Hverdagsfilosofering: Helt greit er godt nok

For en stund siden (faktisk den 30. januar ser jeg nå, herlighet som tiden flyr!) stod det en artikkel i Klassekampen som jeg syns var ganske interessant, som het Antiguide til et bedre liv:

_DSC0573

Artikkelen starter slik:

“Du lever i en kultur med økende tempo. Du er stresset og kanskje litt deppa, men må møte nye utfordringer med et smil. På medarbeidersamtaler lurer sjefen på hvor du ser deg selv om tre år – i stedet for å spørre om du er tilfreds med arbeidsoppgavene dine som de er. Midt oppi det hele aner du ikke hvem du egentlig er og om du driver med det som kan gjøre deg lykkelig. Så du leser selvhjelpsbøker og går på kurs for å lære å lytte til ditt indre. Psykologi er den nye religionen, og det er ditt liv som skal dyrkes.”

Artikkelen er skrevet i forbindelse med publiseringen av boken “Stå imot” av forfatteren Svend Brinkmann, som gjør opprør mot selvutviklingstendensene i samfunnet. Han foreslår syv steg på veien mot et bedre og mindre selvutviklende liv:

1. Slutt å kjenne etter
2. Fokuser på det negative
3. Ta på det nei-hatten
4. Undertrykk følelsene
5. Gi coachen sparken
6. Les en roman
7. Dvel ved fortiden

Selv om disse punktene nok til dels er ment som en liten parodi, er det flere ting som blir nevnt i intervjuet som jeg har sans for.

Det viktigste poenget, som jeg er veldig enig i, er at fokuset på selvrealisering, selvdyrking og individualisme har gått altfor langt. Jeg tror vi får et mer overflatisk og egoistisk samfunn når alle skal gå gjennom livet og til stadighet se innover for å finne alle svar, istedenfor å finne dem i relasjoner og samspill med andre mennesker. Når målet med livet er å være lykkelig hele tiden, og din egen lykke er fullstendig avhengig av deg selv (og følgelig er ulykke kun din egen skyld), er det ikke rart folk sliter med depresjoner og eksistensielle kriser. Det blir jo et mål som er fullstendig urealistisk å oppnå. Det er ikke meningen å være lykkelig hele tiden!

Jeg kjenner også jeg blir ganske provosert over forventningen om at man hele tiden skal ha framgang og overgå seg selv, (jamfør medarbeidersamtalen i innledningen). Folk skal hele tiden strebe etter noe mer, bli den beste versjonen av seg selv, være tilpasningsdyktig og dynamisk. Det er liksom ikke greit å bare være fornøyd slik man er. Men det å stadig strebe etter noe bedre står jo i et fullstendig motsetningsforhold til å være konstant lykkelig. Man kan da vel ikke lykkelig hvis man alltid tror det fins noe bedre der ute?

En tredje ting er at jeg savner en del verdier som blir borte i modernitetens idealer. Jeg tror en del av de “gammeldagse” verdiene, som trofasthet, integritet, ærlighet, lojalitet, møysommelighet, prinsippfasthet, kollektivisme, måtehold og tålmodighet er ting som er minst like viktig for å karakterisere et “godt” menneske og et godt liv som fleksibilitet, tilpasningsdyktighet, individualisme og suksess. På en måte blir de konstante verdiene satt opp mot de flyktige, og i dagens samfunn er det de flyktige verdiene som vektlegges. Men hvis det menneskelige idealet er å være flyktig, hvordan kan man da si noe sikkert om hvem man er? Man kan jo aldri “finne seg selv” om man er i stadig forandring.

Noen av de syv punktene som Brinkmann snakker om er jeg så klart direkte uenig i (og noen er også direkte selvmotsigende; hvordan kan man for eksempel dvele ved fortiden om man samtidig skal slutte å kjenne etter?). Jeg tror ikke det er sunt å slutte å kjenne etter eller å undertrykke følelser. Litt av problemet er jo nettopp det at man blir fortalt at man skal dyrke fram positive følelser og ignorere de negative. Det tror jeg ikke er noen løsning. Livet består av både opp- og nedturer, og hvis man konsekvent prøver å undertrykke én del av følelseslivet, blir det vanskelig å verdsette det positive. Dessuten tror jeg man mister litt kontakt med seg selv. Jeg merker i hvert fall at når jeg har det for travelt til å kjenne etter hvordan jeg egentlig har det, så får jeg følelsen av at livet flyr forbi uten at jeg tar helt del i det.

Men for eksempel punktet om å ta på seg nei-hatten er kjempebra! Det er altfor få som bruker ordet “nei” nok. Nei er et kjempeflott ord. Det viser hvor grensene dine går, og hva du mener er viktig (eller ikke viktig nok) å prioritere i livet. Nei kan være en måte å ta kontroll over hverdagen på, og å ta et oppgjør mot alle de merkelige forventningene samfunnet har om hva man skal prestere og produsere. Nei åpner opp nye muligheter til å definere livet slik man selv vil. Og det er unektelig deilig å kunne være litt tverr og vanskelig en gang i blant.

Etter denne lille hverdagsfilosoferingen avslutter jeg med noen stikkord for hva jeg tror er viktig for et godt liv, (og de får du helt gratis, uten coachavgift):

Senk forventningene. Ta kontrollen selv. Ta det dårlige med det gode. Gjør det som føles meningsfullt. Vær tilstede. Stress ned. Nyt de viktige øyeblikkene. Si nei. Ta vare på folk. Stå fast ved deg selv. Og: Aksepter at som regel er “helt greit” godt nok.

Advertisements

Fotoinspirasjon

Denne helgen har vært utenom det vanlige! Hele lørdag og søndag, pluss fredag ettermiddag, gikk med til å være med på kjempeinspirerende fotoworkshop som min flinke nabo Erlend Mikael Sæverud arrangerte. Vi var fem deltakere som lærte om fotografering i løpet av helgen, og gårsdagen ble avsluttet med utstilling hvor alle stilte ut to bilder hver. Kjempegøy :)

Egne #foto på utstilling :)

A post shared by Mari Gjengedal (@marigjengedal) on

Selv om jeg har hatt kameraet mitt ganske lenge og bruker det mye til hverdags, kan jeg flaut lite om å faktisk ta bilder, altså teknikken bak det, og hvordan få det til å se fint ut. Det var ganske skummelt for en som ikke har noe erfaring å skule være med på et helt helgekurs sammen med folk som var mye flinkere enn meg, men heldigvis gikk det helt fint :) Selv om kurset i helgen ikke dreide seg så mye om teknikk, ble jeg i hvert fall inspirert til å lære mer om det på egen hånd. Og så vil jeg øve meg på å ta bilder ikke bare for å dokumentere, men også ta bilder for bildenes skyld – prøve å fortelle historier og formidle stemninger. Gleder meg.

Her er noen av bildene fra helgens arbeid:

_DSC0477-2

_DSC0486

_DSC0548

_DSC0492

_DSC0552

_DSC0566

_DSC0565

_DSC0562

_DSC0540

_DSC0529

_DSC0517

Glad geit

Prosjekt tegning går framover, og Reidun og jeg hadde ny tegnedag forrige helg. Det gjelder å være streng med seg selv og sette av tid i kalenderen til å faktisk bare sette seg ned og komme i gang. Hvis ikke er det alltid så mange andre ting man føler man burde gjøre, og da blir resultatet at tegnesakene blir liggende i skuffen. Det kan vi ikke ha noe av; det er jo så mye man kan lære, og lage, og øve seg på. Og det er godt å bruke hjernen til noe annet enn dagligdagse arbeidsoppgaver. Så det å rydde noen timer kun for å sitte å tegne, er veldig viktig. Det var jo aldri noe problem å få til da jeg var yngre, så hvorfor skal det være det nå?

Resultatet fra dagen har latt vente på seg fordi jeg fikk omgangssyke dagen etter og var opptatt med å spy gjennom nesen en liten stund. Deretter kom den nye uken så brått på at det gikk litt i glemmeboken. Men her er det i hvert fall: det ferskeste tegneproduktet, med motiv av en glad geit.

_DSC0235

Planen var å tegne en sau, men da jeg letet etter bilder, fant jeg så mange fine geiter med fine horn. Så da ble det geit istedenfor. Har virkelig gjenoppdaget gøy det er å tegne dyr. De er så ekspressive og artige, og man kan tegne så mye forskjellig. Gøy å prøve ut litt nye motiver og måter å tegne på.

Denne tegningen ble ganske liten, og tok bare et par timer å lage. Men jeg satser på at når jeg en gang blir berømt, blir det verdt noen kroner likevel ;-)

Tidenes helg

Nå sitter jeg på toget hjem fra Trondheim til Oslo mens solen stråler og landskapet seiler forbi. En lang togreise er helt perfekt etter en sånn helg som dette. Bak meg ligger noen herlige dager full av latter, hygge, kos og nye minner.

Helgen ble avsluttet med barsjefkalas i går og i natt. Vi begynte å vorse i firetiden og var ikke hjemme før seks om morgenen. Akkurat sånn det skal være, med andre ord. Utrolig hyggelig å se gamle kjente igjen, og hilse på alle de unge og lovende nye folka som skal drive det runde røde videre. <3

Det er ikke ofte man får anledning (eller gidder) å dolle seg opp skikkelig, men denne gangen var vi så heldig å ha tilgang på vår eminente hårstylist Ruth, som fikset helt fantastiske frisyrer på oss. Da blir alt litt ekstra stas. Se så fint det ble!

_DSC0386

Og her kommer et lite bildedryss fra kvelden. Dessverre ble mange av bildene veldig uskarpe, så jeg ser veldig fram til å få noen tips når jeg skal på fotokurs neste helg!

_DSC0391 _DSC0401 _DSC0402 _DSC0412 _DSC0418 _DSC0421

Trøtte morgentryner ved frokostbordet dagen derpå nummer to. Heldigvis er det ingen sak å være helt om natten når vi får disket opp tidenes beste frokoster av et upåklagelig vertskap. :)

_DSC0433

Nå venter noen herlige timer på toget. Har bunkret opp med sjokolademelk, bøker og strikketøy, så dette blir veldig fint. Tog er desidert den beste måten å reise på!

Trondheim-reunion

Denne helgen er jeg tilbake i Trondheim for å ha kosehelg med gamle og nye kjente fra Samfundet. Det er et sikkert vårtegn når invitasjonene til inn/ut-ene begynner å komme. Som gamle panger blir man alltid invitert til de semesterlige festene for å feire at nye er tatt opp i gjengene og de gamle pangsjoneres.

Denne gangen ble heldigvis datoen for helgens store fest bestemt for mange måneder siden. Derfor har det vært litt lettere for alle oss som kommer utenbys fra å sette av helgen i kalenderen og bestille billetter. Med andre ord ingen unnskyldning for ikke å ta turen :) Og utrolig koselig å se så mange gamle kjente.

Noen av oss gamle barsjefene feiret ankomsten på fredag med fantastisk sushimiddag på Bryggen asian cooking på Bakklandet. Har ikke spist der før, så det var en veldig positiv opplevelse. Noe av den beste sushien jeg har smakt! Her kommer jeg definitivt til å komme tilbake. Fin kveld med herlig mat og flotte folk :)

_DSC0259 _DSC0260 _DSC0266 _DSC0268 _DSC0270 _DSC0271 _DSC0273 _DSC0282 _DSC0285 _DSC0289 _DSC0293 _DSC0294 _DSC0296

Fantastisk avslutning på kvelden. Helt himmelsk sjokoladefondant!

_DSC0298

Tid på trikken

Jeg kastet nettopp bort en time på å kjøre med trikk fra Blindern og ned til sentrum, og opp igjen til Blindern. Planen var å dra ned til kontoret og få med meg et foredrag som er relevant for masteroppgaven min, og deretter reise opp igjen på skolen for å være med på seminar. Foredraget ble avbrutt i siste liten, hvilket jeg oppdaget da jeg gikk av trikken i sentrum og bare måtte gå over veien på andre siden for å ta trikken opp igjen. Jeg ble ganske irritert over at folk finner på å avlyse ting så seint uten å ta med i betraktning at enkelte faktisk rydder i timeplanen sin for å få med seg dette, og at ikke alle har så fleksible dager at det ikke spiller noen rolle å slenge seg på eller kaste seg av ting på kort varsel.

Men så fant jeg ut at det jo ikke var så ille likevel. Det er tross alt ikke så verst å ha en time midt i en travel dag til å bare sitte på en trikk og observere livet rundt en og la tankene fly.

For eksempel tenkte jeg på hvor mange folk som gikk rundt i gatene og virket som om de hadde all verdens tid. Jeg tenkte på hvem alle folkene var, og hva de gjør i gatene klokken halv elleve en helt vanlig dag. Mange så ut som de bare spaserte litt rundt på måfå, og tanken på det syntes jeg var ganske fint. Så tenkte jeg på hvor fint det hadde vært om ikke jeg hadde brukt en hel dag bare på å gå rundt omkring i Oslos gater og kjenne på bylivet. Hvor ofte er det egentlig man bare spaserer rundt uten mål og mening? Jeg antar at folk gjør det, men jeg gjør det ikke særlig ofte. Men det er jo slikt man har gjort en gang i blant tidligere, og det er som regel veldig koselig og deilig. Så da må jeg gjøre det snart.

Også tenkte jeg på hvor fint det er at det begynner å bli lysere og at fuglene synger. Og at snart kommer våren, og da kommer det til å være enda finere å gå rundt og spasere i byen. Og det var påskesol i helgen, og luften har begynt å endre seg fra vinterluft til snart-kommer-våren-luft. Og det er kanskje den fineste luften som fins.

Også tenkte jeg på farger, og på hvor glad man kan bli av farger. På hvor fint det ser ut med klare, skarpe farger, ved siden av hverandre, i alle regnbuens nyanser. Og jeg tenkte på hvor glad man kan bli av å bruke farger til å male, tegne eller lage noe fint som andre kan se på.

Også tenkte jeg på hvor fint det er å lage noe med hendene. Å bruke sine evner til å produsere noe man kan ta på, og få glede ut av. Å våkne opp hver morgen og gå på jobb til et verksted eller atelier eller studio, og flikke på et instrument eller snekre et møbel eller tegne en tegning som sakte, men sikkert blir til et kunstverk etter tålmodige timers arbeid. Følelsen av å ikke måtte forholde seg til noe annet i hele verden en liten stund enn akkurat det man arbeider med. Og jeg tenkte at hvorfor i all verden gjør ikke alle sånne ting litt oftere?

Og mens jeg ventet på trikken så jeg et gammelt par som gikk forbi meg mens de holdt hender. De slapp hverandre da de gikk forbi en lyktestolpe på hver sin side, også fant de tilbake til hverandre igjen. De må ha vært 80 år. Og det var så fint.

Også gikk jeg og kjøpte en ny håndkrem på Body Shop mens jeg ventet på trikken. Og det gir en merkelig, liten glede å åpne en helt ny boks med håndkrem og se at den har en helt urørt overflate, og at den lukter så godt når man tar den på.

Jeg sjekket ikke mobilen en eneste gang underveis. Nå står kremen på lesesalsplassen min.

Håndkrem

Kauni-skjørt

Jeg har aldri strikket et skjørt før, så jeg tenkte at en gang må bli den første. Dette er mitt første prosjekt med Kaunigarn, et garn som jeg syns er utrolig fint og gir en kjempestilig effekt. Oppskriften er tatt fra eget hode, så dette er fullstendig eksperimentelt. Men sånn ser det ut foreløpig:

_DSC0232

Dette prosjektet har vært pågående ganske lenge (halvannet år?), først og fremst fordi jeg ikke har visst hvordan jeg skulle gå fram. Tanken er at jeg skal ha rapporter av franske liljer med Kaunigarn, med paneler av grått garn i mellom, som gradvis blir bredere jo lenger ned man kommer.

Først begynte jeg å strikke alt i ett, med vekselsvis rapporter og grått. Det ble ganske lite elastisk, og dessuten så ikke de grå partiene noe særlig fine ut med Kaunigarnet som skinte gjennom. (Det var her jeg ble misfornøyd og bare la det hele vekk i påvente av ny motivasjon.)

Deretter rakte jeg for noen uker siden alt opp og begynte å strikke hver rapport for seg. Men jeg strikket ikke særlig langt før jeg fant ut at heller ikke det var en bra løsning fordi jeg ville at alle mønsterrapportene skulle skifte farge på samme sted i mønsteret, mens nå ville alle se forskjellige ut. Dessuten måtte jeg strikke mønsteret fram og tilbake, som jo er dørgende kjedelig.

Så siste løsning har vært å strikke alle mønsterrapportene sammen, rundt og rundt. Det er selvsagt veldig enkelt og greit, men det innebærer også at jeg på klippe opp stoffet etterpå for å separere alle rapportene.

Klipping! I strikketøy!

Det er vel lite som kan være mer fryktinngytende for en strikker. Og jeg har jo aldri gjort det før, så det er jo nok til å ligge våken om natten for.

Men altså. Jeg tror det skal gå! Jeg har prøvd å lese meg litt opp på emnet. På engelsk heter det visstnok steeking, og heldigvis fins det flust med hendige youtube-videoer som viser hvordan det skal gjøres. Folk gjør jo dette hver eneste dag, når de strikker fanakofter og klipper gensere om til jakker. Og jeg har også en splitter ny symaskin som kan sørge for at sømmene ikke går opp. Så jeg har troen. Det bare tar litt tid å venne seg til tanken…

Klippe. I strikketøy. Brrr.