Er jeg god nok?

Det er sjeldent tid til å sitte og reflektere grundig over livet i dette heseblesende moderne samfunnet. Men får man et ledig øyeblikk, kan det jo være tankene kommer flyvende likevel. Og det er rart alt man kan komme til å tenke på.

Personlig har jeg en frykt for at livet skal fly forbi uten at jeg riktig klarer å utnytte det nok. At jeg liksom allerede skal ha forspilt en haug med sjanser til å maksimere gevinsten av min tid her på jorden. Jeg er kanskje ikke den eneste?

Nå går jo alt så fort at det er lett å havne bakpå. Folk blir berømt allerede i tenårene. Får seg jobb når de er 20 og er etablert med hus og barn før de er 25. Da kan jeg begynne å tenke: Hva har egentlig jeg oppnådd i mitt liv så langt?

Kanskje ikke så mye. Jeg har studert i syv år og enda ikke blitt ferdig med mastergraden. Jeg har nærmest ingen inntekt, og har under 100 000 kroner på BSU (enhver drøm om eget hus er med andre ord milevis unna). Jeg har hverken berømmelse eller en perfekt kropp. Jeg har ingen garderobe full av dyre klær. Utseendemessig er jeg nok midt på treet, og etter fylte 25 går det som kjent bare nedover.

Bloggen min er snart blitt vist 60 000 ganger siden den ble startet i 2009. Det er nesten det samme som fotballfrue har på en dag. En dårlig dag.

Ikke har jeg blitt musiker heller, og mitt kunstneriske gjennombrudd lar vente på seg. Enda verre: skulle jeg slått gjennom nå, ville absolutt ingen funnet på å kalle meg ung og lovende. Nå for tiden er det jo bare 16-åringer som får musikken sin spilt på radioen. Hvordan kan det forresten være rettferdig at 16-åringer skal være så flink?.

Jeg er hverken spesielt veltalende eller morsom. Intelligensen er helt grei, men noen Einstein blir jeg aldri. Og helsen skranter også. Synet blir dårligere og hørselen likeså. I en alder av 26 er jeg allerede gammel og avdanket.

Den velkjente, snikende følelsen lurer i bakhodet og spør: er jeg egentlig god nok?

Men hvor kommer egentlig de tankene fra?

God nok for HVEM?

Hvorfor er det sånn at vi til stadighet må sammenlikne oss med andre folk rundt oss? Kan det ikke være nok å bare leve? Å eksistere som mennesker på denne planeten? Kan vi ikke bare være ganske fornøyd med å stå opp hver dag, gjøre et eller annet som er mer eller mindre meningsfullt, og trives med vår middelmådighet? Hvorfor skal ikke universet kunne være fornøyd med det?

Jeg er kanskje ikke ung og lovende. Kanskje er jeg akkurat passe gammel. Kanskje gjør jeg akkurat passe mye. Og når jeg blir overveldet med å tenke på alt jeg ikke er og alt jeg kunne vært, er det på tide å sette seg på en benk i parken og tenke:

Jeg puster.

Jeg lever.

Jeg har det godt.

…Og det får være nok.

_DSC0328

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s