Mari v. 2.9

Da har enda et år gått, og jeg har blitt oppgradert. Ikke en stor oppgradering riktignok. Snarere en av de mindre. Kanskje bare en patch til og med. Jeg vet ikke en gang om det er en oppgradering eller nedgradering. Ennå. Det må jeg kjenne litt på. 2.8 til 2.9. En liten parentes i den store sammenhengen. Den store, skumle oppgraderingen kommer ikke før til neste år. The big 3-0. Utropstegnet.

Jeg hadde et surrealistisk øyeblikk på dagen. Jeg leste bloggen til Fotballfrue (ja, jeg gjør sånt), og kunne merke meg at hun hadde pusset opp soverommet. Og laget video om det. Det var et superelegant, stort rom med en svær seng som var som tatt ut av en suite på et kontinentalt hotell. Og en gedigen vegg-til-vegg-garderobe, spesiallaget for rommet (så klart).

Og det slo meg: dette er sånn Folk Gjør. Folk som er voksne og har ting på stell. Som har funnet ut av livet, kjøpt hus, fått barn og funnet drømmemannen. De innreder sine drømmehus og lager video om sine spesiallagde garderobeskap. De reiser på ferier, kjøper hytter, tilbringer søndagene ute i parken med barna sine, sammenlikner barnehager på jobb, klager over jobben på venninnekvelder, har venninnekvelder (uten ironisk distanse til begrepet) og alle andre liknende ting som er voksent.

Og alvoret kom synkende over meg idet jeg innså at Fotballfrue er LIKE GAMMEL SOM MEG. Hun er like gammel (eller bare ett år eldre), og har allerede i flere år vist fram sitt voksenliv som om det er den største selvfølgelighet. Jeg har alltid tenkt på henne og andre relativt unge, men “etablerte” kjendiser som eldre, mer modne folk som er helt annerledes enn meg. Og så er hun like gammel. Hvor i all verden plasserer det meg?

Selv har jeg jo alltid vært ung. Yngst i en søskenflokk på fem er man jo så heldig at man kan være “liten” uansett hvor stor man blir. Og jeg er født seint på året, så jeg har vært yngst av alle vennene mine. På jobb er jeg “ung og lovende”, da de fleste på avdelingen er over 40. Jeg har akkurat lært meg å si at “jeg er samfunnsgeograf” (på en voksen måte, uten at jeg føler jeg prøver å lure noen), slik andre med den største selvfølgelighet sier de er “psykologer”, “arkitekter”, “leger” eller “designere”. Jeg har følt jeg har all verdens tid til å finne ut av hva jeg skal bli når jeg blir stor, til å vase rundt og gjøre slikt man gjør når man er ungdom (haha). Voksne ting er det bare folk som er mye eldre enn meg som har gjort, liksom.

No more. Det er ikke bare mine jevnaldrende som har funnet ut av ting nå, men også de som er yngre enn meg. Folk i midten av tjue-årene har kontroll på livet, skriver bøker og starter egne bedrifter, er zen og snakker om sine livserfaringer i intervjuer i dameblader.

Det er bare å konstatere at jeg ikke er ung og lovende. Hvis jeg blir rockestjerne, kommer ingen anmeldelser til å bruke ordene “til tross for sin unge alder”. Skal jeg ha familie, begynner jeg faktisk å se at det biologiske vinduet kommer til å lukke seg en dag. Tjueårene, tiden hvor man skal rote seg bort, finne seg igjen og til slutt få peiling på livet, er snart over. Og jeg er hverken stort klokere, visere eller mer etablert enn jeg var fem år siden. Jeg har absolutt ingen peiling på hvor jeg er eller hva jeg gjør om to år, eller to måneder for den saks skyld. Jeg er en løs satelitt som driver rundt i det ytre rom.

Heldigvis tror jeg ikke jeg er den eneste som har det sånn. Så her er en shoutout til alle som føler seg litt fortapt. Alle som har kjærlighetssorg, skiller seg eller slår opp med kjærestene sine når “alle” andre får barn og har funnet ut av ting. Alle som skifter karriere, eller vurderer å jobbe med er noe helt annet enn de gjør i dag. Alle som tar en råsjangs, røsker opp livet og flytter til et helt nytt sted, opplever omveltninger i livet, eller lurer på om de går ikke bare ett eller to, men tjue skritt bakover, når de burde gå framover.

Du er ikke alene. Jeg er der også. Vi er mange som ikke har Funnet Ut Av Ting. Det fins en hel klubb for alle de som ikke har peiling på hva de holder på med. Alle (kanskje til og med Fotballfrue) føler seg litt lost innimellom. Og akkurat den tanken er merkelig oppløftende. Det er ikke så kjipt å ha det kjipt når andre også har det kjipt, liksom. Men heldigvis er det ikke for seint å finne ut av livet. Og kanskje må man gå noen skritt bakover for å finne en ny vei framover.

Så jeg tror jeg med den innsikten kan konkludere at Mari v. 2.9 faktisk er en oppgradering til det bedre. Og at selv om jeg er eldre enn jeg noen gang har vært, kommer jeg om fem år til å tenke tilbake på meg selv nå som ung. Har man det riktige perspektivet, kan man derfor kanskje være litt “lost” med god samvittighet, og loke rundt med noen skritt fram og tilbake uten å ta seg selv så syyykt seriøst. For det å ha funnet ut av livet høres egentlig ganske kjedelig ut.

Og når gamle mannfolk på over 60 fremdeles kan levere fantastiske konserter og kose seg med musikk på en måte få 20-åringer kan, har jeg fremdeles tid til å bli rockestjerne.

20171019_211331