Kronikk: Kampen om det klimasmarte jordbruket

Her er en kronikk jeg har skrevet som kom på trykk i Klassekampen i dag, den 10. april. Det var opprinnelig en oppgave vi fikk i faget jeg tar nå, SGO2301 Miljø og samfunn, å skrive en kronikk. Heldigvis kunne jeg skrive om noe som opptar meg til vanlig. Bra alternativ til semesteroppgave. Og Klassekampen er en kul avis!

Kampen om det klimasmarte jordbruket

I internasjonale sammenhenger begynner det globale jordbruket å få mer oppmerksomhet. Smått om senn får folk øynene opp for hvilken sentral rolle sektoren kan spille i å motvirke farlige klimaendringer. Akkurat nå pågår det imidlertid en kamp om hvem som skal ha definisjonsmakt over begrepet klimasmart jordbruk. Spørsmål som melder seg er: hvem vil først og fremst tjene på et klimasmart jordbruk, og ikke minst: er det egentlig klimasmart?

Verdens matproduksjonssystem, som innebefatter både dyrking, prosessering og transport av mat, står samlet sett for om lag 40% av verdens klimagassutslipp. Det er essensielt å legge om vårt produksjonssystem for å kunne gjøre drastiske kutt i utslippene. I anledning fjorårets klimaforhandlinger i Durban fremmet Verdensbanken et ønske om å vedta et handlingsprogram for jordbruk, og hadde allerede i langt tid drevet lobbyarbeid for det de kaller et klimasmart jordbruk. Ifølge Verdensbanken skal gevinstene av et slikt type jordbruk være trefoldig: Ikke bare vil bøndene få større avlinger og bli bedre tilpasset klimaendringene, men man kan også kutte utslipp globalt. Dette høres i utgangspunktet flott ut, og flere sivilsamfunnsorganisasjoner har i lang tid ivret for et holistisk jordbruk som både kan ta vare på naturen, mate dem som sulter og samtidig bidra til utvikling for de fattigste.

Likevel kan man begynne å tvile på hva klimasmart og bærekraftig jordbruk faktisk innebærer, når man ser at forskjellige aktører kan mene svært ulike ting med hva som er “bærekraftig”. Eksempelvis fronter den Bill Gates-sponsede organisasjonen Alliance for a Green Revolution in Africa (AGRA), med Kofi Annan i spissen, en “bærekraftig intensivering” av jordbruket gjennom økt satsing på industrielt jordbruk og kunstige innsatsmidler. Denne formen for jordbruk har vi allerede sett at kan føre til store klimaødeleggelser, Co2-utslipp, sosiale lidelser og økte forskjeller mellom rike og fattige. Bærekraftig jordbruk blir også frontet av det norske gjødselselskapet Yara, som ikke overraskende hevder at verden er nødt til å ta i bruk mer gjødsel og sprøytemidler for å klare å mette en voksende befolkning. Åpenbart bør man være var for at aktører prøver å maskere miljøødeleggende produksjonsmåter som bærekraftig.

Verdensbanken lanserte selv så sent som i 2007 rapporten World Development Report 2008; Agriculture for Development, hvor løsningen på verdens sult var å fortsette med mer liberalisert handel med mat, mer monokulturdyrking, mer miljøødeleggende innsatsfaktorer og mer agrobusiness (alt i alt mer av det samme som allerede har ført til stadig større sultproblemer). Med dette i bakhodet er det grunn til å spørre seg hvorvidt verdensbankens nye “klimasmarte” jordbruk egentlig vil være noe annerledes enn jordbruket de allerede har frontet i mange tiår, som i høy grad favoriserer store multinasjonale selskap og rike land i vesten.

Så hva har verdensbanken å tjene på å gå i bresjen for dette jordbruket? Mange sivilsamfunnsgrupper frykter at dette er begynnelsen på en plan for å innlemme jordbruket i det internasjonale C02-kvotehandelssystemet. Kvotehandel dreier seg om at rike land skal kunne kjøpe seg god samvittighet gjennom å kjøpe utslippskutt i utviklingsland, slik at de selv kan fortsette med gamle miljøsynder. Kvotehandel med landjord vil kunne medføre mange negative konsekvenser for utviklingsland. Stadig mer oppkjøp av land i Afrika vil øke faren for landran, en praksis som har eksplodert de siste årene. Investeringene kommer fra store selskap som ofte beholder verdiskapningen selv. Verdiene i arbeidet eller maten tilfaller sjelden de som trenger det eller som står for verdiskapningen. Landbruket er ikke bærekraftig, og i tillegg vil kvotesalget ikke medføre særlig avkastning for de som faktisk produserer dem, siden avkastningene av kvotesalg i stor grad tilfaller spekulanter og profitører. Vi kan ende opp med et jordbruk som ikke vil bidra til matsikkerhet og utvikling for fattige, men kun vil produsere kvoter for salg til de rike.

Det er behov for en sterkere anerkjennelse av at mat først og fremst er en menneskerettighet, og ikke en handelsvare for spekulasjon. Dagens handelssystem for mat vil aldri kunne føre til global matsikkerhet. I kommende internasjonale forhandlinger, spesielt FNs Rio+20-konferanse og årets klimaforhandlinger, er det derfor viktig å forholde seg skeptisk til alle som prøver å forkle egennyttige tiltak som globale, klimasmarte løsninger.  Under den kommende konferansen skal man diskutere temaet grønn økonomi. Norge må her være klar og tydelig på at en virkelig grønn økonomi forutsetter en økonomisk samfunnsmodell som tar både miljø og sosiale aspekter med i beregningen; og her må landbruk bli en ledestjerne. Det vi trenger, er en helt ny kurs i det globale landbruket. Den må innebære en matproduksjon som tar utgangspunkt i naturens bæreevne og økosystemer, som produserer god og næringsrik mat, og som skaper verdier som faktisk tilfaller bøndene som lever i land med behov for utvikling. Vi kan ikke akseptere et system som bidrar til å opprettholde dagens urettferdige fordeling av ressurser og skadelige klimautslipp under et skalkeskjul av klimavennlighet. Men andre ord trenger vi et virkelig klimasmart – og utviklingssmart – jordbruk.

Mari Gjengedal,
Student ved UiO
Koordinator for Spires matutvalg