På tide å skru opp tempoet

Vi er kommet over halvveis i andre dag av PrepCom, (klokken begynner å nærme seg 18 her i Rio) og forhandlingene har nå kommet ordentlig i gang. Mange av barndesykdommene fra i går har i dag bedret seg og det meste går etter planlagt tid. Det virker også som om forhandlerne endelig har begynt å skjønne at tempoet trengs å skrus opp om vi i det hele tatt skal klare å ro denne avtalen i land. Det er derfor færre opphold i forhandlingene med 15 minutters pauser hvor ingen helt vet hva de skal si, og ordstyrerne har også blitt striksere i dag.

Norske Marianne Loe (til høyre) som leder forhandlingene på IFSD Splinter Group

Likevel har ikke fokuset bedret seg noe særlig, og skjønt folk snakker fortere, er likevel diskusjonene på ekstremt detaljnivå.

Teksten det forhandles om – Zero draft – er svært lang og oppdelt i mange paragrapfer. Selv om de ulike forhandlingsgruppene kun fokuserer på enkelte deler av teksten, går det likevel så sakte at man i løpet av en forhandlingsrunde på flere timer kan ende opp med å ha diskutert samme paragraf hele tiden (og kanskje ikke en gang kommet til enighet). Når det gjelder hvordan det blir gjort i praksis, er det nok mye slik man forestiller seg det. Alle landenes forhandlere sitter rundt et stort bord med hver sine mikrofoner. Mens de snakker om hva slags ord som skal inn eller ut av teksten og hvordan setninger kan omformuleres, sitter sekretæren og legger til endringene i Zero Doc på storskjerm. Interesserte fra sivilsamfunn og annet kan sitte på stoler i bakgrunnen. Når man sitter her som tilskuer er det lett å bli frustrert over alt det diplomatiske tullpratet og få lyst til å rope ut ”bare bli ferdig!”. Og det er nok langt fra bare oss som er utålmodig. Etter et møte med forhandlende representanter fra den norske delegasjonen i dag har jeg et sterkt inntrykk av at også mange av landene er frustrert. Men de forblir pragmatiske, og som den ene av dem sa: ”Vi blir sittende her til vi er enige.”

Landene som forhandler har lagt seg på en sterkere linje i dag, og spesielt ser vi en tendens til motsetningsforhold mellom G77 og resten. G77 består av om lag 130 land, som er utviklingsland som forhandler i blokk. Dette er positivt for u-landene som tidligere har manglet en klar stemme i store internasjonale forhandlinger, og som nå finner større styrke i å forhandle sammen. Det store problemet med G77 er at de opererer etter prinsippet ”en mot – alle mot”, som innebærer at om kun ett av de (svært mange og svært ulike) landene er uenig i noe som står i teksten, er hele blokken mot. Dette viser seg å være veldig lite konstruktivt da u-landene viser seg å legge en stor brems på forhandlingene. Vi håper det er en strategi at de steileste frontene blir framvist nå slik at partene har noe å forhandle med videre og kan inngå kompromisser etter hvert.

Diskusjoner mellom EU (mannen) og G77 i IFSD-forhandlingene.

Ellers opplever vi vanskeligheter med å få innblikk i alt vi ønsker, for FN har begynt å lukke mange av møtene. Heldigvis er fremdeles IFSD-forhandlingene (Institutional Framework for Sustainable Development) fremdeles åpne, i tillegg til Green Economy, og det er jo disse som er mest interessante for oss. Men f.eks jordbruksforhandlingene og de andre temaforhandlingene er det vanskelig å komme inn på. Dette har muligens noe å gjøre med at rommene som brukes er veldig små. I tillegg er det en del møter på planene som er fullstendig lukket og som vi ikke en gang får vite hva skal dreie seg om. Åpenhet og demokrati er med andre ord noe FN har stort forbedringspotensial på.

I morgen er etter planen siste dag av PrepCom og ingen vet helt hva som skjer etter det, men forventningene er at forhandlingene bare kommer til å fortsette fram til ministerne kommer og konferansen begynner den 20. Vi håper alle har fått litt mer gass i rumpen (eller a rocket up their bottoms, som en av våre herlige briter på IFSD Task Forcen så treffende sa det) innen den tid. Spires representanter forholder seg fremdeles optimistisk og håper FN klarer å fasilitere en konstruktiv enighet og et bra resultat.

Jeg og Siv Maren har fremdeles FN i hjertet.

 

 

Utenom det? Vel, etter våre første dager i Rio har vi i hvert fall erfart at det er en by med vanvittig høy luftfuktighet. Dette innebærer at ingenting egentlig noensinne tørker, og at det alltid er et klamt lag på huden. Det er veldig rart å bli vant til. Ellers er det godt og varmt, i hvert fall ute. De kunne nok imidlertid spart mye penger og elektrisitet på å roe ned klimaanleggene, for inne sitter vi alle og fryser. Jeg kan ikke skjønne at brasilianere som sjelden opplever kjølige temperaturer kan synes dette er behagelig når til og med vi fra det kalde nord sliter med inneklimaet.

Ellers har jeg fått et myggstikk. La oss håpe det ikke er Denguemygg!

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s