Å lengte hjem

Hva vil det si å lengte hjem, eller å kjenne seg hjemme et sted? Det har vært et vanskelig spørsmål for meg. Spesielt vanskelig har det vært å forstå hvorfor trangen til å komme hjem kjennes sterkere hos noen enn hos andre. Hvorfor noen kan lage seg et hjem uansett hvor de bor, mens det for andre bare er ett sted som er “hjem”.

Selv har jeg ikke helt skjønt hva det har vært som har gjort at jeg har kjent så mye på hjemlengselen til Bergen. Da jeg var 18, kunne jeg ikke komme bort fra byen fort nok. På den tiden var Bergen altfor vant og kjent, og kjentes nesten klaustrofobisk. Jeg trengte å oppleve nye steder og møte mennesker som ikke kjente meg fra jeg var barn eller ungdom. Å dra til Trondheim og starte det nye livet som voksen og student, var akkurat det jeg trengte der og da. Det var noen fantastiske år som ung og uansvarlig, i en helt ny by. Men det tok likevel ikke lang tid før jeg begynte å savne hjembyen, og hver gang jeg var hjemme, var det som om jeg fikk puste på ordentlig. Som om noe falt på plass innvendig. Jeg skjønte etter hvert at jeg en eller annen gang måtte komme tilbake igjen, og at det å bo i en annen by alltid ville være midlertidig.

Så flyttet jeg til Oslo, og årene der var utrolig innholdsrike og lærerike. Men selv om jeg hadde mer enn nok å gjøre og fikk massevis av utfordringer, ble likevel trangen til å flytte tilbake til Vestlandet stadig sterkere og savnet stadig større. Til slutt bodde jeg i Oslo på overtid, og det ble stadig vanskeligere å forsvare å bli værende, selv om det å skulle flytte ville innebære store endringer og vanskelige valg.

Hva var det egentlig som dro sånn? På én side er det vanskelig å vite. Jeg har jo egentlig aldri bodd i Bergen by, bare på Askøy, og fikk aldri ordentlig tid til å bli kjent med byen før jeg flyttet. Da jeg begynte å tenke etter, oppdaget jeg hvor lite jeg egentlig visste om andre steder enn akkurat de få plassene midt i sentrum hvor jeg pleide å vanke, og den faste veien opp til skolen min. Jeg er ingen ekte bergenser, jeg har nesten ikke vært her de ti siste årene, og jeg kjenner ikke mange folk her. Det er egentlig ingen grunn til at jeg skulle kjenne så sterkt på det.

På den andre siden er ikke følelsen av “hjem” noe som kan rasjonaliseres med ord. Jeg kan prøve å forklare hva følelsen av å være omgitt av fjell gjør med meg, hvordan det er å kjenne lukten av havet, hvordan det er å bo i en by med konstant høy luftfuktighet og høre lyden av bergenserdialekt rundt meg. Men jeg tror ikke det gir så mye mening for andre enn meg. For det høres jo egentlig ikke allverdens ut, og egentlig kan man heller ikke ordentlig beskrive følelsen av å være hjemme med ord. Enten er den der, eller så er den der ikke.

Jeg har vært livredd. Selvfølgelig. For at hjemlengselen bare er innbilning. At det bare er en idyllisering av nostalgiske barndomsminner, og at jeg kom til å flytte tilbake og oppdage at det egentlig ikke var så bra som jeg trodde. Jeg er fremdeles redd for det. For at jeg har laget bilder og forventninger oppi hodet mitt som virkeligheten ikke kan leve opp til. For hva da? Har jeg gitt opp et liv, en jobb, et forhold og gode venner, for ingenting? Har dette vært tidenes største feilgrep?

Det har jeg spurt meg om flere ganger, og bekymringene kan være paralyserende. Noe av det vanskeligste, syns jeg, er å forholde meg til at svarene ikke er absolutte. At ikke alle valg og beslutninger er ENTEN riktige eller gale, men at de både kan være tunge og fremdeles riktige på samme tid. Jeg kommer garantert til å savne mennesker og livet jeg hadde i Oslo. Det gjør jeg allerede. Men det betyr ikke at det å flytte hjem var feil. Foreløpig kjennes det veldig riktig. Jeg føler meg riktignok som en lurendreier som later som jeg er bergensk når jeg egentlig ikke har peiling på noenting av det som foregår i denne byen. Men jeg gleder meg til å bli kjent med den på ny.  Jeg gleder meg til å bli kjent med nye folk, og å bli kjent med gamle folk på nytt. Alt føles på en måte nytt og spennende, selv om byen er “gammel”. JEG er en annen. Og jeg kan ikke annet enn å stole på at jeg er på riktig sted.

Kanskje kommer ikke dette til å være riktig sted for alltid. Kanskje vil det riktige stedet forandre seg. Men jeg tror det er bedre å hoppe i det og flytte, enn å la være og alltid være usikker. Det er bedre å gjøre noe og risikere at det er feil, enn å aldri gjøre det.

Jeg kan ikke annet enn å stole på at livet tar meg dit jeg trenger å være.

Livet tar meg dit jeg trenger å være.

Jeg stoler. Jeg stoler.

Jeg stoler.

 

Snart Norge!

Det er lørdag, og nå er det bare tre dager igjen til jeg reiser hjem fra Etiopia! Juhu! Flyet går ti over midnatt natt til onsdag, og jeg lander i Oslo midt på dagen. Herreguud, det skal bli godt å komme hjem!

Jeg skjønner meg ikke helt på folk som er borte fra Norge i mange år i strekk. Folk som jobber på ambassadene eller i NGO-er for eksempel, og er utplassert noen år her og noen år der. Jeg mener, det er jo veldig imponerende det mange av dem gjør, og jeg skulle ønske jeg kunne ha vært rundt omkring i verden og arbeidet for utvikling eller menneskerettigheter i en eller annen hardcore organisasjon. Men jeg er rett og slett bare for glad i Norge til å være lenge borte.

Disse fire ukene har vært kjempevanskelige, for jeg har hatt sånn hjemlengsel. Greit nok, det kan nok ha hatt noenting å gjøre med at jeg stort sett har vært her helt alene, og at det ikke har vært mye å gjøre på kveldene bortsett fra å sitte alene på hotellrommet, men det har bare nok en gang blitt så tydelig for meg hvor mye jeg har å være glad for hjemme. Vennene mine, kjæresten min, en helt ny leilighet som bare venter på å bli ferdig innredet, norsk natur, elektrisitet, vann i springen, å kunne gå ute om kveldene uten å være redd. God mat laget på akkurat den måten jeg vil ha den, norsk melkesjokolade, høstvær og strikketøy, pinnekjøtt på julaften (å du, som jeg gleder meg til jul!), lukten av havet. Å kunne leve i et likestilt samfunn hvor kvinner er selvstendige og blir respektert. Mye å sette pris på!

Den siste uken har jeg vært i Addis, og det har dog vært en stor forbedring. Jeg kom hit på mandag kveld etter en 11 timer lang humpete busstur fra landsbygden, og da jeg ankom hotellet var det som å komme til himmelen. Jeg var svett og sliten og kjempesulten, men på hotellet var det både god mat, et rent og innbydende bad, og en kjempebehagelig seng (en stor forbedring fra hotellet jeg kom fra). Jeg tror jeg sov 10 eller 11 timer den natten. Digg! Denne uken har jeg også fått hatt det litt hyggelig med andre mennesker, og møtt noen mer eller mindre tilfeldige venner og venners venner som befinner seg i Addis. Så vi har vært ute og spist på restauranter, vært på hjemmebesøk hos en som er praktikant på ambassaden (forøvrig helt sykt hvilken standard det er på boligene ambassadefolka bor på – her går det maaange penger!) og hatt mange gode samtaler. Utrolig hvor mye man setter pris på menneskelig selskap etter tre uker nesten alene.

Det er dessverre fremdeles ikke verdens beste nett her, så foreløpig kommer det ikke noen bilder. Men snart :)

De siste dagene har, foruten å lese, transkribere intervjuer, følge med på hva som skjer med statsbudsjettet der hjemme, slappe av og sove, gått med til å drømme meg bort i alt jeg vil gjøre når jeg kommer hjem. Har lest de nyeste restaurantanmeldelsene av Oslorestauranter (tror Arakataka blir neste!), bestilt frisørtime hos økologiske Balanzera (har ikke gått til frisøren på flere år), og bestilt noen miljøvennlige artigsaker hos Agent M (økologisk deodorant, bambustannbørste og noen ark med bivokspapir jeg tenkte jeg skulle prøve ut), som forhåpentligvis ankommer ikke så lenge etter at jeg har kommet hjem. Og noe av det første jeg skal gjøre når jeg kommer hjem, er å lage et ordentlig godt, HJEMMElaget måltid, bake brød, drikke godt øl og god whisky, gi kjæresten min et stort nuss, finne fram strikketøyet og se alle Downton Abbey-episodene jeg har gått glipp av mens jeg har vært borte. Og SÅ skal jeg feire bursdag :D