Urettferdig!

Vi lever i en verden med ufattelige ulikheter. For noen år siden eide verdens 10% rikeste 85% av verdens rikdom. Den fattigste halvdelen av jordens befolkning eide kun 1%. Og ulikhetene bare øker.

Ulikheter var spesielt tydelige da vi var i Rio de Janerio i juni for å delta på Rio+20. Vi fikk ikke sett veldig mye av byen, men vi kjørte i hvert fall gjennom den to ganger hver dag med buss til og fra konferansesenteret. Rio er en vanvittig stor by, så stor at man føler man drukner litt.  Mens man kjører, kan man se kilometer på kilometer med slumbebyggelse, favelaer. Rekken av nedslitte og falleferdige skur som bare i beste fall kan kalles hus, kan virke endeløse. Tusenvis av triste skjebner. Mye å ta inn for en jente fra Norge.

Favela. Bilde: rioonwatch.org

Samtidig som millioner av mennesker i Rio sannsynligvis kjempet for å overleve og skaffe mat på bordet, deltok dresskledde statsledere og ministere fra hele verden på viktige møter og mottakelser med gratis champagne. De fikk bo på de beste suitene i byen, og ble fraktet i privatbiler med politieskorte eller til og med med helikopter – flappelydene lå i lufta konstant de tre dagene selve konferansen pågikk. De brukte usjenert av både sine egne og Brasil sitt statsbudsjett, og belastet sansynligvis verden med et større økologisk fotavtrykk i løpet av Rio+20 enn det hundre fastboende fra nærmeste favela er ansvarlig for i løpet av et helt liv.

Det er helt utrolig at det fins så stor urettferdighet i verden. Og minst like utrolig er det at gatene ikke konstant er fulle av protesterende horder. For hvordan går det an å godta at vi har det slik? Hvordan kan vi godta at folk lever i bunnløs fattigdom som ikke er forårsaket av noe annet enn at de var uheldig å bli født inn i den den gale delen av befolkningen? Hvordan kan verdens ledere i det hele tatt ha skam nok til å vende tilbake igjen til sine hjemland uten en konkret og ambisiøs plan for å utrydde fattigdom og urettferdighet? Skal ikke alle mennesker være like mye verdt?

Enkelte, ofte høyreorienterte, markedsglade liberalister, kaller ulikhet for en nødvendighet. Det frie markedet skal føre til økonomisk vekst for alle – på sikt – men først må bare noen tjene seg rike først. Økonomien kan nemlig ikke vokse dersom ikke noen investerer, om ikke noen akkumulerer kapital. Deretter skal pengene på magisk vis renne ned til de lavere lagene. Det er sant at flere land har opplevd en stor økonomisk vekst de siste årene. Men har dette bidratt til en bedre hverdag for folk flest? Eller har det bare bidratt til å øke BNP? Statistikkene peker bare i en retning: ulikhetene vokser. De rike blir rikere, mens de fattige blir relativt sett uendelig mye fattigere. Hvor lenge må vi vente før markedsliberalismen skal ordne opp i alle problemer? Hvor lang tid må gå før vi kan innrømme at medisinen dreper pasienten? Hvor lenge kan vi som mennesker stå og se på at medmennesker lever i nød? Og hvor går grensen mellom “nødvendig” ulikhet og bare altfor mye ulikhet?

Jeg klarer ikke annet enn å tenke at det må finnes en bedre måte å gjøre dette på. Vi skal liksom være den arten som har klart å utvikle de høyeste kognitive evnene på jord. Det må da kunne gå an å bruke de evnene til å ordne opp i det dysfunksjonelle samfunnet vi har skapt. Vi må da finne en eller annen løsning som er bedre enn dette her.

Spørsmålet er om vi vil. Vi bør, for uten medmennesklighet, hva er vi da? Men vil vi? Det enkle svaret på det er nei. Ganske enkelt fordi dersom de av oss i verden som har makten til å endre noe hadde ønsket det, hadde det vært gjort allerede. Det er mye mer behagelig å la være å gjøre noe. Sippe champagnen i fred. Og prøve å ignorere den vanvittige kognitive dissonansen som følger med når du vet at du er delvis ansvarlig for fattigdommen til de tusenvis som blir frarøvet de mest grunnleggende nødvendigheter, på grunn av ditt forbruk.

Jeg? Jeg vant i lotto. Jeg ble født i Norge, inn i en god og trygg familie. Jeg har studier, jobb, mat, et sted å bo og en kjæreste som gjør hver dag bedre. Hva jeg gjorde for å fortjene det?

Absolutt ingenting.

Advertisements