Etiopia – varmt, vilt, vått

Hjemme! Og vel så det. Det er over en uke siden jeg kom hjem fra Etiopia nå. Tenk at tiden løper sånn avgårde. Dagene har gått så fort at jeg knapt har fått tid til å sette meg ned og orientere meg. Men det var så fantastisk å komme hjem! Da jeg landet på Gardermoen, kriblet det i hele kroppen. Og det var jo blitt kaldt mens jeg var borte. Fikk julestemning med EN gang jeg kom ut i den friske luften. For å følelse!

Tenkte jeg skulle dele noen av bildene fra turen. Kort oppsummert var Etiopia varmt, vilt og vått (selv om jeg ikke har noen bilder fra regnskurene eller den fantastiske lynstørmen jeg opplevde en av kveldene). Her er noen av øyeblikkene:

_DSC1509

Meg med en kopp ekte, etiopisk kaffe kort tid etter å ha kommet fram til feltområdet. Happy!

_DSC1526

Det var mange fine fugler i Etiopia.

_DSC1542

Landskapet i en av landsbyene jeg besøkte. Det var like etter regntiden, og kjempegrønt og fint.

_DSC1546

Noen søte rakkerunger som syntes en hvit jente med kamera var verdens gøyeste ting.

_DSC1547 _DSC1551 _DSC1561

Man kan ikke se det på bildet, men disse killingene var bitte bitte små! Kun to dager gamle og knapt nok større enn hånden min.

_DSC1568

Haha! Typisk bush-øyeblikk når bajajen kjører seg fast i gjørmen og man må ut og dytte.

_DSC1578

Etiopia eller english countryside? Ikke lett å vite…

_DSC1612

Etiopisk nasjonalrett: Injera. Alle spiste dette. Alltid.

_DSC1622

I Addis: Hovedstaden er raskt voksende og i heftig modernisering. Over alt var det slike kjempestore hus som holdt på å bli bygget (de så veldig ut som skumle spøkelseshus).

_DSC1627

Utenfor den norske ambassaden.

_DSC1635

Utsikten opp i aket på den internasjonale flyplassen i Addis.

_DSC1636

Min canadiske venn Elise, som holdt meg med selskap i Addis de siste dagene (lifesaver etter tre uker i ensomhet!). Vi står og venter i innsjekkingskø og gleder oss til turen er over.

_DSC1718
Og SÅ fornøyd var jeg over å komme hjem! Noe av det første vi gjorde var å gå ut og spise en herlig middag på SüdØst. Mat smaker ikke bedre enn når man har vært en måned på tur!

Advertisements

Snart Norge!

Det er lørdag, og nå er det bare tre dager igjen til jeg reiser hjem fra Etiopia! Juhu! Flyet går ti over midnatt natt til onsdag, og jeg lander i Oslo midt på dagen. Herreguud, det skal bli godt å komme hjem!

Jeg skjønner meg ikke helt på folk som er borte fra Norge i mange år i strekk. Folk som jobber på ambassadene eller i NGO-er for eksempel, og er utplassert noen år her og noen år der. Jeg mener, det er jo veldig imponerende det mange av dem gjør, og jeg skulle ønske jeg kunne ha vært rundt omkring i verden og arbeidet for utvikling eller menneskerettigheter i en eller annen hardcore organisasjon. Men jeg er rett og slett bare for glad i Norge til å være lenge borte.

Disse fire ukene har vært kjempevanskelige, for jeg har hatt sånn hjemlengsel. Greit nok, det kan nok ha hatt noenting å gjøre med at jeg stort sett har vært her helt alene, og at det ikke har vært mye å gjøre på kveldene bortsett fra å sitte alene på hotellrommet, men det har bare nok en gang blitt så tydelig for meg hvor mye jeg har å være glad for hjemme. Vennene mine, kjæresten min, en helt ny leilighet som bare venter på å bli ferdig innredet, norsk natur, elektrisitet, vann i springen, å kunne gå ute om kveldene uten å være redd. God mat laget på akkurat den måten jeg vil ha den, norsk melkesjokolade, høstvær og strikketøy, pinnekjøtt på julaften (å du, som jeg gleder meg til jul!), lukten av havet. Å kunne leve i et likestilt samfunn hvor kvinner er selvstendige og blir respektert. Mye å sette pris på!

Den siste uken har jeg vært i Addis, og det har dog vært en stor forbedring. Jeg kom hit på mandag kveld etter en 11 timer lang humpete busstur fra landsbygden, og da jeg ankom hotellet var det som å komme til himmelen. Jeg var svett og sliten og kjempesulten, men på hotellet var det både god mat, et rent og innbydende bad, og en kjempebehagelig seng (en stor forbedring fra hotellet jeg kom fra). Jeg tror jeg sov 10 eller 11 timer den natten. Digg! Denne uken har jeg også fått hatt det litt hyggelig med andre mennesker, og møtt noen mer eller mindre tilfeldige venner og venners venner som befinner seg i Addis. Så vi har vært ute og spist på restauranter, vært på hjemmebesøk hos en som er praktikant på ambassaden (forøvrig helt sykt hvilken standard det er på boligene ambassadefolka bor på – her går det maaange penger!) og hatt mange gode samtaler. Utrolig hvor mye man setter pris på menneskelig selskap etter tre uker nesten alene.

Det er dessverre fremdeles ikke verdens beste nett her, så foreløpig kommer det ikke noen bilder. Men snart :)

De siste dagene har, foruten å lese, transkribere intervjuer, følge med på hva som skjer med statsbudsjettet der hjemme, slappe av og sove, gått med til å drømme meg bort i alt jeg vil gjøre når jeg kommer hjem. Har lest de nyeste restaurantanmeldelsene av Oslorestauranter (tror Arakataka blir neste!), bestilt frisørtime hos økologiske Balanzera (har ikke gått til frisøren på flere år), og bestilt noen miljøvennlige artigsaker hos Agent M (økologisk deodorant, bambustannbørste og noen ark med bivokspapir jeg tenkte jeg skulle prøve ut), som forhåpentligvis ankommer ikke så lenge etter at jeg har kommet hjem. Og noe av det første jeg skal gjøre når jeg kommer hjem, er å lage et ordentlig godt, HJEMMElaget måltid, bake brød, drikke godt øl og god whisky, gi kjæresten min et stort nuss, finne fram strikketøyet og se alle Downton Abbey-episodene jeg har gått glipp av mens jeg har vært borte. Og SÅ skal jeg feire bursdag :D

Feltarbeid

Nå er det lenge siden sist. Og så mye som har skjedd i mellomtiden!

Jeg tenkte jeg skulle blogge litt mens vi flyttet, men det ble det ikke tid til. Vi pakket og flyttet og vasket og monterte møbler de to første ukene i september. En god stund var alt fullstendig kaos, men nå har vi forlatt slottet på løkka og har kommet trygt i havn i ny leilighet på øvre Torshov. Hurra!

Jeg fikk imidlertid ikke mye tid til å bli vant til den nye leiligheten. 14. september dro jeg til Etiopia for å gjøre feltarbeid til masteren. Nå sitter jeg på et shabby hotell på den etiopiske landsbygden, hvor jeg har tilbrakt de siste 11 dagene. Akkurat nå er det uforutsigbare nettet heldigvis bra nok til at jeg får postet et blogginnlegg, men jeg får ikke til å laste opp noen bilder. Så grafiske innblikk i de siste ukene får vente til et seinere tidspunkt :)

To uker har feltarbeidet vart nå, og to uker er igjen. Etiopia er et nytt og fremmed land for meg. Det er fremmede lukter, fremmede skikker, en ukjent kultur og, for de fleste av dem som bor her, en hard hverdag jeg som kommer fra Norge bare kan forestille meg. Jeg var heldig å ha min kjære med meg den første uken, men nå er jeg her ganske alene. Min trygge havn er tolken min, som har blitt min samarbeidspartner og venn her nede. Maten på hotellet er mildt sagt ingenting å skryte av (på grensen til uspiselig), men tolken har tatt på seg oppgaven å sørge for at jeg har noe spise mens jeg er her. Hun er vegetarianer og veldig nøye med rensligheten selv om hun bor meget beskjedent, så det er en fryd å kunne få mine to daglige måltider hos henne.

Som hvit kvinne er det vanskelig å ikke stikke seg ut på dette stedet. De fleste jeg møter vil enten at jeg skal gi dem penger, eller de tror at jeg er lett på tråden og prøver å forføre meg. Det kan være ganske frustrerende. Det er nok en vedtatt sannhet her at alle som er hvite vasser i rikdom, og det er nok sant at jeg er veldig velstående sammenliknet med dem som bor her, men jeg er likevel ikke i nærheten å kunne hjelpe alle dem som spør. Selv om jeg har datamaskin og et dyrt kamera, betyr ikke det at jeg har mange penger på bok. Noen vil at jeg skal fikse penger til drift av de lokale sykehusene, andre ber meg om å betale skolepenger og utdannelse, og andre igjen vil ha mat eller penger til medisiner. Det er vanskelig å stadig måtte forklare at jeg bare er en student, og ikke en riking som har kommet for å løfte byen ut av fattigdom.

Feltarbeidet skrider imidlertid fram, og jeg er godt i gang med intervjuer av bøndene som er en del av prosjektet jeg forsker på. Om de som bor i byen bor kummerlig, er det ingenting sammenliknet med bøndene som bor i de små landsbyene utenfor byen. De bor i enkle jordhus eller hytter uten elektrisitet eller innlagt vann. Inne er det bekmørkt, og dyrene går fritt både ute og inne. De er fullstendig avhengig av at avlingene går bra for å kunne overleve, og flere av dem lever på et eksistensminimum. Barna her har små muligheter til å få seg en god utdannelse og skape seg et bedre liv enn de var født inn i. Alle bøndene gjør så godt de kan, men ber meg om å viderebringe behovet de har for redskaper og innsatsmidler. Jeg skal prøve, sier jeg.

Jeg gleder meg enormt til å komme hjem. Jeg savner trygge Norge, med høstregn, rene dusjer, kollektivtrafikk, rent vann, myke senger, trygg mat, kjæreste, venner, norsk natur, hav, et fungerende velferdssystem og alt det mitt komfortable liv innebærer. Om to uker kan jeg reise hjem igjen til alt det som de millionene av folk som bor her bare kan drømme om.

Masterkrise

Herregud. hjernen. min. går. så. sakte.

Etter noen heftige uker med søknadsskrivinger, rapporteringer og en haug med andre Spire-ting som bare måtte fikses, har jeg nå _litt_ mer tid til skolearbeid igjen. Hurra.

Problemet er bare at hjernen min ikke virker! Lesingen går i sneglefart. Jeg klarer ikke å oppfatte hva som står. Og jeg blir distrahert hvert femte minutt av et eller annet jeg bare må sjekke. Og det fins alltid noe annet som haster og som jeg heller kan gjøre.

Det her er kjempefrustrerende. Jeg har masterkrise, og jeg har ikke en gang kommet ordentlig i gang. Akkurat nå har jeg ikke troen på at jeg noengang kommer til å klare å levere noe som helst til neste år. Skal jeg ha et helt år til med dette? Det kommer jo bare ikke til å gå. Kanskje jeg bare skal droppe alt og begynne å jobbe? Det hadde i hvert fall hjulpet på min evige blakke tilværelse. Hvorfor skal man ta en master i det hele tatt liksom?

Neida. Det må jo bare funke. Heldigvis har jeg tid til å gjøre en del i sommer (har jo ikke råd til å reise på ferie uansett). Håper bare ett eller annet løsner og at jeg får tilbake konsentrasjonsevnen jeg en gang hadde. For nå klarer jeg ikke å produsere noen ting som helst, og det er faktisk helt krise.

Heldigvis har jeg i hvert fall ordnet penger til feltarbeidet. Instituttet bevilget meg stipend likevel, selv om jeg leverte søknaden innen fristen. Så da BLIR det i hvert fall tur til Etiopia, hurra. Jeg må bare finne ut av hva jeg skal finne ut mens jeg er der. Og det flommer ikke over av inspirasjon akkurat.

Nei. Noe drastisk må skje. Man burde kunne levere hjernen sin inn til reboot en gang i blant. Jeez.