Å lengte hjem

Hva vil det si å lengte hjem, eller å kjenne seg hjemme et sted? Det har vært et vanskelig spørsmål for meg. Spesielt vanskelig har det vært å forstå hvorfor trangen til å komme hjem kjennes sterkere hos noen enn hos andre. Hvorfor noen kan lage seg et hjem uansett hvor de bor, mens det for andre bare er ett sted som er “hjem”.

Selv har jeg ikke helt skjønt hva det har vært som har gjort at jeg har kjent så mye på hjemlengselen til Bergen. Da jeg var 18, kunne jeg ikke komme bort fra byen fort nok. På den tiden var Bergen altfor vant og kjent, og kjentes nesten klaustrofobisk. Jeg trengte å oppleve nye steder og møte mennesker som ikke kjente meg fra jeg var barn eller ungdom. Å dra til Trondheim og starte det nye livet som voksen og student, var akkurat det jeg trengte der og da. Det var noen fantastiske år som ung og uansvarlig, i en helt ny by. Men det tok likevel ikke lang tid før jeg begynte å savne hjembyen, og hver gang jeg var hjemme, var det som om jeg fikk puste på ordentlig. Som om noe falt på plass innvendig. Jeg skjønte etter hvert at jeg en eller annen gang måtte komme tilbake igjen, og at det å bo i en annen by alltid ville være midlertidig.

Så flyttet jeg til Oslo, og årene der var utrolig innholdsrike og lærerike. Men selv om jeg hadde mer enn nok å gjøre og fikk massevis av utfordringer, ble likevel trangen til å flytte tilbake til Vestlandet stadig sterkere og savnet stadig større. Til slutt bodde jeg i Oslo på overtid, og det ble stadig vanskeligere å forsvare å bli værende, selv om det å skulle flytte ville innebære store endringer og vanskelige valg.

Hva var det egentlig som dro sånn? På én side er det vanskelig å vite. Jeg har jo egentlig aldri bodd i Bergen by, bare på Askøy, og fikk aldri ordentlig tid til å bli kjent med byen før jeg flyttet. Da jeg begynte å tenke etter, oppdaget jeg hvor lite jeg egentlig visste om andre steder enn akkurat de få plassene midt i sentrum hvor jeg pleide å vanke, og den faste veien opp til skolen min. Jeg er ingen ekte bergenser, jeg har nesten ikke vært her de ti siste årene, og jeg kjenner ikke mange folk her. Det er egentlig ingen grunn til at jeg skulle kjenne så sterkt på det.

På den andre siden er ikke følelsen av “hjem” noe som kan rasjonaliseres med ord. Jeg kan prøve å forklare hva følelsen av å være omgitt av fjell gjør med meg, hvordan det er å kjenne lukten av havet, hvordan det er å bo i en by med konstant høy luftfuktighet og høre lyden av bergenserdialekt rundt meg. Men jeg tror ikke det gir så mye mening for andre enn meg. For det høres jo egentlig ikke allverdens ut, og egentlig kan man heller ikke ordentlig beskrive følelsen av å være hjemme med ord. Enten er den der, eller så er den der ikke.

Jeg har vært livredd. Selvfølgelig. For at hjemlengselen bare er innbilning. At det bare er en idyllisering av nostalgiske barndomsminner, og at jeg kom til å flytte tilbake og oppdage at det egentlig ikke var så bra som jeg trodde. Jeg er fremdeles redd for det. For at jeg har laget bilder og forventninger oppi hodet mitt som virkeligheten ikke kan leve opp til. For hva da? Har jeg gitt opp et liv, en jobb, et forhold og gode venner, for ingenting? Har dette vært tidenes største feilgrep?

Det har jeg spurt meg om flere ganger, og bekymringene kan være paralyserende. Noe av det vanskeligste, syns jeg, er å forholde meg til at svarene ikke er absolutte. At ikke alle valg og beslutninger er ENTEN riktige eller gale, men at de både kan være tunge og fremdeles riktige på samme tid. Jeg kommer garantert til å savne mennesker og livet jeg hadde i Oslo. Det gjør jeg allerede. Men det betyr ikke at det å flytte hjem var feil. Foreløpig kjennes det veldig riktig. Jeg føler meg riktignok som en lurendreier som later som jeg er bergensk når jeg egentlig ikke har peiling på noenting av det som foregår i denne byen. Men jeg gleder meg til å bli kjent med den på ny.  Jeg gleder meg til å bli kjent med nye folk, og å bli kjent med gamle folk på nytt. Alt føles på en måte nytt og spennende, selv om byen er “gammel”. JEG er en annen. Og jeg kan ikke annet enn å stole på at jeg er på riktig sted.

Kanskje kommer ikke dette til å være riktig sted for alltid. Kanskje vil det riktige stedet forandre seg. Men jeg tror det er bedre å hoppe i det og flytte, enn å la være og alltid være usikker. Det er bedre å gjøre noe og risikere at det er feil, enn å aldri gjøre det.

Jeg kan ikke annet enn å stole på at livet tar meg dit jeg trenger å være.

Livet tar meg dit jeg trenger å være.

Jeg stoler. Jeg stoler.

Jeg stoler.

 

Blanke ark

Da er det helt offisielt:

Jeg. Bor. I BERGEN!

Og det er helt på ordentlig. Det kjennes rart og fint.

IMG_20180108_104105_659

Flyttefolkene kom og hentet alle tingene forrige søndag, og så tok jeg nattoget til Bergen på kvelden. Følelsen da toget begynte å seile avgårde og jeg forlot Oslo for siste gang som Oslo-innbygger, var både vemodig og forløsende. Jeg har ventet på det en stund, kanskje lenger enn jeg har vært klar over. Og nå er jeg her. Det er både spennende og skummelt.

Mamma kom til Bergen noen timer etter meg og hjalp meg å komme i stand de første dagene. Det var så fint å komme inn i leiligheten og se at den var like fin som jeg husket!

20180108_095821

De neste dagene ble  tilbragt på Ikea, på montering av møbler og utpakking av esker. Jeg er langt fra ferdig, men nå er i hvert fall de viktigste møblene ferdig og en del av kassene ryddet på plass. De første dagene var noe provisorisk med tanke på sove- og spiseløsninger.


Den siste uken har vært merkelig. Det er jo ikke akkurat hver dag man flytter. Pakker hele livet sitt i esker og begynner på nytt. Plutselig er alt rundt meg forandret, og jeg må utforske alt på nytt og finne nye hverdagsrutiner. Bli vant til nytt sted å trene, ny vei til jobben, nye steder å handle, nye steder å gå tur. Finne ut av hvilken plass alle ting skal ha i leiligheten. Bli kjent med nærområdet og oppdage nye yndlingssteder. Og finne nye mennesker å omgi meg med. Men jeg gleder meg også til å møte gamle kjente og gjenetablere gamle relasjoner – kanskje bli kjent med folk på en ny måte?

20180113_105000

Før mamma dro hjem, rakk vi å oppdage litt av nærområdet. Noe av det fine med å bo der jeg bor, er at det er gode muligheter for å gå tur. Rett bakenfor boligområdet mitt er for eksempel det store fine vannet på bildet under (som mamma tok).

Jeg var aldri spesielt opptatt av turmuligheter da jeg vokste opp (når man er barn og tenåring har man tross alt andre ting å tenke på), og ble derfor aldri noe særlig kjent med fjellene og marka rundt Bergen. Men nå gleder jeg meg til å utforske nye stier, skoger og fjelltopper. Det tror jeg Linus kommer til å gjøre også!

IMG_20180112_234547_394

20170902_145722

Velkommen 2018

I forgårs var siste dag av 2017. Jeg har aldri vært mer klar for å få et år overstått.

Fy. Faen. For et drittår.

Det må jeg rett og slett bare si. Dette har vært det udiskutabelt verste året jeg har opplevd.

Og det er selvsagt vel vitende om at jeg, sammenliknet med flertallet av verdens befolkning, har en livssituasjon man bare kan drømme om. Vel vitende om at jeg bor i Norge, lever komfortabelt, har en trygg økonomi, et stabilt liv, en fast jobb, rent vann i springen, venner omkring meg, nok mat på bordet og det meste annet man kan håpe å ha her i verden. Vel vitende om at jeg i det store og det hele strengt tatt har veldig lite å klage over… Så har likevel 2017 vært et formidabelt drittår.

Det har vært en mørk og seig masse av sjelekvaler, sorg, depresjon, livskriser, følelsesopprør, brudd, dårlig appetitt, vanskelige valg og det som har føltes som en endeløs rekke av tunge dager med marsjering i en gjørme jeg ikke har kommet opp fra. Det første halvåret var jeg følelsesmessig avstumpet, og det siste halvåret har jeg mer eller mindre grått kontinuerlig. Nervene er frynsete og alle følelsene er utenpå huden. Det er ufattelig slitsomt, og sannsynligvis langt fra over.

Men under over alle undre: året som ikke så ut til å noensinne ta slutt, HAR tatt slutt. Og da rakettene skjøt opp ved midnatt på nyttårsaften, var det som en stein løsnet fra magen min og en bør lettet fra skuldrene. For det er et nytt år. Og en ny begynnelse. Og uansett hvordan 2018 blir – med ny jobb, ny leilighet, ny by og nytt liv – uansett hvor ustabilt, uforutsigbart og annerledes det kan bli, og uansett hvor mye som kan dukke opp som jeg ikke har forutsett… Så kan det UMULIG BLI NOE VERRE enn det som har vært.

Og det er en utrolig deilig tanke.


Og så, selvsagt, idet euforien av det nye året vasker over meg, stopper jeg likevel opp og husker på at det tross alt, innimellom all dritten, også HAR skjedd ting som er verdt å minnes og være takknemlig for. For eksempel:

  • At jeg, for nøyaktig ett år siden i dag, startet i ny jobb hos Fylkesmannen, hvor jeg har fått lært masse og blitt kjent med mange fine folk (og hvor jeg nå har siste arbeidsuke på kontoret)
  • At jeg har begynt å renske opp i mitt eget hode, sette nye prioriteringer og kommet mer i kontakt med mine egne følelser
  • At jeg i sommer arrangerte en vellykket og magisk laiv med seksti deltakere, hvor mitt eget fantasiunivers ble til virkelighet
  • At jeg, mamma og Linus fikk en kjempefin tur til Jotunheimen sammen
  • At jeg og Kine fikk en skikkelig herlig helg i London med kvalitetstid og tidenes mest minneverdige Celine Dion(!)-konsert
  • At jeg har hatt mange fine øvinger og konserter med Bærum symfoniorkester
  • At jeg har hatt utrolig mange fine stunder, gode samtaler, fått gode klemmer og blitt tatt vare på av så mange gode mennesker
  • At jeg har gått betraktelig ned i vekt (en positiv bieffekt av livskriser, bl.a.), og nå per def ikke lenger er overvektig
  • At jeg har vært skikkelig motivert for å trene, og kjent på at kroppen blir sterkere
  • At jeg mot slutten av året både fikk kjøpt en kjempefin leilighet og fikk ny jobb i Bergen

Så med det sier jeg takk og farvel til 2017, tar med meg en del ting videre, ser fram til å legge bak meg resten, og ønsker 2018 hjertelig velkommen.

 

 

 

 

Det lysner – og jeg har kjøpt leilighet!

Plutselig var det gjort. Jeg satt der med megleren på telefonen, som kunne fortelle meg at motbyderen hadde gitt seg og at leiligheten var min. Megleren stod på borettslagsstyrets kontor med styrelederen, som egenhendig nettopp hadde signert søknaden min for å få lov til å holde hund – en forutsetning for at jeg kunne kjøpe leiligheten. Han hadde brukt de siste timene på å innhente nødvendige signaturer fra alle naboer, som (enkelte noe motvillig) måtte innrømme at nei, her var ingen superallergikere, og dermed strengt tatt ingen som med gode grunner kunne nekte verdens søteste pelsbarn å flytte inn i naboleiligheten sammen med en fortumlet rødhåring som, kanskje mot bedre vitende, skulle komme til å forville seg til Vadmyra. Ja, du leste riktig – VADMYRA.

Som askøyværing med svært begrenset erfaring fra alle steder utenfor Bergen sentrum (og selvsagt Askøy), og med dertil tilsvarende store fordommer mot alt som lukter Loddefjord, Fyllingsdalen og øvrige drabantområder, var det ikke akkurat dette jeg hadde sett for meg. Folk fra drabantbyene er jo ikke helt riktig, det er noe alle vet. Ikke er de ekte bergensere. Men ikke er de ekte striler heller, slik som for eksempel folk fra Askøy, som kan bære strilestempelet og utenforskapen fra det gode selskap i byen med stolthet. Men da jeg noe desperat (etter å ha sett på, bydd og tapt flere leiligheter) tenkte jeg kunne gi den leiligheten (som hadde ligget lengst ute på Finn uten å ha blitt kjøpt) en sjangs, ringte jeg megleren for en privat visning. Og da jeg kom dit i går morges, ble jeg solgt. Den var rett og slett bare så fin!

Men så leste jeg om de håpløse dyreholdsreglene som krever at folk må INNNHENTE GODKJENNING fra naboene og søke tillatelse fra styret før man kjøper seg hund (JA, det fins faktisk flere borettslag som holder på med slike umulige regler), og da tenkte jeg at løpet var kjørt. Hvordan skal potensielle kjøpere ha mulighet til å rekke å finne skjema, leite opp alle naboer, skaffe signaturer og levere søknad til styret for godkjenning før man rekker å kaste seg inn i en eventuell budrunde? I praksis utestenger man jo alle hundeeiere fra å kunne kjøpe slike leiligheter. Og selvsagt var det helt uaktuelt å skulle kjøpe en bolig hvor Linus ikke kan være med. Så med tanke på hvor usannsynlig det virket at det skulle gå i orden, ville jeg ikke en gang håpe at leiligheten kunne bli min.

Men megleren vettu! Han ordnet opp. Heretter min desiderte yndlingsmegler. Riktignok omtrent den (ca) eneste  hyggelige megleren jeg har møtt, men jeg må si han kompenserer for alle de andre. Og dermed klarte jeg altså å bli boligeier i ekspressfart.

Og det var først en stund etterpå at jeg kom på det: I dag er det solsnu. Dette er årets mørkeste dag. Nå vipper jorden tilbake og begynner å nærme seg solen igjen. Og hver eneste dag blir noen minutter lysere. Og med det var det ett eller annet som falt på plass nedi magen.

Jeg velger å tro at sammentreffet ikke er tilfeldig. Jeg er ikke spesielt overtroisk, men dette må være et tegn. Dette året har vært, unnskyld språkbruken, et jævla drittår. Og det er fremdeles mørke dager. Men nå, nå blir det lysere.

Det må det.

Ting skjer.

Mellom slagene

I går var siste dag av orkesterkurset, og vi avsluttet med storslagen konsert i operahuset i Eid og påfølgende festmiddag for alle kursdeltakerne.

Her er bilde fra generalprøven vi hadde tidligere på dagen:

I dag har vært restitusjonsdag etter en intens languke. Jeg har tatt et bad, ligget på sofaen som slakt i flere timer og nullstillet meg ved å høre meg gjennom hele konsertprogrammet på Spotify. Sjostakovitsj sin 12. symfoni har gått på repeat i hjernen i flere dager, så da er det like greit å høre gjennom den ordentlig.

Fingrene er ømme og skuldrene stive, men jeg er i null tvil om at dette desidert var verdt både pengene og all tiden med øving.

Det er merkelig hvordan man gang etter gang gjenoppdager gleden ved musikk. Jeg har virkelig savnet å spille cello, og det er trist å tenke at jeg ikke har spilt på så mange år. Men man innser ofte ikke hva man savner før man finner det igjen, er det ikke sånn?

Å skape musikk sammen i et orkester hvor alle jobber drithardt for å få det til å høres bra ut, er virkelig noe for seg selv. Til sammen blir det ganske magisk, egentlig. Og nå har jeg jo ikke noe annet valg enn å fortsette. Til høsten, etter Etiopia, skal orkersterspilling bli et fast ukentlig innslag i hverdagen. Det har jeg bestemt. Og jeg gleder meg masse til det – å bli en del av noe. Bli kjent med og spille med andre som vil spille sammen bare fordi det gir glede.

Det har ikke manglet på fine folk i uken som har vært heller. Jeg føler meg veldig heldig over å ha møtt så mange nye mennesker fra hele landet, som har vært skikkelig fine og spesielle på hver sine måter. Et par har gjort ekstra inntrykk, og møtene med dem kommer jeg til å huske lenge. Heldigvis er ikke musikkmiljøet i Norge så stort, så mange vil jeg forhåpentligvis se igjen.

Nå er det snart siste natten på Skogtun i Nordfjord før noen nye og intense uker starter. I morgen tidlig drar jeg med båt for å reise innom Bergen og hilse på spirene der. Etterpå blir det en tur til Arendalsuka via Oslo (for å legge fra meg celloen), og seinere skal jeg reise til Molde for å delta som innleder på et seminar. Etter det blir det full rulle med Spire, feltarbeidplanlegging og ikke minst flytting (!) til vår nye leilighet før det bærer avsted til Etiopia. Puh! Det er bare å trekke pusten dypt og ta en dag av gangen med andre ord.

Men nå kan jeg i hvert fall begynne høsten fullt oppladet av ny inspirasjon og fine minner. Og et nyvunnet forsett for å høre mer på klassisk musikk :)

Mat

Barndomshjemmet mitt på Askøy er lagt ut for salg mens mamma og pappa pakker sakene sine og flytter nordover. Det er selvsagt forferdelig traumatisk (for meg).

For å muntre meg selv opp, passer jeg på å spise mye god mat. Her er litt av det som går ned på høykant:

Pannekaker med skinke- og soppfyll, og salat:

_DSC0547

Potetsuppe med grønnsaker, masse deilig rømme og stekt spekeskinke på toppen (ser ikke så appetittlig ut, men smaker veldig godt!):

_DSC0564

Svinefilet med grønnsaker, potetmos og ovnsbakte rødbeter:

_DSC0625

Og ikke minst: Salat, ovnsbakte grønnsaker, poteter og landkylling, med masse parmesan over. Passet perfekt for kjempesulten Mari etter trening i dag. Nam!

View this post on Instagram

Nam!

A post shared by Mari Gjengedal (@marigjengedal) on