Mellom slagene

I går var siste dag av orkesterkurset, og vi avsluttet med storslagen konsert i operahuset i Eid og påfølgende festmiddag for alle kursdeltakerne.

Her er bilde fra generalprøven vi hadde tidligere på dagen:

I dag har vært restitusjonsdag etter en intens languke. Jeg har tatt et bad, ligget på sofaen som slakt i flere timer og nullstillet meg ved å høre meg gjennom hele konsertprogrammet på Spotify. Sjostakovitsj sin 12. symfoni har gått på repeat i hjernen i flere dager, så da er det like greit å høre gjennom den ordentlig.

Fingrene er ømme og skuldrene stive, men jeg er i null tvil om at dette desidert var verdt både pengene og all tiden med øving.

Det er merkelig hvordan man gang etter gang gjenoppdager gleden ved musikk. Jeg har virkelig savnet å spille cello, og det er trist å tenke at jeg ikke har spilt på så mange år. Men man innser ofte ikke hva man savner før man finner det igjen, er det ikke sånn?

Å skape musikk sammen i et orkester hvor alle jobber drithardt for å få det til å høres bra ut, er virkelig noe for seg selv. Til sammen blir det ganske magisk, egentlig. Og nå har jeg jo ikke noe annet valg enn å fortsette. Til høsten, etter Etiopia, skal orkersterspilling bli et fast ukentlig innslag i hverdagen. Det har jeg bestemt. Og jeg gleder meg masse til det – å bli en del av noe. Bli kjent med og spille med andre som vil spille sammen bare fordi det gir glede.

Det har ikke manglet på fine folk i uken som har vært heller. Jeg føler meg veldig heldig over å ha møtt så mange nye mennesker fra hele landet, som har vært skikkelig fine og spesielle på hver sine måter. Et par har gjort ekstra inntrykk, og møtene med dem kommer jeg til å huske lenge. Heldigvis er ikke musikkmiljøet i Norge så stort, så mange vil jeg forhåpentligvis se igjen.

Nå er det snart siste natten på Skogtun i Nordfjord før noen nye og intense uker starter. I morgen tidlig drar jeg med båt for å reise innom Bergen og hilse på spirene der. Etterpå blir det en tur til Arendalsuka via Oslo (for å legge fra meg celloen), og seinere skal jeg reise til Molde for å delta som innleder på et seminar. Etter det blir det full rulle med Spire, feltarbeidplanlegging og ikke minst flytting (!) til vår nye leilighet før det bærer avsted til Etiopia. Puh! Det er bare å trekke pusten dypt og ta en dag av gangen med andre ord.

Men nå kan jeg i hvert fall begynne høsten fullt oppladet av ny inspirasjon og fine minner. Og et nyvunnet forsett for å høre mer på klassisk musikk :)

Advertisements

Pit stop: Bergen

Nå sitter jeg på Chill out kafé i den vakreste byen i verden: Bergen. Jeg var oppe klokken seks i morges for å ta båten fra Måløy. Dette flotte og julegråe synet møtte meg da jeg gikk av båten og kjente sjøsprøyten i ansiktet:

_DSC1092

_DSC1093

_DSC1094

Gikk bort og hilste på Holberg før jeg fant en god krok her på byens kanskje koseligste kafe. Har sittet og jobbet litt, og nå skal jeg gjøre en seriøs innsats for å bli ferdig med boken min.

_DSC1100

Jeg gleder meg til å dra til Trondheim senere i dag for å feire nyttårsaften og kose meg et par dager, men først skal jeg trekke inn et par dype drag av ekte bergensk vestlandsluft!

Har forresten sittet og tatt en kikk gjennom bildene som er tatt den siste uken. Det har vært en rar og fin jul med noen hyggelige øyeblikk å se tilbake på. Her er et utdrag:

_DSC0992

Hyllene hang jeg opp lille julaften, mens vi holdt på å gjøre siste innredning i loftstuen. Fint med planter i vinduet!

_DSC1035

Syns det blir færre pakker hvert år, men vi satt da og åpnet dem til klokken halv to om natten, så riktig så få kan det jo ikke ha vært :)

_DSC1048

Etter julaften kom det SNØ! <3

_DSC1056

Og selvsagt blir det ikke jul uten brettspill.

_DSC1001

_DSC1052

Utsikt fra loftet ned mot huset hvor flere generasjoner av slekten har vokst opp.

_DSC1055

_DSC1062

Sånn så treet ut da jeg forlot det i morges. Takk for i år!

Ferieslutt

Man tror alltid at sommeren skal vare så lenge før den kommer, også oppdager man alltid at den tar slutt så altfor mye tidligere enn man håpet. Selv om det bare er midten av juli, har jeg brukt opp min tilmålte tid til kos, venner og bygging på vestlandet, og må bruke resten av tiden så effektivt jeg kan for å jobbe en del før skolen tar til for alvor. Uansett hvilken by jeg er i, virker det som om det værmessig spiller mindre rolle, i og med at det ser ut til at det regner, tordner og generelt er surt over hele landet. Men likevel blir jeg bare mer og mer overveldet over å bli minnet på hvor glad jeg egentlig er i Bergen og vestlandet, fjordene og fjellene, og hvor trist det er hver gang jeg reiser.

I forhold til Trondheim fortonet plutselig hjembyen seg som mulighetenes land under det korte oppholdet. Kanskje er det fordi det er sommer, og byen blir levende, og man får den følelsen av at alt kan skje og alt kan gjøres, og at det rundt hvert hjørne finnes en ny og spennende person? Likevel virket det som om alt var så mye penere; gatene var smale og koselige, og bybildet var fullt av farger, folk, trær og blomster, gatemusikanter og kafebord. Dialekten virket plutselig fin, og de velkjente luktene i veggene på de gamle stamkafeene var som en gammel venn. Til og med menneskene så penere ut.

Og selv om det så klart var mange gode grunner til å flytte fra Bergen, og de sikkert stadig vil eksistere om jeg drar tilbake og blir der lenger enn et ferieopphold, var det som om alt kunne glemmes da vi var ute på lørdag kveld, drakk Hansa på trange, hippe utesteder og danset til Casiokids og radiovennlige indiehiter sammen med et knippe av byens fremadstormende semikjendiser som er konger på haugen fordi de har hatt en låt på P3. Akkurat i det øyeblikket tenkte jeg: Jeg elsker Bergen.

Og da jeg satt på flyet og landet på Værnes etter å ha tatt farvel med Cathrine og Iselin, var det første gang jeg ikke var glad for å komme tilbake til Trondheim.

Restless summer

So far, the summer has been very much all over the place, with a week here and half a week there. Sadly, the weather has not been up to par, and I must admit that I haven’t even taken a swim in the sea yet. Maybe, just maybe, the weather will improve in the coming weeks before (god help me) the autumn rain and storms, and eventually the Trondheim bloody freezing winter appears again in October. Although, this being an exceptionally shitty year weatherwise, I doubt it.

The summer startet in june, after my exams were over. I spent two weeks working and enjoying the brief, fresh air of freedom before I borrowed the books for next semester’s curriculum. It turned out to be a bit less work than I thought, so I could spend some days just reading, exploring Munkholmen, and finally, moving all my stuff from my old room to my new room before I took off to Bergen. June 20th was my niece’s baptism, and we all travelled to lovely Sunnhordaland to be there. That was some of the warmest, sunniest days so far, and the scenery in Hardanger is just spectacular. Here is me holding beautiful Alma! :)


After the baptism, I spent almost a week in Bergen with my parents, mostly being a bit worn-down with the flu. Then I went to Kristiansand, a city I’ve never been to before. Here I went to visit Kine Renate, and we spent a day at Hove to see a.o. Muse play live, which is always worth it. Here I got a miniscule tan after spending two days in the warm south-norwegian sun.
Then I said my farewell to Kine who’s travelling around the world starting this september, and went north to Nordfjord. The house was almost as I had left it in the Easter, but during the week I spent there, and hopefully the following couple of weeks this summer, it will see some major imrovements. The pipes and electricity is more or less complete now, so it’s soon just a matter of finishing the isolating and putting up some walls until we can begin to furniture it! I started painting the terrace fence, and it was fun to see how the colors looked like in real life. We’ll go for a light olive green on the house and a darker green on the corners and around the windows. I think it’ll look great.
After a week and a half I went back to Bergen, and I’ve been here for five days now, just hoping to see some of Cat and Is before I fly back to Trondheim on Monday. There I will work as much as I can before school starts in late August.

A big thing that happened personally, was that I dyed my hair from red to a sort of blackish, or at least a very dark brown color. I thought I was going to wait until next year, but I found out that I didn’t want to wait any longer. And so, after being a red head for a decade, I guess it’s safe to say it’s the end of an era. Other than that, nothing of much significance has happened, I think. But I must say it was quite dramatic on Wednsday, when we where playing volley on Cat’s family’s “vacation island”. My little finger got a smack, and was suddenly standing out almost horisantally from the second joint. Firstly, I panicked because of the sheer ugliness of the thing, but after a while, we all calmed down and got to the medic in the city. After a while of waiting, I got it bent back into place (which, by the way, was very painful!).

So everyone, be careful when playing sports! Dislocated fingers hurt!

Herlige Bergen!

Disse dagene har jeg nok en gang vært en svipptur innom Bergen for å være med på møter, og i motsetning til Trondheim og tydeligvis resten av Norge, har det ikke vært snø så lenge jeg har vært her, men derimot sol, vår og skyfri himmel. Helt fantastisk, med andre ord. Jeg vet jeg kanskje ikke gir inntrykk av det når man snakker med meg i Trondheim, men for å få det på det rene: Jeg elsker Bergen. Og det gikk enda mer opp for meg da jeg gikk gjennom de smale, krokete, vårfylte gatene i dag, at jeg virkelig ELSKER Bergen. Fy søren, som jeg savner vestlandet! Ikke det at jeg ikke trives i Trondheim; alle jeg kjenner der er flotte, skolen er gøy og jobben er fantastisk, men i det øyeblikket jeg gikk forbi den botaniske hagen, det tipp topp nye studentsenteret, og det nyoppussede kvarteret, fikk jeg en vanvittig trang til å bare flytte hjem, med en gang. Folkene er penere, været er våtere, gatene er krokete og luften lukter fjell og sjø. Med fare for å virke patriotisk, fikk jeg nesten en tåre i øyet der en liten stund.

Så, ja. Jeg er kjempekjempeglad i hjembyen min, og jeg savner den virkelig. Men man vet vel ikke hvor glad man er i noe før man mangler det? Og hjemkomstene blir i hvert fall alltid mye bedre nå når jeg ikke bor der hele tiden. Så får vi bare håpe at jeg en gang vender tilbake for godt, når jeg er trøtt og lei av verden.

 

A new year

Back in Trondheim tonight, and it’s become a new year since I was last here.

Let me just say: Christmas was wonderful. And like the summer holiday, I really didn’t want it to end. The days just swept by so fast, and I did nothing else than enjoy the fact that I could spend my days doing knitting, reading and sitting by the fireplace, listening to Christmas carols, seeing friends, eat good food, and all of this without feeling guilty about being ineffective. I almost didn’t touch a computer all holiday long, making my blog quite quiet, but it was good not having to search the internet every day, answering mails and reading articles, like I usually do. Good to just have a little escape from everything.

Now I’m back in my apartment, arrived with the train at 21 hundred tonight, and although I had steeled myself for it, it never stops amazing me how long time it takes to warm my bone-deep-cold apartment to a luke-warm one. My teeth are chattering, but I will soon go to bed, and I have put two blankets over my quilt, and filled up my bedpan, in hope of not turning to an icicle. I was going to say that my room was exactly like I left it, only it wasn’t. My bed was neatly made, my things were stacked in order, and all of the clothes that hang to dry were folded in piles. I could only start to wonder if the elves hadn’t been to visit, but I figured that my heaven-sent doer of good deeds, my room mate Berit, had done it all before leaving Trondheim for Christmas. It made it much more agreeable to come home, I say.

I celebrated new year’s in Oslo, with my siblings. We took the train from Bergen that morning, and ate pinnekjøtt at Stian’s atelier with some of Reidun and Stian’s friends. It was nice in Oslo, though freezing cold, and about minus fifteen I think. It doesn’t look like it’s getting any better up here though, with a gloomy forecast saying it will be about minus twenty during the week. I’m so tired of freezing that I can only dream of an early arriving of spring.

Trondheim otherwise is a good place to come home to. Even though it’s small compared to Bergen, and miniscule compared to Oslo, it provides well and has everything one can ask for. Still, I am now coming to terms with the thought that I start seeing an end of my stay here, and though I’ve said that I never have intended to live i nTrondheim for many years, I am soon getting the feeling that I will not be here more than another winter.

It’s strange, that… Having thought unconciously for quite some time, that living in Trondheim was just a staged life, or a pause from my real life with my real, significant people that I knew from Bergen, I somehow always pictured that I would return to a state of old life after these years of “vacation”. Now I’m understanding that these years haven’t been something else, but my real life entirely, and my real self, only in a different place and away from the ones I knew. The years in Trondheim have been just as important and significant for my life and the shaping of me than any other. And when it’s time for me to leave here, my life will still be as real, only starting again someplace else.

I think those thoughts originally came from me being parted with Cat and Is, and surely, any life not ivolving them couldn’t be as real. But it seems that I must come to terms with the fact that life still goes on even though I don’t see them or hear from them as much as I used, or would like, to. And, in the meantime, while I wait for us all to stand still at the same place at the same time in life once again, I will lead my life to the fullest, and hope that I will somehow gain some wisdom and new memories to look back on from it all.

I have of course a lot of pictures and a lot of things to tell from Christmas, but it will have to wait at least for tomorrow. For now, it’s enough to say – Happy new year, and may it be a good one. I’m sure it will be the best one – so far – for me, even though I’m not sure why.

Bergen!

Endelig er jeg tilbake i Bergen og hjemme i Marikoven. Godt å ha fjell og sjø rundt meg igjen. Her er det snø, tro det eller ei, i ekstreme mengder; det vil si mangfoldige centimetre. På fredag landet jeg med flyet klokken åtte om morgenen. Jeg dro rett hjem, sov litt, og tok et langt varmt bad før jeg og Kjerstin dro på laiv. Den var på Hordamuseet, og vi brukte en svær låve til å spille i. Det var veldig koselig, og kjekt å se gamle kjente igjen, selv om jeg holdt på å fryse til is. Man skulle tro at lengre opphold i Trondheim lærte meg å tåle kulde bedre, men det har visst bare gått motsatte veien, virker det som.

Laiven var kort og enkel, og til for at alle skulle kose seg. Vi spiste masse god mat, danset, flørtet og snakket om hvem som skulle gifte seg med hvem, og hvor kuene ble av, slik bøndene på 1500-tallet helt sikkert snakket om. Det var deilig å plotte minimalt og bare slappe av.

I går gikk mye av dagen med til å rulle aviskartonger (noe vi gjør her i huset; nemlig å rulle aviser inn i melkekartonger og brenne det i ovnen, hurra for økonomisk utnytting av ressurser), støvsuge, vaske og pusse sølvtøy. Det var første gang jeg rullet kubber, for vanligvis er det bare mamma som gjør det. Hun overlater det sjeldent til noen andre å prøve å klare det like bra som henne selv, men denne gangen fikk jeg lov, og jeg tror det gikk ganske bra.
Etterpå klippet jeg håret før jeg gjorde meg klar og fro til Tom-Christers årlige julemiddag. Det hadde snødd noe helt vanvittig, og det var kjempeskummelt å kjøre, men om man aldri kjørte mer enn 40 km/t gikk det som regel fint. Plukket opp Cathrine og Iselin på veien, og herregud så deilig å se dem igjen! Da vi kom fram til Ask, var de aller fleste samlet, og enda flere gjensyn stod for tur. Det er rart hvordan den vennegjengen etter hvert har begynt å bli eldre og modne; da jeg så meg rundt, var jeg og Iselin nesten de eneste igjen som var single, mens alle andre satt rundt i par. Mange av de dro hjem før ett, mens alle før hadde festet  til langt ut på morgenen. Folk forandrer seg visst.
Da jeg så fellesbordet som var fullt av masse god whisky og cognac, begynte jeg seriøst å angre på min edruelighet, men det var samtidig godt å komme seg hjem og sove i egen seng. Middagen var fantastisk.

I dag skal jeg og Kjerstin bake krumkaker og peppernøtter før vi drar på julekonsert i Strusshamn kirke. Den er alltid fin, og det blir ikke jul uten :)