Din veg

Nå er verden kald og mørk. Det blåser og er kjølig og rett og slett direkte utrivelig å være ute. Vinden rusker i håret, og det kjennes som den blåser rett inn i meg og tvers igjennom, sånn at jeg blir kald på innsiden og suges inn i et tomt og dystert vintermørke.

Vinteren og mørketiden er hyggelig når man er inne og fyrer i peisen, drikker kakao og er med familie og venner. Men jeg er ute. Jeg har hund, tross alt. Så jeg er ute. Og fryser. Og er alene. Og kjenner meg enormt liten i en stor verden med altoppslukende mørke.

En skummel verden hvor alt forandrer seg og ingen vet hvor de går. En verden hvor folk jeg er glad i og folk jeg omgir meg med, er folk jeg skal flytte fra. Ser jeg dem igjen? Hvordan kan man vite? Hvordan skal man klare å ta farvel? Hva betyr vi, i møte med andre mennesker, for hverandre, i det store bildet? Hvor blir vi av? Blir vi noe mer enn  hverandres minner? Hva gjør jeg? Hvor går jeg? Hva forlater jeg?

 

Når verden er kald og mørk og skummel, og man er usikker på alt og i overkant melankolsk, hjelper det godt med et dikt. Dette diktet passet så ekstra godt, og rørte meg så ekstra dypt, i dag. Takk til deg, Olav H. Hauge.

Ingen har varda den vegen
du skal gå
ut i det ukjende,
ut i det blå.

Dette er din veg.
Berre du
skal gå han. Og det er
uråd å snu.

Og ikkje vardar du vegen,
du hell.
Og vinden stryk ut ditt far
i aude fjell.

Black friday – stå imot!

Jeg tenkte jeg skulle la være å skrive noe om black friday, men jeg merker det er vanskelig å la være…

Det er mange jeg kjenner som blir matt av konseptet, og som gjør sine egne små opprør mot kjøpehysteriet ved å la være å kjøpe noe, arrangere byttekvelder, reparere gamle ting og så videre. Det er kjempebra! Likevel vet jeg at det er lett å sitte i sitt lille ekkokammer og tenke at flertallet av mennesker er sånn, og så er realiteten ofte annerledes. Vi har jo dessverre ikke kommet lenger enn at det fremdeles er sånn at vi overforbruker langt mer enn kloden vår tåler, og at folk flest har skuffer, skap og boder som flommer over av ting de ikke har bruk for.

Og hvorfor har vi det sånn? Jo, handelsstandet og forbrukssamfunnet appellerer jo til våre primale og grunnleggende drifter: behovet for å karre til seg mest mulig, redselen for å gå glipp av en “superdeal”, trangen til å fylle innbilte behov. Etter min mening er black friday et konsept som på en grotesk måte uttrykker de verste sidene ved konsumerismen, og noen av de verste sidene ved mennesket: egoisme, hensynsløshet og griskhet. Å se videoer av horder med mennesker med ville blikk som bølger seg innover i tomme butikklokaler, er en ekkel påminnelse om hvor langt forbrukersamfunnet og kapitalismen har gått, og hvordan mennesker inngår som bortimot tankeløse, viljeløse brikker i et større spill, hvor fattige mennesker og miljø ofres på pengemaktens alter.

Black friday fight, cyberhades

Foto: CyberHades/Flickr

Vel, jeg tenker ikke å gi noen dårlig samvittighet eller komme med moralprekener. Jeg vil bare si:

Du MÅ ikke være med på det.

Det GÅR helt greit å la være.

Ingen dør hvis du ikke sikrer deg de billige skoene, den billige flatskjermen eller hva som helst annet du kunne finne på å kjøpe. Du er ikke nødt til å bidra til et forbrukssamfunn hvor det forventes at du kjøper utallige ting du ikke trenger og som mest sannsynlig gir deg liten eller ingen glede. Det går an å si nei.

OG: det å si nei – det å hoppe av kjøpekarusellen – gir en finurlig tilfredsstillelse. Hvorfor? Fordi du tar tilbake kontroll. Du tar kontroll over egen hverdag og eget liv. Du tar et aktivt valg om hva du har bruk for og hva du ikke har bruk for. Du bestemmer deg for hva som betyr noe for deg. Du velger bort avhengigheten av de kortvarige dopaminskuddene kroppen skyter ut hver gang du kjøper noe, til fordel for en langt større og mer stabil tilfredshet. Du blir ikke en brikke i noens spill eller en bidragsyter til et kapitalistisk system som går av hengslene, men er sjef i eget liv og velger selv hva du vil bidra til.

De fleste butikker reklamerer med hvor mye penger du kan spare ved å kjøpe ting hos dem i dag. I realiteten ender ikke de fleste opp med å spare penger, men heller bruke langt mer enn de ville gjort om black friday ikke hadde eksistert, på ting som kanskje aldri blir brukt eller verdsatt.

Jeg derimot, blir superrik.

Jeg kjøper absolutt ingenting.

Lavt stoffskifte – mine erfaringer

Jeg tenkte jeg kunne skrive litt om det å ha lavt stoffskifte og hvordan min prosess med det har vært. Jeg vet det er mange som har liknende plager, og kvinner er spesielt utsatt. Kort fortalt er stoffskiftsykdommer sykdommer hvor skjoldbruskkjertelen har problemer med å produsere riktig mengde av stoffskiftehormonene T4 (tyroksin) og T3 (trijodtyronin). I mitt tilfelle, som har lavt stoffskifte, produseres det for lite av disse hormonene, noe som bremser ned kroppens forbrenning og livsnødvendige funksjoner.

Jeg fikk påvist lavt stoffskifte i februar i år. Bakgrunnen for den diagnosen var egentlig mange år med kronisk trøtthet. Så lenge jeg kan huske, har jeg nemlig vært trøtt – trøttere enn andre personer. Jeg har alltid vært den som har gjespet mye, eller aldri blitt uthvilt selv om jeg har sovet åtte timer om natten. Jeg har stort sett fungert likevel, og innfunnet meg med at sånn er det bare; noen er trøttere enn andre, og jeg er en slik person. På videregående kunne jeg sove i friminuttene, og det har også hendt at jeg har sovnet i forelesninger på bakerste rad i løpet av universitetstiden (mindre de siste årene, heldigvis). Nå kan selvsagt mye ved dette også ha med perioder med søvnmangel å gjøre, jeg skal i hvert fall ikke stikke under en stol at det kunne være mye raving og lite regelmessige søvnmønstre i alderen 16 til 22. Og dette er også noe som har gjort at jeg ikke har vurdert muligheten for å få sjekket dette, siden trøtthet og andre symptomer alltid kan rasjonaliseres med andre forklaringer.

Imidlertid forverret situasjonen seg gradvis over årene, og jeg begynte å merke at jeg ble stadig mer tiltaksløs og hadde lite energi. Jeg spiste sunt og trente mer eller mindre fast, men i motsetning til andre som vanligvis får overskudd av slikt, ble jeg istedenfor mer utslitt. Jeg fikk også problemer med svimmelhet og begynte å få dårligere hukommelse. Jeg hadde lange perioder med veldig mye stress og stor arbeidsbelastning, og tenkte at symptomene skyldtes utslitthet eller utbrenthet. Da jeg i fjor høst møtte den berømte veggen og ble sykemeldt i to måneder, tenkte jeg at jeg nå skulle få ordnet opp, og at kroppen endelig skulle få mulighet til å hente seg inn igjen og gjenopprette energibalansen. Jeg hadde på det tidspunktet opplevt episoder hvor jeg tilnærmet segnet om på bakken og ikke kunne bevege meg resten av dagen, eller hvor hjernen min funket så dårlig at jeg ikke klarte å snakke i sammenhengende setninger.

Det skal sies at det forsåvidt var en veldig etterlengtet sykemelding, og jeg kjente veldig på at kroppen hadde godt av det. Men likevel kom ikke bedringen så fort som jeg hadde håpet, og da sykemeldingen var over og jeg begynte i ny jobb, kjente jeg fremdeles at jeg var uforholdsmessig mye sliten etter endt arbeidsdag. Jeg hadde null energi til overs, og ville bare legge meg ned på sofaen da jeg kom hjem. Dette ER ikke normalt, tenkte jeg, og innså at jeg måtte gå til legen igjen. Jeg var redd for at utbrentheten fremdeles hang igjen, og at jeg måtte sykemelde meg lenger, men jeg hadde også hørt om dette med lavt stoffskifte og tenkte at det i hvert fall kunne være forsøkte verdt å teste om det var noe der.

Vel – takk og pris – etter et par blodprøver kom svaret, og konklusjonen var klar. Stoffskiftet funket ikke som det skulle, og jeg fikk påvist hypotyreose – lavt stoffskifte. Hurra! tenkte jeg. Jeg er ikke en ubrukelig slappfisk likevel, det ER faktisk en grunn til at jeg er sånn! Det var en utrolig stor lettelse. Kuren var ganske enkel og het Levaxin:

Levaxin

Levaxin er et kunstig hormon som skal kompensere for T4-hormonet kroppen ikke produserer selv. Jeg begynte på en lav dose, og det skulle ikke mye til før effekten kom. De første ukene hadde jeg energi som aldri før, følte meg våken og opplagt og var så giret at jeg nesten hadde problemer med å sove om natten. Er det sånn det er å være normal? tenkte jeg. Det var jo helt fantastisk! Tenk å føle at man har overskudd!

Det var ikke før jeg begynte på tablettene at jeg virkelig skjønte hvor langt nede jeg hadde vært energimessig. Men hvordan skal man vite at man er unormal når man alltid har vært sånn? Det er lett å tenke at slik jeg opplever ting er slik andre opplever det – man har jo bare seg selv som sammenlikningsgrunnlag og vet ikke hvordan det føles å være i andres kropper. Men da jeg begynte på tablettene, merket jeg markant endring. Det var riktignok mest markant i begynnelsen, før det etter hvert stabiliserte seg. Men situasjonen er fremdeles mye bedre i dag enn før behandlingen begynte.

Samtidig tror jeg det er litt enkelt å tillegge veldig mye vekt og årsaksforklaringer til en slik sykdom. Endelig har man funnet årsaken til alle problemer man kan tenke seg, liksom. Men hvor går egentlig grensen mellom sykdommen og meg? Hvis jeg er trøtt, er det fordi jeg har en diagnose eller fordi jeg har sovet for lite? Hvis jeg har lavt energinivå, skyldes det stoffskiftet eller det at jeg generelt har for høy belastning og for mye stress? Hvor mange deler av det store bildet kan forklares av sykdommen? Og hva er egentlig grunnen for at jeg ble såpass mye verre på kort tid, hvis dette er en sykdom jeg har hatt lenge?

Almenntilstanden påvirkes av mange ulike faktorer, og derfor blir jo dette utrolig komplisert. Ja – jeg var sliten og fant ut at jeg hadde lavt stoffskifte. Men stoffskiftet kunne jo ikke ene og alene forklare alle grunnene til hvorfor jeg var sliten. Jeg VAR også utbrent og hadde kjørt kroppen på høygir for lenge. Det var ikke en feilvurdering av legen å gi meg den sykemeldingen. Kanskje hadde til og med alt dette stresset bidratt til å akselerere sykdommen og sørge for sterkere symptomer. Det kan nemlig være en sammenheng mellom forhøyede stressnivåer over tid og skade på skjoldbruskkjertelen.

Samtidig er det mange symptomer jeg har hatt i mer eller mindre grad i mange år, og som jeg til en viss grad har fremdeles, som ikke har blitt bedre med behandling: Jeg fryser ekstremt lett, er sensitiv for høye lyder og sanseinntrykk, har vanskelig for å gå ned i vekt, har lav forbrenning og treg mage, har problemer med hukommelse og konsentrasjon, er lettrørt og er utsatt for humørsvingninger og depresjon. Hva av alt dette er det som skyldes sykdommen, hva skyldes langvarig stress, og hva kan tilskrives andre forklaringer? Det psykiske og fysiske henger jo helt klart sammen, og mye påvirkes av den komplekse balansen mellom ulike hormoner og stoffer i kroppen, men noe av det kan jo også kanskje forklares med at det bare er slik jeg er?

Det er åpenbart mye av dette som medisinene ikke har hatt noe særlig innvirkning på, og selv om jeg i dag føler meg betydelig bedre enn jeg gjorde før, skal jeg derfor passe meg for å overvurdere betydningen av tablettene alene. Det er mye annet som også må jobbes med og huskes på for at jeg skal føle meg bedre – blant annet å ha gode søvnrutiner, trene jevnlig og spise sunt. Men jeg føler jeg har begynt å få på plass de fleste av disse rutinene nå. Og den viktigste (og vanskeligste) utfordringen, nemlig å stresse mindre, er jeg desidert i gang med å jobbe med. Så dersom alle disse tingene etter hvert faller på plass og jeg enda ikke føler jeg er helt der jeg burde være, kan det være  verdt å vurdere en såkalt kombinasjonsbehandling, hvor man få en miks mellom hormonene T4 og T3. Dette er ikke standardbehandlingen de fleste leger foreskriver, men det viser seg at en del har bedre erfaringer med dette enn med en ren levaxin(T4)-kur. Som sagt føler jeg meg mye bedre nå enn før, og er utrolig glad for det, men samtidig tror jeg det er en viss sjanse for at jeg fremdeles kan ha en vei å gå. Så jeg tror jeg skal undersøke dette etter hvert.

Uansett er ikke tabletter en fullstendig kur. Å føle seg bra med seg selv krever gode rutiner, sunne hverdagsvalg, lavere tempo, mindre stress og ikke minst konsekventhet. Det gjelder nok alle mennesker uavhengig av sykdom og funksjonsnivå, men er det noe denne sykdommen har lært meg er det at det i hvert fall ikke gjelder noe mindre etter diagnosen enn før. Å ignorere kroppens signaler er ikke lenger et alternativ, og den eneste måten å komme framover på, er ved å jobbe på lag med meg selv. Da gjelder det å lytte, kjenne på egne grenser og sette av tid til å gjøre de tingene som gir kroppen energi.

Meg og Linus

Kjerne og ankerfeste

To ord har gått igjen i hodet mitt den siste uken. Det ene er “kjerne” og det andre er “ankerfeste”. De betyr ett eller annet viktig, og jeg jobber med å finne ut hva.

Kjerne er et norsk ord for “core”, som i treningssammenheng betyr kjernemuskulatur, eller alle musklene i mage og rygg som beskytter indre organer og holder kroppen oppreist og i balanse. Kjernen er kanskje det aller viktigste å være sterk i fordi den er grunnleggende for all annen bevegelse. Kjernen består imidlertid av muskler som er lett å overse fordi man kanskje ikke ser effekt av treningen like fort, eller fordi mange ikke syns det er spesielt gøy å trene dem. Da er det tøffere å gjøre store vektløft med tunge eller eksplosive bevegelser, eller slå persen sin på en lang og svett løpetur. Men kjernen er likevel helt grunnleggende å ha med seg for å ha en velfungerende kropp.

Kjernen har også en annen viktig betydning, som er litt vanskeligere å beskrive enn det rent fysiske, fordi man beveger seg inn i grenselandet “føleri”. Kjernen stabiliserer ikke bare kroppen, men også sinnet. I perioder hvor jeg har vært stresset, har jeg ikke vært koblet på kjernen min. Det har jeg jo ikke tenkt på da, men jeg kjenner det nå når jeg har begynt å bli mer bevisst på magen. Tidligere har jeg pustet oppe i brystet, hatt skuldrene høyt, og følt at hodet har vært milevis unna resten av kroppen. Mens nå prøver jeg å puste dypt, kjenne at magen går ut og inn, og koble hodet mitt til magefølelsen. Kjenne etter hvor jeg befinner meg, fysisk og psykisk, her og nå. Hvis jeg kjenner godt etter i hver enkelt del av kroppen, føler jeg faktisk at en viktig del av meg selv bor i magen, at en essens av meg finnes der. Å være koblet på kjernen handler om å være tilstede i egen kropp, stå støtt og være trygg i den man er.

Og så til det andre ordet som svirrer rundt i hodet for tiden. Hva betyr ordet “ankerfeste”, og hvorfor tenker jeg på det nå? Jeg tror det handler om hva man fester sin lit til i livet, hva man bygger sin hverdag opp rundt og hva man finner mening i. Dersom man har festet ankeret sitt i noe som brått kan forandre seg, kan livet plutselig bli utrygt, skummelt og vanskelig. Mange opplever kanskje at man “mister” seg selv når et parforhold tar slutt, fordi man har bygget et liv og en identitet sammen med en annen person, og på sett og vis har festet ankeret sitt i denne. Noen er kanskje avhengig av venner og sosiale relasjoner for å opprettholde sin “sense of self”, i mangel på et godt norsk uttrykk. Andre igjen fester kanskje all sin lit og sitt anker i jobben sin, som man legger sin sjel og energi ned i.

Vel… Jeg er i en situasjon nå hvor ankeret mitt er løst – fra alt. Verden har i veldig lang tid hatt en klar logikk, og ankeret har vært festet i omgivelsene og menneskene rundt meg. Ting har vært stabile. Men nå forandrer alt seg. Fra å ha vært to, har jeg nå blitt en, og må prøve å finne ut hvordan jeg gjør dette med å være alene igjen. Jeg har snart ikke jobben jeg har i dag, og jeg bor snart på et helt annet sted enn jeg gjør nå. Alt kommer til å endres. For meg er den en ganske radikal forandring. Og når alt rundt meg beveger seg, hvor skal jeg feste ankeret mitt da?

Jeg vet ikke om jeg har svaret, men dette er det jeg har kommet fram til så langt: Det er ikke stort annet å gjøre enn å feste ankeret i meg selv og kaste meg uti. Jeg vet ikke helt hva som kommer til å skje, og jeg vet ikke hvilke utfordringer som kommer til å komme min vei.  Men kanskje kan skruballene universet kaster mot en, ende opp med å bli noe annet og langt bedre enn man kunne forutse. Kanskje kan de ta en ut på en reise med spennende eventyr. Og inni hvert enkelt menneske finnes det så uendelig mange evner og så stort potensial til å skape noe bra og magisk ut av uforutsette situasjoner. Så, dette er min utfordring til meg selv: Finne et trygt ankerfeste, et sted like bak min egen navle, koble på magen og puste dypt. Ut. Og inn. Og minne meg selv på at jeg sannsynligvis (forhåpentligvis) er rustet med akkurat det jeg trenger for å gripe alle ballene som kommer min vei.

 

 

Hva er det som stopper deg?

Spørsmålet fikk jeg i dag da jeg møtte en venninne jeg ikke har sett på årevis. Hun kom tilfeldigvis innom kontoret i forbindelse med at hun skulle møte noen andre, og vi satte oss ned for en kaffe. Plutselig gikk timene mens vi snakket om framtidsdrømmer og løst og fast. Du vet når man møter enkelte mennesker man bare klikker med? Før vi visste ordet av det hadde to timer gått! Og vi måtte slå følge hele veien hjem fordi vi ble så gira på alt vi snakket om. Hvor ofte skjer det egentlig?

Uansett, vi snakket om hva som driver oss, motiverer oss, og hva vi egentlig har lyst å bruke tiden og livene våre på. Dette har jeg jo tenkt ekstra mye på i det siste, uten å komme fram til et veldig håndfast svar, men jeg har i hvert fall blitt mer bevisst på hvordan mine tanker om hva som er mulig og gjennomførbart har blitt veldig snevre og “satte” de siste årene. Det er liksom som om jeg etter hvert som jeg har blitt voksen, også har blitt vant til tanken på at man skal være “kjedelig” og gjøre fornuftige ting, snarere enn å strebe etter såkalte urealistiske drømmer som man forteller seg selv at aldri kommer til å bli noen ting av. Jeg vet ikke om det er samfunnet som har lært meg å tenke sånn, eller om det er noe jeg har lært meg selv i tråd med de forventningene jeg har trodd at andre har hatt til meg. Kanskje er det også slik at jeg har valgt “fornuftige” og “trygge” valg fordi det er nettopp det – trygt. Å få seg fast jobb og stabil inntekt er jo hverken dumt eller negativt. Tvert imot er det ganske behagelig. Man slipper å gjøre vanskelige eller risikable valg, og hverdagen tralter og går av seg selv.

Likevel – hva skjedde med å drømme? Hva skjedde med tankene man hadde som barn, da man ennå var for liten til å tenke på risiko og på hva som var realistisk? Da man bare tok det som en selvfølge at alt var mulig? Da jeg var liten, ville jeg jo bli alt mulig rart! Det varierte kanskje litt fra uke til uke – en periode ville jeg bli skuespiller og en annen periode ville jeg bli astronaut – men det var ingen som sa til meg at det ikke gikk an, og ikke tenkte jeg i slike baner heller. Men – etter hvert som jeg begynte å studere, ble drømmene stadig mer “realistisk” og “fornuftig”, og til slutt ble jeg en mester i å begrense mine egne forestillinger.

Jeg klager ikke på det jeg gjør i dag eller det jeg har brukt de siste årene av livet mitt på, for jeg har lært MYE og hatt det veldig fint underveis. Fått mange erfaringer og møtt mange fine folk. Men samtidig føler jeg at jeg bare har brukt enkelte deler av meg selv, mens andre har måttet ligge i dvale. Den akademiske, flinke og alvorlige siden har blitt brukt masse, mens lekenheten, spontaniteten og ikke minst kreativiteten har forsvunnet. Det er jo både trist og ironisk, med tanke på at noe av det jeg hadde mest lyst til å bli da jeg var liten, var musiker og kunstner.

Så, vi satt altså og snakket om hva vi egentlig hadde lyst til å gjøre, om vi kunne drømme helt fritt og kjenne på magefølelsen. Og jeg har brukt, og bruker fremdeles, mye tid på å øve meg i å legge fra meg sperrene, åpne sinnet og virkelig kjenne etter hva jeg ville gjort om jeg kunne velge absolutt hva jeg ville. Hva ville vært den ultimate drømmen? I går kom jeg fram til at svaret – akkurat her og akkurat nå – ville vært dette:

– Ha et hyggelig småbruk med plass til en grønnsakshage, noen dyr, og alt man trenger av atelier, musikkstudio, skrivestue og arbeidsrom
– Starte en kafe med fokus på bra, ærlig mat og gode stunder
– Gjøre masse forskjellig innenfor kunst, kreativitet og musikk
– Spre kunnskap om bærekraft
– Skape gode fellesskap og utgjøre en forskjell for mennesker
– Bygge opp et senter hvor vi kombinerer alt over for at folk kan komme i kontakt med seg selv, hverandre, naturen og verden

Bakgrunnen for drømmen er at jeg vil holde på med noe hvor hver dag er forskjellig, hvor jeg kan gjøre noe håndfast og skape noe som resulterer i konkrete produkter, hvor jeg kan bruke alle deler av kropp og sjel, og ikke minst hvor jeg kan hjelpe andre å gjøre det samme. Man får sjelden mulighet til å bruke hele seg i dagens arbeidsmarked fordi de aller fleste jobber er spesialisert og ensformig. Da ender man opp med å kun bruke enkelte egenskaper. Samtidig vet vi jo at mennesker ikke er skapt for å være sånn – vi har et vell av ulike sider og er komplekse vesener som trenger å bruke alt av oss selv for å trives fysisk og mentalt og kjenne på at livet er meningsfullt. “Man skal ikke leve for å jobbe, man skal jobbe for å leve”, er det mange som sier. Det er jo for så vidt mye sant i det, men egentlig syns jeg ikke noen av delene er spesielt bra. Altså, livet består selvsagt av mye mer enn jobb, og for mange er jobben nettopp det – kun en jobb, som man er ferdig med når man går hjem. Da sier det seg selv at det er viktigere å prioritere det som er utenom. Men jeg vil mye heller integrere jobben i livet, heller enn å separere de to.

Så – utgangspunktet mitt er at jeg vil gjøre ting jeg liker, som gir meg energi, som jeg syns er spennende og meningsfulle. Hver eneste dag har jeg lyst til det, og da bør jeg jo heller prøve å finne en måte hvor det jeg vet jeg liker å gjøre, kan være jobben min. For livet er vel egentlig for kort til å gjøre kjedelige ting eller ting hvor man ikke får brukt seg selv slik man vil – uansett om det bare gjelder de timene man er på jobb?

Og da kommer vi fram til tittelen på innlegget – nemlig spørsmålet som gjorde at jeg virkelig begynte å tenke. Venninnen min spurte: Hva er det som stopper deg?

Ja, hva er det egentlig som stopper meg, begynte jeg å tenke. Selvsagt, det er skummelt, ting kan gå galt, man kan tape penger, man kan feile, man har ikke nok kunnskap, det er uvant og risikabelt å ta sjanser, og folk vil gjerne ikke betale meg for at jeg skal kunne gjøre de tingene jeg liker. Men… Prøver jeg å skrelle bort alle bekymringene og spør meg selv: rent faktisk – sånn bortsett fra meg selv – hva er det som stopper meg?

Da er svaret kanskje – sånn egentlig – strengt tatt ingenting?

20171111_104655 B

50 kilo i knebøy!

Juhu! Nå er jeg ganske stolt av meg selv. I går nådde jeg nemlig et stort delmål på trening: 50 kilo i knebøy! Yey!

20171106_075131[1]

Jeg har trent sånn relativt jevnlig i en del år nå, og liker det så godt at jeg sannsynligvis gjerne kunne trent hver dag om jeg hadde klart å finne tiden. Det er utrolig deilig å ha den tiden for meg selv og sone helt ut med litt musikk eller en podcast mens kroppen jobber. Og følelsen av å være skikkelig sliten etterpå er jo bare helt fantastisk. Med fulltidsjobb og hund og alt annet som skjer i livet, er tre ganger i uken maks for hva jeg klarer å sette av tid til, men det får jeg egentlig være godt fornøyd med, tror jeg.

Uansett, selv om jeg har trent i flere år, var det ikke før i august at jeg skiftet treningsopplegg og begynte ordentlig med å trene styrke med tunge vekter. Tidligere hadde jeg løpt en del og løftet litt av og til, men bedret utholdenhet og lett vedlikehold av styrken hadde vært viktigst. Nå har jeg hatt et program hvor jeg har kuttet ned på løpingen, økt intensiteten på løftingen, løftet tungt og systematisk økt motstanden for hver uke. Og det har vært kjempegøy!

Det er lite som er mer motiverende enn å merke at man blir sterkere for hver gang. Da jeg startet i begynnelsen av august, løftet jeg 20 kilo i knebøy og 15 i markløft. I går løftet jeg 50 i begge øvelsene. Jeg tror ikke noen annen form for trening viser såpass gode resultater på tre måneder. Nå skal det sies at jeg begynte veldig forsiktig, og at det er vanlig å merke ekstra god framgang i starten, men jeg er likevel veldig godt fornøyd med hvor langt jeg har kommet. Spesielt var jeg bekymret for hvordan markløftene skulle gå ut over ryggen, siden jeg er operert for prolaps og er veldig redd for å gjøre noe som helst som kan forverre korsryggen min. Men foreløpig har det gått helt fint, og jeg tror nok ikke jeg ville trodd at jeg kom til å klare å løfte 50 kilo da jeg begynte for tre måneder siden.

Jeg er laaangt fra noen kroppsbygger, og mitt nivå er sikkert langt fra imponerende sammenliknet med hva mange andre holder på med. Men heldigvis gjør det absolutt ingenting hva andre folk holder på med eller hvor mye mer trent de er. Dette er ene og alene min greie, som jeg kan kose meg med og gjøre i mitt tempo, uten å være i konkurranse med noen andre enn meg selv. Det er jo utviklingen og reisen som er viktig, og så lenge det er morsomt og jeg merker framgang, er det det som betyr noe for meg. Hvem vet – kanskje kommer jeg til å tenke at 50 kilo det er barnemat når det har gått tre måneder til og jeg har blitt enda sterkere? Men akkurat nå er jeg altså bare ordentlig fornøyd med meg selv, og gira på å jobbe videre.

Det ultimate målet akkurat nå: klare en pull-up. Overkropps- og armstyrken min er til å gråte av, og det hadde vært en helt fantastisk følelse å klare å dra opp sin egen kropp etter armene. Så det kommer jeg forhåpentligvis til å klare en gang. Og nå har jeg sagt det, så da må jeg jo få det til :)

20171106_075121[1]

Stiv kuling

Etter at jeg skrev innlegget “Storm” for et par uker siden, fikk jeg overveldende mange hyggelige tilbakemeldinger. Det har vært skikkelig rørende. Innlegget var det første jeg hadde skrevet her på bloggen på halvannet år, og det er alltid litt skummelt å skrelle av bullshiten og prøve å skrive noe som er ærlig, ekte og helt offentlig, for alle der ute.

Når man prøver å sette ord på vanskelige følelser og være åpen om harde perioder man går igjennom, er det nesten overraskende hvor mange som kan relatere seg til det og kan fortelle om liknende historier og følelser de har eller har hatt. Det burde jo egentlig ikke være overraskende. Vi har det alle vanskelig innimellom. Det jeg føler nå har utvilsomt de fleste andre følt tidligere, eller så kommer de til å føle det en gang. Usikkerhet, tristhet, tvil, rotløshet, ensomhet og kaos er universelle emosjoner vi alle kan forstå. Men hvorfor skal det være vanskelig å snakke om?

Flere har kommentert at det er tøft gjort å skrive om at jeg har det vanskelig. Men hvorfor er det egentlig det? Det burde jo absolutt ikke være “tøft” å være ærlig på å si at “vet du hva, akkurat nå har jeg det ikke så bra”. Hvorfor skal vi gå rundt og late som om vi er så balanserte og lykkelige hele tiden? Det burde være helt normalt å innrømme at vi ikke er det, og ikke skummelt i det hele tatt. Hvorfor er samfunnet vårt sånn at vi tror vi må vise oss fra vår beste side hele tiden? At vi skal late som vi er usårlige? Hvorfor tror vi at det er å vise at vi er mennesker, med alle de oppturene og nedturene det innebærer, skal være en svakhet? Jeg blir så trist av tanken på at folk skal gå rundt og ha det vanskelig alene, fordi ingen tør å snakke med hverandre. At man skal gå rundt og bære tunge byrder som hadde vært så mye lettere å bære, hadde man bare visst at så mange andre også bærer dem. Istedenfor skal vi liksom gå rundt som ensomme satelitter, omgitt av mennesker på alle kanter, men likevel alene. Hvorfor skal det liksom være sånn? Alle har jo ett eller annet de sliter med!

Jeg tror mange av oss, meg selv inkludert, har problemer med å snakke om følelser fordi vi mangler et godt språk for det. Det å skulle si hvordan vi har det, sånn egentlig, er veldig rart og uvant for mange. Å vise seg naken og sårbar er ubekvemt. Selv er jeg ikke bare uvant med å snakke om følelser, men også uvant med å faktisk kjenne etter og være ærlig overfor meg selv. Men ett eller annet har løsnet. Som en kork på en flaske med litt for mye trykk. Og nå er det mye som bobler som har lyst å komme ut. Jeg vet ikke helt hva alt er, men det å skrive for å prøve å organisere tankene hjelper utrolig mye. Det er noe forløsende, og jeg tror også noe veldig sunt ved det. Så for de som mener dette er “tøft”, så er det ikke det. Det er en nødvendighet.

I Storm-innlegget skrev jeg at jeg ikke har følt noe særlig på en god del år, men at følelsene nå begynner å våkne til live. Det er utrolig hardt og vanskelig å føle mye, spesielt når man er en over gjennomsnittet følelsesladet, filosofisk og melankolsk person. Det tar på. Jeg gråter mye. Jeg ler litt også, men for tiden gråter jeg mest. Flere ganger om dagen. For de rareste ting. I går morges ble jeg rørt av lukten av mandarin som damen ved siden av meg på trikken spiste, fordi lukten minnet meg om jul, og så begynte jeg å tenke på familie, samhold, minner, savn, tanken om ensomhet og framtiden. I dag begynte jeg å gråte da jeg gikk på tur med Linus og oppdaget at yndlingshanskene mine, som jeg strikket for noen år siden, har fått hull i tommelen. Jeg gråter nå, fordi bare det å skrive ord som dette fremdeles er vanskelig og emosjonelt. Men det skjer mye også. Jeg tenker mer. Jeg føler mer. Trangen til å skrive har kommet tilbake. Trangen til å lage ting, skape ting, bruke meg selv og formidle noe, har dukket opp igjen. En eller annen nerve langt inni der har begynt å vibrere. I går, mens jeg satt hjemme med gitaren i fanget, kom det for første gang på skikkelig lenge en melodi snikende inn i hodet mitt. Og mens stormen muligens løyer til en stiv kuling, er jeg her, nå, og prøver i det lengste å holde kontakten med det som er der inne.

Det er utrolig rått, brutalt og vanskelig å leve. Men i går begynte jeg å lage en sang. Og i dag så jeg en skikkelig fin film. Og i morgen skal jeg treffe fine mennesker. Og nå er det helg, så når jeg endelig legger meg seinere i kveld, kan jeg sove Så Lenge Jeg Vil. Og når jeg står opp, kan jeg lage kaffe og tenke at lukten av kaffe er noe av det beste som fins. Og kanskje kommer det noe godt ut av alt dette til slutt.

20171103_163137[1]