Storm

20171015_125129

Det er slitsomt å føle mye. Det begynner jeg å innse. Jeg skjønner godt hvorfor jeg sluttet. Hadde jeg bare forstått at jeg sluttet. Da hadde jeg kanskje unngått dette året her.

30-årskrisen er kjent for mange. 28-års-krisen kan kanskje jeg kalle det. Selv om jeg om få dager faktisk fyller 29 år, føler jeg dette er en krise som har pågått en stund. En krise som jeg føler har snudd livet mitt opp ned og kastet meg opp i løse luften, uten at jeg vet hvor jeg kommer til å lande. Men selve opptakten til krisen, det som gjør at jeg nå sitter og ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, startet for mye lenger siden. Og det er først nå jeg begynner å forstå hvordan det henger sammen.

Jeg har alltid vært et følelsesmenneske. Som liten kunne jeg begynne å gråte av alt – vakker musikk, gamle mennesker, tanken på at universet var uendelig, tanken på at alle kommer til å dø… Og så videre. Jeg kunne sitte mange timer for meg selv ute og filosofere i dype tanker. Jeg pleide å fantasere all verdens historier, og leste massevis av bøker. Følelsene mine har alltid hengt sammen med kreativiteten min, og helt til jeg ble voksen, pleide jeg å få utløp for følelsene gjennom tegning, musikk, skriving og det å lage ting. Når noe ble for mye, satt jeg meg ned ved pianoet i noen timer og lot fingrene vandre. Etter hvert begynte jeg å spille gitar og lage sanger. Jeg kunne ofte sitte oppe til seint på kveld i sengen min og spille triste melodier når livet ble for tungt.

På ett eller annet tidspunkt stoppet det. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg visste ikke en gang at det skjedde. Og jeg vet ikke om det var fordi jeg ble for travel til å føle eller om jeg ble for travel fordi jeg ønsket å slutte å føle. Men de siste årene har jeg i hvert fall ikke egentlig følt noe særlig. Vet du hvordan det er? Det kan sammenliknes med å være pakket inn i våt vatt. Som om man har et lag mellom seg selv og resten av verden. Samtidig som man er komplett avskåret fra sitt indre følelsesliv. Det er en utrolig ubehagelig, men samtidig ganske behagelig følelse. Fordi ting som er vondt og vanskelig å tenke på, som at mamma og pappa en gang kommer til å dø, eller som at vi kanskje kaster bort livene våre på ting som er meningsløse, ikke er ting som hele tiden kommer til overflaten i hodet. Det har bare dukket opp en sjelden gang. Og da har jeg som regel klart å fortrenge det igjen ganske fort.

De siste årene har jeg hatt det utrolig travelt. Jeg har hatt det så travelt at jeg ikke har rukket å leve. Og jeg har i hvert fall ikke rukket å tenke på eller prosessere særlig mange andre følelser enn de som trengs for å komme seg gjennom dagen, uken og måneden. Jeg har alltid hatt gjøremål som har fylt opp tiden. Alle tingene har føltes viktige og meningsfulle, så det har jo ikke vært noe jeg har angret på. Men midt oppi det hele glemte jeg å puste. Og jeg glemte å kjenne på meg selv, kjenne på hvordan jeg egentlig hadde det og hvor jeg egentlig skulle gå hen. Og jeg har glemt å være meg selv. Et rått og ærlig, nakent, sårbart, blidt, interessant, spontant og kreativt menneske. En person med overskudd. Jeg har bare gått på sparebluss. Jeg har bare klart meg. Og jeg har ikke hatt energi til å tenke på hverken meg selv eller andre.

For omtrent akkurat et år siden ble jeg sykemeldt med utbrenthet. Det er ikke så mange som vet det, og for meg var det et stort personlig nederlag. Men jeg var svimmel, hadde dårlig korttidshukommelse og klarte ikke alltid å snakke ordentlig, så det var ikke noe alternativ. Plutselig sa det stopp, og jeg hadde to og en halv måned borte fra jobb. Dagene bestod i å komme seg ut og gå turer med Linus, og ellers bare prøve å roe ned. Det var en hard, men nødvendig vegg å treffe. Jeg tror det var da jeg så smått begynte å tenke på andre ting. Begynte å komme meg litt ut av stresståken tenke på hvor jeg befant meg i livet. Hva var det egentlig jeg skulle bruke tiden min på?

Jeg kjente jeg hadde lyst til å skape ting igjen, og brukte mye tid på å planlegge laiven jeg arrangerte i sommer. Det var en slags oppvåkning, å få lov å begynne å bruke fantasien igjen og merke at jeg kunne bruke andre deler av hodet enn de jeg hadde overbelastet i for lang tid. Men fremdeles hadde jeg ikke overskudd. Jeg var ennå sliten og rastløs og frustrert. Jeg kom meg ikke ovenpå og følte fremdeles ikke at jeg hadde kontakt med meg selv, den delen av en selv som sitter dypt inne og sier ting som de er. Og jeg har i den siste tiden virkelig begynt å innse hvordan det å ha det sånn gjør en til et dårlig menneske. Jeg har ikke bare vært dårlig til å være ærlig overfor meg selv om hvordan jeg har det, men jeg har vært en dårlig venn og ikke minst en dårlig kjæreste. Jeg har ikke klart å sette av tid til folk jeg er glad i, eller være tilstede med dem når jeg er sammen med dem. Jeg har ikke klart å se hvilken gave hver dag er, og at tiden man har sammen med folk er den mest dyrebare. Og jeg har ikke klart å snakke med folk uten filter, filteret som filtrerer bort vanskelige følelser og tanker. Jeg har bare latt ting skure og gå, og glemt å ta vare på ting som er viktig. For hvordan kan man være ekte og ærlig med folk når man ikke er ekte og ærlig overfor seg selv? Hvis man ikke har overskudd til å sørge for at man har beina på jorden og hjertet plantet på riktig sted, hvis man ikke føler man er tilstede der man er og gjør ting med en intensjon, hvordan kan man da egentlig være tilstede for og passe på andre?

I sommer var det mye som boblet til overflaten. Jeg måtte plutselig konfrontere en hel haug med følelser som handlet om hvor jeg var i livet og hva jeg skulle gjøre. Og prosessen er jeg redd bare så vidt er i gang. Jeg følte et sterkt behov for å forandre på ting, starte et nytt kapittel i livet og komme meg unna. Jeg kjente det som om jeg holdt på å bli kvelt i mitt vante hverdagsliv. Jeg klarte ikke å finne en god nok mening med livet jeg levde, eller tingene jeg brukte tid på. Rettere sagt følte jeg at ingen av tingene jeg gjorde var særlig helhjertet, noe som jo stemte, siden jeg har hatt lite mulighet til å gjøre noe helhjertet (annet enn jobb) i lange tider. Hvilket selvsagt bare er min egen feil, som ikke har innsett det tidligere. Ikke minst følte jeg en sterk dragning mot å flytte hjem til Bergen, en dragning jeg har kjent i mange år og som har tiltatt i styrke. Jeg skjønte at uansett hva som måtte skje videre, var det nå jeg måtte flytte.

Det å plutselig skulle røske opp i tilværelsen og kjenne på mange sterke følelser etter flere år i en ganske innpakket og følelsesdempet tilværelse, er en vanskelig prosess. Og jeg kjenner på mange ting jeg ikke helt vet hvordan jeg skal takle eller tolke. Alt føles veldig stort og skummelt akkurat nå. Og derfor skriver jeg dette. For jeg vil begynne å prosessere livet mitt igjen. Jeg vil være ærlig om hva jeg føler. Og av og til innebærer det at man egentlig ikke helt vet hva man føler. Eller at man føler mange forskjellige ting på samme tid, og ikke klarer å rydde opp i hva som er hva. Av og til er alt bare rot. Og så pleier det som regel å ordne seg til slutt, på ett eller annet vis. Men i mellomtiden kan det være greit å skrive. Og kanskje kan denne skrivingen bidra til at jeg begynner å gråte mer igjen. Og kanskje kan det bidra til at jeg begynner å spille mer igjen. Og synge mer. Og blir mer ustabil, og mer kreativ, og mer helhjertet og mer tilstede. I mitt eget liv og i andres.

Til alle som har kjent meg eller blitt kjent med meg i løpet av de siste årene: jeg beklager. Jeg har ikke klart å være den personen jeg ønsker å være. Jeg har ikke klart å ta vare på hverken meg selv eller dere. Jeg har mistet kontakten med mange, og jeg har ikke klart å vedlikeholde relasjoner som betyr noe. Jeg har ikke klart å ha samtaler som betyr noe. Og jeg har såret folk jeg er glad i, og ikke har ønsket å såre.

Jeg har en følelse av at det ikke er over. Jeg sårer folk fremdeles, og det er ikke meningen. Men jeg håper i hvert fall jeg snart kan bli flinkere til å unngå det. Enkelte ting må imidlertid på plass først. Jeg har ikke helt “landet”. Og jeg har ikke grått ferdig. Jeg er et fullstendig rot og  har ikke funnet ut hva meningen med livet mitt er. Jeg er livredd for at jeg skal gjøre noe feil, eller at jeg om ett, ti eller tjue år skal angre på noe av det jeg gjør i dag. Den følelsen er lammende og fyller meg med angst. For hva er egentlig min vei? Hva skal jeg bruke livet mitt på? Hvordan kan man vite at man gjør det riktige? Jeg har ikke svaret, men jeg antar det ikke er noen andre enn meg som kan finne det ut.

Livet. Det gjør meg livredd. Jeg skjønner godt hvorfor jeg sluttet å føle. Men nå får jeg betale for det.