Om å jobbe mindre og leve mer

For det første – hei bloggen! Long time no see, mye som skjer i livet og alt det der. Men jeg lever, gjør stadig spennende ting (syns jeg selv i hvert fall) og føler jeg har masse å oppdatere om. Dessuten kjenner jeg skrivelysten komme stadig mer på, så hvem vet, kanskje blir det litt mer oppdatering fra denne kanten i tiden som kommer. Foreløpig vil jeg gjerne dele denne teksten, som kom til meg i et inspirert øyeblikk og som er publisert i BA i dag tirsdag 30. juni. Stas! Kos deg med den, og del gjerne hva du syns.

——————————————————————————

Jeg vil ikke ha fulltidsjobb.

Der, jeg sa det. Jeg kniper igjen øyene mens jeg forestiller meg den forargete reaksjonen fra et kollektivt storsamfunn. Et storsamfunn hvor det forventes at alle skal bidra, hvor fulltidsarbeid er gullstandarden og arbeidslinjen fremdeles er det fundamentale premisset for all politikk. Jeg forestiller meg skuffelsen og den totale mangelen på forståelse fra potensielle arbeidsgivere når jeg sitter på intervju og forteller at jeg gjerne vil bytte bort litt av lønnen min for kortere arbeidstid og mer fritid.

La meg presisere: Det er altså ikke det at jeg ikke kan ha fulltidsjobb. Jeg har bare ikke lyst. Det har tatt meg mye arbeid og lang tid å komme til den konklusjonen. Flere år fylt med stress, utmattethet, manglende livsgnist og konstant dårlig samvittighet for alt jeg skulle ha gjort, men ikke rakk. Mangel på overskudd og kreativ skaperkraft. Mangel på tid til å sitte i ro og bare eksistere. Flatt følelsesliv fordi jeg har det for hektisk å kjenne etter hvordan jeg egentlig har det. Færre venner. Færre interesser. Færre opplevelser. Mindre liv.

Jeg har erfart at jo mer jeg har prøvd å gjøre, jo mindre har jeg egentlig fått gjort. Kanskje har jeg fått gjort mye på jobb, men lite av alle andre ting i livet. Det som gir glede, energi og næring for sjelen. Samtidig har jeg lurt på hva som er galt med meg. For folk flest klarer jo å jobbe fulltid og likevel ha et liv? Eller? Det skal da være fullstendig gjennomførbart å ha både jobb, venner, familie og fritidsinteresser? Etter hvert som jeg har blitt eldre, har jeg forstått at jeg er langt fra alene; veldig mange har ikke den etterlengtede balansen.

Hverdagsstresset er et velkjent fenomen. Det er ikke bare småbarnsforeldre som opplever tidsklemmen. Alle føler seg utilstrekkelig. Utslitt, travel, og stadig løpende som for å rekke igjen et tog som alltid ligger litt foran. Kronisk stress øker. Bruken av søvnmedikamenter likeså. Det samme er depresjon, angst og en rekke andre psykiske og fysiske problemer som jeg mistenker er knyttet til det moderne livet. Livet hvor man alltid skal prestere, alltid være koblet på, og aldri ta seg tiden til å puste dypt, gå sakte eller gud forby, kjede seg. Det at «småbruk» er et av de mest populære søkeordene på Finn, tenker jeg er betegnende. Det fins tydeligvis en stor, uforløst lengsel mot et enklere og roligere liv. Likevel klarer de færreste å hoppe av hamsterhjulet.

For meg er det nok. Jeg har ikke lyst til å ofre livskvalitet, glede og ikke minst helse for å tilfredsstille en urealistisk forventning til alt et gjennomsnittsmenneske skal klare å sjonglere. Det er ikke er et slikt liv jeg ønsker. Heller ikke, skulle man tro, mange andres. Likevel er ønsket om å jobbe mindre, overraskende kontroversielt.

Man kan spørre seg hvor det kommer fra, denne ryggmargsrefleksen som gjør at man blir forarget ved tanken på mennesker som skamløst uttrykker ønske om mer fritid. Kanskje har det noe med den protestantiske folkesjelen å gjøre. At man skal gjøre seg fortjent til å slappe av. At lediggang er roten til alt ondt. At man skal yte før man kan nyte. Kanskje har det også noe med at vi stadig vekk får høre fra politikere og samfunnsøkonomer at vi må jobbe mer, ikke mindre, for å opprettholde velferdssamfunnet, BNP-en og kjøpekraften vår.

Men står virkelig samfunnet overfor totalkollaps om vi jobber mindre? Det er over hundre år siden arbeiderbevegelsen fikk gjennomslag for åttetimersdagen. I løpet av disse årene har produktivitetsveksten i samfunnet vært enorm. Vi forbruker allerede langt mer enn planeten tåler, og lønningene stiger hvert år. Må vi virkelig piske folk til å løpe enda fortere for å opprettholde en vekst vi ikke trenger?

Én ting er vekst, en annen ting er hvor mye vi egentlig realistisk kan forvente at hvert menneske kan produsere i løpet av en dag. Arbeidshverdagen til de fleste består nemlig ikke lenger av monotone jobber på fabrikk, hvor man gjorde den samme oppgaven i mange timer. Vi jobber nå i stor grad med arbeid som innebærer kreativ tenkning, problemløsning og service. Dette stiller helt andre kognitive krav til oss enn oppgavene som lett kan automatiseres. Vår primære begrensning for produktivitet er dermed ikke lenger tid, men kapasiteten for mentalt fokus. Og de fleste av oss har langt mindre kapasitet enn vi tror.

Enkelte forskningsfunn indikerer at man i løpet av en arbeidsdag bare driver med produktivt arbeid i underkant av tre timer. Store deler av tiden går med til distraksjoner («skal bare sjekke Facebook litt»), pauser (hente kaffe, gå på do, spise lunsj, slå av en prat med sidemannen), unødvendige eller ineffektive møter. Og da har vi ikke en gang nevnt alle bullshit-jobbene der ute, altså meningsløse jobber som ikke er nyttige hverken for samfunnet eller arbeidstakeren. Antropologen David Graeber, som har gjort begrepet kjent, anslår at så mye som halvparten av alle jobber i samfunnet er bullshitjobber. Det høres ekstremt ut, men når man tenker på hvor mange PR-rådgivere og finansrådgivere det egentlig fins, eller hvor mange byråkrater som skriver rapporter som aldri blir brukt, kan man begynne å ane at et stort antall jobber der ute bare er nyttig på papiret og knapt nok det.

I 1930 forutså økonomen Keynes at teknologien i år 2000 ville ha avansert såpass at rike land ville ha nådd en 15-timers arbeidsuke. Med den teknologien og produktiviteten vi har i dag, tror jeg ikke det er langt unna sannheten. Likevel fortsetter vi å bruke langt mer tid på arbeid enn det som er nødvendig. Det å være på jobb har blitt et mål i seg selv. Men antall timer er ikke godt mål på hverken verdi eller nytte. Det skaper ikke bedre resultater for arbeidsgiveren, og det gir ikke lykkeligere arbeidstakere.

Hva er det som skaper lykke? Vel, for min del vet jeg i hvert fall godt hva svaret ikke er. Det er ikke en hverdag hvor jeg alltid er utslitt, aldri føler meg god nok, og hvor tiden min blir spist opp av møter, Facebook og rushtidskø. Det er ikke en hverdag hvor det eneste som holder meg oppe er tanken på å «holde ut» fram til neste helg eller neste ferie. Jeg sier det herved høyt: jeg vil ikke bare ha tid til å kose meg i feriene. Jeg vil ha tid til å kose meg hver dag. Jeg vil ha tid til å sove nok, trene og ta vare på helsen, til å undre meg og skape. Kanskje også litt tid til å bare sitte i ro. Kanskje kan jeg bruke tiden på å skrive en bok. Kanskje kan jeg skape kunst eller lage musikk som berører folk. Kanskje kan jeg lære meg å dyrke min egen mat og lære andre å gjøre det samme. Kanskje kan jeg jobbe gratis i en miljøorganisasjon eller melde meg som frivillig på eldresenteret. Uansett er jeg sikker på at den ekstra tiden jeg og alle andre frigjør dersom vi jobber litt mindre, vil generere glede, fellesskap, kunst, innovasjon og samfunnsnytte i en skala som er umulig å måle i penger.

Fram til den store arbeidslivsreformen kommer, skal jeg kjempe min egen kamp – mot forventningene om at fulltidsjobb er det eneste saliggjørende og mot min indre stemme som prøver å fortelle meg at jeg ikke er nyttig nok. For dypt inni der en plass, er jeg sikker på at å jobbe mindre og leve mer, er det viktigste jeg kan gjøre for å bli den beste, mest harmoniske og – ja – den mest produktive versjonen av meg selv.

 

Å lengte hjem

Hva vil det si å lengte hjem, eller å kjenne seg hjemme et sted? Det har vært et vanskelig spørsmål for meg. Spesielt vanskelig har det vært å forstå hvorfor trangen til å komme hjem kjennes sterkere hos noen enn hos andre. Hvorfor noen kan lage seg et hjem uansett hvor de bor, mens det for andre bare er ett sted som er “hjem”.

Selv har jeg ikke helt skjønt hva det har vært som har gjort at jeg har kjent så mye på hjemlengselen til Bergen. Da jeg var 18, kunne jeg ikke komme bort fra byen fort nok. På den tiden var Bergen altfor vant og kjent, og kjentes nesten klaustrofobisk. Jeg trengte å oppleve nye steder og møte mennesker som ikke kjente meg fra jeg var barn eller ungdom. Å dra til Trondheim og starte det nye livet som voksen og student, var akkurat det jeg trengte der og da. Det var noen fantastiske år som ung og uansvarlig, i en helt ny by. Men det tok likevel ikke lang tid før jeg begynte å savne hjembyen, og hver gang jeg var hjemme, var det som om jeg fikk puste på ordentlig. Som om noe falt på plass innvendig. Jeg skjønte etter hvert at jeg en eller annen gang måtte komme tilbake igjen, og at det å bo i en annen by alltid ville være midlertidig.

Så flyttet jeg til Oslo, og årene der var utrolig innholdsrike og lærerike. Men selv om jeg hadde mer enn nok å gjøre og fikk massevis av utfordringer, ble likevel trangen til å flytte tilbake til Vestlandet stadig sterkere og savnet stadig større. Til slutt bodde jeg i Oslo på overtid, og det ble stadig vanskeligere å forsvare å bli værende, selv om det å skulle flytte ville innebære store endringer og vanskelige valg.

Hva var det egentlig som dro sånn? På én side er det vanskelig å vite. Jeg har jo egentlig aldri bodd i Bergen by, bare på Askøy, og fikk aldri ordentlig tid til å bli kjent med byen før jeg flyttet. Da jeg begynte å tenke etter, oppdaget jeg hvor lite jeg egentlig visste om andre steder enn akkurat de få plassene midt i sentrum hvor jeg pleide å vanke, og den faste veien opp til skolen min. Jeg er ingen ekte bergenser, jeg har nesten ikke vært her de ti siste årene, og jeg kjenner ikke mange folk her. Det er egentlig ingen grunn til at jeg skulle kjenne så sterkt på det.

På den andre siden er ikke følelsen av “hjem” noe som kan rasjonaliseres med ord. Jeg kan prøve å forklare hva følelsen av å være omgitt av fjell gjør med meg, hvordan det er å kjenne lukten av havet, hvordan det er å bo i en by med konstant høy luftfuktighet og høre lyden av bergenserdialekt rundt meg. Men jeg tror ikke det gir så mye mening for andre enn meg. For det høres jo egentlig ikke allverdens ut, og egentlig kan man heller ikke ordentlig beskrive følelsen av å være hjemme med ord. Enten er den der, eller så er den der ikke.

Jeg har vært livredd. Selvfølgelig. For at hjemlengselen bare er innbilning. At det bare er en idyllisering av nostalgiske barndomsminner, og at jeg kom til å flytte tilbake og oppdage at det egentlig ikke var så bra som jeg trodde. Jeg er fremdeles redd for det. For at jeg har laget bilder og forventninger oppi hodet mitt som virkeligheten ikke kan leve opp til. For hva da? Har jeg gitt opp et liv, en jobb, et forhold og gode venner, for ingenting? Har dette vært tidenes største feilgrep?

Det har jeg spurt meg om flere ganger, og bekymringene kan være paralyserende. Noe av det vanskeligste, syns jeg, er å forholde meg til at svarene ikke er absolutte. At ikke alle valg og beslutninger er ENTEN riktige eller gale, men at de både kan være tunge og fremdeles riktige på samme tid. Jeg kommer garantert til å savne mennesker og livet jeg hadde i Oslo. Det gjør jeg allerede. Men det betyr ikke at det å flytte hjem var feil. Foreløpig kjennes det veldig riktig. Jeg føler meg riktignok som en lurendreier som later som jeg er bergensk når jeg egentlig ikke har peiling på noenting av det som foregår i denne byen. Men jeg gleder meg til å bli kjent med den på ny.  Jeg gleder meg til å bli kjent med nye folk, og å bli kjent med gamle folk på nytt. Alt føles på en måte nytt og spennende, selv om byen er “gammel”. JEG er en annen. Og jeg kan ikke annet enn å stole på at jeg er på riktig sted.

Kanskje kommer ikke dette til å være riktig sted for alltid. Kanskje vil det riktige stedet forandre seg. Men jeg tror det er bedre å hoppe i det og flytte, enn å la være og alltid være usikker. Det er bedre å gjøre noe og risikere at det er feil, enn å aldri gjøre det.

Jeg kan ikke annet enn å stole på at livet tar meg dit jeg trenger å være.

Livet tar meg dit jeg trenger å være.

Jeg stoler. Jeg stoler.

Jeg stoler.

 

Hvor blir tiden av?

Det er ganske sprøtt å tenke på at det snart er februar og at jeg har bodd i Bergen i tre uker allerede! Hvor blir dagene av egentlig? Jeg tenkte liksom at januar skulle være måneden hvor jeg kunne ta det rolig og bruke tid på å bo meg inn i leiligheten, bli kjent med omgivelsene og en ny hverdag, og komme i gang med ny jobb i et rolig tempo. Og joda, det har jo for så vidt vært en ganske rolig måned hvor dagene ikke har vært fylt opp av alt mye, men jeg syns likevel tiden går veldig fort.

I går for eksempel, hadde jeg egentlig tenkt å gå ut, men valgte å bli værende hjemme istedenfor siden formen min var litt sjaber. “En hel kveld ledig, tenk så mye jeg kan gjøre!”, tenkte jeg, og hadde store planer om både å strikke, lese, jobbe og kanskje spille litt musikk. Men så var ikke middagen ferdig før klokken syv, og etterpå måtte jeg jobbe et par timer, og plutselig var det jommen meg leggetid likevel. Haha. Kanskje jeg bare alltid er for optimistisk med tanke på hvor mye jeg skal rekke på en dag?

Bergen har forøvrig tatt meg godt imot! Det har vært jevnt over storm og sideveis regn hele januar, akkurat sånn det skal være, men med glimt av sol og snø innimellom. I forgårs kom Linus på besøk for første gang, og skal være her i fire uker. Jeg hadde gledet meg sånn til å se ham igjen! <3 Nå mens han en her, går mye tid med på ham, og hverdagslogistikken blir litt mindre fleksibel. Så da blir det viktigere å være effektiv med det som må gjøres, og kanskje prioritere bort ting som ikke haster så mye. Med rundt tre timer tur hver dag blir det ikke mye ekstra tid å kaste bort. Men som vi koser oss!

IMG_20180125_200132_166

Hvordan gikk det forresten med sagaen om vaskemaskinen? Som jeg var inne på tidligere, var det ikke så lett å få vaskemaskinen på plass som jeg først tenkte. “Montere en vaskemaskin liksom, hvor vanskelig er det?”. Litt vanskeligere enn jeg trodde.

Jeg gikk altså til Clas Ohlson og kjøpte en overgangsnippel (tidenes morsomste ord?) som skulle sørge for at ledningen jeg hadde kjøpt skulle passe til uttaket. Og hurra – det gjorde den!

Men, så måtte jeg også ta av de fire transportbeskytterne bakpå maskinen som holdt fast ledningen, før jeg kunne bruke den. Og de skruene var skikkelig harde! Jeg hadde et skrujern med umbracobits som passet, men jeg fikk ikke ordentlig makt bak grepet og ble nesten litt motløs etter å ha prøvd en stund, for de rikket seg ikke. Hva skulle jeg gjøre da liksom? Gå og banke på hos en av naboene? Det hadde jo vært kjempeskummelt.

Så kom jeg på at jeg hadde vært lur nok til å ta vare på umbraconøkkel med håndtak fra Ikea, som kanskje, bare kanskje, kunne passe. Og det gjorde den!

20180120_104555

Så da fikk jeg endelig tatt dem av, satt på plass maskinen og koblet til. Og da jeg endelig skulle sette på min første klesvask og åpnet vaskemaskindøren, hva tror du lå inni trommelen?

20180120_110524

Oh yes, tilførselsslangen jeg var så irritert over at ikke fulgte med vaskemaskinen i utgangspunktet… *Facepalm*

Så hvis noen trenger en tilførselsslange til vaskemaskin, har jeg nå en ekstra!

Blanke ark

Da er det helt offisielt:

Jeg. Bor. I BERGEN!

Og det er helt på ordentlig. Det kjennes rart og fint.

IMG_20180108_104105_659

Flyttefolkene kom og hentet alle tingene forrige søndag, og så tok jeg nattoget til Bergen på kvelden. Følelsen da toget begynte å seile avgårde og jeg forlot Oslo for siste gang som Oslo-innbygger, var både vemodig og forløsende. Jeg har ventet på det en stund, kanskje lenger enn jeg har vært klar over. Og nå er jeg her. Det er både spennende og skummelt.

Mamma kom til Bergen noen timer etter meg og hjalp meg å komme i stand de første dagene. Det var så fint å komme inn i leiligheten og se at den var like fin som jeg husket!

20180108_095821

De neste dagene ble  tilbragt på Ikea, på montering av møbler og utpakking av esker. Jeg er langt fra ferdig, men nå er i hvert fall de viktigste møblene ferdig og en del av kassene ryddet på plass. De første dagene var noe provisorisk med tanke på sove- og spiseløsninger.


Den siste uken har vært merkelig. Det er jo ikke akkurat hver dag man flytter. Pakker hele livet sitt i esker og begynner på nytt. Plutselig er alt rundt meg forandret, og jeg må utforske alt på nytt og finne nye hverdagsrutiner. Bli vant til nytt sted å trene, ny vei til jobben, nye steder å handle, nye steder å gå tur. Finne ut av hvilken plass alle ting skal ha i leiligheten. Bli kjent med nærområdet og oppdage nye yndlingssteder. Og finne nye mennesker å omgi meg med. Men jeg gleder meg også til å møte gamle kjente og gjenetablere gamle relasjoner – kanskje bli kjent med folk på en ny måte?

20180113_105000

Før mamma dro hjem, rakk vi å oppdage litt av nærområdet. Noe av det fine med å bo der jeg bor, er at det er gode muligheter for å gå tur. Rett bakenfor boligområdet mitt er for eksempel det store fine vannet på bildet under (som mamma tok).

Jeg var aldri spesielt opptatt av turmuligheter da jeg vokste opp (når man er barn og tenåring har man tross alt andre ting å tenke på), og ble derfor aldri noe særlig kjent med fjellene og marka rundt Bergen. Men nå gleder jeg meg til å utforske nye stier, skoger og fjelltopper. Det tror jeg Linus kommer til å gjøre også!

IMG_20180112_234547_394

20170902_145722

Jeg orker ikke

Jeg orker ikke vinter og kulde og mørke.

Jeg orker ikke Facebook og mobil og evig mas på sosiale medier.

Jeg orker ikke salgsoppgaver, prospekter og meglere.

Jeg orker ikke tanken på pakking, flytting, organisering, handling, innredning, nye rutiner, og alt som skal finnes ut av på nytt.

Jeg orker ikke forventninger til hvor jeg skal være, hva jeg skal gjøre, hva jeg skal si, hva jeg skal prestere.

Jeg orker ikke julegaver, julekalendere, handling, baking, julekos, avskjeder og hygge.

Jeg orker ikke nyheter, reklame, click-bait-artikler, memes og ord som bare har støy og ikke mening.

Jeg orker ikke Erna Solberg, Nord-Korea, Trump, statsbudsjettet, oljepolitikk, krig og regjeringsforhandlinger.

Jeg orker ikke å lage mat. Jeg orker ikke å smile. Jeg orker ikke meningsløse TV-serier.

Jeg orker ikke verden. Jeg orker ikke følelsene. Jeg orker ikke bråket. Jeg orker ikke livet.

Jeg orker ikke meg.

Akkurat nå.

Spør igjen til neste år.

20171209_102051

Søndag

I dag har jeg ikke uendelig lange tankerekker å dele. Bare to bilder, og en liten hyllest til søndagen.

Dagen hvor man kan kan sitte og spise frokost med fine folk i flere timer, mens solen lyser gjennom vinduet.

 

IMG_20171210_102316_818

Og dagen hvor man kan sitte stille i sofaen i en halv uendelighet og bare stirre på det fineste, søteste, herligste og mest komiske vesenet i verden.

20171210_1529134

Og tenke på hvor heldig man er.

Kjerne og ankerfeste

To ord har gått igjen i hodet mitt den siste uken. Det ene er “kjerne” og det andre er “ankerfeste”. De betyr ett eller annet viktig, og jeg jobber med å finne ut hva.

Kjerne er et norsk ord for “core”, som i treningssammenheng betyr kjernemuskulatur, eller alle musklene i mage og rygg som beskytter indre organer og holder kroppen oppreist og i balanse. Kjernen er kanskje det aller viktigste å være sterk i fordi den er grunnleggende for all annen bevegelse. Kjernen består imidlertid av muskler som er lett å overse fordi man kanskje ikke ser effekt av treningen like fort, eller fordi mange ikke syns det er spesielt gøy å trene dem. Da er det tøffere å gjøre store vektløft med tunge eller eksplosive bevegelser, eller slå persen sin på en lang og svett løpetur. Men kjernen er likevel helt grunnleggende å ha med seg for å ha en velfungerende kropp.

Kjernen har også en annen viktig betydning, som er litt vanskeligere å beskrive enn det rent fysiske, fordi man beveger seg inn i grenselandet “føleri”. Kjernen stabiliserer ikke bare kroppen, men også sinnet. I perioder hvor jeg har vært stresset, har jeg ikke vært koblet på kjernen min. Det har jeg jo ikke tenkt på da, men jeg kjenner det nå når jeg har begynt å bli mer bevisst på magen. Tidligere har jeg pustet oppe i brystet, hatt skuldrene høyt, og følt at hodet har vært milevis unna resten av kroppen. Mens nå prøver jeg å puste dypt, kjenne at magen går ut og inn, og koble hodet mitt til magefølelsen. Kjenne etter hvor jeg befinner meg, fysisk og psykisk, her og nå. Hvis jeg kjenner godt etter i hver enkelt del av kroppen, føler jeg faktisk at en viktig del av meg selv bor i magen, at en essens av meg finnes der. Å være koblet på kjernen handler om å være tilstede i egen kropp, stå støtt og være trygg i den man er.

Og så til det andre ordet som svirrer rundt i hodet for tiden. Hva betyr ordet “ankerfeste”, og hvorfor tenker jeg på det nå? Jeg tror det handler om hva man fester sin lit til i livet, hva man bygger sin hverdag opp rundt og hva man finner mening i. Dersom man har festet ankeret sitt i noe som brått kan forandre seg, kan livet plutselig bli utrygt, skummelt og vanskelig. Mange opplever kanskje at man “mister” seg selv når et parforhold tar slutt, fordi man har bygget et liv og en identitet sammen med en annen person, og på sett og vis har festet ankeret sitt i denne. Noen er kanskje avhengig av venner og sosiale relasjoner for å opprettholde sin “sense of self”, i mangel på et godt norsk uttrykk. Andre igjen fester kanskje all sin lit og sitt anker i jobben sin, som man legger sin sjel og energi ned i.

Vel… Jeg er i en situasjon nå hvor ankeret mitt er løst – fra alt. Verden har i veldig lang tid hatt en klar logikk, og ankeret har vært festet i omgivelsene og menneskene rundt meg. Ting har vært stabile. Men nå forandrer alt seg. Fra å ha vært to, har jeg nå blitt en, og må prøve å finne ut hvordan jeg gjør dette med å være alene igjen. Jeg har snart ikke jobben jeg har i dag, og jeg bor snart på et helt annet sted enn jeg gjør nå. Alt kommer til å endres. For meg er den en ganske radikal forandring. Og når alt rundt meg beveger seg, hvor skal jeg feste ankeret mitt da?

Jeg vet ikke om jeg har svaret, men dette er det jeg har kommet fram til så langt: Det er ikke stort annet å gjøre enn å feste ankeret i meg selv og kaste meg uti. Jeg vet ikke helt hva som kommer til å skje, og jeg vet ikke hvilke utfordringer som kommer til å komme min vei.  Men kanskje kan skruballene universet kaster mot en, ende opp med å bli noe annet og langt bedre enn man kunne forutse. Kanskje kan de ta en ut på en reise med spennende eventyr. Og inni hvert enkelt menneske finnes det så uendelig mange evner og så stort potensial til å skape noe bra og magisk ut av uforutsette situasjoner. Så, dette er min utfordring til meg selv: Finne et trygt ankerfeste, et sted like bak min egen navle, koble på magen og puste dypt. Ut. Og inn. Og minne meg selv på at jeg sannsynligvis (forhåpentligvis) er rustet med akkurat det jeg trenger for å gripe alle ballene som kommer min vei.