Velgeroppførsel

…er vanskelige greier å forstå seg på. Nærmere bestemt, hva som gjør at velgere endrer oppførsel og partitilhørighet sånn som de gjør. Hva er det som ligger bak meningsmålingene? Det sliter jeg meg å skjønne.

Nå for eksempel, har oppslutningen til både Høyre og FrP gått drastisk ned. Statsbudsjettet har gitt dem hard medfart. Heldigvis. Plutselig oppdaget velgerne at det ikke er så kult med angrep på velferdsstaten og elendig miljøpolitikk likevel.

[Digresjon] Ikke det at noen kunne forventet noe annet, forsåvidt. Det burde ikke kommet som noen overraskelse at regjeringen har lyst til å gjennomføre politikken de står for, og de er tross alt de mest høyreliggende partiene på Stortinget. Sånn sett er det ganske forundringsverdig med alle dem som angrer på at de stemte på disse partiene, med en gang de begynner å gjennomføre politikken sin. For eksempel hun her, som sier “Hadde jeg visst hva FrP stod for, hadde jeg aldri stemt på dem“. Seriøst? Jeg mener; prøver ikke en gang velgerne å sette seg inn i partienes politikk før de går og stemmer?

…På den annen side, kanskje skal man ikke dømme for hardt heller. Høyre og FrP (spesielt Høyre) sin strategi før valget var jo tross alt å prøve å legge så nært opp til det bestående som mulig. Selge seg inn som “same, but different”: stø kurs, bare i en annen farge. Man kunne jo lett få inntrykk av at de i det store og det hele ikke hadde tenkt å gjøre så mange endringer. Hvis man bare leste slagordene på T-banestasjonene, er det kanskje ikke så rart at man stemte på Høyre. Men uansett. [Digresjon slutt]

Det jeg IKKE forstår, er hvorfor velgerne, når de først skal ta avstand fra regjeringspolitikken og flykte fra Høyre, velger å gi oppslutning til det partiet som politisk ligger desidert nærmest partiet de flykter fra. Jeg snakker så klart om Arbeiderpartiet. Det er jo ikke rasjonell oppførsel i det hele tatt.

Meningsmåling

Nyeste meningsmåling, fra 8. november: http://politisk.tv2.no/spesial/partibarometeret/

Jeg mener… Altså, JA, Jonas Gahr Støre har snakketøyet i orden. Jeg skjønner at han innbyr til tillit og lojalitet, og er en samlende lederskikkelse. Det var jo derfor han ble leder. Men han sier jo absolutt ingenting av substans.

Og joda, Arbeiderpartiet scorer masse poeng ved å være synlig på å snakke om det usosiale statsbudsjettet og negative konsekvenser for arbeidstakere. Men ærlig talt. Skal man virkelig snakke om sosial politikk, fins det langt mer ambisiøse partier enn AP. Og skal man begynne å snakke om nesten alle andre politiske områder, er AP og Høyre tilnærmet like i nesten alt, bortsett fra i hvor stor grad de bruker ordene “marked” og privatisering”:

Ta klimapolitikk. På Zerokonferansen i dag, var Jonas og Klima- og miljøminister Tine invitert for å diskutere klima og miljø.

De sa omtrent akkurat det samme. Det var ingen diskusjon, mer en konkurranse i å snakke om viktigheten av teknologiutvikling, næringsvirksomhet, transportutslipp og ambisiøse internasjonale klimamål. Og ikke minst å unngå å nevne utfasing av petroleumsvirksomhet for enhver pris. Elefanten i rommet var så stor at hele salen kjente på trykket.

Tine og Jonas

Tine og Jonas på Zerokonferansen. Bilde lånt fra Zero, foto: Marius Nyheim.

Det er helt bortkastet å invitere disse politikerne til å diskutere klima. De bruker opp sin egen og andres tid på å si meningsløse ord. Hverken Høyre eller AP har noen som helst plan om å gjøre de klima- og miljøtiltakene som virkelig trengs for å forhindre en klimakatastrofe. Og det er rett og slett helt hårreisende dårlig når vi snakket om Norges to største partier.

Så hvorfor i all verden gir velgerne dem tillit? Man skulle jo tro de lærte leksen sin etter valget, og faktisk ville gi oppslutning til noen av alle de småpartiene som står for en reell endring i politikken, men neida. De velger heller å rømme fra ett uambisiøst parti til et annet.

Er det gammel vane, godtroenhet eller gidder folk bare rett og slett ikke sette seg inn i hva partiene faktisk mener? JEG SKJØNNER DET IKKE. Men det gir ikke akkurat noen grunn til optimisme på demokratiets vegne.

Advertisements

Du har det så sykt bra!

Man hører mange rare grunner til hvorfor folk ønsker å stemme blått til valget. De færreste av dem er gode. Og noen er bare helt sykt provoserende. Som for eksempel:

“De rødgrønne har ikke gjort livet mitt bedre”

eller

“De må nå få prøve seg” (underforstått: forandring fryder).

Når jeg hører sånne begrunnelser, tenker jeg:  “Du er dum.” Ja, det er sant. Beklager, men slik er det. Jeg tenker at vedkomne er utrolig dum. Deretter forestiller jeg meg hvor uendelig tilfredsstillende det ville vært å grepet tak i vedkomnes jakkekrage og ristet dem veldig hardt. Jeg har nemlig ikke stor sympati for folk som klager i verdens beste land.

Hvis du tilhører den store majoriteten av Norges befolkning, har du det nemlig allerede bra. Du har det faktisk jævlig bra. Du tilhører sannsynligvis den ene prosenten i verden som har det best. Du har penger til å kjøpe alt du trenger for å dekke dine grunnleggende behov, og sannsynligvis mye mer. Du har antageligvis en jobb, noe veldig mange i resten av Europa kan misunne deg. Du trenger ikke bekymre deg dersom du mister jobben eller blir syk, fordi vi har et velferdssystem. Vi har et helsevesen som faktisk aldri har produsert flere helsetjenester enn i dag. Du bruker en andel av lønnen din på utgifter til mat og andre grunnleggende ting som er blant de laveste i Europa. Du lever ikke fra hånd til munn. Du lever ikke i sult, som en milliard av menneskene i verden. Du jobber ikke under uansvarlige arbeidsvilkår. Du har frihet til å velge hvilken utdanning du vil ha, hvilken jobb du vil ha, og hvilken familie du vil ha. Og når du får barn, (hvis du vil ha barn da, for du har full mulighet til å bestemme selv) får du penger fra staten til å være med ungen din. Også har du skam til å kreve at du skal ha det så mye bedre? Du har INGENTING annet enn trivielle problemer å klage over. Og du skjønner det ikke en gang, fordi du er for opptatt med å grave i din egen navle til å orientere deg om at det faktisk finnes en verden utenfor deg selv.

Noe jeg lurer på er: Hvordan skal det egentlig gå an at du skal få det så mye bedre? Hvordan kan du kreve at vi i Norge skal legge beslag på enda mer av verdens ressurser for at du skal få det bedre? Hvor bra må du ha det før du har det bra nok? Hvor mye kan du egentlig forvente at en regjering skal gjøre for deg for at de skal fortjene gjenvalg? Gi deg kake på sengen? Bygge et lekeland til hver innbygger? Tror du du blir lykkeligere ved å betale et par tusenlapper mindre i skatt? Tror du at du kan få enda bedre velferdstjenester samtidig som du skal slippe unna med å betale mindre av den allerede ganske lave skatten du betaler til fellesskapet i dag?

Har du slike forventninger er du ikke bare dum. Du er egoistisk.

Det har ikke falt deg inn at det faktisk kunne vært ganske mye verre å bo i Norge enn det er i dag? Det er ingen selvfølge at Norge er annerledeslandet som klarte seg bra gjennom finanskrisen, vet du. Det er heller ingen selvfølge at vi har et statlig oljefond som gir penger til statsbudsjettet. Hadde vi hatt blå styring, hadde oljen nemlig vært i privat eie. Fordi det er det de blå partiene tror på: privat eie. Hver enkelt for seg selv. Mest til de sterkeste. Individet er viktigere enn samfunnet.

Hvis du setter deg ned og tenker gjennom hvor mye verre det kunne ha vært, og hvor lite du faktisk har å klage over, så skjønner du kanskje at du egentlig har det ganske bra. Gi politikerne litt kred. Det er ganske godt gjort å unngå økonomisk ruin. Du har seilet gjennom det hele uten en skrape. Hvorfor er det slik at du ikke merker det når du har det bra, men bare merker det når du tror du kan få det bedre? Hvorfor blir det ramaskrik og sabelrasling når politikere faktisk gjør en – relativt sett – ganske god jobb? Jeg syns ikke de rødgrønne er ufeilbarlig jeg heller, men det går da an å sette ting litt i perspektiv.

Og jo – det kan faktisk skade å “la dem få prøve seg”. Endring for endringens skyld, uten noen grunn eller noe behov, er ikke nødvendigvis bra. Regelen “if it aint’ broke, don’t fix it” er vanligvis en god leveregel. Hvorfor kan det ikke også gjelde i politikken? Hvorfor har så mange – majoriteten av befolkningen nå, ser det ut til – så urealistiske forventninger til hva politikerne skal gjøre for ens hverdag? Alle som lever under vanskeligere forhold enn oss; i land med økonomisk ustabilitet, korrupte regimer, arbeidsløshet eller krig, ville ha ristet på hodet om de fikk høre at mesteparten av befolkningen i Norge vil kaste en regjering som har sørget for at vi har det best i verden. Men nei da. Vi skal ha det enda bedre.

Ja, hvis du er blant dem som tenker at vi skal ha det enda bedre, da tenker jeg at du er dum. Og når majoriteten av en befolkning i et demokrati er dumme, gir det meg lite håp for framtiden.

Hva skal bistandspengene brukes til?

I dag var det demonstrasjonstog og appeller om utviklingspolitikk foran Stortinget. Demonstrasjonen var arrangert av organisasjonene bak den fantastiske Tenk Større-kampanjen. SAIH, Spire, LNU, PRESS, Norsk Folkehjelps solidaritetsungdom, Røde Kors Ungdom, Operasjon Dagsverk og Changemaker har gått sammen om å prøve å få utviklingspolitikken høyere på den politiske dagsorden. I løpet av helgen har kampanjen fått mye oppmerksomhet ved hjelp av 3000 legomenn som ble satt ut rundt omkring i Oslo (og andre norske byer) med viktige utviklingspolitiske budskap som “Lite futt med bistandskutt” og “Rød eller blå, sats på global helse nå”.

Demonstrasjon Tenk Større

Her er politikerne, demonstrantene, og lederne i organisasjonene som står bak kampanjen. Fremst står det mange fine legomenn!

På Eidsvolls plass foran Stortinget kom stortingspolitikere fra alle partiene (minus Senterpartiet, som ikke dukket opp), samt folk fra Miljøpartiet og Rødt, pluss utviklingsminister Holmås, for å snakke om hva partiene vil prioritere i utviklingspolitikken. Appellene var bra, men noe som frustrer meg er hvordan enkelte partier selger en politikk som overforenkler kompliserte forhold.

For eksempel snakket både Høyre og KrF om hvordan de skulle prioritere helse og utdanning. Og selvfølgelig er helse og utdanning kjempeviktig, og noe ingen kan protestere mot at skal prioriteres. Utdanning er en av de viktigste forutsetningene for utvikling, og det er helt sentralt at dødsfall grunnet unødvendige sykdommer og forhold som enkelt kan forebygges, blir hindret. Men å skulle sprøyte inn mange milliarder på helse- og utdanningstiltak uten å ta hensyn til de større strukturene, blir for enkelt.

Det jeg blir irritert over er hvordan de liberale partiene er så veldig opptatt av symptomene (som for eksempel dårlig utdanningsnivå), og ikke er interessert i selve sykdommen, altså det som i utgangspunktet forårsaker og opprettholder symptomene. Det blir som dagens moderne doktorer som er mer opptatt av å pushe medisiner istedenfor å finne ut av hvorfor sykdommen oppstår.

For hva er det egentlig som gjør at folk i verden er fattige, og forblir fattige? Hva er det som gjør at mange bistandskroner ikke blir brukt effektivt nok? Hvilke overordnede strukturer er det som viderefører og forsterker de forskjellene som allerede fins? Vi vil jo aldri klare å hanskes med fattigdomsproblemene før vi for alvor tør å snakke om hvilke systemer som fins som forårsaker problemene.

De systemene og strukturene er det selvfølgelig veldig forståelig at partier som Høyre ikke vil snakke om. Det er fordi de veldig gjerne vil beholde dem. Jeg snakker så klart om kapitalisme, markedsliberalisme og økonomiske systemer som bidrar til at de rike blir rikere, mens de fattigste taper. Og det er her at partiene på venstresiden får mer troverdighet.

Vi vil nemlig ALDRI få en rettferdig verden hvor folk har mat, utdannelse og mulighet til å dekke sine grunnleggende behov dersom vi ikke begynner med å endre på de overordnede strukturene i verden. Det hjelper ikke med aldri så mye bistand fra rike til fattige land, så lenge selskaper i de rike landene stjeler skattepenger fra de fattige landene som tilsvarer flere ganger den samlede bistandssummen. Det hjelper heller ikke å tvinge fattige land til å konkurrere på et fritt verdensmarked når det er klart at det frie markedet alltid, og alltid vil, belønne dem som er sterkest fra før. Dette handler om fordeling, ikke bare “mest mulig bistand for minst mulig kroner”.

Det hjelper ikke bare å se på bistandskroner. Vi må se på alle pengestrømmene. Hvilke penger går ut av fattige land? Hvilke penger går inn? Hvordan kan Norge bidra til at verden blir mer rettferdig (innenfor rammene av en bærekraftig ressursforvaltning) dersom utviklingspolitikken ikke samsvarer med klimapolitikken, handelspolitikken og næringspolitikken? Tjener vi egentlig mer på å utnytte fattige land enn vi “taper” på å gi dem bistandspenger? Og hvordan forventer vi egentlig at fattige land skal kunne utvikle seg og øke energibruken dersom ikke vi selv kan gå med på å kutte litt i vårt unødvendige forbruk?

Ja, det blir mer komplekst å skulle se det hele i sammenheng. Det er også derfor Høyre (og co) vinner så mye på å selge enkle løsninger. Men det er ikke alltid at det enkle er det beste. Av og til må man skjønne det store bildet for å se hvordan det hele henger sammen. Derfor syns jeg politikerne må snakke mer om det store bildet. Og vi som velger skal ikke ta til takke med det enkle, men kreve mer.

OG: når jeg først er inne på min frustrasjon over Høyre. Slagordet “Nye ideer og bedre løsninger” kunne ikke vært lenger fra sannheten. Ideene er ikke nye, da Thatcher sine markedsliberalistiske ideer ble banket gjennom allerede på 80-tallet. Og ettertiden har vist oss at løsningene, med alt de medførte av høyere arbeidsløshet, dårligere vern for arbeidere, dårligere velferd og privatisering (og for u-landene sin del: massiv tilbakegang i utvikling på grunn av lån fra de rike landene med tøffe betingelser), ikke funker. Folkens, lær av historien. Vær kritisk. Bruk hodet (vi har bare en klode, høhø).

De store løgnene om norsk olje

Klimaendringene er farlige, de er en realitet og de er vår skyld, hvilket den nye rapporten fra FNs klimapanel fastslår. Dette vet etter hvert flere og flere, blant annet norske politikere. Norge selv har et spesielt svart klimaregnskap fordi vi pumper opp olje så det monner, og har gjort det i flere tiår. Samtidig som vi vet at Norge er blant dem som må ta størst ansvar for å kutte utslipp, er vi så avhengige av oljeinntektene at få politikere tør å alvorlig vurdere å legge ned verstingindustrien.

Olje shell

Fordi politikere ikke tør å begå politisk selvmord ved å foreslå å slutte med petroleumsproduksjon, har de måttet finne på fortellinger som kan rettferdiggjøre at akkurat Norge skal få lov til å fortsette med olje og gass når andre land må kutte. Disse fortellingene kan også kalles de store løgnene om norsk olje, og er vedtatte sannheter som politikerne har kunnet bruke altfor lenge og slippe unna med det.

Løgn nummer en er:

“Norge må pumpe opp olje og gass av hensyn til verdens fattige.”

Dette, som jo kan virke som en ganske absurd påstand, baserer seg på argumentasjonen om at verden – og spesielt de fattige landene – trenger mer energi og at Norge skal bidra til å redde verden gjennom petroleum.

Løgn nummer to er:

“Det vil ikke hjelpe for klimaet at Norge kutter ut olje og gass, fordi da vil bare noen andre produsere mer”

Her bruker politikerne kortet om at norsk oljeproduksjon er blant verdens “reneste”, og at vi derfor har som moralsk ansvar å videreføre oljeproduksjonen slik at ikke andre skal føle seg fristet til å produsere mer i andre deler av verden på en skitnere måte.

HELDIGVIS ER DISSE LØGNENE ENDELIG BLITT SLÅTT BEIN UNDER! Noe vi som har irritert oss over norsk oljerettferdiggjøring har ventet på veldig lenge. SSB kom nemlig denne uken ut med en rapport som tilbakeviser påstandene norsk oljediskurs bygger på. Rapporten ble laget på oppdrag av Framtiden i våre hender og Kirkens Nødhjelp, og ble lansert på en frokostdebatt jeg var på i går.
(DN.no har en god artikkel om rapporten som du kan lese her.)

_DSC0885

Paneldeltakerne som deltok på debatt på Litteraturhuset

Til løgn nummer en sier rapporten at norsk oljeproduksjon på langt nær er et solidarisk utviklingsprosjekt. De fattige i verden ser knapt noe til norsk olje, som hovedsakelig går til andre rike land som Europa og USA. Dette er jo stikk i strid med det Ap- og Høyrepolitikere kan få oss til å tro når de nærmest lager et bilde av at Norge produserer olje for å reise il Afrika og dele den gratis ut til verdens fattige. Nå er det endelig slått fast at dette bare er tull. Visst har det mange positive konsekvenser for Norge og norsk økonomi at vi har en oljeindustri, men politikere: ikke bland verdens fattige inn i regnestykket! Oljen pumper vi kun for vår egen skyld, ingen andres. Vær ærlig på det!

Til løgn nummer to sier rapporten at dersom Norge hadde valgt å legge ned oljeindustrien, så vil det faktisk føre til globale klimakutt, i motsetning til det politikerne vil ha oss til å tro. Det er ikke slik at bare Norge legger ned, vil det automatisk føre til at andre tilvarende øker sin produksjon. Derfor er det bra for verden at Norge kutter ut og legger om til mer fornybar energi. Hurra!

Funnene i rapporten var det likevel ikke alle i gårsdagens debatt som sa seg enig i.

Nicolai Astrup fra Høyre mente for eksempel at det var stor usikkerhet rundt funnene i rapporten. Han valgte å legge vekt på hvor bra det var at Norge allerede har halvert produksjonen sin siden år 2000, istedenfor å se på mulighetene for hva Norge kan gjøre framover. Han sa også at norsk olje ikke bidro nevneverdig til klimautslipp siden den ble underlagt det europeiske kvotemarkedet, som har et fast tak på hvor mye Europa samlet sett kan slippe ut. Det han ikke snakket om, var at man jo ikke teller med utslippene fra oljen når den brennes, kun utslippene forbundet med å produsere oljen. Utslippene ved å brenne oljen er veldig veldig mye høyere, men de teller ikke på Norges regnskap (dette faktumet er det generelt veldig få politikere som velger å snakke om). Nicolai sin løsning var altså: ikke gjør noe aktivt for å fase ut oljen, bare la markedskreftene og klimakvotene “ordne opp” på egen hånd.

BLÆH.

Marianne Marthinsen fra Ap var heller ikke veldig overbevist av rapporten. Hun mente det ikke ville bety så mye at Norge la ned produksjonen, men sa at teknologi skulle være løsningen istedenfor. I tråd med god teknologioptimistisk Ap-skikk ga hun dermed uttrykk for at Norge og nordmenn ikke trenger å endre forbruk eller levemåte, bare innovere oss ut av enhver knipe med Co2-fangst og lagring. Samtidig vet vi jo veldig godt at vi overforbruker av verdens ressurser og at vår levemåte ikke er bærekraftig. Så den argumentasjonen holder ikke vann. Hva skulle vi da gjøre for å kutte, spurte noen Marianne. Hennes eneste svar var at vi må inngå en bindende og god klimaavtale i 2015, og dette ble gjentatt til det kjedsommelige. Med andre ord: det trengs ingen tiltak her i Norge, og vi trenger ikke oppgi noenting. Vi må bare kjempe for internasjonale forpliktelser, så går det bra! Men hva om vi mislykkes med å lage en avtale som er sterk nok til å redde verden, slik vi har mislykkes gang på gang tidligere? Nei, da er det visst ingenting å gjøre, sier Ap. Det er ikke vits i at Norge legger ned oljeproduksjonen så lenge ingen andre gjør det heller.

BLÆH.

Jeg er så lei av at de største partiene i Norge kan lire av seg så mye klimafiendtlig ræl at de tror det selv og får alle andre til å tro det også.

Vi KAN bidra til å kutte klimagassutslipp.

Vi KAN legge om til et mer miljøvennlig og fornybart samfunn.

Det ER ikke vår gudegitte rett å pumpe opp så mye olje vi kan når vi vet at 2/3 av verdens kjente oljeressurser MÅ ligge i bakken.

Og hverken Høyre eller Arbeiderpartiet viser at de er i stand til å ta ansvaret som kreves ved å ta klimaendringene på alvor og legge om til et fornybart samfunn for framtidige generasjoner.

Nei, er du en av disse som tilhører den mystiske politiske “majoriteten”, så tenk deg om en gang til før du avgir stemmen din.

Og har du lyst til å lese mer om tematikken, så les blogginnlegget jeg skrev for klimabloggen Adopt a Negotiator om hvor skrudd norsk oljediskurs er.

Fedrekvoten

På tirsdag så jeg en ganske morsom artikkel i Adresseavisen. Kanskje ikke sånn morsom per se, men temaet var et morsomt sammentreff siden jeg nettopp har lest en bok om det; nemlig fedrekvoten.

For å forklare litt nærmere, var det da Linda Hofstad Helleland, leder av Høyres kvinneforum, som hadde gått ut og hatt et genialt utsagn vedrørende fedrekvoteordningen, der overskriften er: Fedre skal få slippe (“slippe”) fedrekvoten. Dette var visst noe mange kvinner i Høyre var enig om at var en god ide, og at det var på tide å gi familiene friheten til å disponere foreldrepermisjonen selv, derav sitatet:

“Vi ønsker å gi familiene full frihet, bare med det lille unntaket at seks uker skal forbeholdes mor. Ingen uker skal forbeholdes far, det er familiene selv som må velge hvordan de ønsker å ha det.”

Dette høres jo flott ut, sånn med en gang. Høyresiden har jo alltid vært en tilhenger av full “frihet” til å velge det man selv ønsker, og det å gjøre alt mest mulig fleksibelt for folk flest.

Vel, da burde disse damene ha lest den samme boken jeg har lest, nemlig Fleksible fedre, av Brandth og Kvande, som de har basert på forskning utført her i Norge.

For det første kan man jo avklare litt om bruken av permisjonsbegrepene. Foreldrepermisjon er en permisjon som moren vanligvis benytter seg mest av, men som i utgangspunktet er fri til å dele mellom mor og far.
Pappaperm og fedrekvote er to forskjellige ting. Pappaperm er de ukene far får være hjemme hos mor i anledning tiden rett etter fødselen, mor sin viktigste rekonvalensperiode. Fedrekvoten er derimot en egen permisjon som ble innført i 1993 som er forbeholdt far, og som kan tas ut når som helst, vanligvis på slutten av det første året av barnets levetid, da mor er ferdig med sin permisjon. I utgangspunktet var fedrekvoten på fire uker, men er nå utvidet til ti. Ordningen har fått bred positiv oppmerksomhet fra andre land. Den var ment som en anledning til far å knytte sterkere bånd til barna, det var politisk riktig i et likestillingsperspektiv, og det skulle også hjelpe mor tilbake i arbeidslivet på samme tid.

Det mest åpenbare resultatet av fedrekvoten er at andelen av fedre som har tatt ut permisjon har gått fra et par til 90 (!) prosent. Før 1993 hadde fedre også mulighet til å ta permisjon, men da måtte de dele denne med mor som de ville. Dette er da tilsynelatende den ordningen Høyre vil tilbake til.

I Fleksible fedre presenteres det både tall fra den kvalitative undersøkelsen samt ulike syn fra fedre og mødre som kom fram under dybdeintervjuene.
Dette er noen av årsakene til at fedrekvoten fikk så stor oppslutning:

– Mange fedre ønsket å knytte sterkere bånd til barna sine, men var motvillig til å dele foreldrepermisjonen med mor fordi de ikke ønsket å “stjele” fra mor sin permisjon. De var redd for å presse moren ut av sitt naturlige habitat, og følte ikke de hadde noen rett til å kreve å være hjemme med barna.

– Mange mente det var vanskelig å forhandle seg rett til å få fri fra jobb for å være hjemme. Mange arbeidsgivere hadde ikke forståelse for at menn skulle passe barn, og gjorde det vanskelig å tilrettelegge dette for de ansatte fedrene.

– Noen var også redd for å miste status og anseelse dersom de skulle droppe en tidkrevende og viktig jobb en periode for å være husfar.

Fedrekvoten var og er en effektiv måte å løse alle disse probleme på.
Dersom far ikke tar ut fedrekvoten, faller permisjonen bort. Den kan ikke overføres til mor, og da har ikke noen av de så mye valg. Det er et godt incentiv til å få far hjem, det at permisjonen kun er forbeholdt ham.

Det at staten har gått inn som en forhandler mellom fedrene og arbeidslivet, gjør at det er enklere for fedre og ta ut permisjon. De trenger ikke å anstrenge seg eller være redd for å virke som brysomme eller trengende ansatte; staten har bestemt at alle har en selvfølgelig rett til å være hjemme med barna. da har arbeidsgiverne lite de skulle ha sagt.

Fedrekvoten var også et ledd i å prøve å skape en ny maskulinitet der den omsørgende far var i sentrum. Dette er et komplisert og stort tema som jeg ikke skal gå så mye inn på; men tradisjonelt sett har maskulinitet alltid blitt forbundet med det å ha et inntekstgivende arbeid og å være forsørger for sin familie. Etter at mødrene inntok arbeidsmarkedet, har ikke lenger mannens maskuline rolle vært enestående, og derfor har det blitt et kollektivt prosjekt for menn å finne nye mannsidealer, der det å være tilstede for sine barn og være omsørger istedenfor bare forsørger, har vært de nye tingene man har kunnet koble maskuliniteten sin til. Fedrekvoten har prøvd å legge til rette for at menn kan finne en ny identitet i et forvirret og likestilt samfunn.

Det virket som om nesten alle fedrene som hadde valgt å være hjemme med barna, hadde positive erfaringer fra det. Mange sa at de ble kjent med, og kunne tolke barnas signaler på en helt annen måte. De sa også at det var viktig å kunne være hjemme alene med barna uten at moren var der. Viktigst av alt var det at mange nok ikke hadde vært så lenge hjemme, eller vært hjemme i det hele tatt, om det ikke hadde vært for fedrekvoten.

Det skal også nevnes at boken også snakker om den såkalte tidskontoordningen, som burde vært midt i blinken for alle høyrefolk. Der kunne nemlig folk legge opp permisjonsforløpet selv, og bestemme når den ene og den andre skulle ha fri, når de skulle jobbe, og om de skulle jobbe heltid eller deltid. Dene ordningen var det omtrent 1,5% som brukte. Så tydeligvis har den formen for mild tvang som fedrekvoten har vært, spilt en enorm rolle.

Høyres retoriske framgangmåte er ofte å spille på folks trang til å bestemme over sitt eget liv, og alltid understreke det at folk er moden nok til å vite hva som er best for seg selv:

“- Tiden er moden for å la familiene bestemme selv. Jeg er helt sikker på at norske fedre skjønner at det er viktig å tilbringe tid med sine barn, uten at vi som politikere bør detaljstyre dette.”

Ved å formulere det på denne måten, får Helleland det til å virke som om vi i dag ikke har tillit til menn, og at vi derfor er nødt til å tvinge de til å være hjemme. Dermed blir staten “den slemme”, noe høyresiden elsker å få den til å virke som. Det er imidlertid utrolig naivt å si sånne ting uten å ha tatt en kikk på de innlysende faktaene som stirrer en i ansiktet, nemlig det at fedrekvoten har vært en utrolig suksess, og at mange barn og fedre har fått et nærere og bedre forhold på grunn av den. Det er også naivt å tro at arbeidsforhold, tidspresset, forventningene, kjønnsforholdet og selve samfunnet har endret seg så fundamentalt mye siden 1993 at behovet for en fedrekvote ikke lenger er der.

Det er ikke det at menn skal tvinges til å være hjemme – tvert imot skal de få beskyttet retten sin til å være hjemme på lik linje med moren.

Det eneste Helleland sier som det er noe fornuft i, er at menn bør ha sin egen rett til å opptjene permisjonsrett. Det er jeg enig i, men det er en annen diskusjon.