Matematikk i FrP-verden

Nylig kom det såkalte Scheel-utvalget med sin rapport med anbefalinger om hvordan skattesystemet i Norge bør legges om. Debatten som har oppstått i etterkant er ganske underholdende. Spesielt er det alltid artig å høre FrP snakke om økonomi.

Hemmeligheten bak å holde en stabil kroppsvekt er ganske enkel: forholdet mellom kalorier inn og kalorier ut må være i balanse. Sånn er det også med statsøkonomien. Utgiftene til staten bør være ganske lik inntektene. Men det er det visst vanskelig for FrP å forstå.

_DSC0729

Det er ikke så lett å holde oversikt over alle de forskjellige skattene og avgiftene man har i Norge. Men prinsippet er ganske enkelt. Man betaler penger i skatter og avgifter for at staten skal ha inntekt til å finansiere goder som folket har bruk for. For eksempel skoler, og landbruk, og sykehus. Hvis man kutter i skattene som folk betaler, må man dekke inn tapet på andre måter. Som regjeringen nå gjør ved å for eksempel innføre avgift på poser. Litt tøysete egentlig, å drive å flytte ting hit og dit bare for syns skyld, men ok.

Men FrP er jo ikke fornøyd med det! Neida. Som i Klassekampen i går, sier folk fra FrP at “vi er opptatt av at det samlede skatte- og avgiftsnivået skal ned”. Det vil altså si at inntektene til staten skal ned. I kroppsvekt: man forbrenner mer energi enn man spiser. Med det resultat at man til slutt blir ganske tynn og skral. Staten altså.

For “folk flest” høres det jo veldig fint ut at man skal betale mindre i både skatt og avgifter. Det FrP derimot aldri tør å snakke om, er den andre siden av saken: at pengene staten bruker på viktige ting dermed også nødvendigvis må ned. Det vil si at man ikke har råd til å ha like mange lærere i skolen lenger, eller at man ikke har råd til å ha et landbruk i Norge lenger, eller at man ikke har råd til å betale for at syke folk skal få sykelønn eller skal ha råd til helsetjenester. DET blir konsekvensene av at staten får mindre penger.

Men FrP sier jo aldri det. De sier aldri at de har lyst til at folk skal måtte betale mer for å gå til legen. Eller at foreldre som har lyst til at barna skal få en god skolegang må begynne å betale for det. Og det er jo ikke så rart. Det har tross alt blitt ramaskrik bare med de relativt små endringene de har foreslått i statsbudsjettet denne høsten. Så de kan jo ikke si til velgerne hva som er de egentlige konsekvensene av politikken de har lyst til å føre.

Alternativet til å kutte ned i utgiftene til staten er jo å bruke mer penger fra oljefondet. Og det vil jo FrP. Men oljefondet fungerer merkelig nok også på samme måte som vekten: om man bruker mer penger enn det man får inn fra avkastningen, vil man til slutt bruke opp pengene i fondet. I tillegg vil effekten av å pøse på mange friske penger i et eksisterende marked være at økonomien overopphetes. Dermed går vinningen opp i spinningen. Men den virkeligheten liker ikke FrP-ere å forholde seg til.

Men hva er da argumentet som brukes om igjen og om igjen for å forklare hvorfor det er så viktig å på død og liv kutte ned  skattene? Joda, selvfølgelig: NÆRINGSLIVET. På den måten folk argumenterte om saken på Debatten på NRK i kveld, skulle man tro det norske næringslivet har så forferdelige vilkår at det er et under at vi har noen bedrifter i dette landet i det hele tatt. Stakkars bedriftene! De har det jo så vanskelig.

Vel. For meg virker det som de klarer seg ganske bra. Vi har jo tross alt et fungerende næringsliv i dette landet. Og vi har praktisk talt ingen arbeidsledighet. Vi er jo avhengig av importert arbeidskraft for å få hjulene til å gå rundt. Så når Siv Jensen står på NRK og sier at det er DØDSviktig at skattenivået til bedriftene går ned, fordi vi MÅ øke investeringsnivået i dette landet, og vi MÅ skape flere arbeidsplasser, tenker jeg; tja, må vi nå egentlig det? Det er jo en grense for hvor mange arbeidsplasser vi kan ha i dette lille landet. Og hvis vi har flere arbeidsplasser enn vi har mennesker, har vi bare to alternativer: enten må bedrifter legge ned (og staten har tapt skatteinntekter til ingen nytte), eller vi må importere enda flere utlendinger.

Og DET vil jo ikke FrP.

Advertisements

Velgeroppførsel

…er vanskelige greier å forstå seg på. Nærmere bestemt, hva som gjør at velgere endrer oppførsel og partitilhørighet sånn som de gjør. Hva er det som ligger bak meningsmålingene? Det sliter jeg meg å skjønne.

Nå for eksempel, har oppslutningen til både Høyre og FrP gått drastisk ned. Statsbudsjettet har gitt dem hard medfart. Heldigvis. Plutselig oppdaget velgerne at det ikke er så kult med angrep på velferdsstaten og elendig miljøpolitikk likevel.

[Digresjon] Ikke det at noen kunne forventet noe annet, forsåvidt. Det burde ikke kommet som noen overraskelse at regjeringen har lyst til å gjennomføre politikken de står for, og de er tross alt de mest høyreliggende partiene på Stortinget. Sånn sett er det ganske forundringsverdig med alle dem som angrer på at de stemte på disse partiene, med en gang de begynner å gjennomføre politikken sin. For eksempel hun her, som sier “Hadde jeg visst hva FrP stod for, hadde jeg aldri stemt på dem“. Seriøst? Jeg mener; prøver ikke en gang velgerne å sette seg inn i partienes politikk før de går og stemmer?

…På den annen side, kanskje skal man ikke dømme for hardt heller. Høyre og FrP (spesielt Høyre) sin strategi før valget var jo tross alt å prøve å legge så nært opp til det bestående som mulig. Selge seg inn som “same, but different”: stø kurs, bare i en annen farge. Man kunne jo lett få inntrykk av at de i det store og det hele ikke hadde tenkt å gjøre så mange endringer. Hvis man bare leste slagordene på T-banestasjonene, er det kanskje ikke så rart at man stemte på Høyre. Men uansett. [Digresjon slutt]

Det jeg IKKE forstår, er hvorfor velgerne, når de først skal ta avstand fra regjeringspolitikken og flykte fra Høyre, velger å gi oppslutning til det partiet som politisk ligger desidert nærmest partiet de flykter fra. Jeg snakker så klart om Arbeiderpartiet. Det er jo ikke rasjonell oppførsel i det hele tatt.

Meningsmåling

Nyeste meningsmåling, fra 8. november: http://politisk.tv2.no/spesial/partibarometeret/

Jeg mener… Altså, JA, Jonas Gahr Støre har snakketøyet i orden. Jeg skjønner at han innbyr til tillit og lojalitet, og er en samlende lederskikkelse. Det var jo derfor han ble leder. Men han sier jo absolutt ingenting av substans.

Og joda, Arbeiderpartiet scorer masse poeng ved å være synlig på å snakke om det usosiale statsbudsjettet og negative konsekvenser for arbeidstakere. Men ærlig talt. Skal man virkelig snakke om sosial politikk, fins det langt mer ambisiøse partier enn AP. Og skal man begynne å snakke om nesten alle andre politiske områder, er AP og Høyre tilnærmet like i nesten alt, bortsett fra i hvor stor grad de bruker ordene “marked” og privatisering”:

Ta klimapolitikk. På Zerokonferansen i dag, var Jonas og Klima- og miljøminister Tine invitert for å diskutere klima og miljø.

De sa omtrent akkurat det samme. Det var ingen diskusjon, mer en konkurranse i å snakke om viktigheten av teknologiutvikling, næringsvirksomhet, transportutslipp og ambisiøse internasjonale klimamål. Og ikke minst å unngå å nevne utfasing av petroleumsvirksomhet for enhver pris. Elefanten i rommet var så stor at hele salen kjente på trykket.

Tine og Jonas

Tine og Jonas på Zerokonferansen. Bilde lånt fra Zero, foto: Marius Nyheim.

Det er helt bortkastet å invitere disse politikerne til å diskutere klima. De bruker opp sin egen og andres tid på å si meningsløse ord. Hverken Høyre eller AP har noen som helst plan om å gjøre de klima- og miljøtiltakene som virkelig trengs for å forhindre en klimakatastrofe. Og det er rett og slett helt hårreisende dårlig når vi snakket om Norges to største partier.

Så hvorfor i all verden gir velgerne dem tillit? Man skulle jo tro de lærte leksen sin etter valget, og faktisk ville gi oppslutning til noen av alle de småpartiene som står for en reell endring i politikken, men neida. De velger heller å rømme fra ett uambisiøst parti til et annet.

Er det gammel vane, godtroenhet eller gidder folk bare rett og slett ikke sette seg inn i hva partiene faktisk mener? JEG SKJØNNER DET IKKE. Men det gir ikke akkurat noen grunn til optimisme på demokratiets vegne.

Opptur

Det har vært en bra dag for å være politisk engasjert, og politikk har også stått i hodet på meg mesteparten av dagen.

Morgenen begynte klokken åtte med møte med Spires arbeidsutvalg. Skjønne Andrea hadde bursdag i dag, så det ble kake til frokost!

_DSC0357 _DSC0358

Det fins jo knapt en bedre måte å starte dagen på <3.

Deretter var det om å gjøre å få oversikt over hovedpunktene i Venstres alternative statsbudsjett, som ble lagt fram i går. Det var – i hvert fall for Spire sin del, og generelt for klima og miljø – mye positiv løsning! Nå har både Venstre og KrF gått inn for å reversere kuttene i organisasjonsstøtte til Spire og andre frivillige organisasjoner. Hurra! Med litt hell kan jeg kanskje fortsette i jobben som leder for verdens beste organisasjon i 2015 også. Kryss fingrene!

Deretter ble det jobbing med innspill til Stortingshøring om statsbudsjettet i Næringskomiteen. Høringen varte hele dagen, fra klokken 10 til klokken 19.30 (stakkars politikere), og vi var aller siste organisasjon ut (sparer det beste til slutt, så klart). Det var en positiv opplevelse; Knut Storberget fra Arbeiderpartiet var veldig tydelig på viktigheten av at organisasjonsstøtten bevares, mens komiteleder Geir Pollestad fra Senterpartiet stilte oss et bra spørsmål om hva vi syns om at regjeringen ikke vil innføre beredskapslagring for korn. Bra å kunne snakke om noe litt annet enn bare oss selv! Jeg og Trine var fornøyde etterpå:

Trine og Mari på høring i Næringskomiteen

Da jeg kom hjem i kveld kunne jeg til slutt lese gladmeldingen om at FrP har fått sin dårligste meningsmåling siden 1995. 9,5%! “Vi står midt i en orkan”, sier Siv Jensen. Høhø. Det tror jeg nok. Det gleder hjertet til en grønn sosialist. Heldigvis går noe den riktige veien her i verden.

P.S. Sjekker du innom bloggen til Stortingsslasken Aslak Borgersrud fra tid til annen? Anbefales for alle som vil ha insiderinfo om det rare og finurlige livet på Stortinget. Jeg ler meg skakk.

Mer penger!

FrP og Siv Jensen kritiserte i nyhetene i går regjeringen for å bruke for lite penger på et Norge i “forfall” under oppseilingen til forhandlingene for neste års statsbudsjett. Løsning: å bruke stadig mer penger av oljefondet.
Når Siv Jensen spør om man ikke heller vil overlate et velholdt land til sine barn istedet for å overlate et forfallent land med mange penger på bok, virker det jo som om svaret er enkelt, og tilsynelatende skal det ikke finnes grenser for hvor mange penger man kan bruke av fondet.

Jo, det virker jo som en så god ide og en enkel løsning på et vanskelig problem at det jommen er rart ingen rødgrønne har tenkt på det før. Og jeg sitter der og tenker: det må virkelig være fint å bo FrP-verden, hvor alt er så enkelt og greit. Men jeg tenker også at det er ganske bra at Siv Jensen ikke er finansminister. Visstnok er ikke jeg noen samfunnsøkonom, men til og med jeg har vett nok til å forstå at det fins noe som heter konjunkturer, og at usannsynlige mengder med friske oljepenger som blir sprøytet inn i samfunnet vil skyve hele den liberale markedsøkonomien (som høyresiden er så glad i) ut av balanse.