Matsuverenitet for alle

Image

Hei, dere!
Det er mye som skjer for tiden selv om det ikke kommer så ofte oppdateringer på bloggen. Tenkte jeg skulle dele en kronikk med dere som var på trykk i Klassekampen tidligere i uken. Her har jeg på vegne av Spire vært med å skrive sammen med Heidi Lundeberg og Hanna Kvamsås fra Latin-Amerikagruppene og Benedicte Pryneid Hansen fra Attac. Dette er en kritikk av at Norge gjennom landbruksmeldingen ikke gjør nok for å være en konstruktiv internasjonal aktør, og at det er på tide å virkelig fronte matsuverenitet som en rettighet alle bør ha!

“Noreg – ein konstruktiv internasjonal aktør?

I den nye landbruksmeldinga presenterer regjeringa Noreg som ein konstruktuv internasjonal aktør på verdas matmarknad. Dei informerer om at vi må møte klimaendringar, folketalsvekst, press på naturressursar og stigande råvareprisar med å auke verdas matproduksjon med 70 %. Ifølgje meldinga skal landbruksproduksjon skje på ein miljømessig berekraftig måte, og matsikkerhet er særleg avhengig av investering i småskala produksjon og fokus på kvinner i jordbruket. Analysen er på plass, men resten manglar, så her kjem tips til landbruksminister Brekk om korleis han verkeleg kan bli ein konstruktiv internasjonal aktør på verdas matmarknad.

Matsikkerhet vs Matsuverenitet

Først kan ein bytte ut omgrepet matsikkerhet med omgrepet matsuverenitet. Landbruket si rolle er ikkje berre å produsere nok kaloriar på verdsbasis, det dannar og grunnlag for samfunn, kultur og er levebrødet til store deler av verdas befolkning. Skal dette ivaretakast kan ein ikkje berre fokusere på at nok mengde god mat skal produserast, men på retten til å ta vare på lokalsamfunn og levebrød. Medan matsikkerhet ikkje seier noko om korleis mat skal produserast, eller kven som skal produsere den, fokuserer matsuverenitet på menneske sin rett til sjølv å bestemme system for landbruk og matproduksjon. Har statar politisk handlingsrom til å bestemme eiga sjølvforsyningsgrad og fridom til å bruke verkemiddel til å beskytte eige landbruk kan dei lettare sikre tilgang til mat for alle sine innbyggarar. I dag er landbruket i mange land, inkludert Noreg, pressa av internasjonalt handelsreglverk blant anna gjennom WTO som krev stadig opnare marknader.Vi er nøydde til å ha eit handelsregelverk der mat og landbruk vert tilkjent den viktige og unike rolla desse har i samfunnet. Berre slik kan vi sikre eit globalt matproduksjonssystem der ein både kan meitte heile jorda si befolkning på ein økologisk, sosialt og økonomisk berekraftig måte. Mat kan ikkje samanliknast eller sidestillast med andre handelsvarer, og det er difor naudsynt å særbehandle produksjon og handel med mat.

Importvern og politisk handlingsrom
Noregs importvern gjev stort politisk handlingsrom til å føre ein nasjonal landbrukspolitikk, men det må utnyttast i større grad enn i dag for å sikre norsk matproduksjon basert på nasjonale ressursar og nasjonale inntektsvilkår. Regjeringa brukar mykje plass i meldinga på å bekymre seg over at Noreg vil møte sterkare internasjonalt press om marknadsopning for landbruksvarer i framtida grunna vårt høge prisnivå. Særleg vil forpliktingar i WTO vere utfordrande og påverke omfang og utforming av norsk landbruksstøtte, i form av tollreduksjon og etablering av importkvoter. Forhandlingane i WTO har lenge stått stille, og utarbeiding av bilaterale handelsavtalar til dømes gjennom EFTA har delvis teke over. Felles for desse avtalane er fokuset på nyliberal frihandel og avvising av andre handelsalternativ.

Løysningane som kjem fram i landbruksmeldinga under  verkemiddel i jordbruket fokuserer på korleis Noreg skal omrokkere på omgrep, og sikre framtidige subsidier til landbruket ved å bytte kategori for ulike typar støtte i WTO, og sikre sine interesser i EFTA og i forhold til EU. Landbruksmeldinga innrømmer og at det siste forslaget frå WTO frå desemberforhandlingane i 2008 er på grensa for kva Noreg kan akseptere. Landbruksmeldinga set mål for norsk landbrukspolitikk, men med forbehald om kva som kan gjerast med formuleringar som ”innanfor gitte handelspolitiske rammer”. Det ville vore betre om regjeringa arbeidde for eit forslag dei kunne stå inne for og som verkeleg gagna bønder i inn og utland. Ein må ha politisk vilje for å ta i bruk det politiske handlingsrommet som finst. For å møte globale utfordringar må Noreg bruke eigne areal til matproduksjon. Det betyr å ta i bruk handlingsrommet vi har i landbrukspolitikken og fremje landbrukspolitikk som verkeleg støttar opp om norske bønder og tek i bruk norsk grasareal og norske ressursar framfor å fremje auka bruk av importert kraftfôr og kompensere bondenæringa for at vi heller vil importere billeg mat og fôr.

Politisk vilje
Landbruksminister Brekk forsvarar meldinga si i ein kronikk i Nationen 27.12.11. med at auka bruk av kraftfôr kjem av ei auke i etterspurnad av gris og kylling, og at alternativet ikkje er å endre forbrukarmønster, men å importere meir kjøt. Dette viser mangel på politisk vilje til å sjå etter alternativ, ein berre fremjer import av billeg mat som einaste løysing. I eit globalt perspektiv der ein milliard menneske går svoltne til sengs kvar dag er det vanskeleg å forsvare denne typen ressursbruk. Når ein globalt peiker på at verdas matproduksjon må aukast med 70% er det like viktig å hugse at matmangel og svolt  hovudsakleg er eit politisk fordelingsproblem. Folk svelt i område der storpareten av innbyggjarane er bønder. Med dette perspektivet kan ikkje Brekk og regjeringa halde fram med å fremje ein norsk landbrukspolitikk som ikkje kan vere med å bidra til dette målet. I staden bør regjeringa jobbe for eit internasjonalt handelsregelverk som sikrar kvart enkelt land politiske reiskapar til å utnytte, forvalte og kontrollere eigne ressursar og eigen matproduksjon i tråd med matsuverenitetsprinsippet.

Det er forvirrande å lese landbruksmeldinga ”Velkomen til Bords”. Analysane etterfølgast av politikk og verkemiddel som ikkje presenterer alternativa vi treng for å sikre norsk og internasjonal matproduksjon og rettferdig handel med mat. Om Noreg verkeleg vil vere ein konstruktiv internasjonal aktør må ein byrje å sjå norsk landbruksproduksjon, og handel med mat, som ein del av eit heilskapleg bilete der både natur, miljø og samfunn vil nyte godt av mangfoldig bruk av lokale ressursar, rettferdige handelssystem og solidaritet mellom land som støttar retten til eigen matproduksjon og matpolitikk.”

Advertisements

Blogginnlegg om gjødsel

Jeg har blogget litt om gjødsel på Spire sin blogg. Det første innlegget stiller spørsmålet om hvorvidt verden trenger mer gjødsel for å klare å mette verden, og forteller om hvordan det var å være med på bærekraftskonferansen som ble arrangert av gjødselgiganten Yara. Etter at vi hadde vært på konferansen, fant vi ut at vi hadde lyst til å lære mer om nettopp gjødsel, så jeg prøvde å skaffe litt info om temaet som jeg har sammenfattet i dette innlegget her.

Sjekk gjerne ut! :)

How change the society?

One can analyse the challenges of doing big changes to a society on many different levels, but the way I see it, there are two main reasons for why it’s so difficult:

A) We have a political system where everything hinges on making it through the next election

and B) Most people are ignorant.

Let me clarify, beginning with reason A. Our society (at least “well-functioning” societies and most of the developed world, generally speaking) are made up by a population which, ideally, knows what is best for themselves and the society as a whole, and then elects people to govern this society on their behalf (cause, let’s face it, most people are not interested in doing it themselves), namely the politicians. Now, one can hope that most politicians are sensible, idealistic and hard working creatures that just want to govern their nation in a best possible manner. That would, however, often not be the case. You see, politicians does not really have to concern themselves with making right and wise choices as long as they can persuade the voters to think that they do. In very many cases, perhaps in most cases, it is actually quite clear that there is a dicothomy between what is wise to do for the sake of a sustainable future, and what has to be done in order to get reelected. And, of course, having a job is very central in the life of the politicians. Therefore, often what is wise to do, keeps getting ignored. 

This is the main challenge in order to adressing climate change issues. We all know that there is a need for big changes in our consumption and production patterns. The only way to do these changes is to change our politics. Therefore, the politicians need to be responsible for making the changes happen. But, because they fear the opinion of the people, they won’t do these changes even though they may know deep down that that’s the only sane way to go.

Now, why should the people object to policy changes to conquer climate change? This brings me to reason B: Most people are ignorant. In a perfect world, people would know what was the best thing for them to do. Of course, most people don’t, something politicians and governments have known for decades and centuries. Putting it very bluntly, I think the majority of the population, at least concerning climate change issues, are either unknowing about what is actually going on, too concerned about themselves to give a damn, or they know what’s going on and are feeling so powerless that they choose not to care.

Which brings me to my key point: People must be enlightened. They must get involved and become knowledgeable in order to know what is needed of us to tackle climate change. We have to get out information about what climate change is, how we can’t go on behaving the way we do, and what has to change in order to get things right. We also have to stop making these assumtions that adressing climate changes entails drastical sacrifications that lead to a terrible and dreaded life and society, or that it means giving up all individual freedom. That is not the case. Adressing climate change can give us a whole new set of possibilites, and a tool kit to govern and take care of a new and changing world.

To inform and educate is the only way we can get a real momentum and a movement embedded in the people, which in turn is the only way to get the right people elected to take the tough political decisions; the decisions that scientiscs and civil society tells us is needed. There is no way we can sit around and wait for the politicians to take initiative or figure this out on their own. They are obviously too busy worrying about what people might think, to do anything drastical or brave or anything too different with business as usual.

Conclusion: We need to do this both top-down and bottom-up, at the same time. The people must know what to demand, and demand it, and the politicians must listen to the demands and follow it through with the right politics. At the same time politicians must tailor to make mass information happen in order to get people involved. And not least, everyone must start to think about the welfare of their future and the world.

This is the reason why I think the work that organizations like Spire is doing is so important: We try to make the world a better place; not just by trying to influence politically, and not just by trying to get information out to the public, but by doing both. That it the only way to go at this point, I think, and a strong civil society has to be a starting point for such an informational revolution to happen.

Now: How to make the big masses listen? Still haven’t quite figured that out yet.

Slutt å sabotere klimapolitikken!

For tiden er det ganske begredelig å være norsk. Spesielt om man bryr seg om klimaet og klodens framtid.

Hvorfor?

Det er ingen tvil om at klimendringene allerede har begynt å forandre verden. Det er ingen tvil om at vi allerede har gjort utrolig mye skade. Det er ei heller noen tvil om at store endringer i måten vi mennesker lever på er tvingende nødvendig for at våre barn og barnebarn skal få en god sjanse til å få et bra liv.

Samtidig som vi er klar over alt dette, har klimameldingen blitt utsatt enda en gang. Tydeligvis klarer ikke regjeringen å bli enig om en god klimapolitikk. Finansdepartementet mener det ikke er noen vits i å kutte utslipp hjemme. Hvorfor? Det er mye billigere å gjøre det i utlandet.

Når jeg hører slike idiotiske argumenter, blir jeg oppriktig talt så oppgitt over håpløsheten i dem at det nesten virker unyttig å skulle gidde å komme med motargumenterer. Men det er likevel vanskelig å holde kjeft.

For å være ærlig: Jeg er så jævlig lei av å høre snakk om penger. Og jeg lurer på, når ble det slik at man kunne la være å gjøre det som var riktig bare fordi det koster penger? Når ble det slik at hensynet til kroner spart ble viktigere enn menneskeliv? Hvordan kan noen som helst, finansdepartementet inkludert, forsvare en politikk som setter profitt fremfor mennesker og vårt eget ressursgrunnlag? For å si det håpløst enkelt: Det er ingen vits i å ha milliarder på bok hvis vi allerede har ødelagt verdenen vi lever i. Hvis vi bidrar til å utarme jorden, dreper millioner og ødelegger natur og ressurser, kommer ikke våre barnebarn til å lovprise oss fordi vi kan overlate dem hauger med penger, store summer og mange nuller på en skjerm. Penger er verdiløse. De er oppdiktet. De er ikke noe annet enn papir, metall og elektroniske tall. Liv kan ikke måles i penger. I forhold til liv og død, betyr ikke penger noenting. Likevel prøver finansdepartementet å overbevise oss om noe annet.

Når valgte vi å kaste våre moralske kompass på skraphaugen?

Det å ikke ta klimaendringene på alvor er ikke en valgmulighet. Man kan ikke late som om de ikke eksisterer. Man kan heller ikke la uskyldige mennesker få betale for de skadene vi selv har påført. Det er et faktum at vi som er rike, har utviklet oss ved hjelp av klimautslipp som nå viser seg å gjøre stor skade på verden. Vi har en gjeld å betale. Vi har et ansvar som ikke kan kjøpes bort for penger. Hvem skal kutte først? De fattige, som sliter med å dekke de grunnleggende og mest basale behov? Eller vi, som har mest i hele verden?

Er det billigere å kutte et tonn Co2 i Bangladesh enn i Norge? Så klart er det det. Det betyr likevel ikke at det er riktig å gjøre. Hvorfor skal vi – verdens rikeste land – frata fattige land den muligheten til å utvikle seg som vi selv har hatt? Hvorfor skal vi se på det som vår gudegitte rett til å fortsette å pumpe opp olje og tjene grovt på det, samtidig som vi krever at fattige land, som ikke har bidratt til klimakrisen, skal ta på seg det tyngste ansvaret? Hva er riktig med dette?

Vi har et historisk ansvar. Vi må ta dette ansvaret. Vi har alle muligheter til å gjøre det. Vi har råd til å legge om vårt forbruk og vår livsstil. Vi kan gjøre reelle endringer med samfunnet vårt. Vi har muligheten til å gå foran med et godt eksempel og vise hvordan det skal gjøres. Om det er noen i hele verden som burde være ambisiøse, så er det oss! Nå, når det er en økonomisk krise i resten av Europa, og alle andre kun tenker på penger, penger, penger, og av en eller annen grunn tror at den økonomiske krisen må løses før man kan tenke på klimakrisen, så har Norge mer enn nok penger å ta av. Vi vise at det er mulig å tenke miljøvennlig og bærekraftig. Vi gå foran for å vise resten av verden at det er nå eller aldri. Hvorfor i all verden skal vi vente? Hvorfor skal de med dårligere forutsetninger gå før oss? Hvordan kan vi på noen som helst måte forsvare at vi skal nedskalere våre klimaambisjoner når hele verden forbereder seg på å møtes i Rio til sommeren for å snakke om bærekraftig utvikling?

På tross av dette, later det likevel til at finansdepartementet ikke vil høre på fornuft. La meg si dette: Kostnadseffektivisering og profittmaksimering for en hver pris er ikke fornuftig. Det er ikke langsiktig tenkning. Vi kan ikke jukse oss til en god klimasamvittighet ved å “kutte” utslippene ute. Så kjære finansdepartement og andre profittjegere: slutt å sabotere klimapolitikken. Slutt å prøve å gå tilbake på løfter som allerede er inngått. Slutt å sikte mot bakken når dere skull ha siktet mot stjernene.

Det er vi,  Norge, den store “miljønasjonen”, som må kutte. Hjemme. Ikke fordi det er billig. Men fordi det er nødvendig. Fordi det er det riktige å gjøre. Og fordi vi ikke har lyst til å forlate denne jorden med vissheten om at våre barnebarn en gang kommer til å forbanne oss.