Å lengte hjem

Hva vil det si å lengte hjem, eller å kjenne seg hjemme et sted? Det har vært et vanskelig spørsmål for meg. Spesielt vanskelig har det vært å forstå hvorfor trangen til å komme hjem kjennes sterkere hos noen enn hos andre. Hvorfor noen kan lage seg et hjem uansett hvor de bor, mens det for andre bare er ett sted som er “hjem”.

Selv har jeg ikke helt skjønt hva det har vært som har gjort at jeg har kjent så mye på hjemlengselen til Bergen. Da jeg var 18, kunne jeg ikke komme bort fra byen fort nok. På den tiden var Bergen altfor vant og kjent, og kjentes nesten klaustrofobisk. Jeg trengte å oppleve nye steder og møte mennesker som ikke kjente meg fra jeg var barn eller ungdom. Å dra til Trondheim og starte det nye livet som voksen og student, var akkurat det jeg trengte der og da. Det var noen fantastiske år som ung og uansvarlig, i en helt ny by. Men det tok likevel ikke lang tid før jeg begynte å savne hjembyen, og hver gang jeg var hjemme, var det som om jeg fikk puste på ordentlig. Som om noe falt på plass innvendig. Jeg skjønte etter hvert at jeg en eller annen gang måtte komme tilbake igjen, og at det å bo i en annen by alltid ville være midlertidig.

Så flyttet jeg til Oslo, og årene der var utrolig innholdsrike og lærerike. Men selv om jeg hadde mer enn nok å gjøre og fikk massevis av utfordringer, ble likevel trangen til å flytte tilbake til Vestlandet stadig sterkere og savnet stadig større. Til slutt bodde jeg i Oslo på overtid, og det ble stadig vanskeligere å forsvare å bli værende, selv om det å skulle flytte ville innebære store endringer og vanskelige valg.

Hva var det egentlig som dro sånn? På én side er det vanskelig å vite. Jeg har jo egentlig aldri bodd i Bergen by, bare på Askøy, og fikk aldri ordentlig tid til å bli kjent med byen før jeg flyttet. Da jeg begynte å tenke etter, oppdaget jeg hvor lite jeg egentlig visste om andre steder enn akkurat de få plassene midt i sentrum hvor jeg pleide å vanke, og den faste veien opp til skolen min. Jeg er ingen ekte bergenser, jeg har nesten ikke vært her de ti siste årene, og jeg kjenner ikke mange folk her. Det er egentlig ingen grunn til at jeg skulle kjenne så sterkt på det.

På den andre siden er ikke følelsen av “hjem” noe som kan rasjonaliseres med ord. Jeg kan prøve å forklare hva følelsen av å være omgitt av fjell gjør med meg, hvordan det er å kjenne lukten av havet, hvordan det er å bo i en by med konstant høy luftfuktighet og høre lyden av bergenserdialekt rundt meg. Men jeg tror ikke det gir så mye mening for andre enn meg. For det høres jo egentlig ikke allverdens ut, og egentlig kan man heller ikke ordentlig beskrive følelsen av å være hjemme med ord. Enten er den der, eller så er den der ikke.

Jeg har vært livredd. Selvfølgelig. For at hjemlengselen bare er innbilning. At det bare er en idyllisering av nostalgiske barndomsminner, og at jeg kom til å flytte tilbake og oppdage at det egentlig ikke var så bra som jeg trodde. Jeg er fremdeles redd for det. For at jeg har laget bilder og forventninger oppi hodet mitt som virkeligheten ikke kan leve opp til. For hva da? Har jeg gitt opp et liv, en jobb, et forhold og gode venner, for ingenting? Har dette vært tidenes største feilgrep?

Det har jeg spurt meg om flere ganger, og bekymringene kan være paralyserende. Noe av det vanskeligste, syns jeg, er å forholde meg til at svarene ikke er absolutte. At ikke alle valg og beslutninger er ENTEN riktige eller gale, men at de både kan være tunge og fremdeles riktige på samme tid. Jeg kommer garantert til å savne mennesker og livet jeg hadde i Oslo. Det gjør jeg allerede. Men det betyr ikke at det å flytte hjem var feil. Foreløpig kjennes det veldig riktig. Jeg føler meg riktignok som en lurendreier som later som jeg er bergensk når jeg egentlig ikke har peiling på noenting av det som foregår i denne byen. Men jeg gleder meg til å bli kjent med den på ny.  Jeg gleder meg til å bli kjent med nye folk, og å bli kjent med gamle folk på nytt. Alt føles på en måte nytt og spennende, selv om byen er “gammel”. JEG er en annen. Og jeg kan ikke annet enn å stole på at jeg er på riktig sted.

Kanskje kommer ikke dette til å være riktig sted for alltid. Kanskje vil det riktige stedet forandre seg. Men jeg tror det er bedre å hoppe i det og flytte, enn å la være og alltid være usikker. Det er bedre å gjøre noe og risikere at det er feil, enn å aldri gjøre det.

Jeg kan ikke annet enn å stole på at livet tar meg dit jeg trenger å være.

Livet tar meg dit jeg trenger å være.

Jeg stoler. Jeg stoler.

Jeg stoler.

 

Blanke ark

Da er det helt offisielt:

Jeg. Bor. I BERGEN!

Og det er helt på ordentlig. Det kjennes rart og fint.

IMG_20180108_104105_659

Flyttefolkene kom og hentet alle tingene forrige søndag, og så tok jeg nattoget til Bergen på kvelden. Følelsen da toget begynte å seile avgårde og jeg forlot Oslo for siste gang som Oslo-innbygger, var både vemodig og forløsende. Jeg har ventet på det en stund, kanskje lenger enn jeg har vært klar over. Og nå er jeg her. Det er både spennende og skummelt.

Mamma kom til Bergen noen timer etter meg og hjalp meg å komme i stand de første dagene. Det var så fint å komme inn i leiligheten og se at den var like fin som jeg husket!

20180108_095821

De neste dagene ble  tilbragt på Ikea, på montering av møbler og utpakking av esker. Jeg er langt fra ferdig, men nå er i hvert fall de viktigste møblene ferdig og en del av kassene ryddet på plass. De første dagene var noe provisorisk med tanke på sove- og spiseløsninger.


Den siste uken har vært merkelig. Det er jo ikke akkurat hver dag man flytter. Pakker hele livet sitt i esker og begynner på nytt. Plutselig er alt rundt meg forandret, og jeg må utforske alt på nytt og finne nye hverdagsrutiner. Bli vant til nytt sted å trene, ny vei til jobben, nye steder å handle, nye steder å gå tur. Finne ut av hvilken plass alle ting skal ha i leiligheten. Bli kjent med nærområdet og oppdage nye yndlingssteder. Og finne nye mennesker å omgi meg med. Men jeg gleder meg også til å møte gamle kjente og gjenetablere gamle relasjoner – kanskje bli kjent med folk på en ny måte?

20180113_105000

Før mamma dro hjem, rakk vi å oppdage litt av nærområdet. Noe av det fine med å bo der jeg bor, er at det er gode muligheter for å gå tur. Rett bakenfor boligområdet mitt er for eksempel det store fine vannet på bildet under (som mamma tok).

Jeg var aldri spesielt opptatt av turmuligheter da jeg vokste opp (når man er barn og tenåring har man tross alt andre ting å tenke på), og ble derfor aldri noe særlig kjent med fjellene og marka rundt Bergen. Men nå gleder jeg meg til å utforske nye stier, skoger og fjelltopper. Det tror jeg Linus kommer til å gjøre også!

IMG_20180112_234547_394

20170902_145722

Mellom slagene

I går var siste dag av orkesterkurset, og vi avsluttet med storslagen konsert i operahuset i Eid og påfølgende festmiddag for alle kursdeltakerne.

Her er bilde fra generalprøven vi hadde tidligere på dagen:

I dag har vært restitusjonsdag etter en intens languke. Jeg har tatt et bad, ligget på sofaen som slakt i flere timer og nullstillet meg ved å høre meg gjennom hele konsertprogrammet på Spotify. Sjostakovitsj sin 12. symfoni har gått på repeat i hjernen i flere dager, så da er det like greit å høre gjennom den ordentlig.

Fingrene er ømme og skuldrene stive, men jeg er i null tvil om at dette desidert var verdt både pengene og all tiden med øving.

Det er merkelig hvordan man gang etter gang gjenoppdager gleden ved musikk. Jeg har virkelig savnet å spille cello, og det er trist å tenke at jeg ikke har spilt på så mange år. Men man innser ofte ikke hva man savner før man finner det igjen, er det ikke sånn?

Å skape musikk sammen i et orkester hvor alle jobber drithardt for å få det til å høres bra ut, er virkelig noe for seg selv. Til sammen blir det ganske magisk, egentlig. Og nå har jeg jo ikke noe annet valg enn å fortsette. Til høsten, etter Etiopia, skal orkersterspilling bli et fast ukentlig innslag i hverdagen. Det har jeg bestemt. Og jeg gleder meg masse til det – å bli en del av noe. Bli kjent med og spille med andre som vil spille sammen bare fordi det gir glede.

Det har ikke manglet på fine folk i uken som har vært heller. Jeg føler meg veldig heldig over å ha møtt så mange nye mennesker fra hele landet, som har vært skikkelig fine og spesielle på hver sine måter. Et par har gjort ekstra inntrykk, og møtene med dem kommer jeg til å huske lenge. Heldigvis er ikke musikkmiljøet i Norge så stort, så mange vil jeg forhåpentligvis se igjen.

Nå er det snart siste natten på Skogtun i Nordfjord før noen nye og intense uker starter. I morgen tidlig drar jeg med båt for å reise innom Bergen og hilse på spirene der. Etterpå blir det en tur til Arendalsuka via Oslo (for å legge fra meg celloen), og seinere skal jeg reise til Molde for å delta som innleder på et seminar. Etter det blir det full rulle med Spire, feltarbeidplanlegging og ikke minst flytting (!) til vår nye leilighet før det bærer avsted til Etiopia. Puh! Det er bare å trekke pusten dypt og ta en dag av gangen med andre ord.

Men nå kan jeg i hvert fall begynne høsten fullt oppladet av ny inspirasjon og fine minner. Og et nyvunnet forsett for å høre mer på klassisk musikk :)

Pit stop: Bergen

Nå sitter jeg på Chill out kafé i den vakreste byen i verden: Bergen. Jeg var oppe klokken seks i morges for å ta båten fra Måløy. Dette flotte og julegråe synet møtte meg da jeg gikk av båten og kjente sjøsprøyten i ansiktet:

_DSC1092

_DSC1093

_DSC1094

Gikk bort og hilste på Holberg før jeg fant en god krok her på byens kanskje koseligste kafe. Har sittet og jobbet litt, og nå skal jeg gjøre en seriøs innsats for å bli ferdig med boken min.

_DSC1100

Jeg gleder meg til å dra til Trondheim senere i dag for å feire nyttårsaften og kose meg et par dager, men først skal jeg trekke inn et par dype drag av ekte bergensk vestlandsluft!

Har forresten sittet og tatt en kikk gjennom bildene som er tatt den siste uken. Det har vært en rar og fin jul med noen hyggelige øyeblikk å se tilbake på. Her er et utdrag:

_DSC0992

Hyllene hang jeg opp lille julaften, mens vi holdt på å gjøre siste innredning i loftstuen. Fint med planter i vinduet!

_DSC1035

Syns det blir færre pakker hvert år, men vi satt da og åpnet dem til klokken halv to om natten, så riktig så få kan det jo ikke ha vært :)

_DSC1048

Etter julaften kom det SNØ! <3

_DSC1056

Og selvsagt blir det ikke jul uten brettspill.

_DSC1001

_DSC1052

Utsikt fra loftet ned mot huset hvor flere generasjoner av slekten har vokst opp.

_DSC1055

_DSC1062

Sånn så treet ut da jeg forlot det i morges. Takk for i år!

Ferieslutt

Man tror alltid at sommeren skal vare så lenge før den kommer, også oppdager man alltid at den tar slutt så altfor mye tidligere enn man håpet. Selv om det bare er midten av juli, har jeg brukt opp min tilmålte tid til kos, venner og bygging på vestlandet, og må bruke resten av tiden så effektivt jeg kan for å jobbe en del før skolen tar til for alvor. Uansett hvilken by jeg er i, virker det som om det værmessig spiller mindre rolle, i og med at det ser ut til at det regner, tordner og generelt er surt over hele landet. Men likevel blir jeg bare mer og mer overveldet over å bli minnet på hvor glad jeg egentlig er i Bergen og vestlandet, fjordene og fjellene, og hvor trist det er hver gang jeg reiser.

I forhold til Trondheim fortonet plutselig hjembyen seg som mulighetenes land under det korte oppholdet. Kanskje er det fordi det er sommer, og byen blir levende, og man får den følelsen av at alt kan skje og alt kan gjøres, og at det rundt hvert hjørne finnes en ny og spennende person? Likevel virket det som om alt var så mye penere; gatene var smale og koselige, og bybildet var fullt av farger, folk, trær og blomster, gatemusikanter og kafebord. Dialekten virket plutselig fin, og de velkjente luktene i veggene på de gamle stamkafeene var som en gammel venn. Til og med menneskene så penere ut.

Og selv om det så klart var mange gode grunner til å flytte fra Bergen, og de sikkert stadig vil eksistere om jeg drar tilbake og blir der lenger enn et ferieopphold, var det som om alt kunne glemmes da vi var ute på lørdag kveld, drakk Hansa på trange, hippe utesteder og danset til Casiokids og radiovennlige indiehiter sammen med et knippe av byens fremadstormende semikjendiser som er konger på haugen fordi de har hatt en låt på P3. Akkurat i det øyeblikket tenkte jeg: Jeg elsker Bergen.

Og da jeg satt på flyet og landet på Værnes etter å ha tatt farvel med Cathrine og Iselin, var det første gang jeg ikke var glad for å komme tilbake til Trondheim.

Restless summer

So far, the summer has been very much all over the place, with a week here and half a week there. Sadly, the weather has not been up to par, and I must admit that I haven’t even taken a swim in the sea yet. Maybe, just maybe, the weather will improve in the coming weeks before (god help me) the autumn rain and storms, and eventually the Trondheim bloody freezing winter appears again in October. Although, this being an exceptionally shitty year weatherwise, I doubt it.

The summer startet in june, after my exams were over. I spent two weeks working and enjoying the brief, fresh air of freedom before I borrowed the books for next semester’s curriculum. It turned out to be a bit less work than I thought, so I could spend some days just reading, exploring Munkholmen, and finally, moving all my stuff from my old room to my new room before I took off to Bergen. June 20th was my niece’s baptism, and we all travelled to lovely Sunnhordaland to be there. That was some of the warmest, sunniest days so far, and the scenery in Hardanger is just spectacular. Here is me holding beautiful Alma! :)


After the baptism, I spent almost a week in Bergen with my parents, mostly being a bit worn-down with the flu. Then I went to Kristiansand, a city I’ve never been to before. Here I went to visit Kine Renate, and we spent a day at Hove to see a.o. Muse play live, which is always worth it. Here I got a miniscule tan after spending two days in the warm south-norwegian sun.
Then I said my farewell to Kine who’s travelling around the world starting this september, and went north to Nordfjord. The house was almost as I had left it in the Easter, but during the week I spent there, and hopefully the following couple of weeks this summer, it will see some major imrovements. The pipes and electricity is more or less complete now, so it’s soon just a matter of finishing the isolating and putting up some walls until we can begin to furniture it! I started painting the terrace fence, and it was fun to see how the colors looked like in real life. We’ll go for a light olive green on the house and a darker green on the corners and around the windows. I think it’ll look great.
After a week and a half I went back to Bergen, and I’ve been here for five days now, just hoping to see some of Cat and Is before I fly back to Trondheim on Monday. There I will work as much as I can before school starts in late August.

A big thing that happened personally, was that I dyed my hair from red to a sort of blackish, or at least a very dark brown color. I thought I was going to wait until next year, but I found out that I didn’t want to wait any longer. And so, after being a red head for a decade, I guess it’s safe to say it’s the end of an era. Other than that, nothing of much significance has happened, I think. But I must say it was quite dramatic on Wednsday, when we where playing volley on Cat’s family’s “vacation island”. My little finger got a smack, and was suddenly standing out almost horisantally from the second joint. Firstly, I panicked because of the sheer ugliness of the thing, but after a while, we all calmed down and got to the medic in the city. After a while of waiting, I got it bent back into place (which, by the way, was very painful!).

So everyone, be careful when playing sports! Dislocated fingers hurt!

Herlige Bergen!

Disse dagene har jeg nok en gang vært en svipptur innom Bergen for å være med på møter, og i motsetning til Trondheim og tydeligvis resten av Norge, har det ikke vært snø så lenge jeg har vært her, men derimot sol, vår og skyfri himmel. Helt fantastisk, med andre ord. Jeg vet jeg kanskje ikke gir inntrykk av det når man snakker med meg i Trondheim, men for å få det på det rene: Jeg elsker Bergen. Og det gikk enda mer opp for meg da jeg gikk gjennom de smale, krokete, vårfylte gatene i dag, at jeg virkelig ELSKER Bergen. Fy søren, som jeg savner vestlandet! Ikke det at jeg ikke trives i Trondheim; alle jeg kjenner der er flotte, skolen er gøy og jobben er fantastisk, men i det øyeblikket jeg gikk forbi den botaniske hagen, det tipp topp nye studentsenteret, og det nyoppussede kvarteret, fikk jeg en vanvittig trang til å bare flytte hjem, med en gang. Folkene er penere, været er våtere, gatene er krokete og luften lukter fjell og sjø. Med fare for å virke patriotisk, fikk jeg nesten en tåre i øyet der en liten stund.

Så, ja. Jeg er kjempekjempeglad i hjembyen min, og jeg savner den virkelig. Men man vet vel ikke hvor glad man er i noe før man mangler det? Og hjemkomstene blir i hvert fall alltid mye bedre nå når jeg ikke bor der hele tiden. Så får vi bare håpe at jeg en gang vender tilbake for godt, når jeg er trøtt og lei av verden.