Konsertnerver

 

Om få dager skal jeg og mitt nye orkester spille konsert – to nyttårskonserter i Bærum kulturhus. Masse wienervalser og greier. Hjelp!

_DSC0349

Jeg gleder meg altså, men det er bare noen stykker som jeg rett og slett ikke får til. Det er supervanskelig! Spesielt dette her, Rosenkavalieren til R. Strauss:

_DSC0351

De røde ringene er nøkkelskifte, her veksles det nemlig mellom f-, c- og g-nøkkel over en lav sko. Enkelte steder skal man spille så lyst at jeg sverger det er fysisk umulig å gjøre på en cello. Hvorfor har så mange komponister en så stor trang til å lage musikk som på død og liv må prøve å fornekte fysikkens lover?

Ørten kryss og b-er, og toneartskifte hver tredje linje gjør ikke saken bedre. Det høres kanskje ikke så vanskelig ut, men det kan jeg love at det er. 

Vi får bare håpe jeg ikke høres så godt der jeg kommer til å gjemme meg på cellorekken. Heldigvis kan jeg trøste meg med at jeg ikke skal spille alle stemmene alene, sånn som han her gjør. OMG, mad skills.

Innimellom konsertnervene blir det en del kos også. Foreløpig syns jeg jeg lever veldig bra opp til nyttårsforsettet om å gjøre masse hyggelige ting, og helgen var kjempetrivelig! På fredag kom Kjerstin og Reidun på besøk, og vi så på film og strikket mens vi spiste opp restene av julekakene. Nam :) Like før hadde jeg og Martin spist opp resten av pinnekjøttet til middag også, så nå kan vi vel si at julen er ferdig på ordentlig.


Og i går var jeg og guttene godt plassert i sofaen hele kvelden og spilte rollespill.

_DSC0343_DSC0344

Rollespill er jo en av de tingene som er veldig gøy, men som man gjør altfor sjelden. Kanskje vi klarer å øke frekvensen litt i 2016?

P.S. Markene i markkomposten er der ennå! I hvert fall har ingen av dem rømt. Men jeg lurer litt på om de forsvinner nedi der. De er veldig vanskelig å finne, i hvert fall, graver seg kanskje ned på bunnen? Snakker vi massedød? Skulle da ikke tro det. De har da fått god mat å spise Men jeg syns det går litt sakte framover, det er jommen ikke mye potetskrell og kaffegrut de kan få om gangen om de skal klare holde tritt!

Advertisements

Mellom slagene

I går var siste dag av orkesterkurset, og vi avsluttet med storslagen konsert i operahuset i Eid og påfølgende festmiddag for alle kursdeltakerne.

Her er bilde fra generalprøven vi hadde tidligere på dagen:

I dag har vært restitusjonsdag etter en intens languke. Jeg har tatt et bad, ligget på sofaen som slakt i flere timer og nullstillet meg ved å høre meg gjennom hele konsertprogrammet på Spotify. Sjostakovitsj sin 12. symfoni har gått på repeat i hjernen i flere dager, så da er det like greit å høre gjennom den ordentlig.

Fingrene er ømme og skuldrene stive, men jeg er i null tvil om at dette desidert var verdt både pengene og all tiden med øving.

Det er merkelig hvordan man gang etter gang gjenoppdager gleden ved musikk. Jeg har virkelig savnet å spille cello, og det er trist å tenke at jeg ikke har spilt på så mange år. Men man innser ofte ikke hva man savner før man finner det igjen, er det ikke sånn?

Å skape musikk sammen i et orkester hvor alle jobber drithardt for å få det til å høres bra ut, er virkelig noe for seg selv. Til sammen blir det ganske magisk, egentlig. Og nå har jeg jo ikke noe annet valg enn å fortsette. Til høsten, etter Etiopia, skal orkersterspilling bli et fast ukentlig innslag i hverdagen. Det har jeg bestemt. Og jeg gleder meg masse til det – å bli en del av noe. Bli kjent med og spille med andre som vil spille sammen bare fordi det gir glede.

Det har ikke manglet på fine folk i uken som har vært heller. Jeg føler meg veldig heldig over å ha møtt så mange nye mennesker fra hele landet, som har vært skikkelig fine og spesielle på hver sine måter. Et par har gjort ekstra inntrykk, og møtene med dem kommer jeg til å huske lenge. Heldigvis er ikke musikkmiljøet i Norge så stort, så mange vil jeg forhåpentligvis se igjen.

Nå er det snart siste natten på Skogtun i Nordfjord før noen nye og intense uker starter. I morgen tidlig drar jeg med båt for å reise innom Bergen og hilse på spirene der. Etterpå blir det en tur til Arendalsuka via Oslo (for å legge fra meg celloen), og seinere skal jeg reise til Molde for å delta som innleder på et seminar. Etter det blir det full rulle med Spire, feltarbeidplanlegging og ikke minst flytting (!) til vår nye leilighet før det bærer avsted til Etiopia. Puh! Det er bare å trekke pusten dypt og ta en dag av gangen med andre ord.

Men nå kan jeg i hvert fall begynne høsten fullt oppladet av ny inspirasjon og fine minner. Og et nyvunnet forsett for å høre mer på klassisk musikk :)

Non stop music

Da er vi inne i dag to av orkesterkurset som skal vare en uke til. Vi har innlosjert oss på folkehøyskolen i Nordfjordeid og øver fra morgen til kveld. Jøye. Det er jommen en brutal overgang fra å spille omtrent ingenting. Både fingrene og hodet får gjennonmgå. Det er hardt å prøve å fiske opp gammel kunnskap fra et sted langt bak i bakhodet.

_DSC1174

Men du, så gøy det er å spille igjen! Tenk at jeg ikke har spilt ordentlig cello på åtte år. Det er lenge det. Det er jo egentlig utrolig teit å ha kastet bort så mye tid. Men desto gøyere er det å komme i gang igjen.

Jeg merker jeg henger veldig langt etter på enkelte ting. Fingersetninger og posisjoner er slikt som folk som har spilt i orkester i mange år tar automatisk, men som jeg må bruke lang tid på. Heldigvis kommer det sakte, men sikkert med litt øving. Og jeg er kjempeglad i den nye, fine celloen min!

_DSC1169

Er den ikke fin? Jeg syns klangen i denne er veldig bra, og sånn generelt er den ganske lettspilt. Alt blir litt enklere når man spiller på et godt instrument. Også har den så fin farge <3 Jeg tror dette er begynnelsen på et langt og fint vennskap.

Hovedverket vi øver på er Sjostakovitsj sin 12. symfoni (nå høres det ut som jeg har peiling, men helt ærlig klarer jeg ikke å huske navnene på noen klassiske verker bortsett fra dem jeg øver på akkurat for øyeblikket), som er kjempevanskelig. Det er så mange halvnoter og kryss og b-er at det går helt i surr. I tillegg har vi litt Brahms og Wagner og litt annet. Heldigvis har vi en uke igjen til å øve på det.

_DSC1173

Sånn her skal det gå, bare i tusen millioner kilometer i timen.

Jeg gleder meg også til høsten kommer og jeg skal begynne å spille litt mer fast. Jeg er på utkikk etter et orkester jeg kan begynne i etter at jeg har kommet hjem fra feltarbeid, og nå har jeg avtalt å prøve meg i Bærum symfoniorkester. Det skal bli spennende å få inn litt rutine på spillingen, og begynne å spille med en fast gruppe. Det merker jeg at jeg har savnet.

Ellers går nå dagene. Det blir ikke mye tid til å nyte naturen eller henge rundt i Nordfjordeid sentrum akkurat, men jeg fikk en rask tur ned til fjorden i går. Det er ikke så ofte jeg tenker på det, men Eid er jo faktisk helt utrolig fint. Jeg mener, hele Nordfjord er jo kjempefint, men akkurat her er det faktisk nesten litt ekstra koselig. Tror det er en fin plass å bo.

_DSC1172

Nå er det tilbake til øvingen!

Sommer, mat og fine folk

Siste dag i juli! August er rett rundt hjørnet, og for min del er det slutten på den bedagelige og rutinefrie sommerhverdagen. Foran ligger noen heftige og intense måneder med jobbing, reising, flytting, studering og feltarbeid. Det blir travelt! Har allerede begynt å glede meg til jul. Heldigvis har jeg en helt fantastisk juli å se tilbake på når høsten slår inn for fullt:

I begynnelsen av måneden dro en fin gjeng med spirer på tur til Hovedøya og grillet. (Det var veldig fint vær nesten hele tiden, men det ble litt overskyet på slutten).

_DSC1089

Fine Trine hadde hatt sin siste arbeidsdag som organisasjonssekretær, og det måtte markeres. Utrolig koselig ettermiddag! Men det blir rart å ikke ha Trine på kontoret mer <3 Jeg har funnet ut at jo eldre jeg blir, jo mindre glad blir jeg i den typen forandringer. Helst skulle alle bare blitt værende der de var for bestandig. Men det hadde jo ikke gått det heller. Forandringer må vel til fra tid til annen, og det ender jo som regel opp med å bli minst like bra som det som var. (Men det må være lov å være litt misfornøyd en gang i blant også)

_DSC1092 _DSC1105

Så heldig man er når man bor i Oslo og kun er en timinutters båttur unna øy-idyll.

_DSC1108

Etter Hovedøya dro vi på det nyåpnede Brew Dog-stedet i Markveien. Meget bra, og skikkelig Italiastemning når man kan sitte utenfor på varme sommerkvelder.

Seinere den uken påspanderte jeg og Martin oss en bedre middag på Kolonihagen. Det var bare så vidt vi rakk det, for det var en av de siste åpningsdagene restauranten på Løkka hadde! Utrolig synd når sånne gode kvalitetssteder legger ned. Skulle jo tro det gikk an å ha heløkologisk restaurant på Løkka. Men det er vel vår egen feil, som ikke klarer å bruke stedene godt nok.

Uansett, det ble en helt fortreffelig kveld, og vi var veldig heldig å få Anna som servitør gjennom hele måltidet :)

_DSC1111 _DSC1112

Forretten var en deilig lakserett med reker og mye godt (jeg skal ikke prøve å late som om jeg husker alt det fancye som var på her).

_DSC1123

Til hovedrett var det kalvekjøtt. Nam!

_DSC1127

Og ostekake med salt karamellsaus og bringebærsorbet til dessert… OMG. Skulle ønske jeg hadde råd til å spise sånn mat hver eneste dag!

I midten av juli var det storstilt Spire-dugnad på Skral festival. Vi tilbragte fire dager i idylliske omgivelser utenfor Grimstad i konstant solskinn. Det er lenge siden jeg har jobbet på festival, og selv om det er hardt arbeid, syns jeg alltid det er veldig gøy. Festivalstemningen er liksom noe eget.

_DSC1149 _DSC1154

Og med så trivelige folk blir jo hver dag en fest :)

Og forrige helg var det feiring av leilighetskjøp med brettspill, boller og kakao sammen med Reidun, Knut Martin og Janne. Det var en ordentlig våt og regnfull dag, en perfekt innedag med andre ord. Sjelden luksus og ordentlig koselig!

_DSC1165_DSC1162 _DSC1163 _DSC1164

Nå er jeg ankommet Nordfjord og forbereder meg mentalt til en ukes symfoniorkesterkurs som begynner i Nordfjordeid i morgen. Det blir en spennende (og litt skummel) og noe uvanlig kickstart på august og høsten.

Forbannet være Mahler!

Da var det på tide med nytt blogginnlegg. Jeg hadde tenkt å starte blidt med noen hyggelige ny-frisk-etter-påsken-ord og en liten høypris om hvor fantastisk det har vært å ha ferie og lade batteriene. Men nå må det vike for den store frustrasjonen jeg føler. Frustrasjon, mest over meg selv, men også en god dose over Gustav Mahler.

Gustav-Mahler-Kohut

Gustav Mahlers og hans idiotnoter.

Jeg har, i min enfoldighet og nostalgi for mine gamle celloferdigheter, meldt meg på et såkalt orkesterprosjekt med Oslo orkesterkollektiv. Orkesterprosjektet går ut på å samle et tilfeldig sammensatt orkester for øving i løpet av en langhelg, som avsluttes med konsert søndag kveld. Nærmere bestemt søndag den førstkommende.

Det som står på programmet er Mahlers 4. symfoni.

For den som ikke har greie på denslags, kan den jo høres veldig tilforlatelig ut. Men det er den ikke. Den er faktisk ganske vanskelig. For mitt vedkomne: VELDIG vanskelig.

Saken bedres ikke av at jeg ikke har hatt notene før nå, og at vi skal spille den første gang på øving om to dager. Men hadde bare det vært alt.

Neida. Mahler hadde åpenbart en stor forkjærlighet for C-nøkler.

C!

C-nøkkel

Sånn ser en C-nøkkel ut. Ingen fornuftige mennesker bruker den. Det er fordi man blir veldig forvirret når den plutselig dukker opp og forandrer på hvor alle tonene ligger.

Til alt overmål har den ingen fast plass, men kan egentlig plasseres hvor som helst på notestrekene.

Det syns tydeligvis Mahler er veldig gøy. Det er veeeldig gøy å plutselig putte inn en C-nøkkel og deretter flytte den litt rundt omkring. Hahaha, liksom. Så morsomt.

DET GÅR IKKE AN Å LESE SÅNNE NOTER!

Som om ikke en vanlig, firesatsers konsert skal være vanskelig nok for gamle, halvgode cellister. Forbannet være døde komponister og de jævla nøklene deres.

Bah. Jeg skulle aldri meldt meg på dette.

_DSC0256