Masterkrise

Herregud. hjernen. min. går. så. sakte.

Etter noen heftige uker med søknadsskrivinger, rapporteringer og en haug med andre Spire-ting som bare måtte fikses, har jeg nå _litt_ mer tid til skolearbeid igjen. Hurra.

Problemet er bare at hjernen min ikke virker! Lesingen går i sneglefart. Jeg klarer ikke å oppfatte hva som står. Og jeg blir distrahert hvert femte minutt av et eller annet jeg bare må sjekke. Og det fins alltid noe annet som haster og som jeg heller kan gjøre.

Det her er kjempefrustrerende. Jeg har masterkrise, og jeg har ikke en gang kommet ordentlig i gang. Akkurat nå har jeg ikke troen på at jeg noengang kommer til å klare å levere noe som helst til neste år. Skal jeg ha et helt år til med dette? Det kommer jo bare ikke til å gå. Kanskje jeg bare skal droppe alt og begynne å jobbe? Det hadde i hvert fall hjulpet på min evige blakke tilværelse. Hvorfor skal man ta en master i det hele tatt liksom?

Neida. Det må jo bare funke. Heldigvis har jeg tid til å gjøre en del i sommer (har jo ikke råd til å reise på ferie uansett). Håper bare ett eller annet løsner og at jeg får tilbake konsentrasjonsevnen jeg en gang hadde. For nå klarer jeg ikke å produsere noen ting som helst, og det er faktisk helt krise.

Heldigvis har jeg i hvert fall ordnet penger til feltarbeidet. Instituttet bevilget meg stipend likevel, selv om jeg leverte søknaden innen fristen. Så da BLIR det i hvert fall tur til Etiopia, hurra. Jeg må bare finne ut av hva jeg skal finne ut mens jeg er der. Og det flommer ikke over av inspirasjon akkurat.

Nei. Noe drastisk må skje. Man burde kunne levere hjernen sin inn til reboot en gang i blant. Jeez.

Advertisements