Å lengte hjem

Hva vil det si å lengte hjem, eller å kjenne seg hjemme et sted? Det har vært et vanskelig spørsmål for meg. Spesielt vanskelig har det vært å forstå hvorfor trangen til å komme hjem kjennes sterkere hos noen enn hos andre. Hvorfor noen kan lage seg et hjem uansett hvor de bor, mens det for andre bare er ett sted som er “hjem”.

Selv har jeg ikke helt skjønt hva det har vært som har gjort at jeg har kjent så mye på hjemlengselen til Bergen. Da jeg var 18, kunne jeg ikke komme bort fra byen fort nok. På den tiden var Bergen altfor vant og kjent, og kjentes nesten klaustrofobisk. Jeg trengte å oppleve nye steder og møte mennesker som ikke kjente meg fra jeg var barn eller ungdom. Å dra til Trondheim og starte det nye livet som voksen og student, var akkurat det jeg trengte der og da. Det var noen fantastiske år som ung og uansvarlig, i en helt ny by. Men det tok likevel ikke lang tid før jeg begynte å savne hjembyen, og hver gang jeg var hjemme, var det som om jeg fikk puste på ordentlig. Som om noe falt på plass innvendig. Jeg skjønte etter hvert at jeg en eller annen gang måtte komme tilbake igjen, og at det å bo i en annen by alltid ville være midlertidig.

Så flyttet jeg til Oslo, og årene der var utrolig innholdsrike og lærerike. Men selv om jeg hadde mer enn nok å gjøre og fikk massevis av utfordringer, ble likevel trangen til å flytte tilbake til Vestlandet stadig sterkere og savnet stadig større. Til slutt bodde jeg i Oslo på overtid, og det ble stadig vanskeligere å forsvare å bli værende, selv om det å skulle flytte ville innebære store endringer og vanskelige valg.

Hva var det egentlig som dro sånn? På én side er det vanskelig å vite. Jeg har jo egentlig aldri bodd i Bergen by, bare på Askøy, og fikk aldri ordentlig tid til å bli kjent med byen før jeg flyttet. Da jeg begynte å tenke etter, oppdaget jeg hvor lite jeg egentlig visste om andre steder enn akkurat de få plassene midt i sentrum hvor jeg pleide å vanke, og den faste veien opp til skolen min. Jeg er ingen ekte bergenser, jeg har nesten ikke vært her de ti siste årene, og jeg kjenner ikke mange folk her. Det er egentlig ingen grunn til at jeg skulle kjenne så sterkt på det.

På den andre siden er ikke følelsen av “hjem” noe som kan rasjonaliseres med ord. Jeg kan prøve å forklare hva følelsen av å være omgitt av fjell gjør med meg, hvordan det er å kjenne lukten av havet, hvordan det er å bo i en by med konstant høy luftfuktighet og høre lyden av bergenserdialekt rundt meg. Men jeg tror ikke det gir så mye mening for andre enn meg. For det høres jo egentlig ikke allverdens ut, og egentlig kan man heller ikke ordentlig beskrive følelsen av å være hjemme med ord. Enten er den der, eller så er den der ikke.

Jeg har vært livredd. Selvfølgelig. For at hjemlengselen bare er innbilning. At det bare er en idyllisering av nostalgiske barndomsminner, og at jeg kom til å flytte tilbake og oppdage at det egentlig ikke var så bra som jeg trodde. Jeg er fremdeles redd for det. For at jeg har laget bilder og forventninger oppi hodet mitt som virkeligheten ikke kan leve opp til. For hva da? Har jeg gitt opp et liv, en jobb, et forhold og gode venner, for ingenting? Har dette vært tidenes største feilgrep?

Det har jeg spurt meg om flere ganger, og bekymringene kan være paralyserende. Noe av det vanskeligste, syns jeg, er å forholde meg til at svarene ikke er absolutte. At ikke alle valg og beslutninger er ENTEN riktige eller gale, men at de både kan være tunge og fremdeles riktige på samme tid. Jeg kommer garantert til å savne mennesker og livet jeg hadde i Oslo. Det gjør jeg allerede. Men det betyr ikke at det å flytte hjem var feil. Foreløpig kjennes det veldig riktig. Jeg føler meg riktignok som en lurendreier som later som jeg er bergensk når jeg egentlig ikke har peiling på noenting av det som foregår i denne byen. Men jeg gleder meg til å bli kjent med den på ny.  Jeg gleder meg til å bli kjent med nye folk, og å bli kjent med gamle folk på nytt. Alt føles på en måte nytt og spennende, selv om byen er “gammel”. JEG er en annen. Og jeg kan ikke annet enn å stole på at jeg er på riktig sted.

Kanskje kommer ikke dette til å være riktig sted for alltid. Kanskje vil det riktige stedet forandre seg. Men jeg tror det er bedre å hoppe i det og flytte, enn å la være og alltid være usikker. Det er bedre å gjøre noe og risikere at det er feil, enn å aldri gjøre det.

Jeg kan ikke annet enn å stole på at livet tar meg dit jeg trenger å være.

Livet tar meg dit jeg trenger å være.

Jeg stoler. Jeg stoler.

Jeg stoler.

 

Hvor blir tiden av?

Det er ganske sprøtt å tenke på at det snart er februar og at jeg har bodd i Bergen i tre uker allerede! Hvor blir dagene av egentlig? Jeg tenkte liksom at januar skulle være måneden hvor jeg kunne ta det rolig og bruke tid på å bo meg inn i leiligheten, bli kjent med omgivelsene og en ny hverdag, og komme i gang med ny jobb i et rolig tempo. Og joda, det har jo for så vidt vært en ganske rolig måned hvor dagene ikke har vært fylt opp av alt mye, men jeg syns likevel tiden går veldig fort.

I går for eksempel, hadde jeg egentlig tenkt å gå ut, men valgte å bli værende hjemme istedenfor siden formen min var litt sjaber. “En hel kveld ledig, tenk så mye jeg kan gjøre!”, tenkte jeg, og hadde store planer om både å strikke, lese, jobbe og kanskje spille litt musikk. Men så var ikke middagen ferdig før klokken syv, og etterpå måtte jeg jobbe et par timer, og plutselig var det jommen meg leggetid likevel. Haha. Kanskje jeg bare alltid er for optimistisk med tanke på hvor mye jeg skal rekke på en dag?

Bergen har forøvrig tatt meg godt imot! Det har vært jevnt over storm og sideveis regn hele januar, akkurat sånn det skal være, men med glimt av sol og snø innimellom. I forgårs kom Linus på besøk for første gang, og skal være her i fire uker. Jeg hadde gledet meg sånn til å se ham igjen! <3 Nå mens han en her, går mye tid med på ham, og hverdagslogistikken blir litt mindre fleksibel. Så da blir det viktigere å være effektiv med det som må gjøres, og kanskje prioritere bort ting som ikke haster så mye. Med rundt tre timer tur hver dag blir det ikke mye ekstra tid å kaste bort. Men som vi koser oss!

IMG_20180125_200132_166

Hvordan gikk det forresten med sagaen om vaskemaskinen? Som jeg var inne på tidligere, var det ikke så lett å få vaskemaskinen på plass som jeg først tenkte. “Montere en vaskemaskin liksom, hvor vanskelig er det?”. Litt vanskeligere enn jeg trodde.

Jeg gikk altså til Clas Ohlson og kjøpte en overgangsnippel (tidenes morsomste ord?) som skulle sørge for at ledningen jeg hadde kjøpt skulle passe til uttaket. Og hurra – det gjorde den!

Men, så måtte jeg også ta av de fire transportbeskytterne bakpå maskinen som holdt fast ledningen, før jeg kunne bruke den. Og de skruene var skikkelig harde! Jeg hadde et skrujern med umbracobits som passet, men jeg fikk ikke ordentlig makt bak grepet og ble nesten litt motløs etter å ha prøvd en stund, for de rikket seg ikke. Hva skulle jeg gjøre da liksom? Gå og banke på hos en av naboene? Det hadde jo vært kjempeskummelt.

Så kom jeg på at jeg hadde vært lur nok til å ta vare på umbraconøkkel med håndtak fra Ikea, som kanskje, bare kanskje, kunne passe. Og det gjorde den!

20180120_104555

Så da fikk jeg endelig tatt dem av, satt på plass maskinen og koblet til. Og da jeg endelig skulle sette på min første klesvask og åpnet vaskemaskindøren, hva tror du lå inni trommelen?

20180120_110524

Oh yes, tilførselsslangen jeg var så irritert over at ikke fulgte med vaskemaskinen i utgangspunktet… *Facepalm*

Så hvis noen trenger en tilførselsslange til vaskemaskin, har jeg nå en ekstra!

Prosjekt smidig

Nytt år og nytt liv = nye målsetninger for kropp og hverdag. Jeg har fra før av en del målsetninger for treningen som jeg har tatt med meg fra fjoråret, først og fremst å bli sterkere og kunne bruke kroppen min til det jeg vil (jobber fremdeles med å få til den pull-upen altså), men nytt av året er at jeg skal prøve å jobbe litt mer systematisk med smidigheten. Jepp – jeg skal begynne med yoga (!).

Det har vært et langt lerret å bleke, men i går fikk jeg altså matten min i posten, og den er faktisk så fin! Til og med JEG får lyst til å gjøre yoga på den. Og så har den en frosk oppe i hjørnet, så jeg føler den passer ekstra godt til meg som er så glad i frosker.

Men det spørs om froskekjærligheten kommer til å vare… I dag hadde jeg nemlig en time med PT på det nye treningssenteret jeg har begynt å trene på, som ga meg klar beskjed om hva jeg må gjøre for å løsne opp i de kronisk stive og stramme hoftene mine… Øvelsen heter “frosken“, og det er helt ærlig noe av det verste jeg har vært borti. Den var vanvittig smertefull, selv om jeg knapt klarte å spre beina noe særlig. Lårene skalv, og det kjentes ut som lyskene kom til å ryke. “Denne øvelsen er veldig effektiv!”, sa treneren entusiastisk. Joa, gryntet jeg gjennom sammenbitte tenner mens jeg stille tenkte at alle PT-er må ha et litt ekstra sadistisk gen.

Men altså, det ER vel åpenbart effektivt siden den tar på så inn i granskauen, og dette skal jeg altså gjøre litt hver dag. Sammen med masse andre fine og mer behagelige dynamiske tøyinger så klart. Forhåpentligvis klarer jeg med det å røske litt opp i hoftepartiet. Bevegelighet i hoftene er jo bra i seg selv, men ikke minst håper jeg det kan hjelpe til å løsne opp i korsryggen og forebygge litt av alle smertene jeg har der. I tillegg bør det hjelpe på øvelser i styrketreningen. Spesielt har jeg lyst til å få bedre teknikk på knebøy, og hvis jeg skal få til det er jeg nødt å bli mykere og kunne gå myyye lenger ned. Sånn som det er nå er formen på knebøyen min til å grine av. Så bedre teknikk er et konkret mål! Da får jeg heller bite tennene sammen og prøve å bli like glad i “frosken” som i andre frosker. Og godta å gå veldig langt ned i belastning på styrkeøvelsene og heller jobbe med form en periode.

Og ellers: ting faller stadig mer på plass i leiligheten. I dag fikk jeg ENDELIG vaskemaskinen min levert! Etter to uker uten klesvask. Hurra! Optimistisk satte jeg i gang med å pakke den ut og gjøre den klart til tilkobling, mens jeg tenkte på hvordan jeg kunne ha rent undertøy allerede til i morgen. Men vent – det var jo ingen ledning til å feste mellom kranen og maskinen? Utløpsslange var der jo, men ikke tilførselsslange. Nei, for det er tydeligvis ikke en logisk ting å levere med en vaskemaskin (?).

Så da ble det en uplanlagt tur ned til Clas Ohlson for å kjøpe en slange der før stengetid. Hurra! Litt forsinket vask riktignok, men dette gikk veien.

Men vent… Da jeg skulle feste slangen, PASSET den jo ikke! Enda jeg forsikret meg  i butikken på at jeg skulle ha en helt normal slange til det jeg trodde var et helt normalt vaskemaskinopplegg.

26814678_10160405535290131_7153342795346810146_n

Jeezes.

Så jeg måtte bare godta at det tydeligvis ikke var meningen at jeg skulle vaske klær i kveld.

Jeg snur underbuskene på vrangen og prøver igjen i morgen.

20180118_205524

Lytte til kroppen

Jeg er kanskje ikke den eneste som syns det er vanskelig å finne balanse i livet, eller som lett får dårlig samvittighet av å kjenne en dag gå forbi uten at jeg føler jeg har gjort alt jeg har planlagt eller alt jeg burde gjøre. Men de siste dagene i den nye leiligheten har vært en god anledning til å jobbe med å ignorere den dårlige samvittigheten og heller lytte til kroppen min – noe jeg øver meg på å bli flinkere på.

Jeg tror kroppene våre som regel er ganske lure – og at de prøver å fortelle oss hva vi bør gjøre for å ha det bra. For eksempel har jeg vært ganske tung i både kropp og hode i det siste, og både flyttingen, bekymringer, uroligheter og vinteren generelt har nok gjort sitt for å bidra til det. Den siste uken har jeg stort sett jobbet hjemmefra, og i denne overgangsperioden er det rolig nok til at jeg kan ta ting litt i mitt eget tempo og ikke stresse for mye. Hvilket innebærer at jeg faktisk har kunnet sove litt lenger og kjenne hvor bra og nødvendig den ekstra søvnen er.

Jeg har pakket ut litt av flyttekassene også, men det har ikke gått kjempefort, og det er egentlig helt greit at ikke alt er på plass ennå. Det kommer når det kommer. Og det er lov at ting tar litt tid når man flytter. Ute har det vært storm og snøkaos, og siden Linus ikke er her, har jeg bare kunnet være inne med god samvittighet og ikke tenkt på å måtte gå tur med ham. Siden det bare er meg her,  kan jeg spise når jeg vil, og hva jeg vil. Om jeg spiser brødmat til middag, middag til lunsj eller suppe tre dager på rad, gjør det absolutt ingenting. Et par dager hadde jeg sykt craving for ost og spekepølse (!), så da ble det mye det. Og sjokolade har jeg også spist litt mer av enn vanlig. Heldigvis orker jeg aldri spise veldig mye søtsaker før jeg går lei, så det blir ikke enorme mengder, men det har vært litt hver dag. Og i en periode går det greit. Jeg vet det går over.


Jeg har mye vondt rundt omkring og er støl i kroppen for tiden. Spesielt i hoftene og korsryggen, som jeg ofte har mye smerter i generelt også. Så et mål er at jeg skal bli litt flinkere til å tøye og bøye, og jeg har tenkt å prøve å gjøre litt yoga hver dag. Har til og med anskaffet en yogamatte til formålet! Som etter planen kommer i posten i morgen (om posten kommer fram gjennom snøen riktignok). Blir spennende å prøve ut.

Ellers gleder jeg meg til å få på plass sofaen jeg har bestilt (gulvet blir litt hardt i lengden), jeg gleder meg MASSE til våren kommer, og jeg gleder meg til kroppen får mer energi og overskudd, så jeg får litt mer tiltakslyst og kreative påfunn.

Da får det heller være greit at jeg akkurat nå har en periode hvor det å komme seg opp av sengen og bare gjøre de mest nødvendigste tingene, er omtrent det eneste jeg har overskudd til. Kroppen sier den har lyst til å ta det rolig og konsentrere seg om seg selv akkurat nå. Det går bra. Jeg stoler på at den vet hva den trenger. Og å roe ned og lytte til hva den sier til meg, er et stort framskritt fra hva jeg har brukt å gjøre tidligere. Så jeg high fiver meg selv!

IMG_20180116_144108_400

 

Blanke ark

Da er det helt offisielt:

Jeg. Bor. I BERGEN!

Og det er helt på ordentlig. Det kjennes rart og fint.

IMG_20180108_104105_659

Flyttefolkene kom og hentet alle tingene forrige søndag, og så tok jeg nattoget til Bergen på kvelden. Følelsen da toget begynte å seile avgårde og jeg forlot Oslo for siste gang som Oslo-innbygger, var både vemodig og forløsende. Jeg har ventet på det en stund, kanskje lenger enn jeg har vært klar over. Og nå er jeg her. Det er både spennende og skummelt.

Mamma kom til Bergen noen timer etter meg og hjalp meg å komme i stand de første dagene. Det var så fint å komme inn i leiligheten og se at den var like fin som jeg husket!

20180108_095821

De neste dagene ble  tilbragt på Ikea, på montering av møbler og utpakking av esker. Jeg er langt fra ferdig, men nå er i hvert fall de viktigste møblene ferdig og en del av kassene ryddet på plass. De første dagene var noe provisorisk med tanke på sove- og spiseløsninger.


Den siste uken har vært merkelig. Det er jo ikke akkurat hver dag man flytter. Pakker hele livet sitt i esker og begynner på nytt. Plutselig er alt rundt meg forandret, og jeg må utforske alt på nytt og finne nye hverdagsrutiner. Bli vant til nytt sted å trene, ny vei til jobben, nye steder å handle, nye steder å gå tur. Finne ut av hvilken plass alle ting skal ha i leiligheten. Bli kjent med nærområdet og oppdage nye yndlingssteder. Og finne nye mennesker å omgi meg med. Men jeg gleder meg også til å møte gamle kjente og gjenetablere gamle relasjoner – kanskje bli kjent med folk på en ny måte?

20180113_105000

Før mamma dro hjem, rakk vi å oppdage litt av nærområdet. Noe av det fine med å bo der jeg bor, er at det er gode muligheter for å gå tur. Rett bakenfor boligområdet mitt er for eksempel det store fine vannet på bildet under (som mamma tok).

Jeg var aldri spesielt opptatt av turmuligheter da jeg vokste opp (når man er barn og tenåring har man tross alt andre ting å tenke på), og ble derfor aldri noe særlig kjent med fjellene og marka rundt Bergen. Men nå gleder jeg meg til å utforske nye stier, skoger og fjelltopper. Det tror jeg Linus kommer til å gjøre også!

IMG_20180112_234547_394

20170902_145722

Velkommen 2018

I forgårs var siste dag av 2017. Jeg har aldri vært mer klar for å få et år overstått.

Fy. Faen. For et drittår.

Det må jeg rett og slett bare si. Dette har vært det udiskutabelt verste året jeg har opplevd.

Og det er selvsagt vel vitende om at jeg, sammenliknet med flertallet av verdens befolkning, har en livssituasjon man bare kan drømme om. Vel vitende om at jeg bor i Norge, lever komfortabelt, har en trygg økonomi, et stabilt liv, en fast jobb, rent vann i springen, venner omkring meg, nok mat på bordet og det meste annet man kan håpe å ha her i verden. Vel vitende om at jeg i det store og det hele strengt tatt har veldig lite å klage over… Så har likevel 2017 vært et formidabelt drittår.

Det har vært en mørk og seig masse av sjelekvaler, sorg, depresjon, livskriser, følelsesopprør, brudd, dårlig appetitt, vanskelige valg og det som har føltes som en endeløs rekke av tunge dager med marsjering i en gjørme jeg ikke har kommet opp fra. Det første halvåret var jeg følelsesmessig avstumpet, og det siste halvåret har jeg mer eller mindre grått kontinuerlig. Nervene er frynsete og alle følelsene er utenpå huden. Det er ufattelig slitsomt, og sannsynligvis langt fra over.

Men under over alle undre: året som ikke så ut til å noensinne ta slutt, HAR tatt slutt. Og da rakettene skjøt opp ved midnatt på nyttårsaften, var det som en stein løsnet fra magen min og en bør lettet fra skuldrene. For det er et nytt år. Og en ny begynnelse. Og uansett hvordan 2018 blir – med ny jobb, ny leilighet, ny by og nytt liv – uansett hvor ustabilt, uforutsigbart og annerledes det kan bli, og uansett hvor mye som kan dukke opp som jeg ikke har forutsett… Så kan det UMULIG BLI NOE VERRE enn det som har vært.

Og det er en utrolig deilig tanke.


Og så, selvsagt, idet euforien av det nye året vasker over meg, stopper jeg likevel opp og husker på at det tross alt, innimellom all dritten, også HAR skjedd ting som er verdt å minnes og være takknemlig for. For eksempel:

  • At jeg, for nøyaktig ett år siden i dag, startet i ny jobb hos Fylkesmannen, hvor jeg har fått lært masse og blitt kjent med mange fine folk (og hvor jeg nå har siste arbeidsuke på kontoret)
  • At jeg har begynt å renske opp i mitt eget hode, sette nye prioriteringer og kommet mer i kontakt med mine egne følelser
  • At jeg i sommer arrangerte en vellykket og magisk laiv med seksti deltakere, hvor mitt eget fantasiunivers ble til virkelighet
  • At jeg, mamma og Linus fikk en kjempefin tur til Jotunheimen sammen
  • At jeg og Kine fikk en skikkelig herlig helg i London med kvalitetstid og tidenes mest minneverdige Celine Dion(!)-konsert
  • At jeg har hatt mange fine øvinger og konserter med Bærum symfoniorkester
  • At jeg har hatt utrolig mange fine stunder, gode samtaler, fått gode klemmer og blitt tatt vare på av så mange gode mennesker
  • At jeg har gått betraktelig ned i vekt (en positiv bieffekt av livskriser, bl.a.), og nå per def ikke lenger er overvektig
  • At jeg har vært skikkelig motivert for å trene, og kjent på at kroppen blir sterkere
  • At jeg mot slutten av året både fikk kjøpt en kjempefin leilighet og fikk ny jobb i Bergen

Så med det sier jeg takk og farvel til 2017, tar med meg en del ting videre, ser fram til å legge bak meg resten, og ønsker 2018 hjertelig velkommen.

 

 

 

 

Julestjerner

Jeg fant disse papirstrimlene på Søstrene Grene før jul og syns fargene var så pene. Jeg husker jeg syntes det var kjempegøy å lage papirstjerner til jul da jeg var liten, og en del av familiens gamle stjerner (laget av vanlig, tynt papir) er blitt brukt i så mange år at de synger på siste verset. Så jeg kjøpte disse og tenkte det ville være morsomt å se om jeg husket hvordan man gjorde det.

De er egentlig veldig enkle å lage, og så blir de seende så fine ut til slutt! Det er et eller annet med den barnslige gleden av å lage noe selv med hendene, sånn som man gjorde på juleverksted da man var liten, som er utrolig tilfredsstillende. Pakken jeg kjøpte var nok til seks stykker, så hvert familiemedlem fikk hver sin stjerne på julaften.

Jeg tror kanskje jeg skal lage noen til som jeg kan pynte med i den nye leiligheten til neste jul. Nå er jeg vel kanskje stor nok til at jeg kan starte på min egen julepyntsamling.

20171223_141054