Jeg – en landbruksnerd

_DSC1019

Det skal ikke stikkes under en stol: Man kan vel si jeg er over gjennomsnittlig opptatt av mat. Ikke bare mat, men hvordan maten lages og hvor maten kommer fra.  Hvem tjener på at jeg kjøper maten min? Hva slags klimagassutslipp har maten bidratt til? Hva slags næringsstoffer inneholder maten? Har den blitt produsert innenfor et system som setter produktivitet framfor moralske hensyn og dyreetikk? Gjør jeg verden bedre eller verre av å kjøpe maten?

Dette er mange og vanskelige spørsmål, og det er nær sagt umulig å gi et korrekt svar på dem alle med hundre prosent sikkerhet til enhver tid. Det å være en bevisst forbruker kan kreve en del av en, spesielt når man strekker det langt. Men jeg tror de fleste likevel kan ha godt av å tenke litt nøyere gjennom mat- og handlevanene sine, og jeg er helt overbevist om at jeg både har det bedre selv, og bidrar til å gjøre verden bedre ved å være litt kritisk til hva jeg selv bruker penger på.

Når begynte egentlig denne fascinasjonen, spør jeg meg. Jeg kan ikke finne en veldig god grunn, eller peke på en spesiell hendelse i barndommen min som gjorde at jeg begynte å bli så opptatt av mat. Vi hadde alltid hjemmelaget mat hjemme, hvor alt var laget fra bunnen av, men jeg tror aldri mamma hadde noen stor misjon med matlagingen, annet enn å gi oss god og sunn mat å spise. Jeg var heller aldri superopptatt av å lage mat da jeg var liten, selv om jeg selvfølgelig syntes det var gøy og hjalp til en gang i blant.

Det er nok noe som har kommet med tiden og ballet på seg. Da jeg var 18 og flyttet hjemmefra for å studere, kan man trygt si jeg befant meg på et lavere kulinarisk bevissthetsnivå enn nå. Da var jeg mest opptatt av å nyte min nyvunnede frihet til å spise akkurat hva jeg ville, og tenke nok ikke så mye på hvor maten kom fra eller om den var bra for meg.

Etter hvert begynte jeg å lære mer, ikke bare om mat og landbruk, men om andre viktige ting i verden som henger sammen med dette. For eksempel det at vi har nok mat i verden til å mette mangfoldige flere millioner enn dem som lever i dag; men likevel sulter en milliard. Og at mesteparten av dem som sulter faktisk selv er matprodusenter, hvor underlig er ikke det? Eller at diabetes er blitt den nye folkesykdommen i India, fordi vanvittig feilernæring har ført til en fedmeepidemi. Hvorfor er folk feilernært? Mye av årsaken er at maten vi dyrker er blitt mindre næringsrik, fordi jorden er blitt næringsfattig. Noe annet er at mange av de tradisjonelle, næringsrike artene har blitt tatt ut av produksjon til fordel for monokulturer: store, ensidige jorder med kun en, masseprodusert sort som først og fremst er framstilt for å gi høy produksjon, ikke næring.

Slik ser en monokultur ut. Fordi den er mer utsatt for skadedyr og sykdom (siden det ikke finnes så store områder med kun en sort naturlig), må man bruks store mengder sprøytemidler på plantene. Bilde: Global Water Partnership / Flickr

Slik ser en monokultur ut. Fordi den er mer utsatt for skadedyr og sykdom (siden man kun dyrker en sort plante i stor skala, er hele avlingen ødelagt om sykdom skulle inntreffe. I naturen for øvrig finner man derfor alltid mange ulike sorter side om side), må man bruks store mengder sprøytemidler på plantene. Bilde: Global Water Partnership / Flickr

Etter hvert begynte jeg å bli interessert i hvordan verdenshandelen og de store selskapene hang sammen med dette. Visste du for eksempel at så langt har om lag 280 000 bønder i India tatt selvmord fordi de står i gjeld til verdens største frøselskap, Monsanto? Dette selskapet er mest kjent her hjemme for å produsere genmodifiserte organismer (GMO), gentuklede planter som blir fremstilt som løsningen på alle bønders problemer: de gir store og pålitelige avlinger fordi de har blitt sammensatt av gener som skal inneha spesielt gode egenskaper. GMO-produksjon er vanlig i stor skala flere steder i verden. Bønder kjøper Monsanto-frø og Monsanto-sprøytemidler som er spesialtilpasset til frøene. Siden frøene er programmert til å være fruktbar i kun ett år, må bøndene kjøpe nye frø hvert år (istedenfor å ta vare på frø fra en sesong til den neste, slik de har pleid å gjøre). Om en avling slår feil, må bøndene ta opp lån for å kunne kjøpe nytt utstyr. Og slik ender de i en gjeldsspiral. 280 000 bønder. Det er en hver halvtime, det.

Eller visste du at 3 millioner mennesker blir forgiftet av sprøytemidler årlig, noe som resulterer i 250 000 dødsfall? HVERT ÅR? Kan du begripe hvor mange mennesker det er? Det kan i hvert fall ikke jeg.

Eller visste du at 40 prosent av verdens dyrkbare jord har fått redusert kvaliteten sin på grunn av ikke-bærekraftige jordbruksmetoder? Og at stadig mer jord og mer grunnvann har blitt ødelagt og oppbrukt etter at vi begynte med industriell matproduksjon med storskala bruk av fabrikkerte frø, kunstig gjødsel, kjemiske sprøytemidler og GMO? Ta bare en kikk på denne korte filmen:


Og jeg spør meg selv: Hvem er det som tjener på at noen selskaper har monopol på å selge frø og sprøytemidler til bønder? Hvem tjener på at vi har mer næringsfattig mat i dag enn for femti år siden? Hvem tjener på at vi får en stadig fetere befolkning, eller at stadig flere sulter? Det er i hvert fall ikke verdens bønder. Det er heller ikke verdens fattige. Og det er ikke deg og meg.

Og det var denne åpenbaringen som gjorde at jeg begynte å bli mer interessert i hva jeg puttet i munnen. Jeg tror ikke jeg alene kan gjøre en stor forskjell ved å være mer kresen på hva jeg kjøper, men jeg vet at jeg er med på å bestemme hva slags verden jeg vil ha, hver gang jeg legger mat på tallerkenen. Hver gang jeg kjøper økologisk kylling i butikken, vet jeg at jeg bruker litt ekstra penger på å kjøpe noe som ikke støtter en industri hvor dyr har et forferdelig liv hvor de vokser seg unaturlig store på unaturlig kort tid, slik man kan lese om i denne tankevekkende og veldig bevegende kronikken fra tidligere i år. Når jeg kjøper økologisk biff eller villaks, vet jeg at det dreier seg om sunne dyr som har levd et godt liv, og som ikke er blitt fôret med mat fra Norges lite omtalte, utenlandske leieåkre: de gigantiske industrijordene i Brasil hvor det dyrkes soya til dyrefôr i Norge istedenfor mat til folket i Brasil. Når jeg kjøper økologisk og kortreiste grønnsaker, vet jeg at de inneholder mye næring og ingen sprøytemidler. Og dette med sprøytemidler er viktig: vi har nemlig aldri før brukt så mye sprøytemidler i maten vår som nå, og INGEN vet langtidskonsekvensene av at vi får i oss så mange forskjellige giftige substanser. Istedenfor å leve etter føre-var-prinsippet, spiller verdens myndigheter russisk rulett, hvor det er våre liv og vår helse som står på spill.

Alle disse argumentene og mere til gjør at jeg bruker litt ekstra penger på god kvalitetsmat, istedenfor å bruke dem på andre ting jeg ikke trenger. Hvorfor er det egentlig blitt slik i samfunnet vårt at folk bryr seg mer om hvilken I-phone de har enn hva de putter i munnen? Tror virkelig folk at det ikke vil ha noen konsekvens at vi spiser drittmat? Har selskaper og myndigheter lurt oss til å tro at alt det drittet vi putter inn i dyrene og plantene vi spiser, ikke også vil påvirke oss? Kan ikke folk se sammenhengen mellom måten vi produserer mat på, og det at antall kreft- allergi- og fedmetilfeller, for å nevne noe, har eksplodert de siste årene?

Jeg vil i hvert fall ikke ta del i denne villfarelsen. Maten vi spiser, og måten vi produserer mat på, har sammenheng med nesten alt: transport, økonomi, klima, miljø, arbeidsplasser, utvikling, helse, likestilling, og listen kan bare fortsette. Derfor er jeg en landbruksnerd. Det er dødsviktig og dødskult. Og jeg vet at jo flere vi blir som bryr oss om hvordan maten er laget og hvor den kommer fra, desto bedre blir verden – uten tvil. Så forbrukere: foren eder!

Advertisements

En eksilbergensers bekjennelser

_DSC0987

Tittelen er kanskje ikke helt riktig. Strengt tatt er jeg jo ikke bergenser, men askøyværing. Strengt tatt har jeg heller aldri bodd i Bergen, så kanskje det ikke gir helt mening å skulle skrive et blogginnlegg om at jeg savner å bo der. Likevel er Bergen min by, og det er når jeg vandrer i Bergens gater at jeg savner den mest.

_DSC0989

For hvilke andre byer har så fine, skakke trehus i så fine, skakke gater, med kilometervis av brostein? Hvilke andre steder kan du kjenne den samme spesielle lukten av sjøsprøyt og fisk, med fjell rundt deg på alle kanter?

For ikke å snakke om møte så herlige mennesker, som er uhøytidelige, som har følelsene utenpå istedenfor inni, og som kan gripe om hendene dine og klemme dem bare fordi du smiler.

Jeg har bodd i både Trondheim og Oslo. Trondheim er riktignok en fantastisk by, spesielt å studere i, og med mange fine bygninger og søte trøndere. Men den kan nok ikke nå helt opp til Bergen. Og dere Østlendinger som aldri har tatt steget over bygrensen og likevel mener Oslo er byen over alle byer: beklager å si det, men dere tar feil. Oslo er ikke en fin by. Den er riktignok praktisk og har alt man trenger av spisesteder, arbeidsmuligheter og fritidsaktiviteter, men den er dessverre ikke fin, eller har sjel eller sjarm. Og den tar seg ikke ut i regnvær, noe som må være et minimumskriterium for en god by._DSC0968

Hvem kan vel gå i Bergens gater mens vannet fosser fra himmelen, og være trist? Hver regndråpe som plasker ned på bakken lager jo sin egen liten lyd, og regnværet lager en sang som blir til dammer som kan plaskes i.

Hver gang jeg er tilbake i Bergen er det som å være en fisk som er sluppet tilbake i sjøen. Og jeg tenker: så lenge jeg ikke bor på Vestlandet, bor jeg på feil sted.

_DSC1005

_DSC0969

_DSC0964

_DSC0979

_DSC0959

_DSC0954

_DSC0986

_DSC1000

_DSC0963

Hva skal du bli når du blir stor?

De aller fleste har vel hørt dette spørsmålet fra tid til annen. Spesielt alle oss som studerer for en gang å “bli” ett eller annet får gjerne dette spørsmålet, ofte når vi er på besøk i hjemtraktene og blir konfrontert med alle disse som ikke skjønner at vi fremdeles sitter på skolebenken.

Spørsmålet i seg selv er nok uskyldig nok, men av en eller annen grunn blir jeg likevel litt provosert av det. For hva er egentlig denne oppsluktheten av at man skal bli noenting? Er det slik at man går rundt hele livet og bare venter på dette øyeblikket hvor man kan si at nå; nå er man blitt noe? Hva skal man eventuelt da gjøre etterpå? Hvis man er ferdig med på bli noe, er man da ferdig utlært? Har ikke livet noe nytt å by på etter dette? Så gørrkjedelig det hadde vært.

Ikke bare impliserer spørsmålet at man kan nå en tilstand av ferdig “tilblivenhet”, men det sier jo også at man ikke ER noe slik man er i dag. Det blir jeg nok mest irritert over. Jeg er jo grådig mye, og har også rukket å være mye i løpet av det relativt korte livet mitt. Jeg har vært bartender, barnehageassistent, ungdomsleder, politiker, dirigent, arrangør, vikarlærer, prosjektleder, skuespiller, kommunikasjonsrådgiver og elev. Nå er jeg leder for en organisasjon, student, arbeidstaker, hobbymusiker, kjæreste og samfunnsengasjert. Snart har jeg tatt en master i samfunnsgeografi og er kanskje da ferdig med utdannelsen min. Men betyr det da at jeg er endelig er blitt noe kvalitativt annerledes enn jeg var før? Tull og tøys.

Jeg er noe hele tiden, jeg. Og jeg er veldig fornøyd med å holde på med mange forskjellige ting. Det kjedeligste jeg kan tenke meg er å være ferdigstudert for så å begynne i en vanlig fulltidsjobb med de samme arbeidsoppgavene hver eneste dag, som en markering av et tenkt sluttpunkt for utviklingen min. Jeg har alltid stortrivdes med å gjøre flere ting ved siden av studiene, fordi jeg liker variasjon. Hvis det betyr at jeg bruker litt lengre tid på å komme ut i det vanlige arbeidslivet, gjør det meg absolutt ingenting. Jeg vil heller ha en tilværelse hvor jeg møter nye utfordringer hver dag, enn å bli “stor” så fort som mulig. Og jeg har mer enn nok med å tenke på hva jeg er og gjør, om jeg ikke også skal la livet bli diktert av alle forventninger om hva jeg skal bli.

Så derfor er mitt budskap og leveregel: ikke tenk så mye på å bli. VÆR istedenfor, og gi andre rom til å gjøre det samme!