Den beste versjonen av deg selv

Jeg tenker en del på selvutvikling for tiden, og hører en del på podcaster (når man går mye tur med hunden, har man tid til slikt). Den siste tiden har jeg prøvd å utvide repertoaret mitt. Dersom man går gjennom en livskrise, er det antakelig naturlig å lete etter svar på alle mulige spørsmål som dukker opp. Søkeordene har vært noe i gaten “life purpose”, “who am I”, “meaning of life” og “what the hell am I doing”. Det er ikke alltid det har dukket opp noe hjelpsomt, men jeg kan i hvert fall garantere at det er mye der ute. En krise er aldri noe særlig gøy, men i disse moderne tider er det ikke mangel på folk som tilbyr seg å hjelpe, og jeg føler fokuset på selvutvikling, mentoring og kontinuerlig forbedring har blitt stadig sterkere de siste årene. Mantraet er at man hele tiden bør jobbe med å utvikle seg til å bli den beste versjonen av seg selv.

Jeg lurer på, hva gjorde man før man fikk livsterapeuter, egentlig? Det virker jo som om det fins coacher som skal hjelpe deg rundt hvert gatehjørne. Jeg antar de fleste som levde for hundre år siden ville fnyst av alt pratet om life coaching, mindfulness, self development, wellness og andre mer eller mindre esoteriske trendbegreper som er ment å hjelpe deg “finne deg selv” og din plass i verden. Nå skal man ikke kimse av dette, for det er åpenbart mange (inkludert meg selv) som gjerne skulle ønske de hadde noen som bare kunne fortelle dem hva de skulle gjøre her i livet. Det er et behov der, som sier noe om at mange sannsynligvis føler seg litt på bærtur, litt lost ute i den store verden. Dette bekreftes blant annet av all selvhjelpslitteraturen som selges der ute. Men samtidig kan jeg ikke annet enn føle det ligger mye overflatisk vås og intetsigende klisjeer i bilder av solnedganger og skrift som sier “dare to be you”, “carpe diem”, “love is everywhere”, “be better than you are” eller “be the best version of yourself”. Ikke minst tror jeg alt dette kan spre et farlig budskap som lærer folk å bli mer misfornøyd med seg selv.

Mye av kraften som ligger i selvutviklingsbevegelsen – hvis man skal kalle det det – ligger i at man tør å ta ansvar for sitt eget liv. I det ligger det at man reflekterer over hvor man er og hva man vil, at man tar ansvar for egne handlinger, klarer å formulere mål og drømmer, og tør å gjøre grep i livet for å komme seg dit man vil. Det høres bra og viktig ut. Mange burde uten tvil gjøre denne øvelsen og sette av mer til i hverdagen til å virkelig kjenne etter hvor man egentlig er på vei og om man er fornøyd med det. Samtidig ligger det et ris og lurer bak speilet. For hvis det kun er DU som kan ta ansvar for ditt liv, og DU har full makt til å bestemme akkurat hvordan du skal tenke og føle omkring enhver situasjon, hvis det bare er du som må ta ansvar for situasjonen du er i og det bare opp til deg å realisere det fantastiske potensialet du har inni deg og “uncover the divinity within”, så er det også bare din egen feil når du før eller siden ubunnhørlig møter nederlaget.

Og det kommer de fleste til å gjøre. For det å klare å møte enhver utfordring i livet med et smil er det ikke så mange som får til. Det ER ikke bare å tenke seg glad. Det er ikke bare å være takknemlig og vente på at “overfloden manifesterer seg”. Det er ikke slik at alt skjer for en grunn, at verden gir deg nyttige lærepenger du skal utvikle deg på, at du kommer til å få som du fortjener eller at livet er en evig reise til kontinuerlig forbedring. Ting skjer. Dritt skjer. Plutselig er man et sted man ikke planla eller ønsket. Plutselig skjer det forferdelig kjipe ting i livet. Plutselig oppdager du at du ikke strekker til, at du ikke klarer å avdekke din indre guddommelighet, at du ikke klarer å møte motgangen med et smil, og at i et minutt, en dag, en måned eller et år er livet og verden skikkelig skikkelig mørk og teit. Livet går opp og ned, og kanskje føler du at du ikke har et fantastisk potensial inni deg. Kanskje føler du deg bare middelmådig.

Og så tenker jeg: er ikke det egentlig greit å være litt middelmådig da? Kan ikke det være lov? Det skal jo ikke være en evig fest å leve. Det skal være vanskelige perioder, tider som er skikkelig tøffe og dager hvor man bare ikke vil stå opp av sengen. Noen dager får man rett og slett ikke til å være den man vil være. Noen dager er bare verden for mye. Og det må være greit å innrømme det. Det er greit å gråte, og det er greit å være skuffet over det man ikke får til. Vi er bare mennesker, tross alt. Ingen av oss er guddommelige, og de fleste av oss klarer ikke være den beste versjonen av seg selv. De fleste av oss er egentlig stort sett ganske midt på treet mesteparten av tiden.

Jeg tror at et samfunn som forteller alle at de er unike og fantastiske, at de kan få til alt de vil hvis de bare jobber hardt og tar ansvar for eget liv, er et farlig samfunn. For alle kan ikke være best. Det er rett og slett ikke mulig. For at noen skal være vinnere, må veldig mange andre være tapere. Og mye av selvutviklingskulturen tror jeg, bevisst eller ubevisst, bygger opp under en taperkultur. For samtidig som man blir fortalt at man må finne ro i aksept, godta at uforutsette ting skjer og at man skal vise takknemlighet for det man har, skal man samtidig kontinuerlig jobbe for å forbedre seg selv. Man er blitt til et oppussingsprosjekt som på den ene siden er fantastisk og unik, men på den andre siden alltid må jobbe for å bli litt bedre. Å tenke at man alltid skal bli bedre tror jeg er en oppskrift på ulykkelighet.

Og selvfølgelig er det ikke sånn at det IKKE er bra å sette seg mål! Og selvfølgelig er det flott å ønske å forbedre ting i livet som man er misfornøyd med, prøve å realisere drømmer, være ærlig med seg selv om hva man ønsker, og ha et mål om å behandle folk med kjærlighet og respekt. Men du trenger ikke jobbe for k-o-n-t-i-n-u-e-r-l-i-g selvforbedring. Du trenger ikke tenke at noe alltid må være annerledes eller bedre enn det er. Av og til ligger lykken i å akseptere at noe får være godt nok. I å puste og finne ro i situasjonen. Kanskje får du ikke til akkurat det du hadde lyst til, men kanskje klarer du å gjøre noe annet som også er bra. Og kanskje har du av og til dager hvor alt går på tverke også.

For vi ER ikke guddommelige. Vi er ikke verdensmestre. Vi er bare mennesker som prøver så godt vi kan. Og det får være godt nok. DU er god nok.

 

H-helg