Kunsten å senke forventninger

I dag har jeg hatt eksamen. Fire timers skoleeksamen i faget utvikling. Spør meg ikke hvorfor vi har eksamen i slutten av oktober. Jeg aner ikke. Men nå er det i hvert fall ferdig, og det er digg!

_DSC0295

Et stort problem for flinke piker er at de har altfor høye forventninger til seg selv. Ofte ganske urealistiske forventninger. Ofte kan det faktisk være slik at flinke piker tar det som en selvfølge at de skal prestere minst like godt som alle andre, og kanskje enda bedre, og at alt annet vil være et personlig nederlag. Et viktig steg på veien til å bli mindre flink, må derfor være å senke forventningene en har til seg selv. Da tror jeg også mange ville fått det mye bedre. Det handler rett og slett om å slappe litt mer av.

Jeg tror jeg er på vei. I går brukte jeg store deler av dagen på å a) drikke kaffe, b) strikke, og c) se samtlige episoder av North and South på Netflix. Forresten, hvorfor har jeg ikke hørt om denne fantastiske serien før? Det er jo nesten like bra som Pride and Prejudice, bare med andre skuespillere og en marginalt forskjellig historie! Alle som liker Jane Austen bør se denne. <3 Kostymedrama <3

North and south

Som ekte flinkis burde jeg sikkert sittet og pugget hele dagen i går. Men helt ærlig, hvis jeg skulle lest ETT ENESTE ORD til om CASH TRANSFERS tror jeg jeg hadde gått på veggen. Det ble rett og slett for mye av en god ting. Til og med til tross av at jeg hadde glemt å lese rundt 100 sider av pensum (hvilket jeg oppdaget i morges).

Joda. Jeg skal ærlig innrømme: jeg tror begynner å bli slapp. Jeg velger å ta det som et godt tegn!

Likevel tror jeg eksamenen gikk helt fint. Jeg klarte å vri hjernen min til å skrive noe noenlunde fornuftig til tross for at timer med sammenhengende skriftlig avliring av kunnskap er noe av det kjedeligste jeg vet. Men selv om det gikk ganske greit, håper jeg nesten det ikke gikk for bra. Jeg øver meg nemlig i senke forventninger til meg selv. Denne gangen har jeg satt meg som mål at jeg skal være fornøyd med alt fra C og opp som resultat på eksamen. (Okei, det kan være jeg kommer til å slite litt med å være direkte fornøyd med en C. Men jeg skal senke skuldrene og slå meg til ro med det.)

Hva er egentlig en karakter i den store sammenhengen uansett? Det er absolutt INGEN som bryr seg om hvordan man gjør det på en eksamen (i hvert fall de fleste eksamener). Ingen kommer til å spørre meg senere i livet om hvordan jeg gjorde det i dette faget, på samme måte som at ingen arbeidsgivere jeg har hatt så langt har brydd seg en døyt om hvordan jeg har gjort det på skolen. Det er ene og alene meg selv om bryr meg om hvordan jeg gjør det på skolen. Og det er bare meg selv jeg skuffer om jeg gjør det dårlig. På tide å cut me some slack og velge viktigere ting å bruke energi på.

Som for eksempel sofakos og feiring av endt eksamen sammen med denne gutten som nettopp kom inn døren etter nesten to uker på reisefot!

_DSC0296

Kunsten å ta en dag av gangen

Jeg har en teori om at flinke piker flest er suckers for planlegging. Når man skal gjøre mye, må man jo planlegge. Personlig har almanakken min vært en uunnværlig følgesvenn ganske lenge, som jeg har med hvor enn jeg går. Helst skal jeg ha oversikt over ikke bare dagen, men hele uken og gjerne store deler av måneden som kommer. Inni hodet skal jeg ha kontroll over hvilke møter som skjer i løpet av dagene som kommer, hva som må forberedes, når det skal forberedes, og når det eventuelt dukker opp lommer i programmet som jeg kan bruke til forefallende arbeid. Kontroll og oversikt = dop for flinke piker.

Planlegging er bra, men det kan lett ta overhånd. Er man flink til å planlegge, kan man lett fylle på stadig mer i kalenderen, fordi erfaring tilsier at det nesten ikke er grenser for hvor mye man kan gjøre så lenge man sjonglerer bra. Men det FINS faktisk en grense for hvor mye man kan gjøre på en dag. Ikke bare det, men når det plutselig dukker det opp en dag uten planer, og da vet man ikke helt hvor man skal gjøre av seg.

Personlig bruker jeg mye energi på å tenke på hva som skal skje i tiden framover, på tross av at jeg har alt skrevet ned. Jeg tenker på alt som skal gjøres, og går gjennom listene i hodet gang etter gang. I tillegg tenker jeg mye på ting jeg allerede har gjort og vurderer hvordan det kunne blitt gjort annerledes. Jeg tror det er et tegn i tiden: vi bruker stadig mindre av energien vår på å være tilstede her og nå.

_DSC0291

Heldigvis har kalenderen min vært mindre full i det siste. Veien til å bli en mindre flink pike innebærer blant annet å øve meg på å bli flinkere (!) til å ta en dag av gangen. Ting som kan utsettes, bør (kanskje?) utsettes. Eller gjøres med en gang. Men i hvert fall ikke bli tenkt for mye på! Hvorfor skal ugjorte ting ta opp så mye plass i hjernen? Det er jo ikke bra. Hodet blir utslitt, og man blir stresset.

Utfordringen ligger i å ikke ta framtidens bekymringer på forskudd. Å gjøre det man skal gjøre i dag bra og helhjertet, og utsette å tenke på morgendagens utfordringer til dagen i dag er over, er en kunst. Jeg er absolutt ikke noe forbilde, men jeg skal øve meg.

For eksempel:
I dag: Lese. Legge meg tidlig.
I morgen: Ha eksamen. Fikse forefallende oppgaver. DUGNAD I BYGÅRDEN (var det ikke nettopp?).
Fredag: Arrangere debatt. Begynne å jobbe med hjemmeeksamen.
Lørdag + søndag. Skrive. Brygge øl.

I den rekkefølgen, og med hodet mitt på rett sted.

P.S.  (Off-topic!) I dag er jeg i Vårt Land på vegne av Spire med en kronikk som er skrevet sammen med lederne i Utviklingsfondet og FIAN. Det er ikke ofte man tenker over at menneskers manglende tilgang på mat faktisk henger mye sammen med konflikter og global sikkerhetspolitikk. Men det er jo egentlig ikke rart. Så hvorfor er matsikkerhet, sikkerhetspolitikk og utviklingspolitikk så lite integrert? Kan du svare på det, Børge Brende?

Kafelesesal

I dag var jeg så rastløs etter mange dager med hjemmekontor at det ikke nyttet å sitte hjemme lenger. Jeg måtte ut! Heldigvis var det fantastisk høstvær til å spasere litt i.

_DSC0279

_DSC0280

Etter en liten tur fant jeg meg en plass på W.B.Samson like ved der jeg bor og innkvarterte meg noen timer. Utrolig deilig å sitte ute blant andre folk litt. Og Samson syns jeg passer kjempebra å sitte og lese på; det er lyst og fint, har fyr på peisen om vinteren og har både kaffe og kakao. Men så koster det jo dertil også… Lett så svi av noen lapper om man sitter der lenge nok.

Uheldigvis var jeg fremdeles så rastløs at jeg ikke helt klarte å konsentrere meg nok til å få inn mye ny kunnskap. Samtidig klarer jeg ikke helt å stresse selv om jeg har eksamen om bare tre dager. Tror ikke helt hjernen min tror på det; eksamen i slutten av oktober er liksom ikke helt riktig. Uansett, kjenner at jeg snart må begynne å trene igjen for å brenne litt energi!

Fant forresten dette garnet fra Sandnes garn på sybutikken på Olaf Ryes plass.

_DSC0286

Det var bare så utrolig fint at jeg måtte sikre meg noen nøster! Veldig glatt. Og mykt. Og glatt. Aah… Men jeg ikke helt hva jeg skal bruke det til enda. Kanskje det skal bli til pulsvarmere. Siden jeg nettopp har mistet et av yndlingsparene mine, er jeg nødt til å kompensere. :)

P.S. Mens jeg har skrevet dette, har TV-en stått på med Farmen i bakgrunnen, noe jeg jo aldri ser på. Er det noen som vet om folka som er med faktisk ER sånn eller om de spiller skuespill? Det er liksom litt for søkt at de skal oppføre seg så dumt i virkeligheten. Men så tiltrekker jo realityserier seg i overkant merkelige folk også… Treffer aldri sånne på gaten, liksom.

Ja til mer hviletid!

Den første dagen i mitt nye og mindre flinke liv startet meget bra. Det var ikke før jeg våknet at jeg kom på at klokken skulle stilles. Jeg ELSKER vintertid! En hel ekstra time som man bare får helt gratis i gavepakke! Hurraaa.

Timen ble god brukt: i sengen. Der lå jeg og leste dagens kommentar i Aftenposten av Knut Olav Åmås, som handlet om noe vi bør bli mye flinkere til. Nemlig å hvile. Du Åmås, du Åmås. Av og til glimter du til. Det er verdt å bruke litt tid på å tenke over hvordan det å hvile er blitt omgjort til noe merkelig og rart i disse supereffektive tider. Som Åmås skriver: “I dag er fenomenet «hvile» mest av alt blitt til «opplading». Hvile er blitt noe instrumentelt. Hvis man er et vellykket karrièremenneske skal også fritiden være så nøye planlagt som mulig.”

Skal man leve opp til “samfunnets” (hva eller hvem nå enn det er) krav om å være vellykkede mennesker, skal man ha noe å gjøre på hele tiden. Alt skal være planlagt. Har man en time uten en plan, må man fylle den med noe. I en sånn kontekst blir “tom” tid, eller hviletid, et fjernt minne fra barndommen. Noe som er veldig trist. Det er jo den beste tiden!

Hvor ofte er det egentlig man tar seg en lur midt på dagen? Eller setter seg ned og stirrer ut i luften, uten å ha noe å beskjeftige seg med? Går man på en kafé alene, er man jo nesten redd for å bli sett uten å ha en datamaskin, en bok eller en mobil foran seg. Hva med å bare ta seg en kopp kaffe og nyte den, mens man sitter med sine egne tanker? Jeg gjør sånne ting altfor sjeldent. Men jeg skal altså bli bedre. Og jeg begynte med å ligge en time ekstra i sengen i dag med god samvittighet.

Selvfølgelig har jeg vært litt flink i dag. Jeg har tross alt eksamen om noen dager, så jeg har sittet og lest en del timer. Men når man har sjokolade, ubegrenset tilgang på te og myke bakgrunnstoner fra Spotifys mer eller mindre cheesy ferdiglagde spillelister (hva skulle jeg ha gjort uten?), så blir det jo egentlig bare hyggelig. I dag har Pure Mellow Jazz og Music for Concentration stått på repeat. Spesielt sistnevnte er nøyaktig så klein som du tror, men for akkurat dette formålet funket det fint læll.

Forresten! Litt av grunnen til at jeg lå og dro meg i dag morges var at jeg startet å strikke en ny genser i går kveld, og ble sittende til klokken to (!) før jeg klarte å rive meg løs. Jeg lover, denne genseren er helt SYKT VANSKELIG. Oppskrift her.

Jeg brukte flere timer bare på å skjønne hva oppskriften faktisk mente, og likevel måtte jeg strikke starten tre ganger før jeg kom meg videre. Det var helt gresk. Har oppdaget et par feil i oppskriften også, så det hjalp jo ikke akkurat. Men nå har jeg kommet godt i gang, og etter den første kneiken ble det heldigvis litt enklere. Forhåpentligvis blir den seende bra ut til slutt! Sånn ser den ut nå:

_DSC0275

_DSC0277

Har du troen?

Flink pike-opprør

Jeg skulle bare bite tennene sammen fram til 11. november. Da skulle semesterets siste eksamen være ferdig, og ting ville bli litt roligere. Men så sa det stopp en god stund før planlagt, og kroppen sa tydelig ifra: jeg trenger en pause.

Jeg vet ikke helt hva jeg syns om alt snakket om flink pike-syndromet. For det første er det jo ingenting i veien med å være flink. Ordet “flink” har blitt et ord som i utgangspunktet er positivt ladet, men som nå begynner å få en slags elsk/hat-konnotasjon. For det andre er det ikke bare piker som er flinke. Mange gutter klarer heller ikke leve opp til de høye forventningene de har til seg selv. For det tredje: er flink pike-syndromet en enkel måte å kvasidiagnostisere og individualisere noe som egentlig er et stadig mer omfattende samfunnsproblem? Og er det å være en flink pike en lidelse eller et ideal? Kanskje begge deler.

Det er utvilsomt BRA å være flink. Men det blir farlig dersom det å være flink begynner å bli noe som definerer deg og din identitet. Det blir farlig når forventningene en har til egne prestasjoner blir så urealistisk høye at ingen andre ville forventet det samme. Når dagene blir så fulle av ting man skal gjøre at man aldri rekker å puste. Eller når det å skulle gjøre ting bra er en selvfølge, mens det blir et nederlag hver eneste gang man ikke helt klarer å gjøre ting helt perfekt.

Man kjenner ofte ikke hvor nær man er smellen før man har gått over grensen. Flinke piker blir utbrente. Plutselig har man ikke lenger noen energi. Man er helt utmattet, har ikke matlyst, gråter for ingenting, er svimmel, har hjertebank, ligger våken om natten, hjernen funker ikke ordentlig, og tanken på å skulle ta fatt på innboksen er nesten uutholdelig.

Men hvorfor HAR noen av oss så urealistiske forventninger til hvor mye vi skal prestere? Hvorfor er det så vanskelig å si nei når man har for mye å rekke over? Hvorfor tenker for eksempel jeg at jeg kan klare å ha ti-tolv timers arbeidsdager syv dager i uken i flere måneder i strekk; og både være fulltids organisasjonsleder OG masterstudent, samtidig som jeg har et mål om å ha et liv ved siden av? Og at jeg i tillegg må prestere bra i alt jeg gjør? Det er jo ikke sunt i det hele tatt. Faktisk er det jo helt vanvittig. Noen kan sikkert leve sånn, men det vil ikke jeg.

Mye av problemet tror jeg ligger i en kombinasjon av perfeksjonisme, kontrollbehov og det at flinke piker ofte har en veldig sterk drivkraft for å gjøre det de gjør. Selv elsker jeg å bruke tiden min på frivillig arbeid og idealisme. Det gir så utrolig mye tilbake. Når man gjør noe man syns er givende, er det vanskelig å klare å sette grenser. Før det plutselig blir for mye. Utbrenthet er dessverre et altfor utbredt fenomen i frivillige organisasjoner.

Samtidig er det noe med hele samfunnet som absolutt ikke er sunt. Man skal liksom prestere hele tiden. Man skal alltid være produktiv. Og alltid vise fram alt man får til. Det iboende behovet for bekreftelse har vokst seg til å bli et stort og hårete monster ved hjelp av sosiale medier. De positive drivkreftene og motivasjonen folk har i seg til å gjøre ting de liker, tar til slutt overhånd og blir et problem.

Hva skal man gjøre mot en sånn overmakt? Jeg tenker det er på tide med et opprør. Et flink pike-opprør. Ikke en revolusjon kanskje, men et aldri så lite hverdags-opprør.For meg er det i hvert fall et stort steg, selv om menneskeheten kanskje ikke kommer seg så mye lenger framover: Vi, ikke minst JEG, må begynne å slappe litt av. Terskelen må senkes. Jeg må bli flinkere til å bli MINDRE flink. Og selvsagt være flink til det.

For eksempel:
– Jeg skal gå mer på kino og museum
– Jeg skal sitte mer på benker i parken og stirre ut i luften
– Jeg skal begynne å tegne
– Jeg skal gå på kafe. Kafemøter teller ikke
– Jeg skal drikke mer øl
– Jeg skal feire meg selv
– Jeg skal puste dypere
– Jeg skal lese ting som ikke er pensum eller faglitteratur
– Jeg skal sove mer

Og ikke minst skal jeg være flinkere til å dokumentere – på denne bloggen – hvor flink jeg er til å være mindre flink. Har man ikke tid til å blogge, har man for mye å gjøre.

#Blindern en lørdag i oktober. #høst

A post shared by Mari Gjengedal (@marigjengedal) on

P.S. I dag (lørdag) var jeg innom Blindern. Sånn så det ut. Jeg var nesten helt alene. Det var digg.