Kunsten å senke forventninger

I dag har jeg hatt eksamen. Fire timers skoleeksamen i faget utvikling. Spør meg ikke hvorfor vi har eksamen i slutten av oktober. Jeg aner ikke. Men nå er det i hvert fall ferdig, og det er digg!

_DSC0295

Et stort problem for flinke piker er at de har altfor høye forventninger til seg selv. Ofte ganske urealistiske forventninger. Ofte kan det faktisk være slik at flinke piker tar det som en selvfølge at de skal prestere minst like godt som alle andre, og kanskje enda bedre, og at alt annet vil være et personlig nederlag. Et viktig steg på veien til å bli mindre flink, må derfor være å senke forventningene en har til seg selv. Da tror jeg også mange ville fått det mye bedre. Det handler rett og slett om å slappe litt mer av.

Jeg tror jeg er på vei. I går brukte jeg store deler av dagen på å a) drikke kaffe, b) strikke, og c) se samtlige episoder av North and South på Netflix. Forresten, hvorfor har jeg ikke hørt om denne fantastiske serien før? Det er jo nesten like bra som Pride and Prejudice, bare med andre skuespillere og en marginalt forskjellig historie! Alle som liker Jane Austen bør se denne. <3 Kostymedrama <3

North and south

Som ekte flinkis burde jeg sikkert sittet og pugget hele dagen i går. Men helt ærlig, hvis jeg skulle lest ETT ENESTE ORD til om CASH TRANSFERS tror jeg jeg hadde gått på veggen. Det ble rett og slett for mye av en god ting. Til og med til tross av at jeg hadde glemt å lese rundt 100 sider av pensum (hvilket jeg oppdaget i morges).

Joda. Jeg skal ærlig innrømme: jeg tror begynner å bli slapp. Jeg velger å ta det som et godt tegn!

Likevel tror jeg eksamenen gikk helt fint. Jeg klarte å vri hjernen min til å skrive noe noenlunde fornuftig til tross for at timer med sammenhengende skriftlig avliring av kunnskap er noe av det kjedeligste jeg vet. Men selv om det gikk ganske greit, håper jeg nesten det ikke gikk for bra. Jeg øver meg nemlig i senke forventninger til meg selv. Denne gangen har jeg satt meg som mål at jeg skal være fornøyd med alt fra C og opp som resultat på eksamen. (Okei, det kan være jeg kommer til å slite litt med å være direkte fornøyd med en C. Men jeg skal senke skuldrene og slå meg til ro med det.)

Hva er egentlig en karakter i den store sammenhengen uansett? Det er absolutt INGEN som bryr seg om hvordan man gjør det på en eksamen (i hvert fall de fleste eksamener). Ingen kommer til å spørre meg senere i livet om hvordan jeg gjorde det i dette faget, på samme måte som at ingen arbeidsgivere jeg har hatt så langt har brydd seg en døyt om hvordan jeg har gjort det på skolen. Det er ene og alene meg selv om bryr meg om hvordan jeg gjør det på skolen. Og det er bare meg selv jeg skuffer om jeg gjør det dårlig. På tide å cut me some slack og velge viktigere ting å bruke energi på.

Som for eksempel sofakos og feiring av endt eksamen sammen med denne gutten som nettopp kom inn døren etter nesten to uker på reisefot!

_DSC0296

Kunsten å ta en dag av gangen

Jeg har en teori om at flinke piker flest er suckers for planlegging. Når man skal gjøre mye, må man jo planlegge. Personlig har almanakken min vært en uunnværlig følgesvenn ganske lenge, som jeg har med hvor enn jeg går. Helst skal jeg ha oversikt over ikke bare dagen, men hele uken og gjerne store deler av måneden som kommer. Inni hodet skal jeg ha kontroll over hvilke møter som skjer i løpet av dagene som kommer, hva som må forberedes, når det skal forberedes, og når det eventuelt dukker opp lommer i programmet som jeg kan bruke til forefallende arbeid. Kontroll og oversikt = dop for flinke piker.

Planlegging er bra, men det kan lett ta overhånd. Er man flink til å planlegge, kan man lett fylle på stadig mer i kalenderen, fordi erfaring tilsier at det nesten ikke er grenser for hvor mye man kan gjøre så lenge man sjonglerer bra. Men det FINS faktisk en grense for hvor mye man kan gjøre på en dag. Ikke bare det, men når det plutselig dukker det opp en dag uten planer, og da vet man ikke helt hvor man skal gjøre av seg.

Personlig bruker jeg mye energi på å tenke på hva som skal skje i tiden framover, på tross av at jeg har alt skrevet ned. Jeg tenker på alt som skal gjøres, og går gjennom listene i hodet gang etter gang. I tillegg tenker jeg mye på ting jeg allerede har gjort og vurderer hvordan det kunne blitt gjort annerledes. Jeg tror det er et tegn i tiden: vi bruker stadig mindre av energien vår på å være tilstede her og nå.

_DSC0291

Heldigvis har kalenderen min vært mindre full i det siste. Veien til å bli en mindre flink pike innebærer blant annet å øve meg på å bli flinkere (!) til å ta en dag av gangen. Ting som kan utsettes, bør (kanskje?) utsettes. Eller gjøres med en gang. Men i hvert fall ikke bli tenkt for mye på! Hvorfor skal ugjorte ting ta opp så mye plass i hjernen? Det er jo ikke bra. Hodet blir utslitt, og man blir stresset.

Utfordringen ligger i å ikke ta framtidens bekymringer på forskudd. Å gjøre det man skal gjøre i dag bra og helhjertet, og utsette å tenke på morgendagens utfordringer til dagen i dag er over, er en kunst. Jeg er absolutt ikke noe forbilde, men jeg skal øve meg.

For eksempel:
I dag: Lese. Legge meg tidlig.
I morgen: Ha eksamen. Fikse forefallende oppgaver. DUGNAD I BYGÅRDEN (var det ikke nettopp?).
Fredag: Arrangere debatt. Begynne å jobbe med hjemmeeksamen.
Lørdag + søndag. Skrive. Brygge øl.

I den rekkefølgen, og med hodet mitt på rett sted.

P.S.  (Off-topic!) I dag er jeg i Vårt Land på vegne av Spire med en kronikk som er skrevet sammen med lederne i Utviklingsfondet og FIAN. Det er ikke ofte man tenker over at menneskers manglende tilgang på mat faktisk henger mye sammen med konflikter og global sikkerhetspolitikk. Men det er jo egentlig ikke rart. Så hvorfor er matsikkerhet, sikkerhetspolitikk og utviklingspolitikk så lite integrert? Kan du svare på det, Børge Brende?

Kafelesesal

I dag var jeg så rastløs etter mange dager med hjemmekontor at det ikke nyttet å sitte hjemme lenger. Jeg måtte ut! Heldigvis var det fantastisk høstvær til å spasere litt i.

_DSC0279

_DSC0280

Etter en liten tur fant jeg meg en plass på W.B.Samson like ved der jeg bor og innkvarterte meg noen timer. Utrolig deilig å sitte ute blant andre folk litt. Og Samson syns jeg passer kjempebra å sitte og lese på; det er lyst og fint, har fyr på peisen om vinteren og har både kaffe og kakao. Men så koster det jo dertil også… Lett så svi av noen lapper om man sitter der lenge nok.

Uheldigvis var jeg fremdeles så rastløs at jeg ikke helt klarte å konsentrere meg nok til å få inn mye ny kunnskap. Samtidig klarer jeg ikke helt å stresse selv om jeg har eksamen om bare tre dager. Tror ikke helt hjernen min tror på det; eksamen i slutten av oktober er liksom ikke helt riktig. Uansett, kjenner at jeg snart må begynne å trene igjen for å brenne litt energi!

Fant forresten dette garnet fra Sandnes garn på sybutikken på Olaf Ryes plass.

_DSC0286

Det var bare så utrolig fint at jeg måtte sikre meg noen nøster! Veldig glatt. Og mykt. Og glatt. Aah… Men jeg ikke helt hva jeg skal bruke det til enda. Kanskje det skal bli til pulsvarmere. Siden jeg nettopp har mistet et av yndlingsparene mine, er jeg nødt til å kompensere. :)

P.S. Mens jeg har skrevet dette, har TV-en stått på med Farmen i bakgrunnen, noe jeg jo aldri ser på. Er det noen som vet om folka som er med faktisk ER sånn eller om de spiller skuespill? Det er liksom litt for søkt at de skal oppføre seg så dumt i virkeligheten. Men så tiltrekker jo realityserier seg i overkant merkelige folk også… Treffer aldri sånne på gaten, liksom.

Eksamenstid

Eksamenstiden er kommet for fullt, og nå er tiden der hvor jeg helst skal sitte og lese fra morgen til kveld. Første eksamen er på mandag om tre dager, og innen den tid, skal jeg ha lært meg det som står i disse tre bøkene:

Det er jo så klart ikke en umulig oppgave, men det er ganske mye informasjon åkkesom. Heldigvis er det et interessant fag (Nord-Sør-faget på samfunnsgeo), så det går greit å finne motivasjonen, og jeg har også lest jevnt gjennom semesteret. Men det er likevel utfordrende å finne de store linjene, og spesielt å strukturere seg under eksamen, når jo egentlig alt har med hverandre å gjøre.
For ikke å snakke om at jeg er utfattelig lei av globalisering. Blæh.

Også er det jo selvsagt masse annet spennende som foregår, som gjør at man ikke kan holde på med skolearbeid hele tiden. I går inviterte SV frivillige organisasjoner til lobbykurs, som jeg var så heldig å få med meg. Der fikk vi utdelt denne:


Kurset i seg selv varte bare tre timer, men det var flott å kunne ta turen til stortinget, få frisket litt opp i kunnskapene, bli innsprøytet med ny motivasjon, for ikke å snakke om kunne få anledning til å slå av en prat med folk som Inga Marte Thorkildsen og Heikki Holmås. SV skal ha stor honnør for å holde slike kurs. Det er digg med stortingspolitikere som oppfordrer folk til å lobbe dem. Slikt liker vi!

Ellers er jo eksamensperiode om høsten synonymt med juleforberedelser, og når mange av kveldene tilbringes hjemme, har jeg jo så klart begynt å strikke litt igjen. Gitt at jeg har bekymringsfullt lite penger for tiden, må nok mange av mine kjente og kjære belage seg på hjemmelagde julepresanger i år. De har nok sine sjarmerende feil og skjevheter alle sammen, men jeg syns nå det blir ganske fint! Men bilder må dere nok vente på til etter presangene er åpnet, er jeg redd. :)

Nå må jeg vende tilbake til bøkene, selv om prokrastinasjonen ligger og lurer. Når det blir ekstra kjedelig med lesingen, har man heldigvis spotify å kose seg med. Denne listen med masse god og gammel musikk har stått på repeat i kveld. Sjekk den gjerne ut!

Old times

Juleferie!

Slow Club – Christmas TV

Vel, kanskje jeg faktisk ikke hadde oversett noe? Kanskje eksamenen i dag gikk helt greit. Men venter med å glede meg før jeg får resultatene, for erfaring tilsier at når jeg føler at noe går bra, går det som regel skikkelig dårlig.

Nå er det i hvert fall juleferie, og en ekstremt etterlengtet sådan! Etter at jeg var ferdig med eksamen, gikk jeg og trente for første gang på halvannen uke. For en som trener fire-fem ganger i uken, er det en lang pause. Men så har jeg jo vært syk, og de gangene jeg har prøvd å komme tilbake, har jeg bare blitt verre, så jeg har måttet ta det med ro og vært tålmodig en stund. Men nå er det slutt. Var ganske deprimerende å merke hvor svak jeg hadde blitt på så kort stund, så nå skal jeg passe på å trene hver dag fram til jeg reiser hjem om en uke. (Hvordan jeg skal klare å trene hjemme, når det er jul og kaldt og vinter ute, vet jeg ikke helt. Er ikke så kreativ på den fronten, men vi får se hva som skjer. ) Var ikke lenge, tok en liten joggetur og trente styrke på beina i en halv time, men bare det var nok til at jeg ble helt skjelven etterpå. Uansett, deilig var det!

Den kommende uken skal også bli ganske deilig. Nå når jeg ikke har noenting jeg må gjøre, kan jeg bruke dagene på å trene, slappe av, jobbe litt, lese bøker jeg har lyst til å lese fordi jeg ikke må, gå ut og kose meg, og henge ut med masse koselige folk! På onsdag skal det være juleavslutning med alle som jobber på Brukbar, og på torsdag skal jentene ha juleverksted hjemme hos Arnhild. Det skal bli helt fantastisk. Ellers må jeg prøve å få sagt god jul til alle jeg kjenner før de drar hjem for ferien.

I kveld og i morgen skal kveldene tilbringes på jobb bak baren på Supa. Kanskje like greit, så slipper jeg å bruke penger på å gå ut, og det bør bli ganske travelt hvis hele byen skal ut på eksamensfest.

Apropos jobb: forrige helg ble jeg sjekket opp av en fyr mens jeg stod i baren. Han var faktisk veldig kjekk, og sjarmerende, skjønt smålig beruset. Da han spurte om det var noen som helst måte han kunne fått meg med ut på et stevnemøte på, foreslo jeg at han kunne komme tilbake dagen etter, mens jeg var på jobb og han var edru. Han sverget at han skulle gjøre det, og satte på alarm på mobilen.

Han kom så klart aldri. Ikke at jeg hadde forventet det; greit nok at man kan være søt, men sjekking på fylla kan man aldri ta seriøst. Men det er ikke poenget – poenget er: Om han faktisk hadde kommet, så tror jeg jeg hadde sagt ja. Ikke fordi han gjorde meg mo i knærne, men rett og slett fordi mine forventninger til noen som helst mann nå har kommet til et så deprimerende lavpunkt at den enkle tingen å komme dagen etter og be meg ut ansikt til ansikt i edru tilstand hadde vært nok til å imponere meg.

Er det trist?

Kvalitativ forskningsmetode

Min siste eksamen er i morgen. Faget er kvalitativ metode.

Det å forske kvalitativt er en forholdsvis ny tradisjon innen forskning, og kan gi nye og spennende innblikk i virkelighetens prosesser som kvantitativ forskning hittill ikke har kunnet gi. Jeg liker hele den holistiske ideen bar kvalitativ metode, og anerkjennelsen av at det å kunne si noe om en objektiv virkelighet ikke går an fordi alle er påvirket av sitt eget synspunkt. Jeg liker det.

Men hvorfor universitetet på død og liv skal vie så utrolig mye oppmerksomhet til fagområdet fordi det er politisk korrekt å satse like mye på kvalitativt som kvantitativt, når det tross alt ikke er så vanvittig mye å lære om det, gjør meg litt irritert. Greit nok at kvalitativ er viktig, men bortsett fra Grounded theory, narrativ analyse, diskursanalyse og en innføring i fenomenologi og kritisk psykologi, hvor mye mer er det egentlig? Jeg prøve å forstå hva det vanskelige er med dette faget, hva det er jeg har oversett, hva jeg kommer til å bli overrassket over at de spør om på eksamenen i morgen, men akkurat nå ser jeg det faktisk ikke. Jeg mener, hvor mye kan man faktisk si om det å intervjue?

Jeg aner ikke hvordan det kommer til å gå i morgen. Sannsynligvis kommer jeg til å kunne skrive en del svada uansett hva jeg blir spurt om selv om det ikke nødvendigvis blir så bra, men akkurat nå er jeg så lei av eksamener at jeg ikke gidder å stresse det grann med hva jeg kan og ikke kan. Nå vil jeg bare bli ferdig. Og slappe av med å lese bøker jeg selv velger.

Og siden det er kvelden før siste eksamen, benytter jeg anledningen til å gå på Brukbar og ta en lønningspils!