Hva er det som stopper deg?

Spørsmålet fikk jeg i dag da jeg møtte en venninne jeg ikke har sett på årevis. Hun kom tilfeldigvis innom kontoret i forbindelse med at hun skulle møte noen andre, og vi satte oss ned for en kaffe. Plutselig gikk timene mens vi snakket om framtidsdrømmer og løst og fast. Du vet når man møter enkelte mennesker man bare klikker med? Før vi visste ordet av det hadde to timer gått! Og vi måtte slå følge hele veien hjem fordi vi ble så gira på alt vi snakket om. Hvor ofte skjer det egentlig?

Uansett, vi snakket om hva som driver oss, motiverer oss, og hva vi egentlig har lyst å bruke tiden og livene våre på. Dette har jeg jo tenkt ekstra mye på i det siste, uten å komme fram til et veldig håndfast svar, men jeg har i hvert fall blitt mer bevisst på hvordan mine tanker om hva som er mulig og gjennomførbart har blitt veldig snevre og “satte” de siste årene. Det er liksom som om jeg etter hvert som jeg har blitt voksen, også har blitt vant til tanken på at man skal være “kjedelig” og gjøre fornuftige ting, snarere enn å strebe etter såkalte urealistiske drømmer som man forteller seg selv at aldri kommer til å bli noen ting av. Jeg vet ikke om det er samfunnet som har lært meg å tenke sånn, eller om det er noe jeg har lært meg selv i tråd med de forventningene jeg har trodd at andre har hatt til meg. Kanskje er det også slik at jeg har valgt “fornuftige” og “trygge” valg fordi det er nettopp det – trygt. Å få seg fast jobb og stabil inntekt er jo hverken dumt eller negativt. Tvert imot er det ganske behagelig. Man slipper å gjøre vanskelige eller risikable valg, og hverdagen tralter og går av seg selv.

Likevel – hva skjedde med å drømme? Hva skjedde med tankene man hadde som barn, da man ennå var for liten til å tenke på risiko og på hva som var realistisk? Da man bare tok det som en selvfølge at alt var mulig? Da jeg var liten, ville jeg jo bli alt mulig rart! Det varierte kanskje litt fra uke til uke – en periode ville jeg bli skuespiller og en annen periode ville jeg bli astronaut – men det var ingen som sa til meg at det ikke gikk an, og ikke tenkte jeg i slike baner heller. Men – etter hvert som jeg begynte å studere, ble drømmene stadig mer “realistisk” og “fornuftig”, og til slutt ble jeg en mester i å begrense mine egne forestillinger.

Jeg klager ikke på det jeg gjør i dag eller det jeg har brukt de siste årene av livet mitt på, for jeg har lært MYE og hatt det veldig fint underveis. Fått mange erfaringer og møtt mange fine folk. Men samtidig føler jeg at jeg bare har brukt enkelte deler av meg selv, mens andre har måttet ligge i dvale. Den akademiske, flinke og alvorlige siden har blitt brukt masse, mens lekenheten, spontaniteten og ikke minst kreativiteten har forsvunnet. Det er jo både trist og ironisk, med tanke på at noe av det jeg hadde mest lyst til å bli da jeg var liten, var musiker og kunstner.

Så, vi satt altså og snakket om hva vi egentlig hadde lyst til å gjøre, om vi kunne drømme helt fritt og kjenne på magefølelsen. Og jeg har brukt, og bruker fremdeles, mye tid på å øve meg i å legge fra meg sperrene, åpne sinnet og virkelig kjenne etter hva jeg ville gjort om jeg kunne velge absolutt hva jeg ville. Hva ville vært den ultimate drømmen? I går kom jeg fram til at svaret – akkurat her og akkurat nå – ville vært dette:

– Ha et hyggelig småbruk med plass til en grønnsakshage, noen dyr, og alt man trenger av atelier, musikkstudio, skrivestue og arbeidsrom
– Starte en kafe med fokus på bra, ærlig mat og gode stunder
– Gjøre masse forskjellig innenfor kunst, kreativitet og musikk
– Spre kunnskap om bærekraft
– Skape gode fellesskap og utgjøre en forskjell for mennesker
– Bygge opp et senter hvor vi kombinerer alt over for at folk kan komme i kontakt med seg selv, hverandre, naturen og verden

Bakgrunnen for drømmen er at jeg vil holde på med noe hvor hver dag er forskjellig, hvor jeg kan gjøre noe håndfast og skape noe som resulterer i konkrete produkter, hvor jeg kan bruke alle deler av kropp og sjel, og ikke minst hvor jeg kan hjelpe andre å gjøre det samme. Man får sjelden mulighet til å bruke hele seg i dagens arbeidsmarked fordi de aller fleste jobber er spesialisert og ensformig. Da ender man opp med å kun bruke enkelte egenskaper. Samtidig vet vi jo at mennesker ikke er skapt for å være sånn – vi har et vell av ulike sider og er komplekse vesener som trenger å bruke alt av oss selv for å trives fysisk og mentalt og kjenne på at livet er meningsfullt. “Man skal ikke leve for å jobbe, man skal jobbe for å leve”, er det mange som sier. Det er jo for så vidt mye sant i det, men egentlig syns jeg ikke noen av delene er spesielt bra. Altså, livet består selvsagt av mye mer enn jobb, og for mange er jobben nettopp det – kun en jobb, som man er ferdig med når man går hjem. Da sier det seg selv at det er viktigere å prioritere det som er utenom. Men jeg vil mye heller integrere jobben i livet, heller enn å separere de to.

Så – utgangspunktet mitt er at jeg vil gjøre ting jeg liker, som gir meg energi, som jeg syns er spennende og meningsfulle. Hver eneste dag har jeg lyst til det, og da bør jeg jo heller prøve å finne en måte hvor det jeg vet jeg liker å gjøre, kan være jobben min. For livet er vel egentlig for kort til å gjøre kjedelige ting eller ting hvor man ikke får brukt seg selv slik man vil – uansett om det bare gjelder de timene man er på jobb?

Og da kommer vi fram til tittelen på innlegget – nemlig spørsmålet som gjorde at jeg virkelig begynte å tenke. Venninnen min spurte: Hva er det som stopper deg?

Ja, hva er det egentlig som stopper meg, begynte jeg å tenke. Selvsagt, det er skummelt, ting kan gå galt, man kan tape penger, man kan feile, man har ikke nok kunnskap, det er uvant og risikabelt å ta sjanser, og folk vil gjerne ikke betale meg for at jeg skal kunne gjøre de tingene jeg liker. Men… Prøver jeg å skrelle bort alle bekymringene og spør meg selv: rent faktisk – sånn bortsett fra meg selv – hva er det som stopper meg?

Da er svaret kanskje – sånn egentlig – strengt tatt ingenting?

20171111_104655 B

Advertisements

50 kilo i knebøy!

Juhu! Nå er jeg ganske stolt av meg selv. I går nådde jeg nemlig et stort delmål på trening: 50 kilo i knebøy! Yey!

20171106_075131[1]

Jeg har trent sånn relativt jevnlig i en del år nå, og liker det så godt at jeg sannsynligvis gjerne kunne trent hver dag om jeg hadde klart å finne tiden. Det er utrolig deilig å ha den tiden for meg selv og sone helt ut med litt musikk eller en podcast mens kroppen jobber. Og følelsen av å være skikkelig sliten etterpå er jo bare helt fantastisk. Med fulltidsjobb og hund og alt annet som skjer i livet, er tre ganger i uken maks for hva jeg klarer å sette av tid til, men det får jeg egentlig være godt fornøyd med, tror jeg.

Uansett, selv om jeg har trent i flere år, var det ikke før i august at jeg skiftet treningsopplegg og begynte ordentlig med å trene styrke med tunge vekter. Tidligere hadde jeg løpt en del og løftet litt av og til, men bedret utholdenhet og lett vedlikehold av styrken hadde vært viktigst. Nå har jeg hatt et program hvor jeg har kuttet ned på løpingen, økt intensiteten på løftingen, løftet tungt og systematisk økt motstanden for hver uke. Og det har vært kjempegøy!

Det er lite som er mer motiverende enn å merke at man blir sterkere for hver gang. Da jeg startet i begynnelsen av august, løftet jeg 20 kilo i knebøy og 15 i markløft. I går løftet jeg 50 i begge øvelsene. Jeg tror ikke noen annen form for trening viser såpass gode resultater på tre måneder. Nå skal det sies at jeg begynte veldig forsiktig, og at det er vanlig å merke ekstra god framgang i starten, men jeg er likevel veldig godt fornøyd med hvor langt jeg har kommet. Spesielt var jeg bekymret for hvordan markløftene skulle gå ut over ryggen, siden jeg er operert for prolaps og er veldig redd for å gjøre noe som helst som kan forverre korsryggen min. Men foreløpig har det gått helt fint, og jeg tror nok ikke jeg ville trodd at jeg kom til å klare å løfte 50 kilo da jeg begynte for tre måneder siden.

Jeg er laaangt fra noen kroppsbygger, og mitt nivå er sikkert langt fra imponerende sammenliknet med hva mange andre holder på med. Men heldigvis gjør det absolutt ingenting hva andre folk holder på med eller hvor mye mer trent de er. Dette er ene og alene min greie, som jeg kan kose meg med og gjøre i mitt tempo, uten å være i konkurranse med noen andre enn meg selv. Det er jo utviklingen og reisen som er viktig, og så lenge det er morsomt og jeg merker framgang, er det det som betyr noe for meg. Hvem vet – kanskje kommer jeg til å tenke at 50 kilo det er barnemat når det har gått tre måneder til og jeg har blitt enda sterkere? Men akkurat nå er jeg altså bare ordentlig fornøyd med meg selv, og gira på å jobbe videre.

Det ultimate målet akkurat nå: klare en pull-up. Overkropps- og armstyrken min er til å gråte av, og det hadde vært en helt fantastisk følelse å klare å dra opp sin egen kropp etter armene. Så det kommer jeg forhåpentligvis til å klare en gang. Og nå har jeg sagt det, så da må jeg jo få det til :)

20171106_075121[1]

Stiv kuling

Etter at jeg skrev innlegget “Storm” for et par uker siden, fikk jeg overveldende mange hyggelige tilbakemeldinger. Det har vært skikkelig rørende. Innlegget var det første jeg hadde skrevet her på bloggen på halvannet år, og det er alltid litt skummelt å skrelle av bullshiten og prøve å skrive noe som er ærlig, ekte og helt offentlig, for alle der ute.

Når man prøver å sette ord på vanskelige følelser og være åpen om harde perioder man går igjennom, er det nesten overraskende hvor mange som kan relatere seg til det og kan fortelle om liknende historier og følelser de har eller har hatt. Det burde jo egentlig ikke være overraskende. Vi har det alle vanskelig innimellom. Det jeg føler nå har utvilsomt de fleste andre følt tidligere, eller så kommer de til å føle det en gang. Usikkerhet, tristhet, tvil, rotløshet, ensomhet og kaos er universelle emosjoner vi alle kan forstå. Men hvorfor skal det være vanskelig å snakke om?

Flere har kommentert at det er tøft gjort å skrive om at jeg har det vanskelig. Men hvorfor er det egentlig det? Det burde jo absolutt ikke være “tøft” å være ærlig på å si at “vet du hva, akkurat nå har jeg det ikke så bra”. Hvorfor skal vi gå rundt og late som om vi er så balanserte og lykkelige hele tiden? Det burde være helt normalt å innrømme at vi ikke er det, og ikke skummelt i det hele tatt. Hvorfor er samfunnet vårt sånn at vi tror vi må vise oss fra vår beste side hele tiden? At vi skal late som vi er usårlige? Hvorfor tror vi at det er å vise at vi er mennesker, med alle de oppturene og nedturene det innebærer, skal være en svakhet? Jeg blir så trist av tanken på at folk skal gå rundt og ha det vanskelig alene, fordi ingen tør å snakke med hverandre. At man skal gå rundt og bære tunge byrder som hadde vært så mye lettere å bære, hadde man bare visst at så mange andre også bærer dem. Istedenfor skal vi liksom gå rundt som ensomme satelitter, omgitt av mennesker på alle kanter, men likevel alene. Hvorfor skal det liksom være sånn? Alle har jo ett eller annet de sliter med!

Jeg tror mange av oss, meg selv inkludert, har problemer med å snakke om følelser fordi vi mangler et godt språk for det. Det å skulle si hvordan vi har det, sånn egentlig, er veldig rart og uvant for mange. Å vise seg naken og sårbar er ubekvemt. Selv er jeg ikke bare uvant med å snakke om følelser, men også uvant med å faktisk kjenne etter og være ærlig overfor meg selv. Men ett eller annet har løsnet. Som en kork på en flaske med litt for mye trykk. Og nå er det mye som bobler som har lyst å komme ut. Jeg vet ikke helt hva alt er, men det å skrive for å prøve å organisere tankene hjelper utrolig mye. Det er noe forløsende, og jeg tror også noe veldig sunt ved det. Så for de som mener dette er “tøft”, så er det ikke det. Det er en nødvendighet.

I Storm-innlegget skrev jeg at jeg ikke har følt noe særlig på en god del år, men at følelsene nå begynner å våkne til live. Det er utrolig hardt og vanskelig å føle mye, spesielt når man er en over gjennomsnittet følelsesladet, filosofisk og melankolsk person. Det tar på. Jeg gråter mye. Jeg ler litt også, men for tiden gråter jeg mest. Flere ganger om dagen. For de rareste ting. I går morges ble jeg rørt av lukten av mandarin som damen ved siden av meg på trikken spiste, fordi lukten minnet meg om jul, og så begynte jeg å tenke på familie, samhold, minner, savn, tanken om ensomhet og framtiden. I dag begynte jeg å gråte da jeg gikk på tur med Linus og oppdaget at yndlingshanskene mine, som jeg strikket for noen år siden, har fått hull i tommelen. Jeg gråter nå, fordi bare det å skrive ord som dette fremdeles er vanskelig og emosjonelt. Men det skjer mye også. Jeg tenker mer. Jeg føler mer. Trangen til å skrive har kommet tilbake. Trangen til å lage ting, skape ting, bruke meg selv og formidle noe, har dukket opp igjen. En eller annen nerve langt inni der har begynt å vibrere. I går, mens jeg satt hjemme med gitaren i fanget, kom det for første gang på skikkelig lenge en melodi snikende inn i hodet mitt. Og mens stormen muligens løyer til en stiv kuling, er jeg her, nå, og prøver i det lengste å holde kontakten med det som er der inne.

Det er utrolig rått, brutalt og vanskelig å leve. Men i går begynte jeg å lage en sang. Og i dag så jeg en skikkelig fin film. Og i morgen skal jeg treffe fine mennesker. Og nå er det helg, så når jeg endelig legger meg seinere i kveld, kan jeg sove Så Lenge Jeg Vil. Og når jeg står opp, kan jeg lage kaffe og tenke at lukten av kaffe er noe av det beste som fins. Og kanskje kommer det noe godt ut av alt dette til slutt.

20171103_163137[1]

Om å være uproduktiv

Produktivitet.

Effektivitet.

Presset om at man hele tiden skal gjøre mest mulig, raskest mulig, har jeg, og sikkert mange andre, kjent sterkt på kroppen. Vi forteller oss selv og hverandre at hvis vi gjør så mye vi klarer, hvis vi får utnyttet ethvert minutt så godt vi kan, så sparer vi tid. Verdifull tid vi kan bruke på andre ting. Ting som å løse enda flere oppgaver. Omtrent alt vi gjør gjennom dagen er en eller annen oppgave vi skal bli ferdig med og skal kunne krysse av den mentale to-do-listen. Artikler med temaer som “RYDD OPP i hverdagen!”, “lær deg Getting Things Done-metoden”, “Just do it” og liknende catchy titler skal hjelpe oss å bli mer effektive for å unngå å drukne i det evige lasset av ting som skal gjøres. Presset om å prestere er der uansett, om ikke fra samfunnet så fra oss selv.

Politikere, magasiner og arbeidsgivere forteller oss at effektive og produktive mennesker er flinke mennesker. De takler høyt arbeidspress, de kan multitaske, de er handlekraftige og får ting gjort. De som er mest populære er de som har flest baller i luften og kan vise at de har kontroll på å sjonglere alle de ulike ballene, mens de dokumenterer sine gjøremål på sosiale medier.

Det begynner å gå opp for meg hvor utrolig overvurdert produktivitet og effektivitet er som verdier og idealer for samfunnet og for en sunn måte å leve på. Det er ikke bare overvurdert, men også direkte usunt. Et totalt villspor! Jeg har jo egentlig visst det lenge, men i denne selvransakelsens tid begynner jeg faktisk for alvor å kjenne det også, om du forstår. Ikke bare vite det med hodet, men med kroppen. At det å være produktiv er ikke et mål i seg selv. Og det å være effektiv sier ingenting om verdien på deg som menneske. Men jeg må stadig minne meg selv på det for å faktisk få meg selv til å tro det.

Jeg vet ikke helt når den følelsen dukket opp av at jeg måtte gjøre noe hele tiden. Før jeg fylte tjue, kunne jeg bruke flere timer på å henge på kafe med venner og gjøre på absolutt ingenting. Snakke om løst og fast eller bare være stille. Jeg følte ikke jeg kastet bort livet da. Som barn eller tenåring kunne jeg bruke det som føltes som en uendelighet bare på å ligge i sengen eller sofaen på ettermiddagene og stirre ut i luften. Jeg kunne sitte på en fjellknaus og se ut over sjøen mens tankene fløy av seg selv. Jeg måtte ikke produsere noe eller gjøre noe spesielt. Men ett eller annet sted på veien forandret det seg.

Jeg oppdaget etter hvert at jeg kunne organisere tiden min slik at jeg kunne gjøre veldig veldig mye. Så lenge jeg var effektiv nok, var det nesten ikke grenser for hvor mye jeg kunne få til. Og det var jo viktig, når jeg både skulle jobbe, studere, arbeide frivillig og være sosial, og det å si “nei” var en utelukket tanke. Jeg svarte på eposter mens jeg satt i møter, og jeg hadde gjerne fem forskjellige avtaler i løpet av dagen med kun tid nok til å komme meg fra ett møte til et annet. Kalenderen var for liten til å få plass til alt jeg skulle gjøre, så jeg skrev i margen og langs sidene. Jeg spiste lunsj ved PC-en. Jeg hadde detaljplanlagt hvert eneste gjøremål i boken ned på minuttet. Da jeg våknet om morgenen, surret allerede hjernen for å få kartlagt aktivitetene jeg skulle gjøre ikke bare samme dag, men resten av uken. “Husk å ta med kameraet til det arrangementet”. “Husk å skrive ut de dokumentene til det møtet nå, siden du ikke rekker å gjøre det seinere, for da har du en annen avtale.” “Husk å ringe den personen akkurat DA, fordi det er de ti minuttene du har ledig før klokken 22.”

Jeg var sykt produktiv. Jeg hadde jo ting å gjøre hele tiden. Men det spørs hvor effektiv jeg egentlig var. Tankene mine var jo som regel på noe annet mesteparten av tiden. De planla allerede to-tre steg fram i tid, minst.

Når hverdagen etter hvert blir så full at et hvert gjøremål blir en oppgave på to-do-listen, blir også ting som ikke er jobb, jobb. “Husk å møte henne for kaffe. En halvtime”. “Husk å bake brød. To timer. Arbeid mens brødet hever”. “Husk trening. Badstu etterpå, maks 10 min”. “Husk å støvsuge mens maten står i ovnen. 20 minutter”. “Husk å lese det dokumentet på bussen”. “Husk å spise”. “Husk å legge deg”. “Husk å lese i ti minutter før du sovner.”

Det er jo ikke sunt. Og jeg har blitt skadet. Resultatet er at jeg ikke klarer å være “uproduktiv” uten å føle at noe er galt. At jeg blir rastløs og ubekvem når jeg sitter i ro. Jeg klarer ikke la være å få dårlig samvittighet av å se på tv en time. Det tok meg LANG tid å bli vant til tanken på at å gå tur med hunden ikke er bortkastet tid (gå tur bare for å gå tur liksom? Tenk på alt det andre den tiden kunne brukes til!). Det er vanskelig å sitte på trikken uten å gjøre noe samtidig. Lese avisen, sjekke mobilen, høre på musikk. Jeg får fremdeles nesten ikke til å ligge på sofaen og bare slappe av, eller ligge å tenke på alt og ingenting, uten at det er noen mål og mening. Jeg får ikke til å “henge” med noen. Hvis noen vil møtes, lurer jeg alltid på “men hva skal vi GJØRE”? Og sånn er det jo blitt. Man møtes jo aldri lenger uten at man har noe å gjøre. Og man møtes sjeldnere, fordi folk har for mange gjøremål og må prioritere de viktigste. Det er ikke bare min kalender som har vært full, men også alle andres.

Jeg vil hoppe av hamsterhjulet. Så jeg prøver å slutte å være så sykt produktiv. Det er ikke lett, men det har begynt ved at jeg prøver å fortelle meg selv enkelte ting:

  •  Det ER ikke min moralske plikt å være nyttig hele tiden.
  • Alt jeg gjør MÅ ikke ha et resultat.
  • Jeg TRENGER ikke gjøre noe konstant.
  • Jeg ER ikke et dårligere menneske av å ikke gjøre ting, eller å gjøre unyttige ting.
  • Det GÅR helt greit å sitte i ro.
  • Og sist, men ikke minst: Min verdi som menneske avhenger ikke av hva jeg presterer.

Det å bake brød, spise middag, gå tur med hunden eller møte venner for å henge, er ikke gjøremål som skal måtte krysses av på en liste. Det er ting jeg vil velge å gjøre, fordi jeg vil, og fordi det er sånt som gjør livet verdt å leve. Det er sånt som ER livet.

Og poenget med livet er ikke å være mest mulig effektiv. Poenget er å ha det bra. Her. Nå.

 

Den beste versjonen av deg selv

Jeg tenker en del på selvutvikling for tiden, og hører en del på podcaster (når man går mye tur med hunden, har man tid til slikt). Den siste tiden har jeg prøvd å utvide repertoaret mitt. Dersom man går gjennom en livskrise, er det antakelig naturlig å lete etter svar på alle mulige spørsmål som dukker opp. Søkeordene har vært noe i gaten “life purpose”, “who am I”, “meaning of life” og “what the hell am I doing”. Det er ikke alltid det har dukket opp noe hjelpsomt, men jeg kan i hvert fall garantere at det er mye der ute. En krise er aldri noe særlig gøy, men i disse moderne tider er det ikke mangel på folk som tilbyr seg å hjelpe, og jeg føler fokuset på selvutvikling, mentoring og kontinuerlig forbedring har blitt stadig sterkere de siste årene. Mantraet er at man hele tiden bør jobbe med å utvikle seg til å bli den beste versjonen av seg selv.

Jeg lurer på, hva gjorde man før man fikk livsterapeuter, egentlig? Det virker jo som om det fins coacher som skal hjelpe deg rundt hvert gatehjørne. Jeg antar de fleste som levde for hundre år siden ville fnyst av alt pratet om life coaching, mindfulness, self development, wellness og andre mer eller mindre esoteriske trendbegreper som er ment å hjelpe deg “finne deg selv” og din plass i verden. Nå skal man ikke kimse av dette, for det er åpenbart mange (inkludert meg selv) som gjerne skulle ønske de hadde noen som bare kunne fortelle dem hva de skulle gjøre her i livet. Det er et behov der, som sier noe om at mange sannsynligvis føler seg litt på bærtur, litt lost ute i den store verden. Dette bekreftes blant annet av all selvhjelpslitteraturen som selges der ute. Men samtidig kan jeg ikke annet enn føle det ligger mye overflatisk vås og intetsigende klisjeer i bilder av solnedganger og skrift som sier “dare to be you”, “carpe diem”, “love is everywhere”, “be better than you are” eller “be the best version of yourself”. Ikke minst tror jeg alt dette kan spre et farlig budskap som lærer folk å bli mer misfornøyd med seg selv.

Mye av kraften som ligger i selvutviklingsbevegelsen – hvis man skal kalle det det – ligger i at man tør å ta ansvar for sitt eget liv. I det ligger det at man reflekterer over hvor man er og hva man vil, at man tar ansvar for egne handlinger, klarer å formulere mål og drømmer, og tør å gjøre grep i livet for å komme seg dit man vil. Det høres bra og viktig ut. Mange burde uten tvil gjøre denne øvelsen og sette av mer til i hverdagen til å virkelig kjenne etter hvor man egentlig er på vei og om man er fornøyd med det. Samtidig ligger det et ris og lurer bak speilet. For hvis det kun er DU som kan ta ansvar for ditt liv, og DU har full makt til å bestemme akkurat hvordan du skal tenke og føle omkring enhver situasjon, hvis det bare er du som må ta ansvar for situasjonen du er i og det bare opp til deg å realisere det fantastiske potensialet du har inni deg og “uncover the divinity within”, så er det også bare din egen feil når du før eller siden ubunnhørlig møter nederlaget.

Og det kommer de fleste til å gjøre. For det å klare å møte enhver utfordring i livet med et smil er det ikke så mange som får til. Det ER ikke bare å tenke seg glad. Det er ikke bare å være takknemlig og vente på at “overfloden manifesterer seg”. Det er ikke slik at alt skjer for en grunn, at verden gir deg nyttige lærepenger du skal utvikle deg på, at du kommer til å få som du fortjener eller at livet er en evig reise til kontinuerlig forbedring. Ting skjer. Dritt skjer. Plutselig er man et sted man ikke planla eller ønsket. Plutselig skjer det forferdelig kjipe ting i livet. Plutselig oppdager du at du ikke strekker til, at du ikke klarer å avdekke din indre guddommelighet, at du ikke klarer å møte motgangen med et smil, og at i et minutt, en dag, en måned eller et år er livet og verden skikkelig skikkelig mørk og teit. Livet går opp og ned, og kanskje føler du at du ikke har et fantastisk potensial inni deg. Kanskje føler du deg bare middelmådig.

Og så tenker jeg: er ikke det egentlig greit å være litt middelmådig da? Kan ikke det være lov? Det skal jo ikke være en evig fest å leve. Det skal være vanskelige perioder, tider som er skikkelig tøffe og dager hvor man bare ikke vil stå opp av sengen. Noen dager får man rett og slett ikke til å være den man vil være. Noen dager er bare verden for mye. Og det må være greit å innrømme det. Det er greit å gråte, og det er greit å være skuffet over det man ikke får til. Vi er bare mennesker, tross alt. Ingen av oss er guddommelige, og de fleste av oss klarer ikke være den beste versjonen av seg selv. De fleste av oss er egentlig stort sett ganske midt på treet mesteparten av tiden.

Jeg tror at et samfunn som forteller alle at de er unike og fantastiske, at de kan få til alt de vil hvis de bare jobber hardt og tar ansvar for eget liv, er et farlig samfunn. For alle kan ikke være best. Det er rett og slett ikke mulig. For at noen skal være vinnere, må veldig mange andre være tapere. Og mye av selvutviklingskulturen tror jeg, bevisst eller ubevisst, bygger opp under en taperkultur. For samtidig som man blir fortalt at man må finne ro i aksept, godta at uforutsette ting skjer og at man skal vise takknemlighet for det man har, skal man samtidig kontinuerlig jobbe for å forbedre seg selv. Man er blitt til et oppussingsprosjekt som på den ene siden er fantastisk og unik, men på den andre siden alltid må jobbe for å bli litt bedre. Å tenke at man alltid skal bli bedre tror jeg er en oppskrift på ulykkelighet.

Og selvfølgelig er det ikke sånn at det IKKE er bra å sette seg mål! Og selvfølgelig er det flott å ønske å forbedre ting i livet som man er misfornøyd med, prøve å realisere drømmer, være ærlig med seg selv om hva man ønsker, og ha et mål om å behandle folk med kjærlighet og respekt. Men du trenger ikke jobbe for k-o-n-t-i-n-u-e-r-l-i-g selvforbedring. Du trenger ikke tenke at noe alltid må være annerledes eller bedre enn det er. Av og til ligger lykken i å akseptere at noe får være godt nok. I å puste og finne ro i situasjonen. Kanskje får du ikke til akkurat det du hadde lyst til, men kanskje klarer du å gjøre noe annet som også er bra. Og kanskje har du av og til dager hvor alt går på tverke også.

For vi ER ikke guddommelige. Vi er ikke verdensmestre. Vi er bare mennesker som prøver så godt vi kan. Og det får være godt nok. DU er god nok.

 

H-helg

Mari v. 2.9

Da har enda et år gått, og jeg har blitt oppgradert. Ikke en stor oppgradering riktignok. Snarere en av de mindre. Kanskje bare en patch til og med. Jeg vet ikke en gang om det er en oppgradering eller nedgradering. Ennå. Det må jeg kjenne litt på. 2.8 til 2.9. En liten parentes i den store sammenhengen. Den store, skumle oppgraderingen kommer ikke før til neste år. The big 3-0. Utropstegnet.

Jeg hadde et surrealistisk øyeblikk på dagen. Jeg leste bloggen til Fotballfrue (ja, jeg gjør sånt), og kunne merke meg at hun hadde pusset opp soverommet. Og laget video om det. Det var et superelegant, stort rom med en svær seng som var som tatt ut av en suite på et kontinentalt hotell. Og en gedigen vegg-til-vegg-garderobe, spesiallaget for rommet (så klart).

Og det slo meg: dette er sånn Folk Gjør. Folk som er voksne og har ting på stell. Som har funnet ut av livet, kjøpt hus, fått barn og funnet drømmemannen. De innreder sine drømmehus og lager video om sine spesiallagde garderobeskap. De reiser på ferier, kjøper hytter, tilbringer søndagene ute i parken med barna sine, sammenlikner barnehager på jobb, klager over jobben på venninnekvelder, har venninnekvelder (uten ironisk distanse til begrepet) og alle andre liknende ting som er voksent.

Og alvoret kom synkende over meg idet jeg innså at Fotballfrue er LIKE GAMMEL SOM MEG. Hun er like gammel (eller bare ett år eldre), og har allerede i flere år vist fram sitt voksenliv som om det er den største selvfølgelighet. Jeg har alltid tenkt på henne og andre relativt unge, men “etablerte” kjendiser som eldre, mer modne folk som er helt annerledes enn meg. Og så er hun like gammel. Hvor i all verden plasserer det meg?

Selv har jeg jo alltid vært ung. Yngst i en søskenflokk på fem er man jo så heldig at man kan være “liten” uansett hvor stor man blir. Og jeg er født seint på året, så jeg har vært yngst av alle vennene mine. På jobb er jeg “ung og lovende”, da de fleste på avdelingen er over 40. Jeg har akkurat lært meg å si at “jeg er samfunnsgeograf” (på en voksen måte, uten at jeg føler jeg prøver å lure noen), slik andre med den største selvfølgelighet sier de er “psykologer”, “arkitekter”, “leger” eller “designere”. Jeg har følt jeg har all verdens tid til å finne ut av hva jeg skal bli når jeg blir stor, til å vase rundt og gjøre slikt man gjør når man er ungdom (haha). Voksne ting er det bare folk som er mye eldre enn meg som har gjort, liksom.

No more. Det er ikke bare mine jevnaldrende som har funnet ut av ting nå, men også de som er yngre enn meg. Folk i midten av tjue-årene har kontroll på livet, skriver bøker og starter egne bedrifter, er zen og snakker om sine livserfaringer i intervjuer i dameblader.

Det er bare å konstatere at jeg ikke er ung og lovende. Hvis jeg blir rockestjerne, kommer ingen anmeldelser til å bruke ordene “til tross for sin unge alder”. Skal jeg ha familie, begynner jeg faktisk å se at det biologiske vinduet kommer til å lukke seg en dag. Tjueårene, tiden hvor man skal rote seg bort, finne seg igjen og til slutt få peiling på livet, er snart over. Og jeg er hverken stort klokere, visere eller mer etablert enn jeg var fem år siden. Jeg har absolutt ingen peiling på hvor jeg er eller hva jeg gjør om to år, eller to måneder for den saks skyld. Jeg er en løs satelitt som driver rundt i det ytre rom.

Heldigvis tror jeg ikke jeg er den eneste som har det sånn. Så her er en shoutout til alle som føler seg litt fortapt. Alle som har kjærlighetssorg, skiller seg eller slår opp med kjærestene sine når “alle” andre får barn og har funnet ut av ting. Alle som skifter karriere, eller vurderer å jobbe med er noe helt annet enn de gjør i dag. Alle som tar en råsjangs, røsker opp livet og flytter til et helt nytt sted, opplever omveltninger i livet, eller lurer på om de går ikke bare ett eller to, men tjue skritt bakover, når de burde gå framover.

Du er ikke alene. Jeg er der også. Vi er mange som ikke har Funnet Ut Av Ting. Det fins en hel klubb for alle de som ikke har peiling på hva de holder på med. Alle (kanskje til og med Fotballfrue) føler seg litt lost innimellom. Og akkurat den tanken er merkelig oppløftende. Det er ikke så kjipt å ha det kjipt når andre også har det kjipt, liksom. Men heldigvis er det ikke for seint å finne ut av livet. Og kanskje må man gå noen skritt bakover for å finne en ny vei framover.

Så jeg tror jeg med den innsikten kan konkludere at Mari v. 2.9 faktisk er en oppgradering til det bedre. Og at selv om jeg er eldre enn jeg noen gang har vært, kommer jeg om fem år til å tenke tilbake på meg selv nå som ung. Har man det riktige perspektivet, kan man derfor kanskje være litt “lost” med god samvittighet, og loke rundt med noen skritt fram og tilbake uten å ta seg selv så syyykt seriøst. For det å ha funnet ut av livet høres egentlig ganske kjedelig ut.

Og når gamle mannfolk på over 60 fremdeles kan levere fantastiske konserter og kose seg med musikk på en måte få 20-åringer kan, har jeg fremdeles tid til å bli rockestjerne.

20171019_211331

 

Storm

20171015_125129

Det er slitsomt å føle mye. Det begynner jeg å innse. Jeg skjønner godt hvorfor jeg sluttet. Hadde jeg bare forstått at jeg sluttet. Da hadde jeg kanskje unngått dette året her.

30-årskrisen er kjent for mange. 28-års-krisen kan kanskje jeg kalle det. Selv om jeg om få dager faktisk fyller 29 år, føler jeg dette er en krise som har pågått en stund. En krise som jeg føler har snudd livet mitt opp ned og kastet meg opp i løse luften, uten at jeg vet hvor jeg kommer til å lande. Men selve opptakten til krisen, det som gjør at jeg nå sitter og ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, startet for mye lenger siden. Og det er først nå jeg begynner å forstå hvordan det henger sammen.

Jeg har alltid vært et følelsesmenneske. Som liten kunne jeg begynne å gråte av alt – vakker musikk, gamle mennesker, tanken på at universet var uendelig, tanken på at alle kommer til å dø… Og så videre. Jeg kunne sitte mange timer for meg selv ute og filosofere i dype tanker. Jeg pleide å fantasere all verdens historier, og leste massevis av bøker. Følelsene mine har alltid hengt sammen med kreativiteten min, og helt til jeg ble voksen, pleide jeg å få utløp for følelsene gjennom tegning, musikk, skriving og det å lage ting. Når noe ble for mye, satt jeg meg ned ved pianoet i noen timer og lot fingrene vandre. Etter hvert begynte jeg å spille gitar og lage sanger. Jeg kunne ofte sitte oppe til seint på kveld i sengen min og spille triste melodier når livet ble for tungt.

På ett eller annet tidspunkt stoppet det. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg visste ikke en gang at det skjedde. Og jeg vet ikke om det var fordi jeg ble for travel til å føle eller om jeg ble for travel fordi jeg ønsket å slutte å føle. Men de siste årene har jeg i hvert fall ikke egentlig følt noe særlig. Vet du hvordan det er? Det kan sammenliknes med å være pakket inn i våt vatt. Som om man har et lag mellom seg selv og resten av verden. Samtidig som man er komplett avskåret fra sitt indre følelsesliv. Det er en utrolig ubehagelig, men samtidig ganske behagelig følelse. Fordi ting som er vondt og vanskelig å tenke på, som at mamma og pappa en gang kommer til å dø, eller som at vi kanskje kaster bort livene våre på ting som er meningsløse, ikke er ting som hele tiden kommer til overflaten i hodet. Det har bare dukket opp en sjelden gang. Og da har jeg som regel klart å fortrenge det igjen ganske fort.

De siste årene har jeg hatt det utrolig travelt. Jeg har hatt det så travelt at jeg ikke har rukket å leve. Og jeg har i hvert fall ikke rukket å tenke på eller prosessere særlig mange andre følelser enn de som trengs for å komme seg gjennom dagen, uken og måneden. Jeg har alltid hatt gjøremål som har fylt opp tiden. Alle tingene har føltes viktige og meningsfulle, så det har jo ikke vært noe jeg har angret på. Men midt oppi det hele glemte jeg å puste. Og jeg glemte å kjenne på meg selv, kjenne på hvordan jeg egentlig hadde det og hvor jeg egentlig skulle gå hen. Og jeg har glemt å være meg selv. Et rått og ærlig, nakent, sårbart, blidt, interessant, spontant og kreativt menneske. En person med overskudd. Jeg har bare gått på sparebluss. Jeg har bare klart meg. Og jeg har ikke hatt energi til å tenke på hverken meg selv eller andre.

For omtrent akkurat et år siden ble jeg sykemeldt med utbrenthet. Det er ikke så mange som vet det, og for meg var det et stort personlig nederlag. Men jeg var svimmel, hadde dårlig korttidshukommelse og klarte ikke alltid å snakke ordentlig, så det var ikke noe alternativ. Plutselig sa det stopp, og jeg hadde to og en halv måned borte fra jobb. Dagene bestod i å komme seg ut og gå turer med Linus, og ellers bare prøve å roe ned. Det var en hard, men nødvendig vegg å treffe. Jeg tror det var da jeg så smått begynte å tenke på andre ting. Begynte å komme meg litt ut av stresståken tenke på hvor jeg befant meg i livet. Hva var det egentlig jeg skulle bruke tiden min på?

Jeg kjente jeg hadde lyst til å skape ting igjen, og brukte mye tid på å planlegge laiven jeg arrangerte i sommer. Det var en slags oppvåkning, å få lov å begynne å bruke fantasien igjen og merke at jeg kunne bruke andre deler av hodet enn de jeg hadde overbelastet i for lang tid. Men fremdeles hadde jeg ikke overskudd. Jeg var ennå sliten og rastløs og frustrert. Jeg kom meg ikke ovenpå og følte fremdeles ikke at jeg hadde kontakt med meg selv, den delen av en selv som sitter dypt inne og sier ting som de er. Og jeg har i den siste tiden virkelig begynt å innse hvordan det å ha det sånn gjør en til et dårlig menneske. Jeg har ikke bare vært dårlig til å være ærlig overfor meg selv om hvordan jeg har det, men jeg har vært en dårlig venn og ikke minst en dårlig kjæreste. Jeg har ikke klart å sette av tid til folk jeg er glad i, eller være tilstede med dem når jeg er sammen med dem. Jeg har ikke klart å se hvilken gave hver dag er, og at tiden man har sammen med folk er den mest dyrebare. Og jeg har ikke klart å snakke med folk uten filter, filteret som filtrerer bort vanskelige følelser og tanker. Jeg har bare latt ting skure og gå, og glemt å ta vare på ting som er viktig. For hvordan kan man være ekte og ærlig med folk når man ikke er ekte og ærlig overfor seg selv? Hvis man ikke har overskudd til å sørge for at man har beina på jorden og hjertet plantet på riktig sted, hvis man ikke føler man er tilstede der man er og gjør ting med en intensjon, hvordan kan man da egentlig være tilstede for og passe på andre?

I sommer var det mye som boblet til overflaten. Jeg måtte plutselig konfrontere en hel haug med følelser som handlet om hvor jeg var i livet og hva jeg skulle gjøre. Og prosessen er jeg redd bare så vidt er i gang. Jeg følte et sterkt behov for å forandre på ting, starte et nytt kapittel i livet og komme meg unna. Jeg kjente det som om jeg holdt på å bli kvelt i mitt vante hverdagsliv. Jeg klarte ikke å finne en god nok mening med livet jeg levde, eller tingene jeg brukte tid på. Rettere sagt følte jeg at ingen av tingene jeg gjorde var særlig helhjertet, noe som jo stemte, siden jeg har hatt lite mulighet til å gjøre noe helhjertet (annet enn jobb) i lange tider. Hvilket selvsagt bare er min egen feil, som ikke har innsett det tidligere. Ikke minst følte jeg en sterk dragning mot å flytte hjem til Bergen, en dragning jeg har kjent i mange år og som har tiltatt i styrke. Jeg skjønte at uansett hva som måtte skje videre, var det nå jeg måtte flytte.

Det å plutselig skulle røske opp i tilværelsen og kjenne på mange sterke følelser etter flere år i en ganske innpakket og følelsesdempet tilværelse, er en vanskelig prosess. Og jeg kjenner på mange ting jeg ikke helt vet hvordan jeg skal takle eller tolke. Alt føles veldig stort og skummelt akkurat nå. Og derfor skriver jeg dette. For jeg vil begynne å prosessere livet mitt igjen. Jeg vil være ærlig om hva jeg føler. Og av og til innebærer det at man egentlig ikke helt vet hva man føler. Eller at man føler mange forskjellige ting på samme tid, og ikke klarer å rydde opp i hva som er hva. Av og til er alt bare rot. Og så pleier det som regel å ordne seg til slutt, på ett eller annet vis. Men i mellomtiden kan det være greit å skrive. Og kanskje kan denne skrivingen bidra til at jeg begynner å gråte mer igjen. Og kanskje kan det bidra til at jeg begynner å spille mer igjen. Og synge mer. Og blir mer ustabil, og mer kreativ, og mer helhjertet og mer tilstede. I mitt eget liv og i andres.

Til alle som har kjent meg eller blitt kjent med meg i løpet av de siste årene: jeg beklager. Jeg har ikke klart å være den personen jeg ønsker å være. Jeg har ikke klart å ta vare på hverken meg selv eller dere. Jeg har mistet kontakten med mange, og jeg har ikke klart å vedlikeholde relasjoner som betyr noe. Jeg har ikke klart å ha samtaler som betyr noe. Og jeg har såret folk jeg er glad i, og ikke har ønsket å såre.

Jeg har en følelse av at det ikke er over. Jeg sårer folk fremdeles, og det er ikke meningen. Men jeg håper i hvert fall jeg snart kan bli flinkere til å unngå det. Enkelte ting må imidlertid på plass først. Jeg har ikke helt “landet”. Og jeg har ikke grått ferdig. Jeg er et fullstendig rot og  har ikke funnet ut hva meningen med livet mitt er. Jeg er livredd for at jeg skal gjøre noe feil, eller at jeg om ett, ti eller tjue år skal angre på noe av det jeg gjør i dag. Den følelsen er lammende og fyller meg med angst. For hva er egentlig min vei? Hva skal jeg bruke livet mitt på? Hvordan kan man vite at man gjør det riktige? Jeg har ikke svaret, men jeg antar det ikke er noen andre enn meg som kan finne det ut.

Livet. Det gjør meg livredd. Jeg skjønner godt hvorfor jeg sluttet å føle. Men nå får jeg betale for det.