Å kjempe mot dem som burde støttet

Noen ganger er jeg ekstra stolt over å være leder for Norges beste organisasjon. Forrige uke var en veldig bra Spireuke med tre kule arrangementer i Oslo. Noen perioder er travlere enn andre, og når de aktive i Spire trår til, er det helt sykt hvor høyt aktivitetsnivået kan være.

På tirsdag hadde lokallaget kurs om fermentering av mat og drikke. Flinke Anna øste av sin ekspertkunnskap for alle som hadde meldt seg på. Syns det er utrolig spennende og bra at stadig flere, og ikke minst flere unge, begynner å bry seg om å lære om tradisjonsmat og har lyst til å bruke rene råvarer i matlagingen, og at vi kan bidra til å spre den interessen. Det at vi handler og  spiser mat hver eneste dag er  tross alt det vi mennesker gjør som har mest å si for tilstanden til kloden. Det er ikke likegyldig hva man velger å handle og putte på matfatet!

På onsdag var det oljefondebatt på Kulturhuset med stort oppmøte. Der var ikke jeg, fordi jeg prøver å være flink til å prioritere å dra på orkesterøving nå når jeg først har begynt å spille igjen. Men de som var tilstede sa det var veldig bra.

Og sist, men ikke minst: lørdagens kampanjelansering og filmpremiere av den enestående dokumentaren The Climate Diaries! Cinemateket var nesten fullt av folk som hadde kommet for å se Julia sin fabelaktige nye film, som Spire nå har lagt ut på Norgesturne med. Filmen var både sterk og tankevekkende, og ikke minst var det fantastisk å få høre hovedpersonen selv, Kisilu fra Kenya, prate til forsamlingen. Filmtraileren kan ses her.

_DSC1967_DSC2020

I kveld har kampanjen hatt filmvisning i Bergen, og skal de neste to ukene reise videre rundt i landet. Etterpå skal vi ta med Kisilu til Paris for å sørge for at de som deltar på klimaforhandlingene får høre hans stemme og historie.

Det er ganske utrolig å tenke på at omtrent alt Spire gjør og får til skjer på frivillig arbeidsinnsats. Jeg er ganske sikker på at det ikke fins en eneste norsk organisasjon som er skryte på seg å være mer kostnadseffektiv. Spire får til så vanvittig mye kult på ekstremt få midler og bare en fast ansatt. Folka som engasjerer seg og bruker store deler av sin fritid i organisasjonen er noen av de flinkeste, mest kunnskapsrike og mest dedikerte jeg vet om. De bruker bachelor- og masterstudiene til å kanalisere kunnskapen inn i organisasjonen, og når de går ut i arbeidslivet, er de noen av de beste folka en arbeidsgiver kan trakte etter. De bruker kvelder, helger og ferier på å jobbe for å endre verden til det bedre. Jeg tror nesten ikke det fins noen grense for hva de kan få til om de bestemmer seg for det.

På samme tid blir jeg utrolig trist av å tenke på at organisasjoner som Spire må slite så mye for å overleve. Nå er vi igjen i limbo etter at statsbudsjettet ble lagt fram, og vi må igjen mobilisere og kjempe det vi kan for å sørge for at vi har bittelittegrann midler til å kunne drive videre til neste år. Vi har alltid vært på et eksistensminimum med få forutsigbare midler, og nå ser det til og med ut til at mesteparten av dem vil forsvinne. Jeg aner ikke hva som vil skje med oss da.

Hvorfor syns ikke politikerne at arbeidet vårt er verdt å bevare? Hvorfor vil de ikke at unge idealister skal kunne spre engasjement og skape en bedre verden? Hvorfor ser de ikke at arbeidet vi gjør bidrar til å forme kunnskapen framtidens ledere trenger for å ta gode valg? Hvorfor vil de ødelegge noe så bra?

Da statsbudsjettet kom, ble jeg så sint at jeg fikk lyst til å skrike og grine og kaste ting i veggene. Vi skulle brukt all energi på å kjempe mot klimaendringer og urettferdighet, men nå må vi istedenfor bruke energien på å kjempe mot staten for å rettferdiggjøre at vi er til. Regjeringen jobber målrettet for å raserer og høvle over alt det arbeidet som gjøres av frivillige organisasjoner, som bidrar til at samfunnet vårt blir så mye bedre og rikere. Politikerne driter i dugnadsånden og all den innsatsen nordmenn gjør for å bidra til noe større enn seg selv. Jo mindre folk vet og jo mindre folk engasjerer seg, jo bedre er det.

Jeg har brukt mesteparten av mitt våkne liv de tre siste årene på Spire. Akkurat nå vet jeg ikke om vi i det hele tatt har en organisasjon å jobbe for til neste år. Ikke med mindre vi finner noen penger og en god haug med nye medlemmer før året er omme.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s