De vanskelige vennskapene

Hei bloggen!

Jeg begynte å skrive et innlegg om noe helt annet, men så ombestemte jeg meg. Jeg tenker på mye forskjellig for tiden, og føler behovet for å skrive en del av det ned. Men i dag var det ikke kommunevalget eller stress i arbeidslivet som ga størst gjenklang dypt inni der. Så da måtte jeg begynne på nytt.

Hva tenker jeg på akkurat nå? Vennskap. Vennskap og ensomhet.

Det slo meg hvor vanskelig og sårt vennskap kan være. Hvor avhengig vi er av gode venner. Hvor ofte vennskap kan tas for gitt. Hvordan venner kan vokse fra hverandre. Hvor ofte man oppdager at venner har blitt borte.

Gode vennskap og de nære relasjonene i livet utgjør for mange det sosiale stoffet som gir livet mening og trygghet. Vi er alle sosiale dyr som i større eller mindre grad trenger folk rundt oss for å være lykkelige. Vi trenger å ha noen å snakke med om vanskelige ting, ha noen å skape minner og oppsøke nye erfaringer med, ha noen å hjelpe oss med å finne vår plass i livet. Likevel er ensomhet et kjempestort problem for mange. Sårheten ved å ikke ha noen som kjenner deg skikkelig godt, ved å ikke ha noen man har jevnlig kontakt med eller ikke ha den ene personen man alltid kan ringe, er skikkelig vanskelig. Samtidig er det ganske tabubelagt i samfunnet vårt. Det er vanskelig å innrømme overfor seg selv og andre at man egentlig er ganske ensom.

Det slo meg også i hvor stor grad vennskap og vennskapsrelasjoner likner på kjæresteforhold. I begge tilfeller er det snakk om to personer som skal like hverandre, åpne seg opp for hverandre, stole på hverandre og tilbringe tid med hverandre. Man må ha tillit til at den andre liker en, selv om en er sårbar. Ja, de beste vennskapene er vel de hvor man tør å vise alle sider ved seg selv, uten å frykte at den andre skal slutte å være glad i en.

Samtidig trenger vennskap jevnlig vedlikehold og investering fra begge parter for å opprettholdes. Man må begge være villig til å bruke tid og energi på vennskapet, og dersom en eller begge slutter å gjøre dette i en periode, kan man plutselig oppdage at vennskapet er borte.

Dette kan jo ofte være en naturlig konsekvens av at vi alle er mennesker som forandrer og utvikler oss. Du er ikke den samme som du var for ett eller fem år siden, og det er heller ikke vennene dine. Det er naturlig at ikke alle venner forblir livslange relasjoner. Imidlertid tror jeg det er mulig at man, spesielt dersom man er bevisst på det, kan sørge for at man utvikler seg sammen og beholder hverandre i livene sine, selv om man gjennomgår livsendringer. Men det forutsetter at det er en gjensidig interesse for å få det til. Ofte glipper det. Plutselig oppdager du at du glemte å ta med vennen din på den reisen du gikk gjennom, og så befinner dere dere på vidt forskjellige steder.

Det kan være veldig sårt når det går opp for deg at den personen du trodde alltid skulle være der, ikke er der lenger. Eller når en du pleide å kjenne godt, har utviklet seg til å bli en annen person med andre prioriteringer og interesser. Når du oppdager at du ikke egentlig vet hva som foregår i livet til den personen du pleide å vite alt om. Ikke minst er det sårt når vennskap ikke er gjensidig, og når stadige initiativ ikke blir respondert på.

Der hvor de fleste er enige om at hardt arbeid og god kommunikasjon er en forutsetning for at kjæresteforhold skal lykkes, føler jeg at det ikke er den samme bevisstheten rundt nødvendigheten av å investere i vennskap. Det hersker liksom en antakelse om at gode venner er der uansett, og at vennskap kommer naturlig.

Jeg skulle ønske jeg var mer bevisst for noen år siden om at den antakelsen er farlig. For plutselig er du voksen og oppdager at det er flere måneder siden du hadde en skikkelig god samtale med en nær venninne. Eller at det er flere år siden du tilbragte en hjemmekveld i soafen med vennene dine uten noe annet formål enn å henge. Plutselig kan man ikke treffes uten å ha en agenda. Og hver gang man treffes er det så lenge siden sist at man ikke rekker å snakke noe om underfundighetene ved livet, fordi all tiden må brukes til å oppdatere hverandre om de overflatiske tingene som har skjedd siden sist.

Og hva med alle de som bare ble borte?

Jeg skulle ønske jeg ikke tok det for gitt at de vennene jeg hadde da jeg var 21 automatisk kom til å bli værende. For hadde jeg ikke tatt det for gitt, hadde jeg kanskje lagt ned en større innsats i å beholde dem. Likeså skulle jeg ønske jeg møtte nye mennesker med en større bevissthet og tok tydeligere standpunkt til hvem jeg burde samle på.

I løpet av tyveårene er det mye som skal falle på plass. Man skal utvikle seg som menneske og finne ut av hvem man er i verden. Samtidig dannes grunnlaget for vennskap som kanskje varer livet ut. Selv har jeg hatt flere år hvor jeg stort sett har hatt mange mennesker rundt meg. Dermed har jeg kanskje også tenkt at jeg har mange venner.

Men når omstendighetene og forutsetningene som gjorde at vi tilbragte tid sammen ikke lenger er der, hvor mange er det da igjen?

Hvor mange folk har sett meg gråte eller holdt meg gjennom vanskelige tider?

Hvor mange har jeg brukt å sitte sammen med en sein rødvinskveld for å snakke om livet og kjærligheten?

Hvor mange har jeg snakket med om ting som virkelig betyr noe?

Jeg innser at jeg tidvis har vært dårlig til å investere i vennskap og ta vare på folk rundt meg. Jeg har ikke alltid vært bevisst på å kommunisere hvor viktig folk i livet mitt er for meg.

Samtidig er det et problem at vi ikke har et godt nok språk eller gode nok strukturer for å navigere vennskapsrelasjonene våre. Hva skal man for eksempel gjøre når man sakte, men sikkert glir lenger og lenger fra hverandre? Når skal man sette en strek og bli enige om at vennskapet ikke lenger gir partene nok til at det er verdt å vedlikeholde? Hvordan “slår man opp” med en venn? Og i motsatt ende, hvordan går man fram for å etablere nye vennskap? I skolegården var det liksom så lett, når man bare kunne gå bort til noen og spørre om de ville være med og leke. Men hvordan går man fram som voksen?

På et vis virker det nesten lettere å spørre noen: “skal vi være kjærester?” enn “vil du være venn med meg”? Det fins Tinder og Happn og datekultur og sosiale forventninger til hvordan man forholder seg til potensielle kjærester som singel. Men hvordan “dater” man for å finne nye venner?

Og også, når man merker at noe som var bra har forsvunnet, og man har lyst til å prøve å redde det. Tør vi å være modige nok til å ta kontakt? Tør vi å si:

Jeg savner oss. Jeg savner det vi hadde. Kan vi finne tilbake igjen til det?

20190808_191128

8 thoughts on “De vanskelige vennskapene

  1. Kristine says:

    Nydelig skrevet!

    • Sina says:

      Jeg har tenkt nettopp de samme tankene som deg, Mari! Utrolig bra skrevet!

      Det jeg også tenker på er at jeg kjenner så mange utrolig bra mennesker, blant annet deg, som jeg ikke får brukt nok tid med. Enten fordi de bor langt unna, eller fordi dagene bare ikke strekker til/jeg ikke er flink nok til å prioritere riktig.

      Hvor mange venner kan man egentlig ha for å opprettholde vennskapene godt nok? Og alle vennene er jo forskjellige. Noen synes det er ok å snakkes en gang i året, mens andre vil helst ha kontakt ukentlig. Jeg skulle ønske jeg kunne invitere gode venner hjem til meg hver dag og bare prate og ha det fint!

      Uansett, jeg pleier aldri å svare på folks blogger, men jeg ville bare poengtere at du er sikkelig bra! Jeg håper du ikke er ensom.

      Sina

      • Mari says:

        Tusen takk for at du tok turen innom og tok deg tid til å dele tankene dine! Det setter jeg pris på :)

        Jeg har også lurt mye på det der – hvor mange venner er det egentlig mulig å ha? Det fins jo så mange fine folk der ute som vi ikke får nok tid med. Skal vi velge å bruke mer tid på de gode vennene vi allerede har, og dermed kanskje gå glipp av muligheten til å bli kjent med enda flere fine folk? Tenk hvis vi hadde sluppet å jobbe, og istedenfor hadde hatt all verdens tid til å gjøre sånne hyggelige ting som daglige vennevisitter. For en koselig tanke! :)

        Et annet tankeeksperiment jeg nettopp kom på og fikk sansen for, er jevnlig evaluering av vennskap. Hvis vi innimellom ble tvunget til å stoppe opp og reflektere over vennskapene våre (Hvor høyt verdsetter jeg denne personen? Er relasjonen vår likeverdig? Får jeg like mye tilbake som jeg gir? Føler jeg at jeg treffer denne personen ofte nok? Vil jeg treffe hen mer/mindre?), så hadde vi kanskje også blitt flinkere til å kommunisere tydeligere til hverandre og ta grep der vi ser et behov?

  2. Stian says:

    Gode tanker her. Jeg innser at jeg har reflektert lite over dette selv. Det jeg tror jeg har vært ganske flink til er å stikke innom livene til folk på en eller annen måte inniblant. Selv tenker jeg at jeg ikke har så mange venner. Jeg kjenner masse folk, men kun få av dem er venner. Og det er dem der alt det overfladiske ikke er så viktig. Der man kan treffes, og så har det kanskje gått to år, eller fem, men alt er som før. Og det kjennes naturlig, og nært. Jeg har noen sånne. Men jeg tenker også at du er inne på noe med innsats. Det krever innsats og interesse å ha venner.

    • Mari says:

      Det med å stikke innom livene til folk er en veldig fin vane. Jeg syns det er veldig fascinerende hvordan noen vennskap forvitrer og er avhengig av veldig jevnlig vedlikehold for å opprettholdes, mens andre, som du sier, føles helt likt selv etter flere år. Hver relasjon er helt unik. Men med lange opphold må man jo også bruke ganske lang tid på å oppdatere hverandre om alt som har skjedd siden sist.

      Jeg tror ikke egentlig at alle trenger å ha mange venner. Man kan ha det like bra med noen få nære enn med mange mindre nære. Om man ikke føler noe savn etter det eller har et ønske om å få flere, er det kanskje ikke så viktig heller? Men for å vite det sikkert, må man jo også være flink til å reflektere over hvordan man egentlig har det. Kanskje det er der det ofte feiler? Og så oppdager man ikke problemet før det har gått en stund?

  3. Hilde says:

    Jeg har tenkt mye på dette innimellom. Dette er spesielt slitsomt for en som er introvert med depresjon og derfor ikke har overskudd til å oppsøke folk slik som man ønsker.

    Jeg har sett flere andre ha en bestevenn med forskjellige kvalifikasjoner på hva det betyr. For noen er det en som alltid er der og som en selvfølge, for andre en man alltid kan snakke med om alt.
    Jeg tenker at det hadde vært fint, samtidig som det også høres veldig slitsomt ut. Jeg er en sånn person som trenger å være alene.
    Samtidig er jeg også veldig ensom.
    Dualiteten er merkelig.
    Det er også mennesker jeg ikke ser på måneder tilogmed år, men når jeg ser dem igjen så er det som om det ikke har gått noe tid. De er en del av livet mitt uten krav.

    Så, ja, jeg vil mer enn gjerne ha flere venner. Jeg er veldig åpen og ærlig om alt. De må bare forstå at jeg innimellom trenger «meg» tid og oppladningstid.

    • Mari says:

      Enig! Jeg er helt på samme måte. Det vil si, jeg har ikke problemer med depresjon og jeg er nok mer ambivert enn introvert, men jeg trenger mye alenetid og stillhet, spesielt i eller etter perioder hvor jeg også er mye sosial. Jeg trives rett og slett veldig godt i eget selskap. Men så kan det plutselig ha gått litt tid, og så oppdager jeg at jeg har vært skikkelig dårlig på å følge med på vennene mine i det siste.

      Selv er jeg veldig usikker på hva det å ha en bestevenn innebærer. Som du sier gjør folk det på så ulike måter. Noen vennskap består kanskje også mest i å ta en øl og se på fotballkamp, uten nødvendigvis å snakke så mye om de store og dype tingene. Begge deler er helt fint tenker jeg – hvert til sitt bruk! Men alle bør ha noen å snakke med.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s