Om å være uproduktiv

Produktivitet.

Effektivitet.

Presset om at man hele tiden skal gjøre mest mulig, raskest mulig, har jeg, og sikkert mange andre, kjent sterkt på kroppen. Vi forteller oss selv og hverandre at hvis vi gjør så mye vi klarer, hvis vi får utnyttet ethvert minutt så godt vi kan, så sparer vi tid. Verdifull tid vi kan bruke på andre ting. Ting som å løse enda flere oppgaver. Omtrent alt vi gjør gjennom dagen er en eller annen oppgave vi skal bli ferdig med og skal kunne krysse av den mentale to-do-listen. Artikler med temaer som “RYDD OPP i hverdagen!”, “lær deg Getting Things Done-metoden”, “Just do it” og liknende catchy titler skal hjelpe oss å bli mer effektive for å unngå å drukne i det evige lasset av ting som skal gjøres. Presset om å prestere er der uansett, om ikke fra samfunnet så fra oss selv.

Politikere, magasiner og arbeidsgivere forteller oss at effektive og produktive mennesker er flinke mennesker. De takler høyt arbeidspress, de kan multitaske, de er handlekraftige og får ting gjort. De som er mest populære er de som har flest baller i luften og kan vise at de har kontroll på å sjonglere alle de ulike ballene, mens de dokumenterer sine gjøremål på sosiale medier.

Det begynner å gå opp for meg hvor utrolig overvurdert produktivitet og effektivitet er som verdier og idealer for samfunnet og for en sunn måte å leve på. Det er ikke bare overvurdert, men også direkte usunt. Et totalt villspor! Jeg har jo egentlig visst det lenge, men i denne selvransakelsens tid begynner jeg faktisk for alvor å kjenne det også, om du forstår. Ikke bare vite det med hodet, men med kroppen. At det å være produktiv er ikke et mål i seg selv. Og det å være effektiv sier ingenting om verdien på deg som menneske. Men jeg må stadig minne meg selv på det for å faktisk få meg selv til å tro det.

Jeg vet ikke helt når den følelsen dukket opp av at jeg måtte gjøre noe hele tiden. Før jeg fylte tjue, kunne jeg bruke flere timer på å henge på kafe med venner og gjøre på absolutt ingenting. Snakke om løst og fast eller bare være stille. Jeg følte ikke jeg kastet bort livet da. Som barn eller tenåring kunne jeg bruke det som føltes som en uendelighet bare på å ligge i sengen eller sofaen på ettermiddagene og stirre ut i luften. Jeg kunne sitte på en fjellknaus og se ut over sjøen mens tankene fløy av seg selv. Jeg måtte ikke produsere noe eller gjøre noe spesielt. Men ett eller annet sted på veien forandret det seg.

Jeg oppdaget etter hvert at jeg kunne organisere tiden min slik at jeg kunne gjøre veldig veldig mye. Så lenge jeg var effektiv nok, var det nesten ikke grenser for hvor mye jeg kunne få til. Og det var jo viktig, når jeg både skulle jobbe, studere, arbeide frivillig og være sosial, og det å si “nei” var en utelukket tanke. Jeg svarte på eposter mens jeg satt i møter, og jeg hadde gjerne fem forskjellige avtaler i løpet av dagen med kun tid nok til å komme meg fra ett møte til et annet. Kalenderen var for liten til å få plass til alt jeg skulle gjøre, så jeg skrev i margen og langs sidene. Jeg spiste lunsj ved PC-en. Jeg hadde detaljplanlagt hvert eneste gjøremål i boken ned på minuttet. Da jeg våknet om morgenen, surret allerede hjernen for å få kartlagt aktivitetene jeg skulle gjøre ikke bare samme dag, men resten av uken. “Husk å ta med kameraet til det arrangementet”. “Husk å skrive ut de dokumentene til det møtet nå, siden du ikke rekker å gjøre det seinere, for da har du en annen avtale.” “Husk å ringe den personen akkurat DA, fordi det er de ti minuttene du har ledig før klokken 22.”

Jeg var sykt produktiv. Jeg hadde jo ting å gjøre hele tiden. Men det spørs hvor effektiv jeg egentlig var. Tankene mine var jo som regel på noe annet mesteparten av tiden. De planla allerede to-tre steg fram i tid, minst.

Når hverdagen etter hvert blir så full at et hvert gjøremål blir en oppgave på to-do-listen, blir også ting som ikke er jobb, jobb. “Husk å møte henne for kaffe. En halvtime”. “Husk å bake brød. To timer. Arbeid mens brødet hever”. “Husk trening. Badstu etterpå, maks 10 min”. “Husk å støvsuge mens maten står i ovnen. 20 minutter”. “Husk å lese det dokumentet på bussen”. “Husk å spise”. “Husk å legge deg”. “Husk å lese i ti minutter før du sovner.”

Det er jo ikke sunt. Og jeg har blitt skadet. Resultatet er at jeg ikke klarer å være “uproduktiv” uten å føle at noe er galt. At jeg blir rastløs og ubekvem når jeg sitter i ro. Jeg klarer ikke la være å få dårlig samvittighet av å se på tv en time. Det tok meg LANG tid å bli vant til tanken på at å gå tur med hunden ikke er bortkastet tid (gå tur bare for å gå tur liksom? Tenk på alt det andre den tiden kunne brukes til!). Det er vanskelig å sitte på trikken uten å gjøre noe samtidig. Lese avisen, sjekke mobilen, høre på musikk. Jeg får fremdeles nesten ikke til å ligge på sofaen og bare slappe av, eller ligge å tenke på alt og ingenting, uten at det er noen mål og mening. Jeg får ikke til å “henge” med noen. Hvis noen vil møtes, lurer jeg alltid på “men hva skal vi GJØRE”? Og sånn er det jo blitt. Man møtes jo aldri lenger uten at man har noe å gjøre. Og man møtes sjeldnere, fordi folk har for mange gjøremål og må prioritere de viktigste. Det er ikke bare min kalender som har vært full, men også alle andres.

Jeg vil hoppe av hamsterhjulet. Så jeg prøver å slutte å være så sykt produktiv. Det er ikke lett, men det har begynt ved at jeg prøver å fortelle meg selv enkelte ting:

  •  Det ER ikke min moralske plikt å være nyttig hele tiden.
  • Alt jeg gjør MÅ ikke ha et resultat.
  • Jeg TRENGER ikke gjøre noe konstant.
  • Jeg ER ikke et dårligere menneske av å ikke gjøre ting, eller å gjøre unyttige ting.
  • Det GÅR helt greit å sitte i ro.
  • Og sist, men ikke minst: Min verdi som menneske avhenger ikke av hva jeg presterer.

Det å bake brød, spise middag, gå tur med hunden eller møte venner for å henge, er ikke gjøremål som skal måtte krysses av på en liste. Det er ting jeg vil velge å gjøre, fordi jeg vil, og fordi det er sånt som gjør livet verdt å leve. Det er sånt som ER livet.

Og poenget med livet er ikke å være mest mulig effektiv. Poenget er å ha det bra. Her. Nå.

 

Advertisements

Sofakveld

Huhei, nå springer dagene fort her. Har skullet skrive et blogginnlegg i over en uke, og det har bare alltid dukket opp så mange andre ting. Hvordan er det mulig?

Jeg er fullstendig overbevist om at vi ikke er skapt for å gjøre så mye som vi gjør. Nå har jeg ikke en gang a4-liv med fulltidsjobb og stramme timeplaner hvor alle hverdagene er like, men allikevel kjenner jeg at jeg skulle hatt mye mer fritid! Jeg tror ikke det er meningen at vi skal ha fulltidsjobber jeg. Jeg tror det er for mye. Det gjør at vi bruker altfor mange av våre våkne timer på arbeid, har altfor liten tid til å faktisk leve, og normaliserer en hverdag hvor man alltid er sliten og aldri har tid til å gjøre det man virkelig har lyst til. Hva er meningen med det liksom? Vi tjener bra, men er det det vi vil ha ut av livet? Ikke jeg i hvert fall. Jeg har lyst til å kunne ha tid til å gå på tur, lage god mat, strikke, filosofere, fantasere, lese bøker, spille musikk og gjøre andre ting som gjør livet verdt å leve. Og også ha tid til å gjøre ingenting av og til. Haha. Kanskje litt prematurt å bestemme meg for at fulltidsjobb ikke er noe for meg allerede før jeg er ute i arbeidslivet?

Jeg syns egentlig jeg har vært ganske flink til å sette grenser for meg selv i det siste, og prioritere å gjøre ting jeg har lyst til. Men det blir jo ikke flere timer i døgnet av det, det betyr bare at de viktige tingene jeg burde gjøre, må utsettes. Og det går jo heller ikke i lengden. Men denne uken blir bra! De neste dagene har jeg minimalt med møter bortsett fra på kveldene, og Martin er bortreist fram til fredag, så jeg er helt alene hjemme. I dag satt jeg og _faktisk_ gjorde skolearbeid mens jeg bøttet på med varm te og hørte på NRK alltid klassisk. Det er jo ganske luksus? Håper jeg får unnagjort enda mer i løpet av uken, og jeg gleder meg til noen dager hjemme hvor jeg kan styre timeplanen helt selv. Skal bli godt å komme litt videre i masterjobbingen også. Har hatt altfor dårlig samvittighet altfor lenge.

Nå har jeg sittet og slappet av med et varmt fotbad. Digg <3 <3

Heidu. #fotbad #sofakos #alenehjemme

A post shared by Mari Gjengedal (@marigjengedal) on

Og i dag fikk vi spist en ordentlig god middag ute før Martin måtte dra avgårde til konferanse. Sushi bowl er en relativt ny plass som jeg allerede har begynt å gå på litt for ofte. Men det er skikkelig god sushi, noe som ikke er så lett å få tak i i Oslo sentrum midt i jungelen av alt som er midt på treet. Og det er like ved kontoret. Så lett valg egentlig. Spesielt når maten ser sånn ut! Hohoo.

_DSC0497

Nå skal jeg slappe av litt til og være sånn som dette her på sofaen resten av kvelden :)

Rest time

Søndagskos

I går var en ganske magisk dag, nemlig en søndag uten noenting på tapeten. Jeg våknet opp av meg selv, uthvilt, uten vekkerklokke, til en solskinnsdag med blå himmel og ingen planer. For en luksus!

Etter en lang og god frokost, avislesing og litt rydding i leiligheten, tok jeg en liten spasertur ut i finværet. Selv om vi snart er i midten av november, er det fremdeles ganske mildt og mye blader på trærne ennå, så det var deilig å være ute.

_DSC1900 _DSC1902 _DSC1906 _DSC1908 _DSC1909

De lokalkjente vil sikkert fra kjensel på Torshovparken. Etter at vi flyttet, har dette blitt vår nye nærpark, og jeg vil si det er litt av en perle midt i byen. For noen år siden jobbet jeg i en barnehage like ved siden av parken, og da ble jeg veldig glad i den. Så selv om jeg savner løkka, er det slettes ikke verst å bo her heller :)

Jeg parkerte meg fint på Trikkestallen cafe på Torshov. Forøvrig en meget bra og rolig plass å tilbringe en søndag. Utstyrt med både pad og laptop på gjestenettet fikk jeg slått ihjel noen gode timer der.

Ja, nett har vært et sjeldent gode de siste dagene. Hele bygården der vi bor har fått byttet ut nettet med fiber og fått ny leverandør, og det har så klart ikke vært uten problemer, så på fredag ble det gamle nettet slått av uten at det nye var kommet på plass. Det vil si en hel helg uten internett! Så klart helt uhørt i dagens moderne hverdag.

På Trikkestallen fikk jeg dermed både blogget, svart på eposter, lastet ned et par chick flicks til søndagsettermiddagen (les: kjæresteløs helg, aka Zac Efron-tid) og spilt et par runder med Hearthstone. For de uinnvidde ikke-nerder er det blant verdens mest spilte spill for tiden, og en ypperlig måte for å leve ut sin indre nerd på. Basicly et tradisjonelt fantasy-kortspill på nett, men veldig morsomt. Og så klart veldig vandannende. Men noen vaner må man ha <3

_DSC1911

I helgen var jeg forøvrig på en fest hvor jeg hadde en veldig bra og tankevekkende prat med en hyggelig fyr. Han hadde nylig flyttet til Oslo etter å ha sagt opp sin travle jobb som projektleder der han bodde før. Han hadde lenge følt at jobben var slitsom og krevende, og at han måtte gi avkall på andre viktige ting i livet på grunn av karrieren. Nå hadde han fått en deltidsjobb i Oslo og hadde fått mye mer fritid. Tanken med den nye jobben var at han bare skulle jobbe så mye som var nødvendig for å få penger nok til å leve, og ellers bruke tiden på det han hadde lyst til. Nå hadde han tid til å lese bøker, gå på turer, drive med musikk og jobbe en dag i uken som frivillig på et eldrehjem. Er det ikke fantastisk?

Egentlig tenker jeg at det er sånn alle burde leve. Tenk på alle dem som jobber alt for mye og glemmer å leve. Av og til føles det som om jeg er en av dem. Selv om jeg har blitt flinkere til å finne friområder i hverdagen som jeg fyller med ting jeg syns er gøy, er jeg fremdeles ofte sliten og lurer på om jeg prioriterer tiden min riktig. Foreløpig tror jeg jeg gjør det, men det er fordi jeg holder på med ting jeg syns er utrolig viktig og givende, og fordi jeg vet at det er for en begrenset periode. Til neste vår vil jeg være ferdig med både masteren (fingers crossed!) og min tid som leder for Spire. Det vil på mange måter være en tid for nye begynnelser og blanke ark. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre etter det, og alle muligheter vil være åpne. Men jeg håper jeg da klarer å finne en jobb som gir meg fleksibilitet og mulighet til å holde på med enda mer av det jeg syns er gøy og som gjør at det kribler i magen.

Man burde leke hele livet!

Sprettballer – kuren for en travel hverdag

Hjelp!

Tiden springer avgårde så ekstreeemt fort for tiden. Livet løper i 110 kilometer i timen. Rekker knapt å registrere dagene som kommer før de er borte igjen. Langt mindre blogge. Fysj!

Nå har det vært helt vilt travelt de fire siste ukene. Arbeid fra morgen til kveld (med unntak av FERIEtur (med 55 glade samfunnsgeografistudenter) til Lisboa forrige uke, bilder kommer) og lange dager har gjort at jeg knapt har rukket å trekke pusten.

Stort flink pike-tilbakesteg, med andre ord.

Pulsen gikk heldigvis ned i løpet av i går kveld. Etter å ha brukt dagen på å skrive og levere et par pengesøknader på noen hundre tusen (kryss fingrene!), gikk timene før leggetid med til skravling, drikking av vin, spising av ost og kjeks, og seriøs skuldersenking hos Reidun. Tenk at jeg ikke hadde sett henne på mange uker! Føltes som en evighet.

I dag har jeg roet fullstendig ned. Tilbrakt dagen hjemme for første gang på lenge. Sovet lenge, trålet gjennom en haug med aviser, fått unna mesteparten av de uleste epostene, vasket klær og slappet av på sofaen. I kveld koser jeg meg med å være fullstendig usosial og sitte hjemme alene. Av og til er det bare det beste som fins!

Og når livet springer forbi og man trenger litt hjelp til å huske på hva som er viktig her i livet, skal det ikke mer til enn noen sprettballer, en frosk (!) og verdens nydeligste sang til for å komme tilbake på riktig spor.<3

Hverdagsfilosofering: Helt greit er godt nok

For en stund siden (faktisk den 30. januar ser jeg nå, herlighet som tiden flyr!) stod det en artikkel i Klassekampen som jeg syns var ganske interessant, som het Antiguide til et bedre liv:

_DSC0573

Artikkelen starter slik:

“Du lever i en kultur med økende tempo. Du er stresset og kanskje litt deppa, men må møte nye utfordringer med et smil. På medarbeidersamtaler lurer sjefen på hvor du ser deg selv om tre år – i stedet for å spørre om du er tilfreds med arbeidsoppgavene dine som de er. Midt oppi det hele aner du ikke hvem du egentlig er og om du driver med det som kan gjøre deg lykkelig. Så du leser selvhjelpsbøker og går på kurs for å lære å lytte til ditt indre. Psykologi er den nye religionen, og det er ditt liv som skal dyrkes.”

Artikkelen er skrevet i forbindelse med publiseringen av boken “Stå imot” av forfatteren Svend Brinkmann, som gjør opprør mot selvutviklingstendensene i samfunnet. Han foreslår syv steg på veien mot et bedre og mindre selvutviklende liv:

1. Slutt å kjenne etter
2. Fokuser på det negative
3. Ta på det nei-hatten
4. Undertrykk følelsene
5. Gi coachen sparken
6. Les en roman
7. Dvel ved fortiden

Selv om disse punktene nok til dels er ment som en liten parodi, er det flere ting som blir nevnt i intervjuet som jeg har sans for.

Det viktigste poenget, som jeg er veldig enig i, er at fokuset på selvrealisering, selvdyrking og individualisme har gått altfor langt. Jeg tror vi får et mer overflatisk og egoistisk samfunn når alle skal gå gjennom livet og til stadighet se innover for å finne alle svar, istedenfor å finne dem i relasjoner og samspill med andre mennesker. Når målet med livet er å være lykkelig hele tiden, og din egen lykke er fullstendig avhengig av deg selv (og følgelig er ulykke kun din egen skyld), er det ikke rart folk sliter med depresjoner og eksistensielle kriser. Det blir jo et mål som er fullstendig urealistisk å oppnå. Det er ikke meningen å være lykkelig hele tiden!

Jeg kjenner også jeg blir ganske provosert over forventningen om at man hele tiden skal ha framgang og overgå seg selv, (jamfør medarbeidersamtalen i innledningen). Folk skal hele tiden strebe etter noe mer, bli den beste versjonen av seg selv, være tilpasningsdyktig og dynamisk. Det er liksom ikke greit å bare være fornøyd slik man er. Men det å stadig strebe etter noe bedre står jo i et fullstendig motsetningsforhold til å være konstant lykkelig. Man kan da vel ikke lykkelig hvis man alltid tror det fins noe bedre der ute?

En tredje ting er at jeg savner en del verdier som blir borte i modernitetens idealer. Jeg tror en del av de “gammeldagse” verdiene, som trofasthet, integritet, ærlighet, lojalitet, møysommelighet, prinsippfasthet, kollektivisme, måtehold og tålmodighet er ting som er minst like viktig for å karakterisere et “godt” menneske og et godt liv som fleksibilitet, tilpasningsdyktighet, individualisme og suksess. På en måte blir de konstante verdiene satt opp mot de flyktige, og i dagens samfunn er det de flyktige verdiene som vektlegges. Men hvis det menneskelige idealet er å være flyktig, hvordan kan man da si noe sikkert om hvem man er? Man kan jo aldri “finne seg selv” om man er i stadig forandring.

Noen av de syv punktene som Brinkmann snakker om er jeg så klart direkte uenig i (og noen er også direkte selvmotsigende; hvordan kan man for eksempel dvele ved fortiden om man samtidig skal slutte å kjenne etter?). Jeg tror ikke det er sunt å slutte å kjenne etter eller å undertrykke følelser. Litt av problemet er jo nettopp det at man blir fortalt at man skal dyrke fram positive følelser og ignorere de negative. Det tror jeg ikke er noen løsning. Livet består av både opp- og nedturer, og hvis man konsekvent prøver å undertrykke én del av følelseslivet, blir det vanskelig å verdsette det positive. Dessuten tror jeg man mister litt kontakt med seg selv. Jeg merker i hvert fall at når jeg har det for travelt til å kjenne etter hvordan jeg egentlig har det, så får jeg følelsen av at livet flyr forbi uten at jeg tar helt del i det.

Men for eksempel punktet om å ta på seg nei-hatten er kjempebra! Det er altfor få som bruker ordet “nei” nok. Nei er et kjempeflott ord. Det viser hvor grensene dine går, og hva du mener er viktig (eller ikke viktig nok) å prioritere i livet. Nei kan være en måte å ta kontroll over hverdagen på, og å ta et oppgjør mot alle de merkelige forventningene samfunnet har om hva man skal prestere og produsere. Nei åpner opp nye muligheter til å definere livet slik man selv vil. Og det er unektelig deilig å kunne være litt tverr og vanskelig en gang i blant.

Etter denne lille hverdagsfilosoferingen avslutter jeg med noen stikkord for hva jeg tror er viktig for et godt liv, (og de får du helt gratis, uten coachavgift):

Senk forventningene. Ta kontrollen selv. Ta det dårlige med det gode. Gjør det som føles meningsfullt. Vær tilstede. Stress ned. Nyt de viktige øyeblikkene. Si nei. Ta vare på folk. Stå fast ved deg selv. Og: Aksepter at som regel er “helt greit” godt nok.

Tid på trikken

Jeg kastet nettopp bort en time på å kjøre med trikk fra Blindern og ned til sentrum, og opp igjen til Blindern. Planen var å dra ned til kontoret og få med meg et foredrag som er relevant for masteroppgaven min, og deretter reise opp igjen på skolen for å være med på seminar. Foredraget ble avbrutt i siste liten, hvilket jeg oppdaget da jeg gikk av trikken i sentrum og bare måtte gå over veien på andre siden for å ta trikken opp igjen. Jeg ble ganske irritert over at folk finner på å avlyse ting så seint uten å ta med i betraktning at enkelte faktisk rydder i timeplanen sin for å få med seg dette, og at ikke alle har så fleksible dager at det ikke spiller noen rolle å slenge seg på eller kaste seg av ting på kort varsel.

Men så fant jeg ut at det jo ikke var så ille likevel. Det er tross alt ikke så verst å ha en time midt i en travel dag til å bare sitte på en trikk og observere livet rundt en og la tankene fly.

For eksempel tenkte jeg på hvor mange folk som gikk rundt i gatene og virket som om de hadde all verdens tid. Jeg tenkte på hvem alle folkene var, og hva de gjør i gatene klokken halv elleve en helt vanlig dag. Mange så ut som de bare spaserte litt rundt på måfå, og tanken på det syntes jeg var ganske fint. Så tenkte jeg på hvor fint det hadde vært om ikke jeg hadde brukt en hel dag bare på å gå rundt omkring i Oslos gater og kjenne på bylivet. Hvor ofte er det egentlig man bare spaserer rundt uten mål og mening? Jeg antar at folk gjør det, men jeg gjør det ikke særlig ofte. Men det er jo slikt man har gjort en gang i blant tidligere, og det er som regel veldig koselig og deilig. Så da må jeg gjøre det snart.

Også tenkte jeg på hvor fint det er at det begynner å bli lysere og at fuglene synger. Og at snart kommer våren, og da kommer det til å være enda finere å gå rundt og spasere i byen. Og det var påskesol i helgen, og luften har begynt å endre seg fra vinterluft til snart-kommer-våren-luft. Og det er kanskje den fineste luften som fins.

Også tenkte jeg på farger, og på hvor glad man kan bli av farger. På hvor fint det ser ut med klare, skarpe farger, ved siden av hverandre, i alle regnbuens nyanser. Og jeg tenkte på hvor glad man kan bli av å bruke farger til å male, tegne eller lage noe fint som andre kan se på.

Også tenkte jeg på hvor fint det er å lage noe med hendene. Å bruke sine evner til å produsere noe man kan ta på, og få glede ut av. Å våkne opp hver morgen og gå på jobb til et verksted eller atelier eller studio, og flikke på et instrument eller snekre et møbel eller tegne en tegning som sakte, men sikkert blir til et kunstverk etter tålmodige timers arbeid. Følelsen av å ikke måtte forholde seg til noe annet i hele verden en liten stund enn akkurat det man arbeider med. Og jeg tenkte at hvorfor i all verden gjør ikke alle sånne ting litt oftere?

Og mens jeg ventet på trikken så jeg et gammelt par som gikk forbi meg mens de holdt hender. De slapp hverandre da de gikk forbi en lyktestolpe på hver sin side, også fant de tilbake til hverandre igjen. De må ha vært 80 år. Og det var så fint.

Også gikk jeg og kjøpte en ny håndkrem på Body Shop mens jeg ventet på trikken. Og det gir en merkelig, liten glede å åpne en helt ny boks med håndkrem og se at den har en helt urørt overflate, og at den lukter så godt når man tar den på.

Jeg sjekket ikke mobilen en eneste gang underveis. Nå står kremen på lesesalsplassen min.

Håndkrem

Flink pike-tilbakeslag

Mitt prosjekt med å bli mindre flink har gått på en smell. Jeg har vært altfor flink i det siste.

Forrige uke gikk med til Spirearbeid: søknadsskriving (vi har samlet søkt om over 500 000 kr denne uken!), møter, skriving av politiske innspill og leserinnlegg publisert i Dagsavisen, kakebesøk med KrF,

_DSC0224

flere møter, rapportskriving,

Rapportskriving på kontoret

og masse epostskriving. I tillegg til (litt) skolearbeid.

Den eneste fridagen min var på lørdag, hvor jeg endelig hadde tid til å gjøre masse husarbeid (!) og koble av på kvelden med nerding, type Dungeons and Dragons 3,5.

Huff og huff. Dette går jo absolutt ikke etter planen, Jeg kjenner stresset kommer sigende. I forrige uke demret det for meg at om jeg skal ha en masteroppgave ferdig til neste vår, må jeg faktisk gjøre feltarbeid snart, og om jeg skal unngå regntiden i Etiopia (som er der jeg har funnet ut at jeg vil gjøre feltarbeid), så må jeg reise seinest i mai (!). Huhei!

Og jeg som ikke har skrevet et ord på masteroppgaven.

Så nå føler jeg litt at jeg blir skvist fra alle kanter, egentlig. Men det fins da grenser for hvor mye man skal måtte gjøre. Fokus framover: pust, stress ned, gjør mindre, vær tøffere på å prioritere skolearbeid, koble av med andre ting.

Og jeg har planene klare. På søndag blir det strikkekveld. På lørdag blir det tegnedag, og på fredag blir det mer nerding. Helgen er allerede satt av til 100% kos. Jaaa. <3