Den beste versjonen av deg selv

Jeg tenker en del på selvutvikling for tiden, og hører en del på podcaster (når man går mye tur med hunden, har man tid til slikt). Den siste tiden har jeg prøvd å utvide repertoaret mitt. Dersom man går gjennom en livskrise, er det antakelig naturlig å lete etter svar på alle mulige spørsmål som dukker opp. Søkeordene har vært noe i gaten “life purpose”, “who am I”, “meaning of life” og “what the hell am I doing”. Det er ikke alltid det har dukket opp noe hjelpsomt, men jeg kan i hvert fall garantere at det er mye der ute. En krise er aldri noe særlig gøy, men i disse moderne tider er det ikke mangel på folk som tilbyr seg å hjelpe, og jeg føler fokuset på selvutvikling, mentoring og kontinuerlig forbedring har blitt stadig sterkere de siste årene. Mantraet er at man hele tiden bør jobbe med å utvikle seg til å bli den beste versjonen av seg selv.

Jeg lurer på, hva gjorde man før man fikk livsterapeuter, egentlig? Det virker jo som om det fins coacher som skal hjelpe deg rundt hvert gatehjørne. Jeg antar de fleste som levde for hundre år siden ville fnyst av alt pratet om life coaching, mindfulness, self development, wellness og andre mer eller mindre esoteriske trendbegreper som er ment å hjelpe deg “finne deg selv” og din plass i verden. Nå skal man ikke kimse av dette, for det er åpenbart mange (inkludert meg selv) som gjerne skulle ønske de hadde noen som bare kunne fortelle dem hva de skulle gjøre her i livet. Det er et behov der, som sier noe om at mange sannsynligvis føler seg litt på bærtur, litt lost ute i den store verden. Dette bekreftes blant annet av all selvhjelpslitteraturen som selges der ute. Men samtidig kan jeg ikke annet enn føle det ligger mye overflatisk vås og intetsigende klisjeer i bilder av solnedganger og skrift som sier “dare to be you”, “carpe diem”, “love is everywhere”, “be better than you are” eller “be the best version of yourself”. Ikke minst tror jeg alt dette kan spre et farlig budskap som lærer folk å bli mer misfornøyd med seg selv.

Mye av kraften som ligger i selvutviklingsbevegelsen – hvis man skal kalle det det – ligger i at man tør å ta ansvar for sitt eget liv. I det ligger det at man reflekterer over hvor man er og hva man vil, at man tar ansvar for egne handlinger, klarer å formulere mål og drømmer, og tør å gjøre grep i livet for å komme seg dit man vil. Det høres bra og viktig ut. Mange burde uten tvil gjøre denne øvelsen og sette av mer til i hverdagen til å virkelig kjenne etter hvor man egentlig er på vei og om man er fornøyd med det. Samtidig ligger det et ris og lurer bak speilet. For hvis det kun er DU som kan ta ansvar for ditt liv, og DU har full makt til å bestemme akkurat hvordan du skal tenke og føle omkring enhver situasjon, hvis det bare er du som må ta ansvar for situasjonen du er i og det bare opp til deg å realisere det fantastiske potensialet du har inni deg og “uncover the divinity within”, så er det også bare din egen feil når du før eller siden ubunnhørlig møter nederlaget.

Og det kommer de fleste til å gjøre. For det å klare å møte enhver utfordring i livet med et smil er det ikke så mange som får til. Det ER ikke bare å tenke seg glad. Det er ikke bare å være takknemlig og vente på at “overfloden manifesterer seg”. Det er ikke slik at alt skjer for en grunn, at verden gir deg nyttige lærepenger du skal utvikle deg på, at du kommer til å få som du fortjener eller at livet er en evig reise til kontinuerlig forbedring. Ting skjer. Dritt skjer. Plutselig er man et sted man ikke planla eller ønsket. Plutselig skjer det forferdelig kjipe ting i livet. Plutselig oppdager du at du ikke strekker til, at du ikke klarer å avdekke din indre guddommelighet, at du ikke klarer å møte motgangen med et smil, og at i et minutt, en dag, en måned eller et år er livet og verden skikkelig skikkelig mørk og teit. Livet går opp og ned, og kanskje føler du at du ikke har et fantastisk potensial inni deg. Kanskje føler du deg bare middelmådig.

Og så tenker jeg: er ikke det egentlig greit å være litt middelmådig da? Kan ikke det være lov? Det skal jo ikke være en evig fest å leve. Det skal være vanskelige perioder, tider som er skikkelig tøffe og dager hvor man bare ikke vil stå opp av sengen. Noen dager får man rett og slett ikke til å være den man vil være. Noen dager er bare verden for mye. Og det må være greit å innrømme det. Det er greit å gråte, og det er greit å være skuffet over det man ikke får til. Vi er bare mennesker, tross alt. Ingen av oss er guddommelige, og de fleste av oss klarer ikke være den beste versjonen av seg selv. De fleste av oss er egentlig stort sett ganske midt på treet mesteparten av tiden.

Jeg tror at et samfunn som forteller alle at de er unike og fantastiske, at de kan få til alt de vil hvis de bare jobber hardt og tar ansvar for eget liv, er et farlig samfunn. For alle kan ikke være best. Det er rett og slett ikke mulig. For at noen skal være vinnere, må veldig mange andre være tapere. Og mye av selvutviklingskulturen tror jeg, bevisst eller ubevisst, bygger opp under en taperkultur. For samtidig som man blir fortalt at man må finne ro i aksept, godta at uforutsette ting skjer og at man skal vise takknemlighet for det man har, skal man samtidig kontinuerlig jobbe for å forbedre seg selv. Man er blitt til et oppussingsprosjekt som på den ene siden er fantastisk og unik, men på den andre siden alltid må jobbe for å bli litt bedre. Å tenke at man alltid skal bli bedre tror jeg er en oppskrift på ulykkelighet.

Og selvfølgelig er det ikke sånn at det IKKE er bra å sette seg mål! Og selvfølgelig er det flott å ønske å forbedre ting i livet som man er misfornøyd med, prøve å realisere drømmer, være ærlig med seg selv om hva man ønsker, og ha et mål om å behandle folk med kjærlighet og respekt. Men du trenger ikke jobbe for k-o-n-t-i-n-u-e-r-l-i-g selvforbedring. Du trenger ikke tenke at noe alltid må være annerledes eller bedre enn det er. Av og til ligger lykken i å akseptere at noe får være godt nok. I å puste og finne ro i situasjonen. Kanskje får du ikke til akkurat det du hadde lyst til, men kanskje klarer du å gjøre noe annet som også er bra. Og kanskje har du av og til dager hvor alt går på tverke også.

For vi ER ikke guddommelige. Vi er ikke verdensmestre. Vi er bare mennesker som prøver så godt vi kan. Og det får være godt nok. DU er god nok.

 

H-helg

Mari v. 2.9

Da har enda et år gått, og jeg har blitt oppgradert. Ikke en stor oppgradering riktignok. Snarere en av de mindre. Kanskje bare en patch til og med. Jeg vet ikke en gang om det er en oppgradering eller nedgradering. Ennå. Det må jeg kjenne litt på. 2.8 til 2.9. En liten parentes i den store sammenhengen. Den store, skumle oppgraderingen kommer ikke før til neste år. The big 3-0. Utropstegnet.

Jeg hadde et surrealistisk øyeblikk på dagen. Jeg leste bloggen til Fotballfrue (ja, jeg gjør sånt), og kunne merke meg at hun hadde pusset opp soverommet. Og laget video om det. Det var et superelegant, stort rom med en svær seng som var som tatt ut av en suite på et kontinentalt hotell. Og en gedigen vegg-til-vegg-garderobe, spesiallaget for rommet (så klart).

Og det slo meg: dette er sånn Folk Gjør. Folk som er voksne og har ting på stell. Som har funnet ut av livet, kjøpt hus, fått barn og funnet drømmemannen. De innreder sine drømmehus og lager video om sine spesiallagde garderobeskap. De reiser på ferier, kjøper hytter, tilbringer søndagene ute i parken med barna sine, sammenlikner barnehager på jobb, klager over jobben på venninnekvelder, har venninnekvelder (uten ironisk distanse til begrepet) og alle andre liknende ting som er voksent.

Og alvoret kom synkende over meg idet jeg innså at Fotballfrue er LIKE GAMMEL SOM MEG. Hun er like gammel (eller bare ett år eldre), og har allerede i flere år vist fram sitt voksenliv som om det er den største selvfølgelighet. Jeg har alltid tenkt på henne og andre relativt unge, men “etablerte” kjendiser som eldre, mer modne folk som er helt annerledes enn meg. Og så er hun like gammel. Hvor i all verden plasserer det meg?

Selv har jeg jo alltid vært ung. Yngst i en søskenflokk på fem er man jo så heldig at man kan være “liten” uansett hvor stor man blir. Og jeg er født seint på året, så jeg har vært yngst av alle vennene mine. På jobb er jeg “ung og lovende”, da de fleste på avdelingen er over 40. Jeg har akkurat lært meg å si at “jeg er samfunnsgeograf” (på en voksen måte, uten at jeg føler jeg prøver å lure noen), slik andre med den største selvfølgelighet sier de er “psykologer”, “arkitekter”, “leger” eller “designere”. Jeg har følt jeg har all verdens tid til å finne ut av hva jeg skal bli når jeg blir stor, til å vase rundt og gjøre slikt man gjør når man er ungdom (haha). Voksne ting er det bare folk som er mye eldre enn meg som har gjort, liksom.

No more. Det er ikke bare mine jevnaldrende som har funnet ut av ting nå, men også de som er yngre enn meg. Folk i midten av tjue-årene har kontroll på livet, skriver bøker og starter egne bedrifter, er zen og snakker om sine livserfaringer i intervjuer i dameblader.

Det er bare å konstatere at jeg ikke er ung og lovende. Hvis jeg blir rockestjerne, kommer ingen anmeldelser til å bruke ordene “til tross for sin unge alder”. Skal jeg ha familie, begynner jeg faktisk å se at det biologiske vinduet kommer til å lukke seg en dag. Tjueårene, tiden hvor man skal rote seg bort, finne seg igjen og til slutt få peiling på livet, er snart over. Og jeg er hverken stort klokere, visere eller mer etablert enn jeg var fem år siden. Jeg har absolutt ingen peiling på hvor jeg er eller hva jeg gjør om to år, eller to måneder for den saks skyld. Jeg er en løs satelitt som driver rundt i det ytre rom.

Heldigvis tror jeg ikke jeg er den eneste som har det sånn. Så her er en shoutout til alle som føler seg litt fortapt. Alle som har kjærlighetssorg, skiller seg eller slår opp med kjærestene sine når “alle” andre får barn og har funnet ut av ting. Alle som skifter karriere, eller vurderer å jobbe med er noe helt annet enn de gjør i dag. Alle som tar en råsjangs, røsker opp livet og flytter til et helt nytt sted, opplever omveltninger i livet, eller lurer på om de går ikke bare ett eller to, men tjue skritt bakover, når de burde gå framover.

Du er ikke alene. Jeg er der også. Vi er mange som ikke har Funnet Ut Av Ting. Det fins en hel klubb for alle de som ikke har peiling på hva de holder på med. Alle (kanskje til og med Fotballfrue) føler seg litt lost innimellom. Og akkurat den tanken er merkelig oppløftende. Det er ikke så kjipt å ha det kjipt når andre også har det kjipt, liksom. Men heldigvis er det ikke for seint å finne ut av livet. Og kanskje må man gå noen skritt bakover for å finne en ny vei framover.

Så jeg tror jeg med den innsikten kan konkludere at Mari v. 2.9 faktisk er en oppgradering til det bedre. Og at selv om jeg er eldre enn jeg noen gang har vært, kommer jeg om fem år til å tenke tilbake på meg selv nå som ung. Har man det riktige perspektivet, kan man derfor kanskje være litt “lost” med god samvittighet, og loke rundt med noen skritt fram og tilbake uten å ta seg selv så syyykt seriøst. For det å ha funnet ut av livet høres egentlig ganske kjedelig ut.

Og når gamle mannfolk på over 60 fremdeles kan levere fantastiske konserter og kose seg med musikk på en måte få 20-åringer kan, har jeg fremdeles tid til å bli rockestjerne.

20171019_211331

 

Storm

20171015_125129

Det er slitsomt å føle mye. Det begynner jeg å innse. Jeg skjønner godt hvorfor jeg sluttet. Hadde jeg bare forstått at jeg sluttet. Da hadde jeg kanskje unngått dette året her.

30-årskrisen er kjent for mange. 28-års-krisen kan kanskje jeg kalle det. Selv om jeg om få dager faktisk fyller 29 år, føler jeg dette er en krise som har pågått en stund. En krise som jeg føler har snudd livet mitt opp ned og kastet meg opp i løse luften, uten at jeg vet hvor jeg kommer til å lande. Men selve opptakten til krisen, det som gjør at jeg nå sitter og ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, startet for mye lenger siden. Og det er først nå jeg begynner å forstå hvordan det henger sammen.

Jeg har alltid vært et følelsesmenneske. Som liten kunne jeg begynne å gråte av alt – vakker musikk, gamle mennesker, tanken på at universet var uendelig, tanken på at alle kommer til å dø… Og så videre. Jeg kunne sitte mange timer for meg selv ute og filosofere i dype tanker. Jeg pleide å fantasere all verdens historier, og leste massevis av bøker. Følelsene mine har alltid hengt sammen med kreativiteten min, og helt til jeg ble voksen, pleide jeg å få utløp for følelsene gjennom tegning, musikk, skriving og det å lage ting. Når noe ble for mye, satt jeg meg ned ved pianoet i noen timer og lot fingrene vandre. Etter hvert begynte jeg å spille gitar og lage sanger. Jeg kunne ofte sitte oppe til seint på kveld i sengen min og spille triste melodier når livet ble for tungt.

På ett eller annet tidspunkt stoppet det. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg visste ikke en gang at det skjedde. Og jeg vet ikke om det var fordi jeg ble for travel til å føle eller om jeg ble for travel fordi jeg ønsket å slutte å føle. Men de siste årene har jeg i hvert fall ikke egentlig følt noe særlig. Vet du hvordan det er? Det kan sammenliknes med å være pakket inn i våt vatt. Som om man har et lag mellom seg selv og resten av verden. Samtidig som man er komplett avskåret fra sitt indre følelsesliv. Det er en utrolig ubehagelig, men samtidig ganske behagelig følelse. Fordi ting som er vondt og vanskelig å tenke på, som at mamma og pappa en gang kommer til å dø, eller som at vi kanskje kaster bort livene våre på ting som er meningsløse, ikke er ting som hele tiden kommer til overflaten i hodet. Det har bare dukket opp en sjelden gang. Og da har jeg som regel klart å fortrenge det igjen ganske fort.

De siste årene har jeg hatt det utrolig travelt. Jeg har hatt det så travelt at jeg ikke har rukket å leve. Og jeg har i hvert fall ikke rukket å tenke på eller prosessere særlig mange andre følelser enn de som trengs for å komme seg gjennom dagen, uken og måneden. Jeg har alltid hatt gjøremål som har fylt opp tiden. Alle tingene har føltes viktige og meningsfulle, så det har jo ikke vært noe jeg har angret på. Men midt oppi det hele glemte jeg å puste. Og jeg glemte å kjenne på meg selv, kjenne på hvordan jeg egentlig hadde det og hvor jeg egentlig skulle gå hen. Og jeg har glemt å være meg selv. Et rått og ærlig, nakent, sårbart, blidt, interessant, spontant og kreativt menneske. En person med overskudd. Jeg har bare gått på sparebluss. Jeg har bare klart meg. Og jeg har ikke hatt energi til å tenke på hverken meg selv eller andre.

For omtrent akkurat et år siden ble jeg sykemeldt med utbrenthet. Det er ikke så mange som vet det, og for meg var det et stort personlig nederlag. Men jeg var svimmel, hadde dårlig korttidshukommelse og klarte ikke alltid å snakke ordentlig, så det var ikke noe alternativ. Plutselig sa det stopp, og jeg hadde to og en halv måned borte fra jobb. Dagene bestod i å komme seg ut og gå turer med Linus, og ellers bare prøve å roe ned. Det var en hard, men nødvendig vegg å treffe. Jeg tror det var da jeg så smått begynte å tenke på andre ting. Begynte å komme meg litt ut av stresståken tenke på hvor jeg befant meg i livet. Hva var det egentlig jeg skulle bruke tiden min på?

Jeg kjente jeg hadde lyst til å skape ting igjen, og brukte mye tid på å planlegge laiven jeg arrangerte i sommer. Det var en slags oppvåkning, å få lov å begynne å bruke fantasien igjen og merke at jeg kunne bruke andre deler av hodet enn de jeg hadde overbelastet i for lang tid. Men fremdeles hadde jeg ikke overskudd. Jeg var ennå sliten og rastløs og frustrert. Jeg kom meg ikke ovenpå og følte fremdeles ikke at jeg hadde kontakt med meg selv, den delen av en selv som sitter dypt inne og sier ting som de er. Og jeg har i den siste tiden virkelig begynt å innse hvordan det å ha det sånn gjør en til et dårlig menneske. Jeg har ikke bare vært dårlig til å være ærlig overfor meg selv om hvordan jeg har det, men jeg har vært en dårlig venn og ikke minst en dårlig kjæreste. Jeg har ikke klart å sette av tid til folk jeg er glad i, eller være tilstede med dem når jeg er sammen med dem. Jeg har ikke klart å se hvilken gave hver dag er, og at tiden man har sammen med folk er den mest dyrebare. Og jeg har ikke klart å snakke med folk uten filter, filteret som filtrerer bort vanskelige følelser og tanker. Jeg har bare latt ting skure og gå, og glemt å ta vare på ting som er viktig. For hvordan kan man være ekte og ærlig med folk når man ikke er ekte og ærlig overfor seg selv? Hvis man ikke har overskudd til å sørge for at man har beina på jorden og hjertet plantet på riktig sted, hvis man ikke føler man er tilstede der man er og gjør ting med en intensjon, hvordan kan man da egentlig være tilstede for og passe på andre?

I sommer var det mye som boblet til overflaten. Jeg måtte plutselig konfrontere en hel haug med følelser som handlet om hvor jeg var i livet og hva jeg skulle gjøre. Og prosessen er jeg redd bare så vidt er i gang. Jeg følte et sterkt behov for å forandre på ting, starte et nytt kapittel i livet og komme meg unna. Jeg kjente det som om jeg holdt på å bli kvelt i mitt vante hverdagsliv. Jeg klarte ikke å finne en god nok mening med livet jeg levde, eller tingene jeg brukte tid på. Rettere sagt følte jeg at ingen av tingene jeg gjorde var særlig helhjertet, noe som jo stemte, siden jeg har hatt lite mulighet til å gjøre noe helhjertet (annet enn jobb) i lange tider. Hvilket selvsagt bare er min egen feil, som ikke har innsett det tidligere. Ikke minst følte jeg en sterk dragning mot å flytte hjem til Bergen, en dragning jeg har kjent i mange år og som har tiltatt i styrke. Jeg skjønte at uansett hva som måtte skje videre, var det nå jeg måtte flytte.

Det å plutselig skulle røske opp i tilværelsen og kjenne på mange sterke følelser etter flere år i en ganske innpakket og følelsesdempet tilværelse, er en vanskelig prosess. Og jeg kjenner på mange ting jeg ikke helt vet hvordan jeg skal takle eller tolke. Alt føles veldig stort og skummelt akkurat nå. Og derfor skriver jeg dette. For jeg vil begynne å prosessere livet mitt igjen. Jeg vil være ærlig om hva jeg føler. Og av og til innebærer det at man egentlig ikke helt vet hva man føler. Eller at man føler mange forskjellige ting på samme tid, og ikke klarer å rydde opp i hva som er hva. Av og til er alt bare rot. Og så pleier det som regel å ordne seg til slutt, på ett eller annet vis. Men i mellomtiden kan det være greit å skrive. Og kanskje kan denne skrivingen bidra til at jeg begynner å gråte mer igjen. Og kanskje kan det bidra til at jeg begynner å spille mer igjen. Og synge mer. Og blir mer ustabil, og mer kreativ, og mer helhjertet og mer tilstede. I mitt eget liv og i andres.

Til alle som har kjent meg eller blitt kjent med meg i løpet av de siste årene: jeg beklager. Jeg har ikke klart å være den personen jeg ønsker å være. Jeg har ikke klart å ta vare på hverken meg selv eller dere. Jeg har mistet kontakten med mange, og jeg har ikke klart å vedlikeholde relasjoner som betyr noe. Jeg har ikke klart å ha samtaler som betyr noe. Og jeg har såret folk jeg er glad i, og ikke har ønsket å såre.

Jeg har en følelse av at det ikke er over. Jeg sårer folk fremdeles, og det er ikke meningen. Men jeg håper i hvert fall jeg snart kan bli flinkere til å unngå det. Enkelte ting må imidlertid på plass først. Jeg har ikke helt “landet”. Og jeg har ikke grått ferdig. Jeg er et fullstendig rot og  har ikke funnet ut hva meningen med livet mitt er. Jeg er livredd for at jeg skal gjøre noe feil, eller at jeg om ett, ti eller tjue år skal angre på noe av det jeg gjør i dag. Den følelsen er lammende og fyller meg med angst. For hva er egentlig min vei? Hva skal jeg bruke livet mitt på? Hvordan kan man vite at man gjør det riktige? Jeg har ikke svaret, men jeg antar det ikke er noen andre enn meg som kan finne det ut.

Livet. Det gjør meg livredd. Jeg skjønner godt hvorfor jeg sluttet å føle. Men nå får jeg betale for det.