Konsertnerver

 

Om få dager skal jeg og mitt nye orkester spille konsert – to nyttårskonserter i Bærum kulturhus. Masse wienervalser og greier. Hjelp!

_DSC0349

Jeg gleder meg altså, men det er bare noen stykker som jeg rett og slett ikke får til. Det er supervanskelig! Spesielt dette her, Rosenkavalieren til R. Strauss:

_DSC0351

De røde ringene er nøkkelskifte, her veksles det nemlig mellom f-, c- og g-nøkkel over en lav sko. Enkelte steder skal man spille så lyst at jeg sverger det er fysisk umulig å gjøre på en cello. Hvorfor har så mange komponister en så stor trang til å lage musikk som på død og liv må prøve å fornekte fysikkens lover?

Ørten kryss og b-er, og toneartskifte hver tredje linje gjør ikke saken bedre. Det høres kanskje ikke så vanskelig ut, men det kan jeg love at det er. 

Vi får bare håpe jeg ikke høres så godt der jeg kommer til å gjemme meg på cellorekken. Heldigvis kan jeg trøste meg med at jeg ikke skal spille alle stemmene alene, sånn som han her gjør. OMG, mad skills.

Innimellom konsertnervene blir det en del kos også. Foreløpig syns jeg jeg lever veldig bra opp til nyttårsforsettet om å gjøre masse hyggelige ting, og helgen var kjempetrivelig! På fredag kom Kjerstin og Reidun på besøk, og vi så på film og strikket mens vi spiste opp restene av julekakene. Nam :) Like før hadde jeg og Martin spist opp resten av pinnekjøttet til middag også, så nå kan vi vel si at julen er ferdig på ordentlig.


Og i går var jeg og guttene godt plassert i sofaen hele kvelden og spilte rollespill.

_DSC0343_DSC0344

Rollespill er jo en av de tingene som er veldig gøy, men som man gjør altfor sjelden. Kanskje vi klarer å øke frekvensen litt i 2016?

P.S. Markene i markkomposten er der ennå! I hvert fall har ingen av dem rømt. Men jeg lurer litt på om de forsvinner nedi der. De er veldig vanskelig å finne, i hvert fall, graver seg kanskje ned på bunnen? Snakker vi massedød? Skulle da ikke tro det. De har da fått god mat å spise Men jeg syns det går litt sakte framover, det er jommen ikke mye potetskrell og kaffegrut de kan få om gangen om de skal klare holde tritt!

Den viktige musikken

For noen uker siden var jeg på konsert med Kings of Convenience på Rockefeller:

KoC

Det var en veldig fin konsert og en heldig forsamling som var der. Kings of Convenience-konserter er en sjelden vare, og billettene ble utsolgt på 15 (!) minutter. Veldig glad jeg satt klar ved datamaskinen det øyeblikket billettene ble lagt ut.

Formatet var uvanlig, men egentlig ganske fint: Bandet spilte alle låtene fra sitt første album, Quiet is the new loud, fra start til slutt. Det var også to bolker med intervju, hvor de pratet om musikken sammen med forfatteren av boken som er blitt gitt ut om albumet.

Konserten fikk meg til å tenke på hvor sjeldent det er at man faktisk setter seg ned og hører et helt album for tiden. Spotify og iTunes har liksom ødelagt det hele litt, og CD-spillere er blitt avleggs. For min del har jeg nylig gjenoppdaget min gamle CD-samling, siden vi i den nye leiligheten har innstallert anlegget i stuen (istedenfor ved Martin sin datamaskin, hvor det stod før). Dermed kan jeg for første gang på flere år faktisk høre på CD-er. Og det er skikkelig koselig!

For min del var de første årene på 2000-tallet Musikkårene med stor M. Førstealbumene til både Kings of Convenience, Thomas Dybdahl og Magnet kom ut i løpet av den tiden. Quiet is the new loud, That great October sound og On your side (og Magnets Quiet and still, som kom ut før, men som jeg oppdaget etterpå) er uten tvil de albumene jeg har hørt mest på opp gjennom årene, og de tre bandene/artistene som har betydd mest for meg. Låtene har vært lydspor til de fleste viktige livshendelsene mine, slik som den første, andre og tredje store forelskelsen/kjærlighetssorgen, mitt første skyss, mine viktigste vennskap, krangler, gleder og skuffelser, seiere og nederlag og filosofiske ekspedisjoner. Kort og godt de fleste øyeblikkene som har gjort meg til meg. Det var også den musikken jeg hørte på i de første årene jeg selv begynte å lage musikk, og ville lage låter som var like viktige og kunne gjøre like mye inntrykk på folk.

Det beste med musikk er at det kan vekke følelser og tanker som ikke ville dukket opp på egen hånd. En spesiell lyd eller låt kan plutselig trekke deg tilbake til en situasjon eller en opplevelse du hadde for mange år siden, og ikke har tenkt på på lenge. Eller det kan vekke nye følelser, og gi et rom for tanke og refleksjon: Hva gjør jeg? Hvor er jeg? Hva er viktig for meg? Er jeg på riktig spor i livet, eller må jeg endre retning?

Musikk kan hjelpe oss til å bli hele mennesker. Og jeg skal bli flinkere til å la musikk være en del av livet mitt. Ikke bare en sjelden gang i blant, men i hverdagen. Jeg har begynt å spille fast i orkester igjen, etter 8 års pause. I morgen er min tredje øving, og jeg gleder meg masse. Det er et steg på veien.

Mellom slagene

I går var siste dag av orkesterkurset, og vi avsluttet med storslagen konsert i operahuset i Eid og påfølgende festmiddag for alle kursdeltakerne.

Her er bilde fra generalprøven vi hadde tidligere på dagen:

I dag har vært restitusjonsdag etter en intens languke. Jeg har tatt et bad, ligget på sofaen som slakt i flere timer og nullstillet meg ved å høre meg gjennom hele konsertprogrammet på Spotify. Sjostakovitsj sin 12. symfoni har gått på repeat i hjernen i flere dager, så da er det like greit å høre gjennom den ordentlig.

Fingrene er ømme og skuldrene stive, men jeg er i null tvil om at dette desidert var verdt både pengene og all tiden med øving.

Det er merkelig hvordan man gang etter gang gjenoppdager gleden ved musikk. Jeg har virkelig savnet å spille cello, og det er trist å tenke at jeg ikke har spilt på så mange år. Men man innser ofte ikke hva man savner før man finner det igjen, er det ikke sånn?

Å skape musikk sammen i et orkester hvor alle jobber drithardt for å få det til å høres bra ut, er virkelig noe for seg selv. Til sammen blir det ganske magisk, egentlig. Og nå har jeg jo ikke noe annet valg enn å fortsette. Til høsten, etter Etiopia, skal orkersterspilling bli et fast ukentlig innslag i hverdagen. Det har jeg bestemt. Og jeg gleder meg masse til det – å bli en del av noe. Bli kjent med og spille med andre som vil spille sammen bare fordi det gir glede.

Det har ikke manglet på fine folk i uken som har vært heller. Jeg føler meg veldig heldig over å ha møtt så mange nye mennesker fra hele landet, som har vært skikkelig fine og spesielle på hver sine måter. Et par har gjort ekstra inntrykk, og møtene med dem kommer jeg til å huske lenge. Heldigvis er ikke musikkmiljøet i Norge så stort, så mange vil jeg forhåpentligvis se igjen.

Nå er det snart siste natten på Skogtun i Nordfjord før noen nye og intense uker starter. I morgen tidlig drar jeg med båt for å reise innom Bergen og hilse på spirene der. Etterpå blir det en tur til Arendalsuka via Oslo (for å legge fra meg celloen), og seinere skal jeg reise til Molde for å delta som innleder på et seminar. Etter det blir det full rulle med Spire, feltarbeidplanlegging og ikke minst flytting (!) til vår nye leilighet før det bærer avsted til Etiopia. Puh! Det er bare å trekke pusten dypt og ta en dag av gangen med andre ord.

Men nå kan jeg i hvert fall begynne høsten fullt oppladet av ny inspirasjon og fine minner. Og et nyvunnet forsett for å høre mer på klassisk musikk :)

Non stop music

Da er vi inne i dag to av orkesterkurset som skal vare en uke til. Vi har innlosjert oss på folkehøyskolen i Nordfjordeid og øver fra morgen til kveld. Jøye. Det er jommen en brutal overgang fra å spille omtrent ingenting. Både fingrene og hodet får gjennonmgå. Det er hardt å prøve å fiske opp gammel kunnskap fra et sted langt bak i bakhodet.

_DSC1174

Men du, så gøy det er å spille igjen! Tenk at jeg ikke har spilt ordentlig cello på åtte år. Det er lenge det. Det er jo egentlig utrolig teit å ha kastet bort så mye tid. Men desto gøyere er det å komme i gang igjen.

Jeg merker jeg henger veldig langt etter på enkelte ting. Fingersetninger og posisjoner er slikt som folk som har spilt i orkester i mange år tar automatisk, men som jeg må bruke lang tid på. Heldigvis kommer det sakte, men sikkert med litt øving. Og jeg er kjempeglad i den nye, fine celloen min!

_DSC1169

Er den ikke fin? Jeg syns klangen i denne er veldig bra, og sånn generelt er den ganske lettspilt. Alt blir litt enklere når man spiller på et godt instrument. Også har den så fin farge <3 Jeg tror dette er begynnelsen på et langt og fint vennskap.

Hovedverket vi øver på er Sjostakovitsj sin 12. symfoni (nå høres det ut som jeg har peiling, men helt ærlig klarer jeg ikke å huske navnene på noen klassiske verker bortsett fra dem jeg øver på akkurat for øyeblikket), som er kjempevanskelig. Det er så mange halvnoter og kryss og b-er at det går helt i surr. I tillegg har vi litt Brahms og Wagner og litt annet. Heldigvis har vi en uke igjen til å øve på det.

_DSC1173

Sånn her skal det gå, bare i tusen millioner kilometer i timen.

Jeg gleder meg også til høsten kommer og jeg skal begynne å spille litt mer fast. Jeg er på utkikk etter et orkester jeg kan begynne i etter at jeg har kommet hjem fra feltarbeid, og nå har jeg avtalt å prøve meg i Bærum symfoniorkester. Det skal bli spennende å få inn litt rutine på spillingen, og begynne å spille med en fast gruppe. Det merker jeg at jeg har savnet.

Ellers går nå dagene. Det blir ikke mye tid til å nyte naturen eller henge rundt i Nordfjordeid sentrum akkurat, men jeg fikk en rask tur ned til fjorden i går. Det er ikke så ofte jeg tenker på det, men Eid er jo faktisk helt utrolig fint. Jeg mener, hele Nordfjord er jo kjempefint, men akkurat her er det faktisk nesten litt ekstra koselig. Tror det er en fin plass å bo.

_DSC1172

Nå er det tilbake til øvingen!

Forbannet være Mahler!

Da var det på tide med nytt blogginnlegg. Jeg hadde tenkt å starte blidt med noen hyggelige ny-frisk-etter-påsken-ord og en liten høypris om hvor fantastisk det har vært å ha ferie og lade batteriene. Men nå må det vike for den store frustrasjonen jeg føler. Frustrasjon, mest over meg selv, men også en god dose over Gustav Mahler.

Gustav-Mahler-Kohut

Gustav Mahlers og hans idiotnoter.

Jeg har, i min enfoldighet og nostalgi for mine gamle celloferdigheter, meldt meg på et såkalt orkesterprosjekt med Oslo orkesterkollektiv. Orkesterprosjektet går ut på å samle et tilfeldig sammensatt orkester for øving i løpet av en langhelg, som avsluttes med konsert søndag kveld. Nærmere bestemt søndag den førstkommende.

Det som står på programmet er Mahlers 4. symfoni.

For den som ikke har greie på denslags, kan den jo høres veldig tilforlatelig ut. Men det er den ikke. Den er faktisk ganske vanskelig. For mitt vedkomne: VELDIG vanskelig.

Saken bedres ikke av at jeg ikke har hatt notene før nå, og at vi skal spille den første gang på øving om to dager. Men hadde bare det vært alt.

Neida. Mahler hadde åpenbart en stor forkjærlighet for C-nøkler.

C!

C-nøkkel

Sånn ser en C-nøkkel ut. Ingen fornuftige mennesker bruker den. Det er fordi man blir veldig forvirret når den plutselig dukker opp og forandrer på hvor alle tonene ligger.

Til alt overmål har den ingen fast plass, men kan egentlig plasseres hvor som helst på notestrekene.

Det syns tydeligvis Mahler er veldig gøy. Det er veeeldig gøy å plutselig putte inn en C-nøkkel og deretter flytte den litt rundt omkring. Hahaha, liksom. Så morsomt.

DET GÅR IKKE AN Å LESE SÅNNE NOTER!

Som om ikke en vanlig, firesatsers konsert skal være vanskelig nok for gamle, halvgode cellister. Forbannet være døde komponister og de jævla nøklene deres.

Bah. Jeg skulle aldri meldt meg på dette.

_DSC0256