Feltarbeid

Nå er det lenge siden sist. Og så mye som har skjedd i mellomtiden!

Jeg tenkte jeg skulle blogge litt mens vi flyttet, men det ble det ikke tid til. Vi pakket og flyttet og vasket og monterte møbler de to første ukene i september. En god stund var alt fullstendig kaos, men nå har vi forlatt slottet på løkka og har kommet trygt i havn i ny leilighet på øvre Torshov. Hurra!

Jeg fikk imidlertid ikke mye tid til å bli vant til den nye leiligheten. 14. september dro jeg til Etiopia for å gjøre feltarbeid til masteren. Nå sitter jeg på et shabby hotell på den etiopiske landsbygden, hvor jeg har tilbrakt de siste 11 dagene. Akkurat nå er det uforutsigbare nettet heldigvis bra nok til at jeg får postet et blogginnlegg, men jeg får ikke til å laste opp noen bilder. Så grafiske innblikk i de siste ukene får vente til et seinere tidspunkt :)

To uker har feltarbeidet vart nå, og to uker er igjen. Etiopia er et nytt og fremmed land for meg. Det er fremmede lukter, fremmede skikker, en ukjent kultur og, for de fleste av dem som bor her, en hard hverdag jeg som kommer fra Norge bare kan forestille meg. Jeg var heldig å ha min kjære med meg den første uken, men nå er jeg her ganske alene. Min trygge havn er tolken min, som har blitt min samarbeidspartner og venn her nede. Maten på hotellet er mildt sagt ingenting å skryte av (på grensen til uspiselig), men tolken har tatt på seg oppgaven å sørge for at jeg har noe spise mens jeg er her. Hun er vegetarianer og veldig nøye med rensligheten selv om hun bor meget beskjedent, så det er en fryd å kunne få mine to daglige måltider hos henne.

Som hvit kvinne er det vanskelig å ikke stikke seg ut på dette stedet. De fleste jeg møter vil enten at jeg skal gi dem penger, eller de tror at jeg er lett på tråden og prøver å forføre meg. Det kan være ganske frustrerende. Det er nok en vedtatt sannhet her at alle som er hvite vasser i rikdom, og det er nok sant at jeg er veldig velstående sammenliknet med dem som bor her, men jeg er likevel ikke i nærheten å kunne hjelpe alle dem som spør. Selv om jeg har datamaskin og et dyrt kamera, betyr ikke det at jeg har mange penger på bok. Noen vil at jeg skal fikse penger til drift av de lokale sykehusene, andre ber meg om å betale skolepenger og utdannelse, og andre igjen vil ha mat eller penger til medisiner. Det er vanskelig å stadig måtte forklare at jeg bare er en student, og ikke en riking som har kommet for å løfte byen ut av fattigdom.

Feltarbeidet skrider imidlertid fram, og jeg er godt i gang med intervjuer av bøndene som er en del av prosjektet jeg forsker på. Om de som bor i byen bor kummerlig, er det ingenting sammenliknet med bøndene som bor i de små landsbyene utenfor byen. De bor i enkle jordhus eller hytter uten elektrisitet eller innlagt vann. Inne er det bekmørkt, og dyrene går fritt både ute og inne. De er fullstendig avhengig av at avlingene går bra for å kunne overleve, og flere av dem lever på et eksistensminimum. Barna her har små muligheter til å få seg en god utdannelse og skape seg et bedre liv enn de var født inn i. Alle bøndene gjør så godt de kan, men ber meg om å viderebringe behovet de har for redskaper og innsatsmidler. Jeg skal prøve, sier jeg.

Jeg gleder meg enormt til å komme hjem. Jeg savner trygge Norge, med høstregn, rene dusjer, kollektivtrafikk, rent vann, myke senger, trygg mat, kjæreste, venner, norsk natur, hav, et fungerende velferdssystem og alt det mitt komfortable liv innebærer. Om to uker kan jeg reise hjem igjen til alt det som de millionene av folk som bor her bare kan drømme om.

Kom ut av skyttergravene!

Pelsdyrdebatten har for alvor blusset opp igjen etter at dokumentaren Pels ble vist på NRK i går, og i påvente av at pelsdyrutvalget skal gi sine anbefalinger til Stortinget om næringen. Saken engasjerer mange, men dessverre er nivået på diskusjonene ofte lavmåls og fører til flere ekstreme standpunkter og økt motstand fra alle leire.

For å ha det på det rene, så baserer mine standpunkter om norsk landbruk seg på noen enkle prinsipper:

– Norsk landbruk skal produsere mat
– Norsk landbruk skal basere seg på bruk av norsk land og god utnytting av norske ressurser
– Norsk landbruk skal være miljømessig, sosialt og økonomisk bærekraftig
– Norsk landbruk skal ivareta/ikke true naturmangfoldet
– Norsk landbruk skal være etisk og ikke utsette dyr for unødvendige lidelser

Jeg er noe så sjeldent som en lidenskapelig forkjemper FOR norsk landbruk, FOR norske rovdyr og FOR en styrt nedleggelse av pelsdyrnæringen. Det er vanskelig å ha denne kombinasjonen av standpunkter når man prøver å bevege seg inn på den ekstremt polariserte landbruksdebatten i Norge. Dessverre er akkurat polariseringen grunnen til at debatten blir lite konstruktiv og at mange bønder kan oppfattes som bremseklosser mot mer bærekraftige løsninger. Det er synd, for jeg er også sterkt opptatt av at bønder må få bedre muligheter til å kunne leve av sitt viktige yrke.

Dessverre syns jeg det er påfallende i hvor stor grad pelsdyrnæringen og også en del andre bønder og landbrukssympatisører så til de grader inntar offerrollen i møte med virkeligheten dokumentaren Pels viser. Om det så skulle være sant at dokumentaren ikke viser det hele bildet av hvordan næringen drives, er det ikke til å komme unna at det som vises, er sant. Det er ikke manipulerte bilder. Og bildene viser helt uakseptabel rovdrivt og behandling av ødelagte dyr. Når Pelsyralslaget går ut og sier at det var “dårlig gjort” at de filmet med skjult kamera, fremstår de først og fremst som en furten unge som er tatt på fersken med hånden i kakeboksen, og deretter prøver å skylde på andre. Dokumentaren viser jo helt tydelig at det er behov for skjult filming eller uanmeldte besøk siden Mattilsynet ikke kan forvente å  få se den uretusjerte virkeligheten dersom de melder fra besøket sitt på forhånd. Dette er elementære prinsipper for kontroll. Det er derfor man har kontroll.

Det næringen ikke ser, er at de ved å vende skytset mot andre og komme med dårlige anklager og unnskyldninger, bare mister mer anseelse og troverdighet. De graver sin egen grav. Og gjerne for meg. Pelsdyrnæringen burde vært nedlagt for lenge siden. Det fins ingen argumenter for å forsvare den. Problemet er at det går ut over rennomeet til hele det norske landbruket. Og det er absolutt ikke bra.

Men hvorvidt dokumentaren er laget på en bra eller dårlig måte og hvorvidt den peker på feil hos enkeltbønder eller hos hele næringen, er egentlig mindre viktig. Som Sveinung Rotevatn skrev på Twitter i går:

Rotevatn tweet

Det er dette som er kjernen av debatten. Ville dyr hører ikke hjemme i små dyr, og det er en forskjell på å bruke dyr til å produsere mat og til å produsere luksusprodukter vi ikke trenger. Det MÅ være mulig å være såpass nyansert at man kan ta klart avstand fra pelsdyrnæringen samtidig som man er opptatt av å bevare og forbedre matproduksjonsnæringene! Vi som er opptatt av landbruk må kunne være kritiske uten å risikere å bli skutt ned av dem som er nødvendig å ha med på laget!

Jeg er bekymret over at debattene som omfatter norsk “landbruk” (altså også andre næringer som ikke inkluderer bruk av land, slik som pelsdyr og mye av kyllingproduksjonen) altfor ofte sporer av. Mange bønder går direkte i forsvarsmodus når noen ytrer kritiske meninger, og vil forsvare seg uansett motargumenter. Da går man fra å diskutere sak til å krangle for kranglingens skyld. Det er ikke bra for norsk landbruk. Man MÅ være i stand til å være åpen for kritikk og muligheten for at man kanskje kan gjøre ting på en annen og bedre måte, uten at det nødvendigvis trenger å bety at de som er kritiske ønsker å legge ned norsk landbruk.

Kranglingen mellom bønder og dyrevernere er ikke konstruktiv, og fører ikke noe bra med seg. Barnehagenivået på noen av argumentene som føres er helt påfallende, og det er ikke i landbrukets interesse. Folk må komme ut av skyttergravene og begynne å snakke sammen som voksne mennesker.

Diskusjonen bør basere seg på hva vi trenger at norsk landbruk skal produsere og ikke. Hva er viktig for samfunnet? Diskusjonen bør også handle om hvordan dyr behandles. Vi trenger mat, og jeg mener at dyrehold for matproduksjon kan forsvares om dyrene behandles bra og vi bruker norske ressurser for å produsere dem, men selvsagt innenfor økologisk bærekraftige rammer (vi kan ikke spise like mye kjøtt som nå). Istedenfor å subsidiere en åpenbart unødvendig næring som pelsnæringen, kan vi bruke pengene langt smartere, til å utvikle et mer bærekraftig landbruk. Å klamre seg til dagens situasjon fordi man ikke liker endring, eller fordi man ut fra et generelt prinsipp er opptatt av å forsvare alle bønders inntekter, er ikke bra nok. Og dersom næringen i dødsangst slår ring rundt seg selv ved å argumentere for viktigheten av å opprettholde bønders arbeidsplasser, på tross av at motstanden i befolkningen øker, blir det en bjørnetjeneste. Landbruket er avhengig av legitimitet og støtte blant befolkningen. Da må landbruket framstå som nyttig og viktig, ikke noe som først og fremst er til for “bøndenes skyld”.

Derfor er jeg også skuffet over å lese av Senterpartiets Geir Pollestad skriver om dokumentaren på sin blogg. Istedenfor å snakke om holdbarheten av dokumentaren, bør SPs sentrale politikere heve debatten og spørre hvorfor vi i det hele tatt trenger pelsdyrnæringen, og dermed gjøre landbruksdebatten og seg selv relevant for folk.  Det er på det nivået argumentasjonen bør ligge. Og selv om SP er opptatt av disktriktsnæringene og har mye bra landbruks- og miljøpolitikk jeg er enig i, bør de i denne saken vise seg langt mer proaktiv og sette sin egen agenda i debatten framfor å gå i forsvarsmodus. Et landbruksparti må kunne si ja til norsk landbruk, og samtidig være åpen for at pelsdysnæringen ikke er en nødvendig del av det landbruket.

Mer biogassproduksjon i det norske landbruket!

Det er liten tvil om at Norge sine energi- og utslippmål er på kollisjonskurs med hva som faktisk skjer av tiltak i Norge. Generelt sett er det en positiv politisk diskurs omkring større stasning på fornybar energi. Samtidig ser vi at vi er inne i en tid hvor stadig mer ressurser går med til leiting etter olje, noe som resulterer i nye, store oljefunn.

Statoil jubler over oppdagelsene, og påpeker at dette vil sikre mange arbeidsplasser i årene framover. Men hva med klimaet?

Siden 2003 er norske oljeutslipp doblet. Samtidig vet vi at for å prøve å overholde 2-gradersmålet, og forhåpentligvis stagge de verste klimaforandringene, er 3/4 av våre kjente globale fossile energikilder nødt til å bli liggende i bakken. Hvordan kan da Statoil og olje-og energidepartementet forsvare økt oljeutvinning? Hvorfor forsvare arbeidsplasser som bidrar til å ødelegge jorden istedenfor å opprette nye og miljøvennlige arbeidsplasser?

I forsøk på å finne alternativer til fossile energikilder, har det de siste årene blitt fokusert på biodrivstoff som et miljøvennlig alternativ. Norge har et omsetningspåbud på 3,5% biodrivstoff. Det som imidlertid er vanskelig med biodrivstoff, både i Norge og andre deler av verden, er å finne måter å sikre at det er etisk produsert.

Per i dag opplever mange mennesker å miste tilgang på mat og dyrkbar jord fordi jorda blir brukt til å produsere biomasse til biodrivstoffproduksjon. Mange ender altså opp med å miste tilgang til jord og bli sultnere. Dyrking av biomasse til drivstoffproduksjon innebefatter som regel også bruk av GMO’er og store mengder sprøytemidler. Dette fører til en forringelse av det biologiske mangfoldet. Mange viktige genetiske egenskaper går tapt. I tillegg blir folk syke av sprøytemidler, og mange dør også hvert eneste år som følge av forgiftning.

For ikke å snakke om at utslippene man sparer ved å bruke importert biodrivstoff kanskje ikke er så store når man tenker på utslippene som går med til å frakte dette biodrivstoffet fra latin-Amerika eller Afrika. Kanskje vinningen går opp i spinningen?

Men hvorfor, kan man da spørre, gjør ikke Norge mer for å utnytte de ressursene vi allerede har i Norge?

I Norge har vi fremdeles mange bønder som driver med dyrehold. Av kumøkken og eksrementene som kommer fra dyra, kan man lage helt ren, anvendelig og kjempemiljøvennlig biogass!

Norge har et uttalt mål om å satse mer på biogassproduksjon. Likevel henger vi etter land som f.eks Sverige på dette området, noe du kan lese mer om f.eks her. 

Det er riktig at vi har begynt å resirkulere matavfall i større grad for å produsere biogass; for eksempel er snart hele Oslo med på resirkuleringsordningen nå. Men hvor er biogassanleggene som bønder kan benytte seg av for å gjøre kumøkka si om til miljøvennlig energi?

Biogass er vanvittig anvendelig. Man kan bruke det til oppvarming, nedkjøling, matlaging og elproduksjon. Og dersom man renser og komprimerer den, kan den brukes til drivstoff for både skip, biler, busser og andre kjøretøy. Og det bidrar ikke til klimagassutslipp!

Tenk deg dette: Bønder rundt om i Norge samler sammen gjødselen de får fra dyra sine. De samler det på lasteplanet og kjører det til det kommunale biogassanlegget. Etter produksjonen får de restene av gjødsla igjen. Denne er faktisk mer raffinert enn før den kom til anlegget. Næringsstoffene er frigjort og er mer tilgjengelig for plantene. Lukten er mindre, og ugressfrøene er blitt ødelagt i prosessen. Man har altså både biogass og bedre gjødsel tilbake. Vinn vinn!

Herfra kan bonden ta med seg gjødselen hjem igjen, og bruke den på åkrene med god samvittighet. I tillegg kan han velge å ta med biogass til gårdsbruket sitt, eller gi det videre mot at han får kompensasjon gjennom en bio/miljøordning som skal oppmuntre til miljøvennlige handlinger og fornybar energiproduksjon. Hvis du tenker deg at alt av matavfall og avfall fra fiskerinæringen også kan gå med i slik produksjon, sitter vi i Norge på ressurser til å skape masse miljøvennlig, kortreist og etisk energi! Er det ikke fantastisk? Da kunne vi i tillegg ha sluttet å importere etisk betenkelig biodrivstoff, og heller latt fattige land få lov til å produsere dette for seg selv istedenfor oss.

Hvorfor henger de norske politikerne etter? Norge er vanvittig rikt, og har mulighet til å gjennomføre dette. Det det mangler på er politisk vilje.

Oljeindustrien har utrolig mye makt, og styrer mye av energidiskursen. Hvorfor tror du ingenting skjer? Sannsynligvis fordi det ikke er i oljepampenes interesse at folk skal slutte å bruke olje. Så lenge folk tjener grassalt med penger på å selge olje, hvorfor skal man da gå over til å produsere noe som er like bra, men som også sparer miljøet?

Profitt. Det er det det handler om. Så lenge noen kan tjene store raske penger, betyr det ingenting at miljøet blir ødelagt, at folk mister livsgrunnlaget sitt, og at Norge bidrar til vanvittige utslipp. Det er på tide å våkne opp. Vi har andre alternativer. Det vi mangler er politikere med mot til å satse, og mot til å stå opp mot de som tjener mest her i landet, på folket sine vegne.

 

 

Hva vil du ha?

Mer forurensning?

 

 

 

 

 

 

 

Eller biogasstraktor?