Hverdagsfilosofering: Helt greit er godt nok

For en stund siden (faktisk den 30. januar ser jeg nå, herlighet som tiden flyr!) stod det en artikkel i Klassekampen som jeg syns var ganske interessant, som het Antiguide til et bedre liv:

_DSC0573

Artikkelen starter slik:

“Du lever i en kultur med økende tempo. Du er stresset og kanskje litt deppa, men må møte nye utfordringer med et smil. På medarbeidersamtaler lurer sjefen på hvor du ser deg selv om tre år – i stedet for å spørre om du er tilfreds med arbeidsoppgavene dine som de er. Midt oppi det hele aner du ikke hvem du egentlig er og om du driver med det som kan gjøre deg lykkelig. Så du leser selvhjelpsbøker og går på kurs for å lære å lytte til ditt indre. Psykologi er den nye religionen, og det er ditt liv som skal dyrkes.”

Artikkelen er skrevet i forbindelse med publiseringen av boken “Stå imot” av forfatteren Svend Brinkmann, som gjør opprør mot selvutviklingstendensene i samfunnet. Han foreslår syv steg på veien mot et bedre og mindre selvutviklende liv:

1. Slutt å kjenne etter
2. Fokuser på det negative
3. Ta på det nei-hatten
4. Undertrykk følelsene
5. Gi coachen sparken
6. Les en roman
7. Dvel ved fortiden

Selv om disse punktene nok til dels er ment som en liten parodi, er det flere ting som blir nevnt i intervjuet som jeg har sans for.

Det viktigste poenget, som jeg er veldig enig i, er at fokuset på selvrealisering, selvdyrking og individualisme har gått altfor langt. Jeg tror vi får et mer overflatisk og egoistisk samfunn når alle skal gå gjennom livet og til stadighet se innover for å finne alle svar, istedenfor å finne dem i relasjoner og samspill med andre mennesker. Når målet med livet er å være lykkelig hele tiden, og din egen lykke er fullstendig avhengig av deg selv (og følgelig er ulykke kun din egen skyld), er det ikke rart folk sliter med depresjoner og eksistensielle kriser. Det blir jo et mål som er fullstendig urealistisk å oppnå. Det er ikke meningen å være lykkelig hele tiden!

Jeg kjenner også jeg blir ganske provosert over forventningen om at man hele tiden skal ha framgang og overgå seg selv, (jamfør medarbeidersamtalen i innledningen). Folk skal hele tiden strebe etter noe mer, bli den beste versjonen av seg selv, være tilpasningsdyktig og dynamisk. Det er liksom ikke greit å bare være fornøyd slik man er. Men det å stadig strebe etter noe bedre står jo i et fullstendig motsetningsforhold til å være konstant lykkelig. Man kan da vel ikke lykkelig hvis man alltid tror det fins noe bedre der ute?

En tredje ting er at jeg savner en del verdier som blir borte i modernitetens idealer. Jeg tror en del av de “gammeldagse” verdiene, som trofasthet, integritet, ærlighet, lojalitet, møysommelighet, prinsippfasthet, kollektivisme, måtehold og tålmodighet er ting som er minst like viktig for å karakterisere et “godt” menneske og et godt liv som fleksibilitet, tilpasningsdyktighet, individualisme og suksess. På en måte blir de konstante verdiene satt opp mot de flyktige, og i dagens samfunn er det de flyktige verdiene som vektlegges. Men hvis det menneskelige idealet er å være flyktig, hvordan kan man da si noe sikkert om hvem man er? Man kan jo aldri “finne seg selv” om man er i stadig forandring.

Noen av de syv punktene som Brinkmann snakker om er jeg så klart direkte uenig i (og noen er også direkte selvmotsigende; hvordan kan man for eksempel dvele ved fortiden om man samtidig skal slutte å kjenne etter?). Jeg tror ikke det er sunt å slutte å kjenne etter eller å undertrykke følelser. Litt av problemet er jo nettopp det at man blir fortalt at man skal dyrke fram positive følelser og ignorere de negative. Det tror jeg ikke er noen løsning. Livet består av både opp- og nedturer, og hvis man konsekvent prøver å undertrykke én del av følelseslivet, blir det vanskelig å verdsette det positive. Dessuten tror jeg man mister litt kontakt med seg selv. Jeg merker i hvert fall at når jeg har det for travelt til å kjenne etter hvordan jeg egentlig har det, så får jeg følelsen av at livet flyr forbi uten at jeg tar helt del i det.

Men for eksempel punktet om å ta på seg nei-hatten er kjempebra! Det er altfor få som bruker ordet “nei” nok. Nei er et kjempeflott ord. Det viser hvor grensene dine går, og hva du mener er viktig (eller ikke viktig nok) å prioritere i livet. Nei kan være en måte å ta kontroll over hverdagen på, og å ta et oppgjør mot alle de merkelige forventningene samfunnet har om hva man skal prestere og produsere. Nei åpner opp nye muligheter til å definere livet slik man selv vil. Og det er unektelig deilig å kunne være litt tverr og vanskelig en gang i blant.

Etter denne lille hverdagsfilosoferingen avslutter jeg med noen stikkord for hva jeg tror er viktig for et godt liv, (og de får du helt gratis, uten coachavgift):

Senk forventningene. Ta kontrollen selv. Ta det dårlige med det gode. Gjør det som føles meningsfullt. Vær tilstede. Stress ned. Nyt de viktige øyeblikkene. Si nei. Ta vare på folk. Stå fast ved deg selv. Og: Aksepter at som regel er “helt greit” godt nok.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s