Du har det så sykt bra!

Man hører mange rare grunner til hvorfor folk ønsker å stemme blått til valget. De færreste av dem er gode. Og noen er bare helt sykt provoserende. Som for eksempel:

“De rødgrønne har ikke gjort livet mitt bedre”

eller

“De må nå få prøve seg” (underforstått: forandring fryder).

Når jeg hører sånne begrunnelser, tenker jeg:  “Du er dum.” Ja, det er sant. Beklager, men slik er det. Jeg tenker at vedkomne er utrolig dum. Deretter forestiller jeg meg hvor uendelig tilfredsstillende det ville vært å grepet tak i vedkomnes jakkekrage og ristet dem veldig hardt. Jeg har nemlig ikke stor sympati for folk som klager i verdens beste land.

Hvis du tilhører den store majoriteten av Norges befolkning, har du det nemlig allerede bra. Du har det faktisk jævlig bra. Du tilhører sannsynligvis den ene prosenten i verden som har det best. Du har penger til å kjøpe alt du trenger for å dekke dine grunnleggende behov, og sannsynligvis mye mer. Du har antageligvis en jobb, noe veldig mange i resten av Europa kan misunne deg. Du trenger ikke bekymre deg dersom du mister jobben eller blir syk, fordi vi har et velferdssystem. Vi har et helsevesen som faktisk aldri har produsert flere helsetjenester enn i dag. Du bruker en andel av lønnen din på utgifter til mat og andre grunnleggende ting som er blant de laveste i Europa. Du lever ikke fra hånd til munn. Du lever ikke i sult, som en milliard av menneskene i verden. Du jobber ikke under uansvarlige arbeidsvilkår. Du har frihet til å velge hvilken utdanning du vil ha, hvilken jobb du vil ha, og hvilken familie du vil ha. Og når du får barn, (hvis du vil ha barn da, for du har full mulighet til å bestemme selv) får du penger fra staten til å være med ungen din. Også har du skam til å kreve at du skal ha det så mye bedre? Du har INGENTING annet enn trivielle problemer å klage over. Og du skjønner det ikke en gang, fordi du er for opptatt med å grave i din egen navle til å orientere deg om at det faktisk finnes en verden utenfor deg selv.

Noe jeg lurer på er: Hvordan skal det egentlig gå an at du skal få det så mye bedre? Hvordan kan du kreve at vi i Norge skal legge beslag på enda mer av verdens ressurser for at du skal få det bedre? Hvor bra må du ha det før du har det bra nok? Hvor mye kan du egentlig forvente at en regjering skal gjøre for deg for at de skal fortjene gjenvalg? Gi deg kake på sengen? Bygge et lekeland til hver innbygger? Tror du du blir lykkeligere ved å betale et par tusenlapper mindre i skatt? Tror du at du kan få enda bedre velferdstjenester samtidig som du skal slippe unna med å betale mindre av den allerede ganske lave skatten du betaler til fellesskapet i dag?

Har du slike forventninger er du ikke bare dum. Du er egoistisk.

Det har ikke falt deg inn at det faktisk kunne vært ganske mye verre å bo i Norge enn det er i dag? Det er ingen selvfølge at Norge er annerledeslandet som klarte seg bra gjennom finanskrisen, vet du. Det er heller ingen selvfølge at vi har et statlig oljefond som gir penger til statsbudsjettet. Hadde vi hatt blå styring, hadde oljen nemlig vært i privat eie. Fordi det er det de blå partiene tror på: privat eie. Hver enkelt for seg selv. Mest til de sterkeste. Individet er viktigere enn samfunnet.

Hvis du setter deg ned og tenker gjennom hvor mye verre det kunne ha vært, og hvor lite du faktisk har å klage over, så skjønner du kanskje at du egentlig har det ganske bra. Gi politikerne litt kred. Det er ganske godt gjort å unngå økonomisk ruin. Du har seilet gjennom det hele uten en skrape. Hvorfor er det slik at du ikke merker det når du har det bra, men bare merker det når du tror du kan få det bedre? Hvorfor blir det ramaskrik og sabelrasling når politikere faktisk gjør en – relativt sett – ganske god jobb? Jeg syns ikke de rødgrønne er ufeilbarlig jeg heller, men det går da an å sette ting litt i perspektiv.

Og jo – det kan faktisk skade å “la dem få prøve seg”. Endring for endringens skyld, uten noen grunn eller noe behov, er ikke nødvendigvis bra. Regelen “if it aint’ broke, don’t fix it” er vanligvis en god leveregel. Hvorfor kan det ikke også gjelde i politikken? Hvorfor har så mange – majoriteten av befolkningen nå, ser det ut til – så urealistiske forventninger til hva politikerne skal gjøre for ens hverdag? Alle som lever under vanskeligere forhold enn oss; i land med økonomisk ustabilitet, korrupte regimer, arbeidsløshet eller krig, ville ha ristet på hodet om de fikk høre at mesteparten av befolkningen i Norge vil kaste en regjering som har sørget for at vi har det best i verden. Men nei da. Vi skal ha det enda bedre.

Ja, hvis du er blant dem som tenker at vi skal ha det enda bedre, da tenker jeg at du er dum. Og når majoriteten av en befolkning i et demokrati er dumme, gir det meg lite håp for framtiden.

Advertisements

Hva skal bistandspengene brukes til?

I dag var det demonstrasjonstog og appeller om utviklingspolitikk foran Stortinget. Demonstrasjonen var arrangert av organisasjonene bak den fantastiske Tenk Større-kampanjen. SAIH, Spire, LNU, PRESS, Norsk Folkehjelps solidaritetsungdom, Røde Kors Ungdom, Operasjon Dagsverk og Changemaker har gått sammen om å prøve å få utviklingspolitikken høyere på den politiske dagsorden. I løpet av helgen har kampanjen fått mye oppmerksomhet ved hjelp av 3000 legomenn som ble satt ut rundt omkring i Oslo (og andre norske byer) med viktige utviklingspolitiske budskap som “Lite futt med bistandskutt” og “Rød eller blå, sats på global helse nå”.

Demonstrasjon Tenk Større

Her er politikerne, demonstrantene, og lederne i organisasjonene som står bak kampanjen. Fremst står det mange fine legomenn!

På Eidsvolls plass foran Stortinget kom stortingspolitikere fra alle partiene (minus Senterpartiet, som ikke dukket opp), samt folk fra Miljøpartiet og Rødt, pluss utviklingsminister Holmås, for å snakke om hva partiene vil prioritere i utviklingspolitikken. Appellene var bra, men noe som frustrer meg er hvordan enkelte partier selger en politikk som overforenkler kompliserte forhold.

For eksempel snakket både Høyre og KrF om hvordan de skulle prioritere helse og utdanning. Og selvfølgelig er helse og utdanning kjempeviktig, og noe ingen kan protestere mot at skal prioriteres. Utdanning er en av de viktigste forutsetningene for utvikling, og det er helt sentralt at dødsfall grunnet unødvendige sykdommer og forhold som enkelt kan forebygges, blir hindret. Men å skulle sprøyte inn mange milliarder på helse- og utdanningstiltak uten å ta hensyn til de større strukturene, blir for enkelt.

Det jeg blir irritert over er hvordan de liberale partiene er så veldig opptatt av symptomene (som for eksempel dårlig utdanningsnivå), og ikke er interessert i selve sykdommen, altså det som i utgangspunktet forårsaker og opprettholder symptomene. Det blir som dagens moderne doktorer som er mer opptatt av å pushe medisiner istedenfor å finne ut av hvorfor sykdommen oppstår.

For hva er det egentlig som gjør at folk i verden er fattige, og forblir fattige? Hva er det som gjør at mange bistandskroner ikke blir brukt effektivt nok? Hvilke overordnede strukturer er det som viderefører og forsterker de forskjellene som allerede fins? Vi vil jo aldri klare å hanskes med fattigdomsproblemene før vi for alvor tør å snakke om hvilke systemer som fins som forårsaker problemene.

De systemene og strukturene er det selvfølgelig veldig forståelig at partier som Høyre ikke vil snakke om. Det er fordi de veldig gjerne vil beholde dem. Jeg snakker så klart om kapitalisme, markedsliberalisme og økonomiske systemer som bidrar til at de rike blir rikere, mens de fattigste taper. Og det er her at partiene på venstresiden får mer troverdighet.

Vi vil nemlig ALDRI få en rettferdig verden hvor folk har mat, utdannelse og mulighet til å dekke sine grunnleggende behov dersom vi ikke begynner med å endre på de overordnede strukturene i verden. Det hjelper ikke med aldri så mye bistand fra rike til fattige land, så lenge selskaper i de rike landene stjeler skattepenger fra de fattige landene som tilsvarer flere ganger den samlede bistandssummen. Det hjelper heller ikke å tvinge fattige land til å konkurrere på et fritt verdensmarked når det er klart at det frie markedet alltid, og alltid vil, belønne dem som er sterkest fra før. Dette handler om fordeling, ikke bare “mest mulig bistand for minst mulig kroner”.

Det hjelper ikke bare å se på bistandskroner. Vi må se på alle pengestrømmene. Hvilke penger går ut av fattige land? Hvilke penger går inn? Hvordan kan Norge bidra til at verden blir mer rettferdig (innenfor rammene av en bærekraftig ressursforvaltning) dersom utviklingspolitikken ikke samsvarer med klimapolitikken, handelspolitikken og næringspolitikken? Tjener vi egentlig mer på å utnytte fattige land enn vi “taper” på å gi dem bistandspenger? Og hvordan forventer vi egentlig at fattige land skal kunne utvikle seg og øke energibruken dersom ikke vi selv kan gå med på å kutte litt i vårt unødvendige forbruk?

Ja, det blir mer komplekst å skulle se det hele i sammenheng. Det er også derfor Høyre (og co) vinner så mye på å selge enkle løsninger. Men det er ikke alltid at det enkle er det beste. Av og til må man skjønne det store bildet for å se hvordan det hele henger sammen. Derfor syns jeg politikerne må snakke mer om det store bildet. Og vi som velger skal ikke ta til takke med det enkle, men kreve mer.

OG: når jeg først er inne på min frustrasjon over Høyre. Slagordet “Nye ideer og bedre løsninger” kunne ikke vært lenger fra sannheten. Ideene er ikke nye, da Thatcher sine markedsliberalistiske ideer ble banket gjennom allerede på 80-tallet. Og ettertiden har vist oss at løsningene, med alt de medførte av høyere arbeidsløshet, dårligere vern for arbeidere, dårligere velferd og privatisering (og for u-landene sin del: massiv tilbakegang i utvikling på grunn av lån fra de rike landene med tøffe betingelser), ikke funker. Folkens, lær av historien. Vær kritisk. Bruk hodet (vi har bare en klode, høhø).