Hverdagsfilosofering: Helt greit er godt nok

For en stund siden (faktisk den 30. januar ser jeg nå, herlighet som tiden flyr!) stod det en artikkel i Klassekampen som jeg syns var ganske interessant, som het Antiguide til et bedre liv:

_DSC0573

Artikkelen starter slik:

“Du lever i en kultur med økende tempo. Du er stresset og kanskje litt deppa, men må møte nye utfordringer med et smil. På medarbeidersamtaler lurer sjefen på hvor du ser deg selv om tre år – i stedet for å spørre om du er tilfreds med arbeidsoppgavene dine som de er. Midt oppi det hele aner du ikke hvem du egentlig er og om du driver med det som kan gjøre deg lykkelig. Så du leser selvhjelpsbøker og går på kurs for å lære å lytte til ditt indre. Psykologi er den nye religionen, og det er ditt liv som skal dyrkes.”

Artikkelen er skrevet i forbindelse med publiseringen av boken “Stå imot” av forfatteren Svend Brinkmann, som gjør opprør mot selvutviklingstendensene i samfunnet. Han foreslår syv steg på veien mot et bedre og mindre selvutviklende liv:

1. Slutt å kjenne etter
2. Fokuser på det negative
3. Ta på det nei-hatten
4. Undertrykk følelsene
5. Gi coachen sparken
6. Les en roman
7. Dvel ved fortiden

Selv om disse punktene nok til dels er ment som en liten parodi, er det flere ting som blir nevnt i intervjuet som jeg har sans for.

Det viktigste poenget, som jeg er veldig enig i, er at fokuset på selvrealisering, selvdyrking og individualisme har gått altfor langt. Jeg tror vi får et mer overflatisk og egoistisk samfunn når alle skal gå gjennom livet og til stadighet se innover for å finne alle svar, istedenfor å finne dem i relasjoner og samspill med andre mennesker. Når målet med livet er å være lykkelig hele tiden, og din egen lykke er fullstendig avhengig av deg selv (og følgelig er ulykke kun din egen skyld), er det ikke rart folk sliter med depresjoner og eksistensielle kriser. Det blir jo et mål som er fullstendig urealistisk å oppnå. Det er ikke meningen å være lykkelig hele tiden!

Jeg kjenner også jeg blir ganske provosert over forventningen om at man hele tiden skal ha framgang og overgå seg selv, (jamfør medarbeidersamtalen i innledningen). Folk skal hele tiden strebe etter noe mer, bli den beste versjonen av seg selv, være tilpasningsdyktig og dynamisk. Det er liksom ikke greit å bare være fornøyd slik man er. Men det å stadig strebe etter noe bedre står jo i et fullstendig motsetningsforhold til å være konstant lykkelig. Man kan da vel ikke lykkelig hvis man alltid tror det fins noe bedre der ute?

En tredje ting er at jeg savner en del verdier som blir borte i modernitetens idealer. Jeg tror en del av de “gammeldagse” verdiene, som trofasthet, integritet, ærlighet, lojalitet, møysommelighet, prinsippfasthet, kollektivisme, måtehold og tålmodighet er ting som er minst like viktig for å karakterisere et “godt” menneske og et godt liv som fleksibilitet, tilpasningsdyktighet, individualisme og suksess. På en måte blir de konstante verdiene satt opp mot de flyktige, og i dagens samfunn er det de flyktige verdiene som vektlegges. Men hvis det menneskelige idealet er å være flyktig, hvordan kan man da si noe sikkert om hvem man er? Man kan jo aldri “finne seg selv” om man er i stadig forandring.

Noen av de syv punktene som Brinkmann snakker om er jeg så klart direkte uenig i (og noen er også direkte selvmotsigende; hvordan kan man for eksempel dvele ved fortiden om man samtidig skal slutte å kjenne etter?). Jeg tror ikke det er sunt å slutte å kjenne etter eller å undertrykke følelser. Litt av problemet er jo nettopp det at man blir fortalt at man skal dyrke fram positive følelser og ignorere de negative. Det tror jeg ikke er noen løsning. Livet består av både opp- og nedturer, og hvis man konsekvent prøver å undertrykke én del av følelseslivet, blir det vanskelig å verdsette det positive. Dessuten tror jeg man mister litt kontakt med seg selv. Jeg merker i hvert fall at når jeg har det for travelt til å kjenne etter hvordan jeg egentlig har det, så får jeg følelsen av at livet flyr forbi uten at jeg tar helt del i det.

Men for eksempel punktet om å ta på seg nei-hatten er kjempebra! Det er altfor få som bruker ordet “nei” nok. Nei er et kjempeflott ord. Det viser hvor grensene dine går, og hva du mener er viktig (eller ikke viktig nok) å prioritere i livet. Nei kan være en måte å ta kontroll over hverdagen på, og å ta et oppgjør mot alle de merkelige forventningene samfunnet har om hva man skal prestere og produsere. Nei åpner opp nye muligheter til å definere livet slik man selv vil. Og det er unektelig deilig å kunne være litt tverr og vanskelig en gang i blant.

Etter denne lille hverdagsfilosoferingen avslutter jeg med noen stikkord for hva jeg tror er viktig for et godt liv, (og de får du helt gratis, uten coachavgift):

Senk forventningene. Ta kontrollen selv. Ta det dårlige med det gode. Gjør det som føles meningsfullt. Vær tilstede. Stress ned. Nyt de viktige øyeblikkene. Si nei. Ta vare på folk. Stå fast ved deg selv. Og: Aksepter at som regel er “helt greit” godt nok.

Advertisements

Et nytt mat-år

Lite er så tilfredsstillende som å fylle opp kjøleskapet og kjøkkenbenken med masse grønnsaker og frukt etter en jul med feit kjøttmat. Det er noe utrolig tilfredsstillende og veldig fint med å ha så mange ulike farger på tallerkenen.

_DSC1212

Matmessig har året begynt bra (med unntak av et par sykedager i begynnelsen hvor det gikk mest i frossenpizza). Nå er det relativt stabile måltider, sunne middager, og en målsetning om å ikke spise godteri i hverdagene. Når det kommer til godteriet, tror jeg ikke egentlig jeg spiser så mye i utgangspunktet, men det blir jo ofte en vane med at det blir littegrann på kveldene. Egentlig er jeg nysgjerrig på å finne ut om jeg klarer å la være. Og så skal jeg prøve å spise litt mer brød og slik mat som metter istedenfor, og se om blodsukkeret blir litt mer stabilt. Så da må jeg ikke bare lære meg å bli litt gladere i brød, men også bli flinkere til å bake mer brød hjemme. Mye av grunnen til at jeg ikke spiser brød, er jo fordi brødene man kjøper i butikken er så kjedelige og bare smaker papp. Når man baker selv, har man full kontroll over hva som er i, og man kan putte oppi så masse godt! Frø, revet gulrot, og allslags ulike melsorter. Da blir det jo plutselig både mye bedre og mye sunnere.

_DSC1217

Hadde mitt første forsøk i går. Det gikk ganske bra (og ble godt!), men den gjæringen er rett og slett direkte vanskelig å få til. Det ble nesten flatt, helt kompakt og tung som en stein. Hadde oppi en del emmer og havregryn, men det skal jo i teorien gå bra så lenge det er nok hvetemel. Det kan nok godt hende det var tørrgjæren sin skyld. Den var gått et halvår over best før-datoen. Og når jeg tenker meg om, har ingen av deigene jeg har bakt i det siste hevet noe særlig. Vi får satse på at det funker bedre neste gang. Da skal jeg bruke fersk gjær!

Har også mål om å bruke blenderen litt mer i 2015, og så langt denne uken har jeg drukket smoothie til frokost to ganger denne uken, med nok til overs til å ha med til lunsj. Det er jo en genial måte å få i seg masse frukt og bær på, og lager man litt ekstra, har man nok til å drikke i løpet av dagen. Håper jeg klarer å holde det gående når hverdagen slår inn for fullt. Må jo være spesielt lurt å ha med til å drikke etter trening eller når man holder på å sovne over bøkene på lesesalen.

_DSC1220

Den siste nye tingen som prøves ut er middagsplanlegging. Martin fikk en whiteboard-tavle i julegave, og nå skal vi prøve å lage ukeplaner med hva vi skal lage lage til middag og hvem som skal lage det. Har testet det i noen dager allerede, og det er jo bare utrolig deilig å måtte slippe den evinnelige “hva skal vi ha til middag”-samtalen hver dag klokken fem. Det blir mye mer forutsigbart med handling også, og forhåpentligvis blir vi enda litt flnkere til å klare å bruke opp all maten i kjøleskapet før den blir gammel.

Tavlen har fått plass ved kjøkkendøren (bak hodet til Martin), sånn at vi kan se den før vi går ut om morgenen. Er spent på hvordan det kommer til å gå i ukene framover!

_DSC1215

Må forresten skryte litt over at jeg og vi i Spire har hatt en del saker i media i det siste. I dag var jeg i Nationen med en kronikk om framtidsombudet og grunnlovsparagraf 112. På julaften var vi i Klassekampen med leserinnlegg om soya i julematen. Og før jul hadde vi en kronikk i Vårt Land om hvordan småbønder trues av profittlysten til internasjonale selskaper. Det er utrolig morsomt når man har jobbet med en tekst og skrevet om en sak man syns er viktig, at den kommer på trykk og mange får lest den!

I tillegg delte jeg sideplass med en gjeng fine damer på andresiden i Aftenposten 2. januar, hvor vi delte nyttårsforsetter for 2015. Der fikk jeg nevnt litt om både framtidsombudet og Spires soyakampanje, hurra. Er kjempeglad for å kunne fronte så viktige saker og ha en så bra jobb som jeg har. Håper vi får mye mer oppmerksomhet i løpet av året!

Aftenposten nyttårsforsetter

Matematikk i FrP-verden

Nylig kom det såkalte Scheel-utvalget med sin rapport med anbefalinger om hvordan skattesystemet i Norge bør legges om. Debatten som har oppstått i etterkant er ganske underholdende. Spesielt er det alltid artig å høre FrP snakke om økonomi.

Hemmeligheten bak å holde en stabil kroppsvekt er ganske enkel: forholdet mellom kalorier inn og kalorier ut må være i balanse. Sånn er det også med statsøkonomien. Utgiftene til staten bør være ganske lik inntektene. Men det er det visst vanskelig for FrP å forstå.

_DSC0729

Det er ikke så lett å holde oversikt over alle de forskjellige skattene og avgiftene man har i Norge. Men prinsippet er ganske enkelt. Man betaler penger i skatter og avgifter for at staten skal ha inntekt til å finansiere goder som folket har bruk for. For eksempel skoler, og landbruk, og sykehus. Hvis man kutter i skattene som folk betaler, må man dekke inn tapet på andre måter. Som regjeringen nå gjør ved å for eksempel innføre avgift på poser. Litt tøysete egentlig, å drive å flytte ting hit og dit bare for syns skyld, men ok.

Men FrP er jo ikke fornøyd med det! Neida. Som i Klassekampen i går, sier folk fra FrP at “vi er opptatt av at det samlede skatte- og avgiftsnivået skal ned”. Det vil altså si at inntektene til staten skal ned. I kroppsvekt: man forbrenner mer energi enn man spiser. Med det resultat at man til slutt blir ganske tynn og skral. Staten altså.

For “folk flest” høres det jo veldig fint ut at man skal betale mindre i både skatt og avgifter. Det FrP derimot aldri tør å snakke om, er den andre siden av saken: at pengene staten bruker på viktige ting dermed også nødvendigvis må ned. Det vil si at man ikke har råd til å ha like mange lærere i skolen lenger, eller at man ikke har råd til å ha et landbruk i Norge lenger, eller at man ikke har råd til å betale for at syke folk skal få sykelønn eller skal ha råd til helsetjenester. DET blir konsekvensene av at staten får mindre penger.

Men FrP sier jo aldri det. De sier aldri at de har lyst til at folk skal måtte betale mer for å gå til legen. Eller at foreldre som har lyst til at barna skal få en god skolegang må begynne å betale for det. Og det er jo ikke så rart. Det har tross alt blitt ramaskrik bare med de relativt små endringene de har foreslått i statsbudsjettet denne høsten. Så de kan jo ikke si til velgerne hva som er de egentlige konsekvensene av politikken de har lyst til å føre.

Alternativet til å kutte ned i utgiftene til staten er jo å bruke mer penger fra oljefondet. Og det vil jo FrP. Men oljefondet fungerer merkelig nok også på samme måte som vekten: om man bruker mer penger enn det man får inn fra avkastningen, vil man til slutt bruke opp pengene i fondet. I tillegg vil effekten av å pøse på mange friske penger i et eksisterende marked være at økonomien overopphetes. Dermed går vinningen opp i spinningen. Men den virkeligheten liker ikke FrP-ere å forholde seg til.

Men hva er da argumentet som brukes om igjen og om igjen for å forklare hvorfor det er så viktig å på død og liv kutte ned  skattene? Joda, selvfølgelig: NÆRINGSLIVET. På den måten folk argumenterte om saken på Debatten på NRK i kveld, skulle man tro det norske næringslivet har så forferdelige vilkår at det er et under at vi har noen bedrifter i dette landet i det hele tatt. Stakkars bedriftene! De har det jo så vanskelig.

Vel. For meg virker det som de klarer seg ganske bra. Vi har jo tross alt et fungerende næringsliv i dette landet. Og vi har praktisk talt ingen arbeidsledighet. Vi er jo avhengig av importert arbeidskraft for å få hjulene til å gå rundt. Så når Siv Jensen står på NRK og sier at det er DØDSviktig at skattenivået til bedriftene går ned, fordi vi MÅ øke investeringsnivået i dette landet, og vi MÅ skape flere arbeidsplasser, tenker jeg; tja, må vi nå egentlig det? Det er jo en grense for hvor mange arbeidsplasser vi kan ha i dette lille landet. Og hvis vi har flere arbeidsplasser enn vi har mennesker, har vi bare to alternativer: enten må bedrifter legge ned (og staten har tapt skatteinntekter til ingen nytte), eller vi må importere enda flere utlendinger.

Og DET vil jo ikke FrP.

Matsuverenitet for alle

Image

Hei, dere!
Det er mye som skjer for tiden selv om det ikke kommer så ofte oppdateringer på bloggen. Tenkte jeg skulle dele en kronikk med dere som var på trykk i Klassekampen tidligere i uken. Her har jeg på vegne av Spire vært med å skrive sammen med Heidi Lundeberg og Hanna Kvamsås fra Latin-Amerikagruppene og Benedicte Pryneid Hansen fra Attac. Dette er en kritikk av at Norge gjennom landbruksmeldingen ikke gjør nok for å være en konstruktiv internasjonal aktør, og at det er på tide å virkelig fronte matsuverenitet som en rettighet alle bør ha!

“Noreg – ein konstruktiv internasjonal aktør?

I den nye landbruksmeldinga presenterer regjeringa Noreg som ein konstruktuv internasjonal aktør på verdas matmarknad. Dei informerer om at vi må møte klimaendringar, folketalsvekst, press på naturressursar og stigande råvareprisar med å auke verdas matproduksjon med 70 %. Ifølgje meldinga skal landbruksproduksjon skje på ein miljømessig berekraftig måte, og matsikkerhet er særleg avhengig av investering i småskala produksjon og fokus på kvinner i jordbruket. Analysen er på plass, men resten manglar, så her kjem tips til landbruksminister Brekk om korleis han verkeleg kan bli ein konstruktiv internasjonal aktør på verdas matmarknad.

Matsikkerhet vs Matsuverenitet

Først kan ein bytte ut omgrepet matsikkerhet med omgrepet matsuverenitet. Landbruket si rolle er ikkje berre å produsere nok kaloriar på verdsbasis, det dannar og grunnlag for samfunn, kultur og er levebrødet til store deler av verdas befolkning. Skal dette ivaretakast kan ein ikkje berre fokusere på at nok mengde god mat skal produserast, men på retten til å ta vare på lokalsamfunn og levebrød. Medan matsikkerhet ikkje seier noko om korleis mat skal produserast, eller kven som skal produsere den, fokuserer matsuverenitet på menneske sin rett til sjølv å bestemme system for landbruk og matproduksjon. Har statar politisk handlingsrom til å bestemme eiga sjølvforsyningsgrad og fridom til å bruke verkemiddel til å beskytte eige landbruk kan dei lettare sikre tilgang til mat for alle sine innbyggarar. I dag er landbruket i mange land, inkludert Noreg, pressa av internasjonalt handelsreglverk blant anna gjennom WTO som krev stadig opnare marknader.Vi er nøydde til å ha eit handelsregelverk der mat og landbruk vert tilkjent den viktige og unike rolla desse har i samfunnet. Berre slik kan vi sikre eit globalt matproduksjonssystem der ein både kan meitte heile jorda si befolkning på ein økologisk, sosialt og økonomisk berekraftig måte. Mat kan ikkje samanliknast eller sidestillast med andre handelsvarer, og det er difor naudsynt å særbehandle produksjon og handel med mat.

Importvern og politisk handlingsrom
Noregs importvern gjev stort politisk handlingsrom til å føre ein nasjonal landbrukspolitikk, men det må utnyttast i større grad enn i dag for å sikre norsk matproduksjon basert på nasjonale ressursar og nasjonale inntektsvilkår. Regjeringa brukar mykje plass i meldinga på å bekymre seg over at Noreg vil møte sterkare internasjonalt press om marknadsopning for landbruksvarer i framtida grunna vårt høge prisnivå. Særleg vil forpliktingar i WTO vere utfordrande og påverke omfang og utforming av norsk landbruksstøtte, i form av tollreduksjon og etablering av importkvoter. Forhandlingane i WTO har lenge stått stille, og utarbeiding av bilaterale handelsavtalar til dømes gjennom EFTA har delvis teke over. Felles for desse avtalane er fokuset på nyliberal frihandel og avvising av andre handelsalternativ.

Løysningane som kjem fram i landbruksmeldinga under  verkemiddel i jordbruket fokuserer på korleis Noreg skal omrokkere på omgrep, og sikre framtidige subsidier til landbruket ved å bytte kategori for ulike typar støtte i WTO, og sikre sine interesser i EFTA og i forhold til EU. Landbruksmeldinga innrømmer og at det siste forslaget frå WTO frå desemberforhandlingane i 2008 er på grensa for kva Noreg kan akseptere. Landbruksmeldinga set mål for norsk landbrukspolitikk, men med forbehald om kva som kan gjerast med formuleringar som ”innanfor gitte handelspolitiske rammer”. Det ville vore betre om regjeringa arbeidde for eit forslag dei kunne stå inne for og som verkeleg gagna bønder i inn og utland. Ein må ha politisk vilje for å ta i bruk det politiske handlingsrommet som finst. For å møte globale utfordringar må Noreg bruke eigne areal til matproduksjon. Det betyr å ta i bruk handlingsrommet vi har i landbrukspolitikken og fremje landbrukspolitikk som verkeleg støttar opp om norske bønder og tek i bruk norsk grasareal og norske ressursar framfor å fremje auka bruk av importert kraftfôr og kompensere bondenæringa for at vi heller vil importere billeg mat og fôr.

Politisk vilje
Landbruksminister Brekk forsvarar meldinga si i ein kronikk i Nationen 27.12.11. med at auka bruk av kraftfôr kjem av ei auke i etterspurnad av gris og kylling, og at alternativet ikkje er å endre forbrukarmønster, men å importere meir kjøt. Dette viser mangel på politisk vilje til å sjå etter alternativ, ein berre fremjer import av billeg mat som einaste løysing. I eit globalt perspektiv der ein milliard menneske går svoltne til sengs kvar dag er det vanskeleg å forsvare denne typen ressursbruk. Når ein globalt peiker på at verdas matproduksjon må aukast med 70% er det like viktig å hugse at matmangel og svolt  hovudsakleg er eit politisk fordelingsproblem. Folk svelt i område der storpareten av innbyggjarane er bønder. Med dette perspektivet kan ikkje Brekk og regjeringa halde fram med å fremje ein norsk landbrukspolitikk som ikkje kan vere med å bidra til dette målet. I staden bør regjeringa jobbe for eit internasjonalt handelsregelverk som sikrar kvart enkelt land politiske reiskapar til å utnytte, forvalte og kontrollere eigne ressursar og eigen matproduksjon i tråd med matsuverenitetsprinsippet.

Det er forvirrande å lese landbruksmeldinga ”Velkomen til Bords”. Analysane etterfølgast av politikk og verkemiddel som ikkje presenterer alternativa vi treng for å sikre norsk og internasjonal matproduksjon og rettferdig handel med mat. Om Noreg verkeleg vil vere ein konstruktiv internasjonal aktør må ein byrje å sjå norsk landbruksproduksjon, og handel med mat, som ein del av eit heilskapleg bilete der både natur, miljø og samfunn vil nyte godt av mangfoldig bruk av lokale ressursar, rettferdige handelssystem og solidaritet mellom land som støttar retten til eigen matproduksjon og matpolitikk.”