Feltarbeid

Nå er det lenge siden sist. Og så mye som har skjedd i mellomtiden!

Jeg tenkte jeg skulle blogge litt mens vi flyttet, men det ble det ikke tid til. Vi pakket og flyttet og vasket og monterte møbler de to første ukene i september. En god stund var alt fullstendig kaos, men nå har vi forlatt slottet på løkka og har kommet trygt i havn i ny leilighet på øvre Torshov. Hurra!

Jeg fikk imidlertid ikke mye tid til å bli vant til den nye leiligheten. 14. september dro jeg til Etiopia for å gjøre feltarbeid til masteren. Nå sitter jeg på et shabby hotell på den etiopiske landsbygden, hvor jeg har tilbrakt de siste 11 dagene. Akkurat nå er det uforutsigbare nettet heldigvis bra nok til at jeg får postet et blogginnlegg, men jeg får ikke til å laste opp noen bilder. Så grafiske innblikk i de siste ukene får vente til et seinere tidspunkt :)

To uker har feltarbeidet vart nå, og to uker er igjen. Etiopia er et nytt og fremmed land for meg. Det er fremmede lukter, fremmede skikker, en ukjent kultur og, for de fleste av dem som bor her, en hard hverdag jeg som kommer fra Norge bare kan forestille meg. Jeg var heldig å ha min kjære med meg den første uken, men nå er jeg her ganske alene. Min trygge havn er tolken min, som har blitt min samarbeidspartner og venn her nede. Maten på hotellet er mildt sagt ingenting å skryte av (på grensen til uspiselig), men tolken har tatt på seg oppgaven å sørge for at jeg har noe spise mens jeg er her. Hun er vegetarianer og veldig nøye med rensligheten selv om hun bor meget beskjedent, så det er en fryd å kunne få mine to daglige måltider hos henne.

Som hvit kvinne er det vanskelig å ikke stikke seg ut på dette stedet. De fleste jeg møter vil enten at jeg skal gi dem penger, eller de tror at jeg er lett på tråden og prøver å forføre meg. Det kan være ganske frustrerende. Det er nok en vedtatt sannhet her at alle som er hvite vasser i rikdom, og det er nok sant at jeg er veldig velstående sammenliknet med dem som bor her, men jeg er likevel ikke i nærheten å kunne hjelpe alle dem som spør. Selv om jeg har datamaskin og et dyrt kamera, betyr ikke det at jeg har mange penger på bok. Noen vil at jeg skal fikse penger til drift av de lokale sykehusene, andre ber meg om å betale skolepenger og utdannelse, og andre igjen vil ha mat eller penger til medisiner. Det er vanskelig å stadig måtte forklare at jeg bare er en student, og ikke en riking som har kommet for å løfte byen ut av fattigdom.

Feltarbeidet skrider imidlertid fram, og jeg er godt i gang med intervjuer av bøndene som er en del av prosjektet jeg forsker på. Om de som bor i byen bor kummerlig, er det ingenting sammenliknet med bøndene som bor i de små landsbyene utenfor byen. De bor i enkle jordhus eller hytter uten elektrisitet eller innlagt vann. Inne er det bekmørkt, og dyrene går fritt både ute og inne. De er fullstendig avhengig av at avlingene går bra for å kunne overleve, og flere av dem lever på et eksistensminimum. Barna her har små muligheter til å få seg en god utdannelse og skape seg et bedre liv enn de var født inn i. Alle bøndene gjør så godt de kan, men ber meg om å viderebringe behovet de har for redskaper og innsatsmidler. Jeg skal prøve, sier jeg.

Jeg gleder meg enormt til å komme hjem. Jeg savner trygge Norge, med høstregn, rene dusjer, kollektivtrafikk, rent vann, myke senger, trygg mat, kjæreste, venner, norsk natur, hav, et fungerende velferdssystem og alt det mitt komfortable liv innebærer. Om to uker kan jeg reise hjem igjen til alt det som de millionene av folk som bor her bare kan drømme om.