Min tid

Noe av det beste med å komme hjem til jul (bortsett fra familie og julemat og julehygge selvfølgelig), er å komme hjem til et badekar. Å legge seg i badekaret er helt fantastisk. Enkelte er vel kanskje mer glad i det enn andre, men jeg er nok langt over gjennomsnittet, og for meg har badekaret alltid vært et tilnærmet hellig sted.

20171223_125819

Da jeg vokste opp, slo jeg ihjel uendelig mange timer oppi her. Der fortærte jeg titalls bøker (blant annet alle Harry Potter-bøkene og mesteparten av Wheel of time-serien) fram til krampen i armene tok meg, eller bare lå og slappet av mens tankene vandret. Jeg har ikke tenkt ordentlig på det før nå, hvor viktig dette fristedet var for meg. Lenge før jeg visste hva meditasjon var, var badekaret det beste meditasjonsrommet mitt. Der kunne jeg være i fred og puste ut, uten at noen kom og forstyrret. Et etterlengtet pusterom hvor jeg kunne fordøye inntrykk og hendelser, filosofere over livets underfundigheter, eller fantasere meg bort til andre verdener. Mitt helt egne sted.

Hverdagen er full av muligheter til å distrahere seg med alle mulige gjøremål, slik at man blir så travel at man slipper å tenke. Men når man ligger i et badekar er det ingen plasser å rømme, ingenting annet å gjøre enn å ta stilling til sine egne tanker. Det tror jeg er veldig sunt. Et bad er mer mentalhygiene enn hygiene.

De selvpålagte pusterommene i hverdagen har blitt stadig færre siden jeg ble voksen. Den tiden man setter av i hverdagen til å bare puste og tenke, har liksom forsvunnet når alle andre ting har kommet i veien.

Er det sånn man mister seg selv, lurte jeg på mens jeg lå i badekaret. Når man slutter å ha rom til å høre sine egne tanker?

Det er ikke badekar i leiligheten jeg skal flytte til.

Men jeg tror det er plass.

 

Ferdig wiolakofte

Innrømmelse. Jeg har ikke vært flink til å strikke i år. Ikke har jeg hatt ånden over meg og ikke har jeg hatt overskudd. Høsten har vært for travel og i løpet av sommeren har man jo ikke lyst til å strikke uansett.

Men NÅ! har jeg faktisk klart å bli ferdig med koften jeg begynte på i januar. Og det før året er ferdig. Ikke verst!

Jeg prøvde meg på en wiolakofte som ble jule/bursdag/julegave til min søster. Det tok meg ca to timer å velge ut fargene da jeg var i garnbutikken, men kombinasjonen to blåfarger, to grønnfarger og en rødfarge endte opp med å fungere omtrent like bra som jeg håpet på.

20171222_142802

Dette er den første koften jeg har strikket som jeg har klippet opp foran. Det var skikkelig skummelt å klippe i strikketøy første gangen jeg gjorde det, men nå går det ganske fint egentlig. Og når man strikker jakker med mønster, er det definitivt å foretrekke framfor å strikke fram og tilbake (som alle som har prøvd, vet er noe HERK).

Wiolakoften ser fin ut og er enkel å strikke, men er en skikkelig tålmodighetsprøve. Og det mønsteret, det er man rimelig lei av når det nærmer seg slutten. Skulle jeg strikket noe liknende igjen, tror jeg jeg ville vurdert å bare ha mønster på bærestykket og nederst på ermene. Tror det kunne blitt fint, og gått mye raskere. Men, artig å ha forsøkt originalen uansett, og ikke minst artig å bli ferdig!

Her er hvordan sømmene så ut før jeg klippet opp:

20171217_201745

Og så var det klippen:

 

Og her er et nærbilde av halsen (med de fargene jeg liker aller best – rødt og grønt):

20171222_142923

På julaften i går var den endelig klar til å gis bort! Da hadde jeg brukt timene dagen før på å hekle på nytt igjen den ene knappestolpen, som hadde klart å bli veldig mye lenger enn den andre. Har aldri prøvd å hekle knappestolper før, så det var jo en kjedelig, men sikkert nyttig erfaring… Man skal altså ikke kimse av viktigheten av å være nøye med å hekle akkurat like mange masker og like stramt på begge sider. Nå tror jeg jeg skal få det bedre til neste gang jeg forsøker.

Og så fin den ble til slutt! Nå mangler bare knappene, men de skal eieren få velge ut selv.

20171224_230256

Kofteoppskriften fant jeg i boken “Lek med tradisjoner”, og den jeg strikket var “Wiolakoften i tynn alpakka”, en tynnere versjon av originalen, på pinne tre. Jeg strikket riktignok i Tumi, Rauma sin blanding av ull og alpakka, fordi jeg ville ha en litt mer robust kofte som holder fasongen bedre enn jeg tror ren alpakka ville gitt. Men det kan nok også ha gjort den litt tykkere, i hvert fall ble den skikkelig tjukk også selv med tynnere garn og pinner enn originalkoften har.

Det lysner – og jeg har kjøpt leilighet!

Plutselig var det gjort. Jeg satt der med megleren på telefonen, som kunne fortelle meg at motbyderen hadde gitt seg og at leiligheten var min. Megleren stod på borettslagsstyrets kontor med styrelederen, som egenhendig nettopp hadde signert søknaden min for å få lov til å holde hund – en forutsetning for at jeg kunne kjøpe leiligheten. Han hadde brukt de siste timene på å innhente nødvendige signaturer fra alle naboer, som (enkelte noe motvillig) måtte innrømme at nei, her var ingen superallergikere, og dermed strengt tatt ingen som med gode grunner kunne nekte verdens søteste pelsbarn å flytte inn i naboleiligheten sammen med en fortumlet rødhåring som, kanskje mot bedre vitende, skulle komme til å forville seg til Vadmyra. Ja, du leste riktig – VADMYRA.

Som askøyværing med svært begrenset erfaring fra alle steder utenfor Bergen sentrum (og selvsagt Askøy), og med dertil tilsvarende store fordommer mot alt som lukter Loddefjord, Fyllingsdalen og øvrige drabantområder, var det ikke akkurat dette jeg hadde sett for meg. Folk fra drabantbyene er jo ikke helt riktig, det er noe alle vet. Ikke er de ekte bergensere. Men ikke er de ekte striler heller, slik som for eksempel folk fra Askøy, som kan bære strilestempelet og utenforskapen fra det gode selskap i byen med stolthet. Men da jeg noe desperat (etter å ha sett på, bydd og tapt flere leiligheter) tenkte jeg kunne gi den leiligheten (som hadde ligget lengst ute på Finn uten å ha blitt kjøpt) en sjangs, ringte jeg megleren for en privat visning. Og da jeg kom dit i går morges, ble jeg solgt. Den var rett og slett bare så fin!

Men så leste jeg om de håpløse dyreholdsreglene som krever at folk må INNNHENTE GODKJENNING fra naboene og søke tillatelse fra styret før man kjøper seg hund (JA, det fins faktisk flere borettslag som holder på med slike umulige regler), og da tenkte jeg at løpet var kjørt. Hvordan skal potensielle kjøpere ha mulighet til å rekke å finne skjema, leite opp alle naboer, skaffe signaturer og levere søknad til styret for godkjenning før man rekker å kaste seg inn i en eventuell budrunde? I praksis utestenger man jo alle hundeeiere fra å kunne kjøpe slike leiligheter. Og selvsagt var det helt uaktuelt å skulle kjøpe en bolig hvor Linus ikke kan være med. Så med tanke på hvor usannsynlig det virket at det skulle gå i orden, ville jeg ikke en gang håpe at leiligheten kunne bli min.

Men megleren vettu! Han ordnet opp. Heretter min desiderte yndlingsmegler. Riktignok omtrent den (ca) eneste  hyggelige megleren jeg har møtt, men jeg må si han kompenserer for alle de andre. Og dermed klarte jeg altså å bli boligeier i ekspressfart.

Og det var først en stund etterpå at jeg kom på det: I dag er det solsnu. Dette er årets mørkeste dag. Nå vipper jorden tilbake og begynner å nærme seg solen igjen. Og hver eneste dag blir noen minutter lysere. Og med det var det ett eller annet som falt på plass nedi magen.

Jeg velger å tro at sammentreffet ikke er tilfeldig. Jeg er ikke spesielt overtroisk, men dette må være et tegn. Dette året har vært, unnskyld språkbruken, et jævla drittår. Og det er fremdeles mørke dager. Men nå, nå blir det lysere.

Det må det.

Ting skjer.

Jeg orker ikke

Jeg orker ikke vinter og kulde og mørke.

Jeg orker ikke Facebook og mobil og evig mas på sosiale medier.

Jeg orker ikke salgsoppgaver, prospekter og meglere.

Jeg orker ikke tanken på pakking, flytting, organisering, handling, innredning, nye rutiner, og alt som skal finnes ut av på nytt.

Jeg orker ikke forventninger til hvor jeg skal være, hva jeg skal gjøre, hva jeg skal si, hva jeg skal prestere.

Jeg orker ikke julegaver, julekalendere, handling, baking, julekos, avskjeder og hygge.

Jeg orker ikke nyheter, reklame, click-bait-artikler, memes og ord som bare har støy og ikke mening.

Jeg orker ikke Erna Solberg, Nord-Korea, Trump, statsbudsjettet, oljepolitikk, krig og regjeringsforhandlinger.

Jeg orker ikke å lage mat. Jeg orker ikke å smile. Jeg orker ikke meningsløse TV-serier.

Jeg orker ikke verden. Jeg orker ikke følelsene. Jeg orker ikke bråket. Jeg orker ikke livet.

Jeg orker ikke meg.

Akkurat nå.

Spør igjen til neste år.

20171209_102051

Søndag

I dag har jeg ikke uendelig lange tankerekker å dele. Bare to bilder, og en liten hyllest til søndagen.

Dagen hvor man kan kan sitte og spise frokost med fine folk i flere timer, mens solen lyser gjennom vinduet.

 

IMG_20171210_102316_818

Og dagen hvor man kan sitte stille i sofaen i en halv uendelighet og bare stirre på det fineste, søteste, herligste og mest komiske vesenet i verden.

20171210_1529134

Og tenke på hvor heldig man er.

Dreper skolen kreativiteten?

Åh!

Jeg klarte ikke å legge temaet om kreativitet fra forrige blogginnlegg helt fra meg, og så fant jeg denne ted talken som bare gikk rett inn i kjernen av tematikken, og så ble jeg superinspirert.

Videoen er fra 2006 og har blitt sett av nesten 50 millioner mennesker, så jeg er ikke akkurat den første som oppdager den, men den er akkurat like bra og like relevant som den var for over ti år siden, så jeg anbefaler den veldig. Den er fantastisk!

Ken Robinson kommer innom mange ulike poenger i løpet av praten, men hovedbudskapet er hvordan skole- og utdanningssystemet lærer mennesker opp til å slutte å bruke kreativiteten sin. Han snakker om hvordan matematikk og fag med “fasitsvar” blir ansett som mest verdifulle, mens kreative fag havner nederst på rangstigen. Elever lærer at akademiske mål er de viktigste, mens det å bruke andre evner er bortkastet. Resultatet blir at en stor gruppe mennesker øver seg på å passe inn i en mal hvor universitetsprofessoren er idealet, og man skal forsøke å følge samme oppskrift for å komme fram til forhåndsdefinerte resultat, istedenfor å tenke selv og prøve å finne opp nye ting. Det fører til at alle blir livredd for å gjøre noe feil.

Dette syns jeg er både tankevekkende og foruroligende. Det er jo mange som er kritiske og mener at skolen er for teoretisk fagtung og ikke er tilpasset nok til elevenes individuelle evner og interesser. Politikerne snakker varmt om hvordan framtidens utfordringer skal løses gjennom teknologiutvikling og innovasjon, men samtidig lærer vi ikke den oppvoksende generasjonen opp til å tenke hverken kritisk eller innovativt. Vi lærer dem til å følge oppskrifter og være lydige. Egentlig akkurat det motsatte av hva samfunnet trenger.

Det jeg syns er det tristeste, er at det fins så utrolig mange barn der ute med evner som de blir avlært fra å bruke, og interesser de blir oppfordret til å gå bort fra. Unger som liker å være ute og leke, som vil springe, bygge, klatre eller utforske, blir bedt om å sitte i ro. Unger som er rastløse og som ikke passer inn i den trange og firkantede oppfatningen av hva “skoleflinke” elever skal være, blir diagnostisert eller gitt merkelapper som definerer dem som unormale, noen man må gjøre noe med for at de skal bli som de andre. Robinson nevner en historie om Gillian Lynne, en ung jente som ble tatt med til legen fordi skolen trodde hun hadde læringsvansker. Mens hun ventet på at legen og moren skulle bli ferdig med å prate, begynte hun å danse til musikken på radioen. Legen sa til moren mens de så på henne:

“Dette barnet er ikke sykt. Hun er en danser.”

I dag hadde hun sannsynligvis blitt diagnostisert og medisinert for ADHD. Mon tro om hun da hadde blitt en verdenskjent ballerina og koreograf?

Jeg tror vi skaper et system hvor veldig mange mennesker er dømt til å tape. Frafallet i videregående skole er ikke tilfeldig. Det er hva som skjer når man lager et system hvis eneste formål er at man skal komme så høyt opp på den akademiske stigen som mulig, noe som er enten uoppnåelig eller lite fristende for et stort antall av elevene. Og hva er det egentlig for? Vi har da ikke bruk for så mange professorer! Vi har ikke bruk for så mange med hverken mastergrad eller bachelorgrad for den saks skyld. Ikke at det er noe galt i å ta utdannelse – det er jo selvsagt bare bra dersom det er det man interesserer seg for – men det er ikke bra dersom det er slik at alle på død og liv må lide seg gjennom en lang universitetstilværelse for å kunne gjøre noe nyttig i samfunnet. For det er jo rett og slett ikke sant.

Hvor mange unger er det som sier at de vil bli professor når de blir stor? Kanskje noen få. Men ikke mange. Noen sier kanskje at de vil bli brannmenn eller politimenn. Noen sier fotballspillere, andre vil bli musikere, dansere, kunstnere eller snekkere. Etter hvert som man blir eldre, blir man fortalt at man må legge fra seg barnslige ønsker og satse på å bli noe “fornuftig”. Noe som gir en sikker jobb og en sikker inntekt. Man må ta en utdannelse. Og derfra skjer ofte det at man lærer seg å slutte å følge de opprinnelige innfallene og slutter å dyrke de interessene man hadde.

Det ligger utrolig mye ansvar på de som jobber som rådgivere rundt omkring på ungdomsskolene og videregående skolene rundt omkring i landet. Og det ligger mye ansvar på venner og voksne som påvirker skoleelever når de skal velge vei, og ender opp med å velge lange utdanninger. Rådene er ofte velmente. Man ser at en ungdom har et skarpt hode og kan komme langt, dersom han går inn for å studere hardt. Kanskje kan han bli lege eller psykolog. Og om det er noe han har lyst til, er jo ingenting bedre enn det.

Men hva hvis han kommer og sier at han vil bli rørlegger? Hvilken rett har da en rådgiver til å si at “nei, det bør du ikke, for du kan bli så mye mer”? Hvilken rett har de til å si at det er de mest lengst utdannelse som er de “beste” i samfunnet, og hvilken rett har de til å få denne gutten til å føle at det han har lyst til å bli er noe mindreverdig? Hva om det å bli rørlegger er det absolutt riktigste for akkurat denne gutten? Og så blir han fortalt at han bør satse på noe “bedre”, noe annet enn det han brenner for og ønsker, bare fordi han har gode karakterer og kan komme seg langt på universitetet? Nei, her er det mye som blir feil.

Universitetet er bra. Men det er ikke alt her i livet. Og det er ikke for alle. Det ligger selvsagt mye god allmenndannelse i det, og jeg tror mange har godt av en tur innom universitetet for å lære seg selvstendig arbeid, disiplin, studieteknikk og annet man får ut av å gå der. Men det er ikke slik at alle bør ha en grad. Det er ikke slik at alle bør slite over tunge fagbøker og lære seg riktig referanseteknikk bare “fordi”. Og det er ikke sånn at vi bør forvente at alle skal bli leger, psykologer eller ingeniører. For vi trenger så mye annet. Vi trenger så mange andre som vil følge interessene sine og bruke evnene sine til andre ting. Vi trenger snekkere, brannfolk, ungdomsarbeidere, kunstnere, håndtverkere, oppfinnere, kritiske stemmer, folk som liker å ta vare på andre, folk som går foran, folk som bestiger fjell, som lager klær, som starter bedrifter, som beveger følelser, og ikke minst, som produserer mat. Vi trenger BØNDER! Vi trenger folk som skaper ekte, håndfaste verdier der ute i realøkonomien.

Og da må vi slutte å si til ungdommer at akademikerne er “vinnerne”, mens resten er taperne.

20171208_223608

Stress ≠ kreativitet

I går og i natt tilbragte jeg 14 timer på tog for å være totalt åtte timer i Bergen. Et effektivt besøk som blant annet innebar chili con carne på en av mine yndlingskafeer, og blåskjellspising og milkshakedrikking med en av  mine yndlingspersoner, som (til alt hell) for noen måneder siden bestemte seg for å gjøre bergenser av seg!


En av tingene vi fabulerte om over blåskjellene, var stress og “det moderne liv”. (… “Nu til dags”, slang hjernen min på idet jeg virkelig satt her og følte meg som en gammel dame som klaget over at alt var bedre før).

Men altså, stress tenker jeg jo mye på for tiden, og jeg syns det er fascinerende hvordan “stress” har blitt en normal komponent vi tar nesten for gitt i en vanlig hverdag i et vanlig a4-liv. Nå er det jo ikke slik at alt stress er negativt – kortvarige stressreaksjoner kan både være til hjelp og være nyttige for kroppen. Det vedvarende stresset derimot, det som bare er der LITT heeele tiden, er utrolig farlig. Og like farlig er det hvor internalisert dette stresset har blitt i oss selv og i samfunnet, i hvert fall slik jeg føler det og slik det kommer til uttrykk i hamsterhjultankegangen. Det er skummelt hvor vant vi har blitt til at hverdagsstresset er en nødvendig del av et normalt liv.

Tenk på det – veldig mange av oss har jobber vi ikke får mye ut av eller ikke er særlig glade i, hvor vi sitter 7,5 timer, dag ut og dag inn, i en stol, kanskje på et lite kontor, kanskje på en skole eller et sykehus, og gjør oppgavene våre. Vi bruker tid hver dag på å komme oss til og fra jobb, kanskje en halvtime, kanskje to timer, og om vinteren ser vi til og med ikke dagslys, fordi vi kommer på jobb før det har blitt lyst og drar hjem når det blir mørkt. Den mest dyrebare tiden vi har, bruker vi på å gjøre umotiverende, stressende og/eller kjedelige ting. Vi bruker den på å gjøre arbeidsoppgaver for en arbeidsgiver, kanskje arbeidsoppgaver man aldri finner særlig meningsfulle eller aldri kommer til å bli husket noe særlig for. Fordi det er slik man skal gjøre det her i livet. Man må tjene penger, slik at man har råd til det fine huset og den fine bilen og de 1,7 barna og  barnehage og ferier i syden. Og den ferien i syden, som man har kanskje en uke hvert år, bruker man de resterende 51 ukene på å glede seg til, fordi man ikke rekker å glede seg over de vanlige hverdagene. Hverdagen er stress og kjas og mas, jobb og atter jobb, forventningspress, prestasjoner, middagslaging, kjøring og transport, klesvask og trening og eposter og husvask, logistikk og leggetid og pes for å rekke alt man skal rekke fram til neste dag begynner.

Jeg tror legevitenskapen bare så vidt er i gang med å oppdage hva alt dette stresset egentlig gjør med oss. Vedvarende stress over lang tid tror jeg kan påvirke så ufattelig mange sider ved det komplekse systemet som utgjør menneskekroppen. Vi er bare ikke skapt for å tåle å leve i stress på den måten vi gjør nå. Og det at folk drømmer om hytte på fjellet, og at “småbruk” er blant de mest populære søkeordene på finn, tror jeg bare er noen av måtene lengselen vår etter et mindre stressende liv kommer til uttrykk.

Stress ødelegger den hormonelle balansen i kroppen og kan gi mange fysiske og psykiske utslag. Et av utslagene er mangel på kreativitet. Jeg klarer rett og slett ikke å være kreativ når jeg er stresset. Det ene kan liksom ikke eksistere når det andre eksisterer. Kreativitet har sitt opphav i et rikt indre liv – i tanker som flyr, i følelser som driver en framover og søker utløp, og i ønsker om forandring og skaperkraft. Når man stresser – i hvert fall når jeg stresser – forsvinner det indre livet. Jeg slutter å tenke og føle, og kroppen min blir nummen. Alt handler om å komme gjennom hver dag, og kollapse på sofaen når kvelden kommer. Det er rett og slett ikke noe ekstra kapasitet igjen der til å tenke, drømme eller skape. Og sånn er det mange som har det – hele tiden.

Men mennesker ER jo kreative! Hele vår eksistens baserer seg på nettopp dette, det er jo kreativiteten som er hele fundamentet for evolusjonen vår. At vi har skaperkraft og innovasjon til å finne opp ny teknologi og nye måter å gjøre ting på. At vi bruker hodet, og klarer – og LIKER – å finne svar på gåter og løsninger på utfordringer. At vi tør å finne på helt sprøe ting, å prøve, å feile, å gå nye veier.

Er det ikke da HELT UFATTELIG RART at vi skaper et samfunn hvor den samme skaperkraften blir umuliggjort? Hvor vi alle skal presses inn i en lik og dørgende kjedelig (og stressende) mal hvor vi bare skal produsere uten å tenke, og aldri får tid eller overskudd til å roe ned nok til at tankene kan fly og kreativiteten kan skrus på igjen? I hvert fall ikke før vi endelig har blitt pensjonister og kan få lov til å bruke tiden vår slik vi vil? Er det ikke egentlig bare splitter pine kokos hull i hodet at vi kaster bort livene og evnene våre sånn?

—–

I’m with the rebellion.