aren’t everything, and I can survive not getting an A on this (but preferrably I’ll get a B). And, I’ve been quite a good student during the semester, so let’s hope that counts for something.
On the other hand: I’ve been in a relationship for a whole year! It’s crazy. Go me! (And my wonderful boyfriend, of course :) ) That’s worth celebrating, I think.

This is the tune for today, by the way. Casiokids has made a new and brilliant album. Check it out!

Casiokids – Selskapets triste avslutning

Advertisements

The world can’t wait until 2020

As the world is facing bigger climate challenges than ever before, and a possible gloomy future is being painted out by the UN climate panel researchers in vivid colors, the world’s leaders are getting together once again to negotiate political action to try and stall the negative development at the COP17 neg. in Durban.

This is a do or die for a global national treaty. The Kyoto Protocol, established fourteen years ago, exipires next year, and there are no plans for binding commitments beyond that point. Now is the time to get together and try to work out a new and ambitious agreement.

The Kyoto Protocol is an important ground work for the future climate politics. It’s a gigantic acheivement that so many countries actually agreed on working together to cut carbon emissions. And because of that agreement, it should be even easier to prolong that initiative by agreeing on a new treaty. But even so, rich countries are trying to pull put.

The Guardian says that rich countries are basically giving up trying to forge an agreement that is effective during this decade. It seems the wealthiest have decided to settle for an option that postpones the problems as long as it is possible to ignore them. Not only will the concequences of this be that irreversible climate changes will take place, but it also entails that the longer we wait in forging a new treaty, the harder it will be to make one. Chances are, if we don’t get an agreement now, we never will.

There is absolutely no good reason for delaying this. The longer we wait, the more devestating will the consequences be, and all the more money is going to be needed to patch up problems that not only could be prevented, but could be prevented with a cheaper cost than it will take to fix it afterwards. It’s the perfect example of the tragedy of the commons, where we only have one patch of land to share. If everyone lets it linger and waits for everyone else to take responibility, than nothing will happen and we all end up with an overgrazed patch of land.

Fatih Birol, who is chief economist at the International Energy Agency, said: “If we do not have an international agreement whose effect is put in place by 2017, then the door to [holding temperatures below 2C] will be closed forever.” IEA says that irreversible climate change will happen if we don’t get restrictions in the next five years (Read more here). These are obviously guys who know what they are talking about. If we don’t get an agreement, it is likely that eveyone will just keep on doing what they already do; relying on fossil fuels and digging ever deeper to search for more oil, as Norway do.

Now, apparently the leaders of the rich countries are not too worried about that. They obviously have great faith in a system where “everyone contributes as much as the can” (or at least as much as they want to). Chances are, with a bottom-up-system (that amongst others the US wants) where everyone decides there own cuts, the cuts in total won’t even be half of what is required to stall the climate changes. The act of relying on such a kind of system to fix things, is at best naive, at worst, a major betrayal to all of human kind. Now, one might say that a little is better than none at all, but is it really better to settle for less when we now actually have a real chance at doing some major changes? Should we really just accept that because some don’t “bother” or don’t “like” the idea of having to adjust their consumtpion patterns, than it’s OK that even more people have to suffer from hunger and poverty in the years to come than today, not to mention that we as tax payers have to pay enormous sums in the future to make up for today’s leaders’ lack of ambition?

I say that there’s no better time than the present to really take the climate seriously. We already see that the way we live today isn’t viable or sustainable. It’s a fact. And when so many national economies is on the verge of a break-down, or at least recession, then it’s all the more reason to grasp the chance to think in new ways, to change, to plan for the future.

The world don’t have time to wait for 2020. It’s time to act now, and to save the Kyoto Protocol.

Eksamenstid

Eksamenstiden er kommet for fullt, og nå er tiden der hvor jeg helst skal sitte og lese fra morgen til kveld. Første eksamen er på mandag om tre dager, og innen den tid, skal jeg ha lært meg det som står i disse tre bøkene:

Det er jo så klart ikke en umulig oppgave, men det er ganske mye informasjon åkkesom. Heldigvis er det et interessant fag (Nord-Sør-faget på samfunnsgeo), så det går greit å finne motivasjonen, og jeg har også lest jevnt gjennom semesteret. Men det er likevel utfordrende å finne de store linjene, og spesielt å strukturere seg under eksamen, når jo egentlig alt har med hverandre å gjøre.
For ikke å snakke om at jeg er utfattelig lei av globalisering. Blæh.

Også er det jo selvsagt masse annet spennende som foregår, som gjør at man ikke kan holde på med skolearbeid hele tiden. I går inviterte SV frivillige organisasjoner til lobbykurs, som jeg var så heldig å få med meg. Der fikk vi utdelt denne:


Kurset i seg selv varte bare tre timer, men det var flott å kunne ta turen til stortinget, få frisket litt opp i kunnskapene, bli innsprøytet med ny motivasjon, for ikke å snakke om kunne få anledning til å slå av en prat med folk som Inga Marte Thorkildsen og Heikki Holmås. SV skal ha stor honnør for å holde slike kurs. Det er digg med stortingspolitikere som oppfordrer folk til å lobbe dem. Slikt liker vi!

Ellers er jo eksamensperiode om høsten synonymt med juleforberedelser, og når mange av kveldene tilbringes hjemme, har jeg jo så klart begynt å strikke litt igjen. Gitt at jeg har bekymringsfullt lite penger for tiden, må nok mange av mine kjente og kjære belage seg på hjemmelagde julepresanger i år. De har nok sine sjarmerende feil og skjevheter alle sammen, men jeg syns nå det blir ganske fint! Men bilder må dere nok vente på til etter presangene er åpnet, er jeg redd. :)

Nå må jeg vende tilbake til bøkene, selv om prokrastinasjonen ligger og lurer. Når det blir ekstra kjedelig med lesingen, har man heldigvis spotify å kose seg med. Denne listen med masse god og gammel musikk har stått på repeat i kveld. Sjekk den gjerne ut!

Old times

Høstkos

Neida, alt er ikke bare skole, seriøse meninger, heldagsseminarer og hardt arbeid. Man koser seg jo også litt når det er høst, må vite. Og heldigvis er det masse fint å se tilbake på når man i disse dager sitter innelåst med bøkene i fanget.

Noe av det er jeg mest fornøyd med fra høsten, er å ha funnet en kjempefin sykkel! Jeg, Is og Martin Leander dro ut på eventyrferd til et kjempestort loppemarked i Bærum en dag i oktober, og der fant jeg mitt røde vidunder til slunkne 150 kr inkludert en helt fin sykkelpumpe.

Her er Martin som inspiserer :)

Det var helt vanvittig mange ting der, blant annet mange fine møbler!

Hihi.

I tillegg til sykkelen, fant Martin et par Star Wars-bøker, Is fant en stor og varm jakke, og jeg fant fem brettspill til femti kroner. Strike! Fornøyde folk.

Foruten upåklagelige loppemarkeder, har det vært masse god mat i høst. Kine Renate inviterte til herlig middag i den nye fine leiligheten (for henne, kjæresten bodde der fra før). Det var tidenes kveld!

Nam!

…Og selvsagt måtte alt dokumenteres :)

Tapas er så utrolig deilig mat. Og veldig greit å invitere til, for alle tar bare med litt hver, også blir det fantastisk bra tilsammen. Problemet er bare at magen blir mett veldig mye før øynene! Men men, når man har god mat, god vin og gode venner, er ikke livet annet enn perfekt.

Ellers byr selvfølgelig høsten på flotte farger. Her er noen bilder fra Trondheimsturen min i slutten av oktober:


Oktober betyr jo, i hvert fall annenhvert år, at det er tid for UKA. I år fikk jeg bare vært med på H-helg, men den ene helgen er jo til gjengjeld mer spekket av folk og moro enn hele resten av UKA til sammen. Så mange bilder ble det ikke derfra, men jeg fikk sneket til meg et bilde av Pirum sin sang under festmøtet da vi skulle se revyen! Er de ikke fine? :)

Og sist, men ikke minst: Ingen kos uten sushi!


Her spiste vi middag på Restaurant Øst, en thai- og sushisjappe i Calmeyers gate midt i Oslo sentrum. Veldig grei plass med godt utvalg og gode priser!

Food – a commodity or a human right?

So – food: The thing we all depend on, the thing that gives us energy to live and vital nutrition, what is it? A commodity like all other commodities, made to make money on, or a basic human right that everyone should have a right to?

 

 

   

 

 

 

 

How you answer that question tells a lot about you and what kind of food policy you support.

As for me, you can probably guess my answer. That food is a human right isn’t just an ideal but a fact. It says so in the human rights declaration. But what does that actually mean? I mean, when people is deprived of food, when One billion people starve, as today, and when a child dies every sixth second because of food deprivation, who is to blame? And more important, who is to take the responibility for it?

In 2002, the US refused to sign a text saying that food is a human right. The juridicial implications of this is that the US would like to avoid being legally bound to any responsibility when it comes to poor people starving. On a rhetorical level, the US supports the human rights like all other, but not when it comes to politics. Why? Because they think it’s each country’s own responsibility to make sure that its inhabitants don’t starve.

What comes out of this? Well, it means that the US can continue to support a global food policy that on a rhetorical level claims to want to eradicate hunger and poverty, but in reality tries to uphold status quo and make as much money as possible. And I’m not just talking about the US here, let that be clear.

Every country that is historically responsible for contributing to the fact that we have the largest amount og hunger stricken people in the world ever is responsible, as well as all the rich countries that says hunger must be combated with all means, while utilizing no means, or the means that everyone knows won’t work. Yes, just by upholding the regime that is today, we are all responsible of the global hunger we see today.

But more on the individual responibility another time. Right now back to perhaps the biggest scandale in modern history: The fact that we today have a trade regime that systematically robs food from hungry people that desperately need it. We have a regime today which regards food as a basic commodity, as a good that is supposed to be traded on a global market like any other thing. What does this entail?

A lot of things, amongst others:
– That the food production system follows along captalist and neoliberal lines, meaning that those with money has the most power, and those with power get even more money.
– That global food production is governed by the principles of high gain and quick profits to the ones on the top, no matter what the social concequences are
– That the system we have now contributes to an increase in inequality and unfair distribution of natural resources, making the poor even poorer, and the hungy even hungrier
– That big transnational companies get to have control over icreasingly larger areas of land and markets, producing more and more goods that are directly exported ut of poor countries
– That poor rural farmers in the global South keep getting forced to produce cash crop food for a large, global market instead of producing healthy and nutritious food for themselves and for local consumtpion.
– And that companies like for example Monsanto get to patent traditionally common natural resources like seeds, making old cultivation and trading traditions amongst farmers illegal, and makes it illegal to own seeds that are not in fact bought from Monsanto.

Personally, I can’t even begin to undertand how it is possible that we have come to this. Isn’t it quite strange that about 75 per cent of the hungry people in the world is involved in food production? Isn’t it also quite strange that since we began with neoliberal food politics, especially since the 80’s, hunger has just increased? I mean, this is a system meant to give everyone an opportunity to participate in the world markets. And the market mechanisms are perfect, right?

Apparently not. Obviously, this is one of the most well-crafted lies the capitalist world has come up with ever. The truth is, hunger wasn’t eradicated when food was abundant and food prices were low, and it certainly won’t be eradicated now, with an ever higher population increase, food scarcity and high food prices.

The market will never fix this. Why? Because the market doesn’t care about people. It care about profits. It doesn’t even care about the fact that the way we are doing agriculture at the moment is destroying it’s own natural foundation from which it gets it’s wealth from; that the nature gets ruined because the industrial agriculture isn’t sustainable.

It’s all about here and now. No thought for consequences. Not as long as somebody makes money today. No matter how many people die.

This is food as a commodity. It will never reach out to the hungry when the hungry don’t have money to buy it. We, on the other hand, have loads of money. We buy so much food that we throw away up to 50% of it. Because we have become wealthy at the expence of those who now can’t scrape together enough money for more than one meal a day.

Something is clearly wrong here. What is positive, however, is that it can be changed. Rather: we can change it. Of course, hunger could have been eradicated a long time ago, had the world leaders actually wanted it. But it’s not in their interest. Therefore, we should let ourselves get in touch with the moral consience we all have, and call on those with power to take responsibility. The world can be changed, and people like these guys are the ones who make it possible. La via campesina has started a worldwide movement, doing progress for the sake of food sovereignty every day.

But it’s not enough. It takes all of us to do it. All who dream or once have dreamed that a better and more just world is possible. Food is a human right, and the fact that one billion people in the world today live in hunger, is humanity’s – by far – biggest disgrace.

Klimadebatten tilbake til folket!

Noe fryktelig merkelig foregår. Noe riv ruskende merkelig.

Nemlig: Desto sterkere behovet blir for å ta klimaproblemene på alvor, desto mindre blir tilsynelatende det folkelige klimaengasjementet.

Som klimaforskjemper syns jeg dette er veldig veldig rart. Man skulle jo tro at folk flest er rasjonelle, oppegående mennesker. Man skulle tro at etter hvert som flere og flere forskere roper “jorden går under om vi ikke gjør noe!”, så burde også folk etter hvert skjønne at her må noe gjøres. Man skulle virkelig tro at folk flest tenker litt lenger enn sin egen nese, og dermed for eksempel tenker at dersom våre barn og barnebarn skal ha en fin verden å leve i, så er vi som menneskehet nødt til å gjøre endringer i måten vi lever på.

Men nei. For de av oss som ikke er ekstremt entusiastisk og følger utviklingen med falkeblikk, så virker det som om klimadebatten er tilnærmet ikke-eksisterende. Den har rett og slett bare blitt borte.

Altså. Jeg for min del kan ikke fatte og begripe at ikke avisene og TV-kanalene hver eneste dag kjører på med overskrifter og fete typer om hva som faktisk foregår der ute i verden. Jeg mener, klimaendringene er jo nå er faktum. Vi vet jo at millioner, ja, milliarder av mennesker allerede ligger, eller snart kommer til å ligge jævlig dårlig an. Øysamfunn og lavtliggende bosetninger kommer til å oversvømmes. Vi kommer til å oppleve ekstremvær. Store landområder kommer til å bli varmere, og oppleve mer tørke. Det kommer til å bli mer matmangel, og folk kommer til å flykte. Og hvor skal de gjøre av seg når områdene de bor på nå kommer til å bli ubeboelig? Sannsynligvis kommer flere og flere til å flykte til våre kanter av verden. Snakk om skandaleverdi! For ikke å snakke om at mengder av planter og dyr allerede merker konsekvensene av våre handlinger. Her er det jo mye for media å ta tak i, skulle en tro.

Bare her i Norge bør vi jo skjønne at varselslysene blinker. Hadde ikke vi vært så heldige at vi er industrialisert og rike, hadde vi hatt en hungersnød uten like akkurat nå. Det regnet altså så mye i sommer at innhøstingen ble ødelagt. Og det er ikke nok korn igjen til å så til neste år. Hallo? Hadde vi bodd i Afrika, hadde vi mest sannsynlig sultet. All rettferdighet tilsier at vi burde sultet. Skal vi la være å bry oss bare fordi vi er så heldige å bo i Norge? Fordi vi har råd til å la være? Så klart ikke. Men hvor er da overskriftene? Hvor er mediahysteriet? Hvor er klimadebatten? Hvorfor er det ikke opprør i gatene?

Deprimerende nok er det ikke bare det at klimadebatten er nesten fraværende, men at når det faktisk ytres noe om klimatiltak, så handler det enten om at folk må kutte strømforbruket, at de må slutte å forbruke så mye, eller at de kanskje kan bli frarøvet muligheten til å kjøre bil i byene.

I tråd med det manglende kimaengasjementet, melder nå finansdepartementet at de ønsker å gå tilbake på klimaforliket de tidligere har inngått. Blant annet vil de, som ledere av et av verdens rikeste land, som har som mulighet til å gå foran med et godt eksempel og vise hvordan det kan gjøres, heller gå vekk fra planen om å gjøre 2/3 kutt hjemme, og heller velge enkleste utvei gjennom klimakvoter. Snakk om løftebrudd! Jeg mener, hva ER det som skjer? Hva foregår? Er folk virkelig så dumme? Er politikerne så redd for å ta ansvar? Er virkelig kortsiktighet og lettjente penger alt de tenker på?

Så klart er vi nødt til å kutte mer, så klart er vi nødt til å slutte å forbruke så mye, og så klart er vi nødt til å måtte tenke helt nytt i forhold til måten vi lever på i dag. Men hvorfor skal det på død og liv være negativt, da?

Det ER jo faktisk positivt at vi kan få ren nok luft i byene til at folk ikke er nødt til å holde seg inne om vinteren i frykt for helseskader
Det ER jo faktisk positivt at vi kan bruke de ressursene vi har på en mer miljøvennlig og effektiv måte
Det ER jo faktisk positivt dersom vi kan få et mer miljøvennlig kollektiv- og transporttilbud
Det ER jo faktisk positivt om vi kan få produksjonen vår til å bli bærekraftig og ikke gå på akkord med jorden og økosystemene
Det ER jo faktisk positivt at vi klarer å ta vare på verden slik at ikke dyr og mennesker blir utslettet.

Så hvorfor i all verden snakker ikke folk om det? Hvorfor i all verden skal det å gjøre klimatiltak liksom være noe negativt? Det er jo i virkeligheten kjempepositivt! Vi kan ta vare på jorden, få bedre livskvalitet og endre samfunnet til å bli både mer miljøvennlig og mer effektivt – hvis vi bare kan slutte å la uviktige detaljer komme i veien for tankegangen vår.

Det er på tide at vi får et riktig fokus på klimatiltak. Og først og fremst er det på tide at kimadebatten tas tilbake av folket. Det er alles liv det angår, derfor må også alle også engasjere seg. Og mediene må snart også skjønne hva som er viktig, og slutte å kun fokusere på alt som angår personlig forsakelse. Det er ikke slik at klimatiltak vil føre til at alle har det miserabelt. Klimatiltak vil derimot føre til at folk  får det bedre. Vi må tenke på alt det positive klimatiltak vil føre til. Vi må legge til rette for klimavennlige løsninger, og sørge for at det å velge klimavennlig ikke er noe folk skal bli tvunget til, men noe de VIL gjøre, både fordi det lønner seg, fordi man får god klimasamvittighet, og fordi det bidrar til en bedre verden. Folk må bli opptatt av dette. Både fordi det angår alle, og fordi ingenting kommer til å skje før folk skjønner det. Politikerne har nemlig vist at de ikke er villig til å gjøre noen ting. Det eneste de tenker på er å unngå å gjøre noen endringer i det hele tatt som kan føre til at de ikke blir gjenvalgt. De tenker ikke på tiden som kommer etter neste valg. De tenker ikke på hva som er best for alle oss og resten av verden på lang sikt. De er rett og slett ikke modige nok til å ta klimaansvaret sitt på alvor.

Derfor må vi gjøre det istedenfor. Det er vi som har makten, og det er vi som kan bestemme hva politikerne skal gjøre. Klimaendringer kan begrenses og motarbeides, og det er i alles interesse å arbeide for det. Klimatiltak er positivt, ikke negativt! Klimadebatten må derfor også dreie seg om det. Vi må slutte å late som ingenting, og la ansvaret falle på tiltaksløse politikere.

Engasjer dere, still krav, vend om fokuset, begynn å snakk, ja, for all del, gå ut i gatene. Bare ta tilbake klimadebatten.

Start of November

It’s cold and the air is crisp. Autumn, and soon winter.

I’ve begun writing the exam assignment in one of my courses, and listen to beautiful music as I go.

Team me is a relatively new Norwegian band with a freshly released record. It’s quirky and inspiring, and worth checking out. This is one of the more simple songs, with a quiet and mellow start,  and a take-off towards the end. Today’s tune.

Team Me – Favorite Ghost