Jeg har fått kjæledyr

Nærmere bestemt rundt regnet 100 meitemark! Jepp. I dag har jeg laget markkompost, og nå har jeg en god klump mark som kryper rundt omkring i en bøtte på kjøkkenet mitt. Ikke like koselig som hund, kanskje? Men forhåpentligvis like nyttig.

Jeg fulgte den gode oppskriften til zero-waste-entusiasten Kristine som blogger på Grønare kvardag. Det første jeg gjorde var å skaffe bokser. Siden det er vinter og for kaldt for komposten til å stå ute, og leiligheten vår er liten, kjøpte jeg noen små bosspann som kunne passe på kjøkkenet. Jeg vet ikke om de egentlig er for små, men jeg tenker jeg satser på en minikompost i første omgang. Jeg trenger jo ikke mer kompostjord enn til et par blomster på balkongen. Balkongkompost, med andre ord.

_DSC0269

Det neste var å drille hull i bunnen og langs den øverste kanten på den innerste boksen. De nederste hullene skal drenere, mens de øverste skal gi luft.

Det er ikke hull over hele bøtten altså, det er bare gjenskinn fra bunnen :)

Deretter var det å legge papirstrimler i vann og finne fram de små superkrabatene. Jeg hadde kjøpt to bokser med vanlige meitemark i sportsfiskebutikken nede i gaten.

_DSC0288

_DSC0293

De var ikke så lett å få øye på oppi boksen sin, men det var en herlig markesmørje nedi bunnen :D

Jeg dekket bunnen av beholderen med en våt avis, før jeg blandet litt jord sammen med papirstrimlene og puttet oppi. Deretter kom markene, før jeg la litt matrester på toppen.

_DSC0294

Deretter la jeg en avis igjen på toppen for å gi markene litt arbeidsro, og puttet på lokket.

Det jeg var veldig spent på, var om markene kom til å holde seg i boksen. Jeg har nemlig ikke lest så mange forklaringer på nett på hvordan man skal sørge for at de små krypene holder seg hjemme i huset sitt. Et par timer senere tok jeg av lokket for å sjekke, og så dette!

_DSC0301

Det ser ut til at jeg har fått en haug med veldig eventyrlystne meitemark. Da jeg tok av lokket og markene fikk se dagslys, krøp de fort ned igjen i boksen. Men det er jo litt upraktisk om de prøver å rømme hver gang lokket er på eller det er mørkt i rommet. Er det noen som har erfaring med dette? Jeg håper selvsagt at de slår seg til ro og blir fornøyd der de er til slutt. I mellomtiden tror jeg jeg beholder lokket av. Vil helst ikke våkne om morgenen med kjøkkenet fullt av meitemark. :D

Ellers lurer jeg også på hva man skal gjøre når markene formerer seg og det plutselig blir altfor mange mark nedi der. Hvordan vet man når det er for mye og det er på tide å gå på fisketur?

Ikke vet jeg, men kanskje jeg får erfare det i løpet av de neste månedene. Spennende blir det uansett. Og koselig (men litt skummelt?) med kjæledyr!

Steeking – min første strikkeklip

Jeg har kommet over en dørstokkmil! I overført betydning da. Rent fysisk har jeg ikke gått utenfor døren. Men! Jeg har endelig klart å grave fram min nydelige symaskin, som har fått stå ubrukt altfor lenge.

Denne skjønnheten fikk jeg i bursdagspresang av min altfor gavmilde kjæreste for et par år siden, og selv om jeg ble fantastisk glad, har det liksom tatt litt tid å begynne. Å starte å sy er litt som å starte et stort prosjekt – man må rydde tid i kalenderen, forberede seg mentalt og kjøpe inn det man trenger av utstyr. Men nå har jeg kommet dit!

Symaskinen var periodevis min beste venn i tenårene. Jeg sydde massevis av klær, og det var skikkelig artig. Etter at jeg flyttet hjemmefra for å studere, hadde jeg ikke tilgang på symaskin lenger, og da falt det liksom ut av vanemønsteret. Litt som cellospillingen. Men nå har jeg jo begynt å spille cello igjen og er veldig glad for det, og det er veldig fint å gjenoppdage gamle evner på flere områder.

Grunnen til at symaskinen kom fram nå, var at jeg måtte sy kantsømmer for å steeke et strikketøy. Kauni-skjørtet mitt har nemlig endelig kommet litt videre i prosessen. Haha. Dette er det mest evigvarende prosjektet noensinne. Men så lå det også urørt mesteparten av fjoråret før jeg fant det fram igjen i november. Nå er det klart til å klippes. Som tidligere beskrevet, har jeg strikket sammenhengende rapporter som skal deles opp, for så å fylle mellomrommene med en nøytral farge. Steeking heter det når man klipper opp strikketøy, noe som er vanlig å gjøre med for eksempel kofter, sånn som dette. Dermed kan man strikke rundt og rundt, og slippe å strikke mønster fram og tilbake (har strikket en jakke på den måten, det gjør jeg aldri igjen). Så sånn så det ut før klipp:

_DSC0237

Har aldri prøvd å steeke før, og det å skulle klippe i strikketøy er jo ganske fryktinngytende. Men så har jeg også hatt god tid til å grue meg, så nå var det faktisk ikke så skummelt lenger. Også kan man jo se masse på ulike videoer for å roe nervene, som for eksempel denne:

Så da tok jeg mot til meg.

Først sydde jeg med to sømmer på hver side av klipperanden, en rett og en smal sikk-sakk.

_DSC0242

Sånn så det ut etterpå. Ikke særlig vakkert, men det bør gjøre jobben med å holde maskene på plass.

_DSC0244

Så var det selve klippingen. Det gikk jo overraskende fint! Nå hadde jeg bare to masker i klipperanden (det som ikke er en del av mønsteret), og det funket bra til dette formålet, hvor jeg har en del å gå på i mønsteret. Men hvis man for eksempel skal sy kanten sammen med et annet tøystykke rette mot rette, og det er viktig at man ikke tar av selve mønsterstoffet, bør man ha flere masker å gå på.

_DSC0246

Resultatet var åtte ferdige mønsterrapporter!

_DSC0249

Nå begynner jobben med å finne ut hvordan jeg skal fortsette arbeidet. Jeg har ikke noe mønster, så designet av skjørtet er høyst eksperimentelt. Men klippingen er jeg i hvert fall fornøyd med! Greit å vite at det ikke var så skummelt som man skulle tro. :)

Hei 2016!

Shit, det er et nytt år allerede! Hvor ble høsten av?

Syns det bare var et par uker siden jeg kom tilbake fra Etiopia og det var lenge igjen til jul. De siste månedene har tiden rett og slett bare flydd forbi, og jeg har flydd med den. Høsten gikk med til jobbing, klimaforhandlinger og å komme seg i hus i ny leilighet. Men nå når det nye året har begynt, kjenner jeg at jeg er veldig glad og veldig klar for det. Jeg tror dette året blir skikkelig fint, og fullt av gode minner!

_DSC0175

Julen har vært skikkelig deilig med noen gode og avslappende dager hjemme i Nordfjord, og de første dagene av det nye året har vært fantastisk. Nyttårsaften ble en ordentlig søskenfeiring i leiligheten i Oslo, og vi spiste et herlig måltid med pinnekjøtt og karamellpudding. Første gang jeg har laget pinnekjøtt helt selv, og det gikk jo kjempebra! Og Reidun sin karamellpudding ble helt himmelsk. Karamellpudding er en helt genial dessert egentlig. Søt og god, men ikke for mektig, og glir lett på plass mellom alt det andre i magen. Veldig praktisk :)

De to første dagene i januar er blitt brukt til å gjøre utelukkende hyggelige ting og slappet av. Martin har feiret jul i Trøndelag og kommer ikke tilbake før på mandag, så jeg har hatt masse kvalitetstid helt aleine og tilbragt uforskammet mange timer i sofaen med filmer og strikketøy. Har også fått gjort en del småting i leiligheten som er blitt utsatt en stund, og fått ryddet litt. Veldig deilig å starte et nytt år med ting litt mer på stell enn de var før.

Ikke minst har Reidun og jeg bakt lefser! Snakk om å starte 2016 med stil. Reidun hadde kjøpt en ny, stor og fancy takke som bare ropte etter å bli testet ut, og i går lagde vi ordentlige, kjempegode farmorlefser, to forskjellige sorter. Siden ingen av oss er drevne lefsebakere, var vi veldig spente på hvordan det kom til å gå. Det var ikke bare bare å klare å kjevle leivene store nok, eller få dem på takken uskadet. Men resultatet ble så bra at jeg tror at til og med farmor ville blitt imponert. *Stolt!* Nå når vi vet at det funker, håper jeg vi får bakt en god del til i løpet av året. Det vi bakte denne gangen var bare noen små prøveporsjoner, og disse lefsene får definitivt bein å gå på. Man må gi bort det meste, hvis ikke sitter man bare og spiser opp alt selv. Haha. Jommen bra det da er perfekte gaver å gi bort til alle anledninger, og mye mer fornuftig enn ubrukelig nips!

_DSC0224

I dag har jeg gjort unna noen småærender, postet en hyggelig pakke i posten, leitet fram symaskinen min fra glemselens hylle (mer om det kommer) og tatt et steg nærmere å gjøre noe jeg har planlagt ganske lenge, nemlig å lage min egen markkompost. Den prosessen har ikke gått fort akkurat, siden jeg først begynte å tenke på det for mange måneder siden, men i dag har jeg i hvert fall funnet noen bokser jeg kan ha den i. Kjøpte noen resirkuleringsbokser på Clas Ohlson som er små nok til å passe på kjøkkenet,  som jeg håper kan funke. Prøvde å kjøpe mark også, men det var helt utsolgt i butikkene jeg var innom (levende mark er visst ikke en overskuddsvare i begynnelsen av januar), så da må prosjektet vente litt til, til jeg har fått tak i dem. Men forhåpentligvis får jeg kommet i gang snart sånn at jeg har litt god jord klar til balkongplantene skal ut til våren. Har aldri prøvd å ha hverken kompost eller balkong før, så det blir spennende. :)

Forøvrig, hva ellers? Dette var middagen min i dag: (deilig med litt luksus-hverdagsmat etter all julematen!)

_DSC0232

Her er min fine nyttårs-blomsterbukett som lyser opp i stuen og har gjort meg ekstra glad de siste dagene:

_DSC0176

Og her er nyttårsforsettet mitt for 2016. Syns jeg har hatt en god start med å leve opp til det, i hvert fall!

_DSC0219

Godt nyttår!

 

Å kjempe mot dem som burde støttet

Noen ganger er jeg ekstra stolt over å være leder for Norges beste organisasjon. Forrige uke var en veldig bra Spireuke med tre kule arrangementer i Oslo. Noen perioder er travlere enn andre, og når de aktive i Spire trår til, er det helt sykt hvor høyt aktivitetsnivået kan være.

På tirsdag hadde lokallaget kurs om fermentering av mat og drikke. Flinke Anna øste av sin ekspertkunnskap for alle som hadde meldt seg på. Syns det er utrolig spennende og bra at stadig flere, og ikke minst flere unge, begynner å bry seg om å lære om tradisjonsmat og har lyst til å bruke rene råvarer i matlagingen, og at vi kan bidra til å spre den interessen. Det at vi handler og  spiser mat hver eneste dag er  tross alt det vi mennesker gjør som har mest å si for tilstanden til kloden. Det er ikke likegyldig hva man velger å handle og putte på matfatet!

På onsdag var det oljefondebatt på Kulturhuset med stort oppmøte. Der var ikke jeg, fordi jeg prøver å være flink til å prioritere å dra på orkesterøving nå når jeg først har begynt å spille igjen. Men de som var tilstede sa det var veldig bra.

Og sist, men ikke minst: lørdagens kampanjelansering og filmpremiere av den enestående dokumentaren The Climate Diaries! Cinemateket var nesten fullt av folk som hadde kommet for å se Julia sin fabelaktige nye film, som Spire nå har lagt ut på Norgesturne med. Filmen var både sterk og tankevekkende, og ikke minst var det fantastisk å få høre hovedpersonen selv, Kisilu fra Kenya, prate til forsamlingen. Filmtraileren kan ses her.

_DSC1967_DSC2020

I kveld har kampanjen hatt filmvisning i Bergen, og skal de neste to ukene reise videre rundt i landet. Etterpå skal vi ta med Kisilu til Paris for å sørge for at de som deltar på klimaforhandlingene får høre hans stemme og historie.

Det er ganske utrolig å tenke på at omtrent alt Spire gjør og får til skjer på frivillig arbeidsinnsats. Jeg er ganske sikker på at det ikke fins en eneste norsk organisasjon som er skryte på seg å være mer kostnadseffektiv. Spire får til så vanvittig mye kult på ekstremt få midler og bare en fast ansatt. Folka som engasjerer seg og bruker store deler av sin fritid i organisasjonen er noen av de flinkeste, mest kunnskapsrike og mest dedikerte jeg vet om. De bruker bachelor- og masterstudiene til å kanalisere kunnskapen inn i organisasjonen, og når de går ut i arbeidslivet, er de noen av de beste folka en arbeidsgiver kan trakte etter. De bruker kvelder, helger og ferier på å jobbe for å endre verden til det bedre. Jeg tror nesten ikke det fins noen grense for hva de kan få til om de bestemmer seg for det.

På samme tid blir jeg utrolig trist av å tenke på at organisasjoner som Spire må slite så mye for å overleve. Nå er vi igjen i limbo etter at statsbudsjettet ble lagt fram, og vi må igjen mobilisere og kjempe det vi kan for å sørge for at vi har bittelittegrann midler til å kunne drive videre til neste år. Vi har alltid vært på et eksistensminimum med få forutsigbare midler, og nå ser det til og med ut til at mesteparten av dem vil forsvinne. Jeg aner ikke hva som vil skje med oss da.

Hvorfor syns ikke politikerne at arbeidet vårt er verdt å bevare? Hvorfor vil de ikke at unge idealister skal kunne spre engasjement og skape en bedre verden? Hvorfor ser de ikke at arbeidet vi gjør bidrar til å forme kunnskapen framtidens ledere trenger for å ta gode valg? Hvorfor vil de ødelegge noe så bra?

Da statsbudsjettet kom, ble jeg så sint at jeg fikk lyst til å skrike og grine og kaste ting i veggene. Vi skulle brukt all energi på å kjempe mot klimaendringer og urettferdighet, men nå må vi istedenfor bruke energien på å kjempe mot staten for å rettferdiggjøre at vi er til. Regjeringen jobber målrettet for å raserer og høvle over alt det arbeidet som gjøres av frivillige organisasjoner, som bidrar til at samfunnet vårt blir så mye bedre og rikere. Politikerne driter i dugnadsånden og all den innsatsen nordmenn gjør for å bidra til noe større enn seg selv. Jo mindre folk vet og jo mindre folk engasjerer seg, jo bedre er det.

Jeg har brukt mesteparten av mitt våkne liv de tre siste årene på Spire. Akkurat nå vet jeg ikke om vi i det hele tatt har en organisasjon å jobbe for til neste år. Ikke med mindre vi finner noen penger og en god haug med nye medlemmer før året er omme.

Den viktige musikken

For noen uker siden var jeg på konsert med Kings of Convenience på Rockefeller:

KoC

Det var en veldig fin konsert og en heldig forsamling som var der. Kings of Convenience-konserter er en sjelden vare, og billettene ble utsolgt på 15 (!) minutter. Veldig glad jeg satt klar ved datamaskinen det øyeblikket billettene ble lagt ut.

Formatet var uvanlig, men egentlig ganske fint: Bandet spilte alle låtene fra sitt første album, Quiet is the new loud, fra start til slutt. Det var også to bolker med intervju, hvor de pratet om musikken sammen med forfatteren av boken som er blitt gitt ut om albumet.

Konserten fikk meg til å tenke på hvor sjeldent det er at man faktisk setter seg ned og hører et helt album for tiden. Spotify og iTunes har liksom ødelagt det hele litt, og CD-spillere er blitt avleggs. For min del har jeg nylig gjenoppdaget min gamle CD-samling, siden vi i den nye leiligheten har innstallert anlegget i stuen (istedenfor ved Martin sin datamaskin, hvor det stod før). Dermed kan jeg for første gang på flere år faktisk høre på CD-er. Og det er skikkelig koselig!

For min del var de første årene på 2000-tallet Musikkårene med stor M. Førstealbumene til både Kings of Convenience, Thomas Dybdahl og Magnet kom ut i løpet av den tiden. Quiet is the new loud, That great October sound og On your side (og Magnets Quiet and still, som kom ut før, men som jeg oppdaget etterpå) er uten tvil de albumene jeg har hørt mest på opp gjennom årene, og de tre bandene/artistene som har betydd mest for meg. Låtene har vært lydspor til de fleste viktige livshendelsene mine, slik som den første, andre og tredje store forelskelsen/kjærlighetssorgen, mitt første skyss, mine viktigste vennskap, krangler, gleder og skuffelser, seiere og nederlag og filosofiske ekspedisjoner. Kort og godt de fleste øyeblikkene som har gjort meg til meg. Det var også den musikken jeg hørte på i de første årene jeg selv begynte å lage musikk, og ville lage låter som var like viktige og kunne gjøre like mye inntrykk på folk.

Det beste med musikk er at det kan vekke følelser og tanker som ikke ville dukket opp på egen hånd. En spesiell lyd eller låt kan plutselig trekke deg tilbake til en situasjon eller en opplevelse du hadde for mange år siden, og ikke har tenkt på på lenge. Eller det kan vekke nye følelser, og gi et rom for tanke og refleksjon: Hva gjør jeg? Hvor er jeg? Hva er viktig for meg? Er jeg på riktig spor i livet, eller må jeg endre retning?

Musikk kan hjelpe oss til å bli hele mennesker. Og jeg skal bli flinkere til å la musikk være en del av livet mitt. Ikke bare en sjelden gang i blant, men i hverdagen. Jeg har begynt å spille fast i orkester igjen, etter 8 års pause. I morgen er min tredje øving, og jeg gleder meg masse. Det er et steg på veien.

Søndagskos

I går var en ganske magisk dag, nemlig en søndag uten noenting på tapeten. Jeg våknet opp av meg selv, uthvilt, uten vekkerklokke, til en solskinnsdag med blå himmel og ingen planer. For en luksus!

Etter en lang og god frokost, avislesing og litt rydding i leiligheten, tok jeg en liten spasertur ut i finværet. Selv om vi snart er i midten av november, er det fremdeles ganske mildt og mye blader på trærne ennå, så det var deilig å være ute.

_DSC1900 _DSC1902 _DSC1906 _DSC1908 _DSC1909

De lokalkjente vil sikkert fra kjensel på Torshovparken. Etter at vi flyttet, har dette blitt vår nye nærpark, og jeg vil si det er litt av en perle midt i byen. For noen år siden jobbet jeg i en barnehage like ved siden av parken, og da ble jeg veldig glad i den. Så selv om jeg savner løkka, er det slettes ikke verst å bo her heller :)

Jeg parkerte meg fint på Trikkestallen cafe på Torshov. Forøvrig en meget bra og rolig plass å tilbringe en søndag. Utstyrt med både pad og laptop på gjestenettet fikk jeg slått ihjel noen gode timer der.

Ja, nett har vært et sjeldent gode de siste dagene. Hele bygården der vi bor har fått byttet ut nettet med fiber og fått ny leverandør, og det har så klart ikke vært uten problemer, så på fredag ble det gamle nettet slått av uten at det nye var kommet på plass. Det vil si en hel helg uten internett! Så klart helt uhørt i dagens moderne hverdag.

På Trikkestallen fikk jeg dermed både blogget, svart på eposter, lastet ned et par chick flicks til søndagsettermiddagen (les: kjæresteløs helg, aka Zac Efron-tid) og spilt et par runder med Hearthstone. For de uinnvidde ikke-nerder er det blant verdens mest spilte spill for tiden, og en ypperlig måte for å leve ut sin indre nerd på. Basicly et tradisjonelt fantasy-kortspill på nett, men veldig morsomt. Og så klart veldig vandannende. Men noen vaner må man ha <3

_DSC1911

I helgen var jeg forøvrig på en fest hvor jeg hadde en veldig bra og tankevekkende prat med en hyggelig fyr. Han hadde nylig flyttet til Oslo etter å ha sagt opp sin travle jobb som projektleder der han bodde før. Han hadde lenge følt at jobben var slitsom og krevende, og at han måtte gi avkall på andre viktige ting i livet på grunn av karrieren. Nå hadde han fått en deltidsjobb i Oslo og hadde fått mye mer fritid. Tanken med den nye jobben var at han bare skulle jobbe så mye som var nødvendig for å få penger nok til å leve, og ellers bruke tiden på det han hadde lyst til. Nå hadde han tid til å lese bøker, gå på turer, drive med musikk og jobbe en dag i uken som frivillig på et eldrehjem. Er det ikke fantastisk?

Egentlig tenker jeg at det er sånn alle burde leve. Tenk på alle dem som jobber alt for mye og glemmer å leve. Av og til føles det som om jeg er en av dem. Selv om jeg har blitt flinkere til å finne friområder i hverdagen som jeg fyller med ting jeg syns er gøy, er jeg fremdeles ofte sliten og lurer på om jeg prioriterer tiden min riktig. Foreløpig tror jeg jeg gjør det, men det er fordi jeg holder på med ting jeg syns er utrolig viktig og givende, og fordi jeg vet at det er for en begrenset periode. Til neste vår vil jeg være ferdig med både masteren (fingers crossed!) og min tid som leder for Spire. Det vil på mange måter være en tid for nye begynnelser og blanke ark. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre etter det, og alle muligheter vil være åpne. Men jeg håper jeg da klarer å finne en jobb som gir meg fleksibilitet og mulighet til å holde på med enda mer av det jeg syns er gøy og som gjør at det kribler i magen.

Man burde leke hele livet!

Strikkefestival

I går var det lørdag, og jeg hadde endelig fri etter enda en travel uke. Deler av dagen ble tilbragt på strikkefestival, verdens kanskje beste festivalkonsept (?), på Deichmanske hovedbibiliotek i Oslo.Ih! Krible-i-magen-så-fantastisk.

Etter å ha bodd nesten fem år i hovedstaden, er jeg ganske flau over å innrømme at jeg faktisk aldri har vært på Deichmanske før. Men bedre seint enn aldri. Det var i hvert fall et veldig flott sted, og spesielt flott fordi det var fylt til randen av invrige strikkere i alle aldre. Noe så herlig!

_DSC1885

Først tok jeg en tur innom Strikk og lytt, hvor strikkepodderne Marthe og Marthe leste opp dikt mens folk strikket. Dette er et enkeltstående konsept Deichmanske har gjort før et par ganger en kveld i ny og ne, men som jeg ikke har kommet meg på ennå. Men det skal jeg definitivt prøve å bli flinkere til å dukke opp på i framtiden. Det å sitte i et rom full av andre folk hvor alle sammen strikker mens man får høre på dikt og historier, er jo rett og slett bare helt herlig. Selv om alle sitter helt stille og lytter, føles det jo som om vi tar del i noe sammen, og man kan sitte og se på hva de andre rundt seg strikker på. Samtidig får man utvidet horisonten når det gjelder lyrikk og skjønnlitteratur, og hvor ofte setter man seg egentlig ned og leser dikt på egen hånd? Nesten aldri, i hvert fall for min del. Kudos til biblioteket som gjør sånne kule ting!

_DSC1883 _DSC1884

Oppe i bibliotekets andre etasje hadde strikkerne fullstendig tatt over. I hovedrommet var det strikkekafe, hvor folk satt og drakk kaffe og strikket og pratet. Det var en scene som ble brukt til litt forskjellig i løpet av dagen, og rundt omkring var det egne områder for workshops, stands og små kroker hvor strikkere kunne strikke i fred. Selv var jeg der alene, men det var null problem å sette seg ned på et tilfeldig bord og komme i prat med dem som satt der. Når alle er strikkere, er det alltid noe å prate om.

_DSC1886 _DSC1887

Det var også en egen markedsplass hvor man kunne kjøpe garn, oppskrifter og tilbehør. Selv pleier jeg ikke kjøpe garn med mindre jeg vet hva jeg skal bruke det til, så det ble ikke noen impulskjøp på meg. Men det var mye fint å se på, og masse inspirasjon å hente til framtidige strikkeprosjekter.

_DSC1890

Jeg syns det er veldig oppløftende å se at det blir et stadig større utvalg av norskprodusert garn og økologiske garntyper tilgjengelig. Garn har lenge vært av den langreiste og ikke-miljøvennlige sorten, men nå begynner det å bli flere valgmuligheter også for den bevisste strikker. Den ganske nye butikken Grünerløkka garn har for eksempel et godt utvalg av økologisk og miljøvennlig garn, og det var flere selgere på festivalen som solgte helnorsk ull. Det er bra! Når man først vil lage et fint plagg som skal vare og brukes lenge, er det fint å vite at man kan stå inne for råmaterialet som går inn i plagget, og at man kan bidra til mer bærekraftige produksjonskjeder fra start til slutt. Og Norge har masse bra kvalitet å by på når det gjelder ull, så her håper jeg absolutt at enda flere produsenter kommer på banen!

_DSC1891 _DSC1895

Alt i alt syns jeg strikkefestivalen var helt fabelaktig, og jeg håper virkelig det kommer til å bli arrangert flere ganger (det må det jo nesten, når det var så stor oppslutning!). Jeg var imidlertid dårlig til å utnytte alt festivalen hadde å by på, for det var masse spennende på programmet i form av kurs og workshops som jeg var for treig til å melde meg på. Så til neste gang må jeg absolutt få med meg noe av det også.

Selv strikker jeg akkurat nå på en genser med oppskrift fra Pickles. Kort boblegenser heter den, og den ser i hvert fall veldig fin ut på bildet. Bobleteknikk er sikkert kjent for mange strikkere, men det er første gang jeg prøver det ut. Syns det er en veldig morsom måte å strikke på, og det er gøy å lære noe nytt en gang i blant!

Garntypene er ren ull og angora, som er veldig mykt og deilig. Angora er laget av kaninull, og mye av angoraen på markedet er laget på en forferdelig måte hvor kaninen får revet av seg pelsen for at man skal få så lange fibere som mulig. Pickles sin angora skal være fra en produsent som ikke gjør det på denne måten, men kun klipper av pelsen slik at kaninene har en langt bedre dyrevelferd. Det er viktig å alltid spørre i butikken hvordan garnet er laget dersom man er usikker. Forbrukermakt kan endre på hele verdikjeder.

_DSC1857