Blå penjakke

Jeg har endelig strikket et plagg om passer! Hurra!

Vanligvis strikker jeg altfor store plagg (selv om jeg nå av og til har begynt å strikke prøvelapp!), bortsett fra de gangene hvor jeg har bestemt meg for å forebygge det, og dermed ender opp med å strikke for smått. Så det å strikke noe som faktisk passer er intet annet enn en liten sensasjon. Og nå er jeg veldig fornøyd!

Oppskriften er en oppskrift fra Garnstudio som heter Sweet as honey, med alpakkagarn fra Sandnes garn (jeg har endelig begynt å ta i bruk Ravelry-kontoen min, så om du henger der, kan du finne mer informasjon her).

Jakken begynte jeg på like etter jul, og selv om den er strikket med ganske tynt garn og pinne 2,5/3, så er det jo bare en fryd å strikke med så deilig garn. Mønsteret er med raglanfelling på skuldrene, og ellers en kombinasjon av vrangbord med fletter (bare to masker i bredden) og hullmønster. Det ser ganske delikat og pent ut.

På tross av mye greier, var den ikke så vanskelig å trikke. Man skjønner seg ganske fort på hvordan mønsteret er, og etter hvert trenger man nesten ikke se på oppskriften.

_DSC0634

_DSC0641

Ganske pent med mønsteret i ryggen. (Arbeidet er ikke blokket. Jeg vet jeg burde, men jeg gidder ikke)

Det eneste jeg har å utsette på resultatet, er at avstanden mellom knappene ble veldig ujevn, noe som ser ganske sløvt ut. Det er jommen ikke alltid lett å huske på å felle til de knapphullene på riktig sted alltid. Erfaring: bedre å måle og sjekke en gang for mye enn for lite.

I dag har jeg vært på orkesterøving, og på lørdag skal vi spille ny konsert. Denne gangen er det et lite og hyggelig kammerprosjekt, så absolutt ikke så mye stress som forrige gang, med to store og lange konserter med masse vanskelig stoff.

Selv om denne konserten er kort, er det skikkelig fin musikk vi skal spille. Blant annet Elegisk melodi av Odd Grüner-Hegge, en komponist jeg ikke hadde hørt om før. Veldig nydelig låt!

 

Advertisements

Boblegenser

Et av plaggene som jeg nylig har blitt ferdig med å strikke, er Pickles sin boblegenser. Denne ble jeg helt betatt av første gang jeg så den, og tenkte at en sånn kul og elegant genser ville jeg også ha.

_DSC1861

Det var en genser som var gøy å strikke. Har ikke prøvd å strikke boblestrikk før, så det var gøy å prøve noe nytt. Også var det jo veldig lett, og krevde ikke mye oppmerksomhet. Det viktigste var å passe på at mønsteret ble riktig når ermene skulle på bolen, slik at det går opp med boblene.

boblegenser

Sånn endte den opp med å se ut til slutt!

_DSC0502

Den ble jo ikke helt som på modellen da. Som det ofte blir når jeg strikker, så ble den litt for stor, så den er ganske posete. Og så går den ikke like langt ned på magen, selv om jeg prøve å strikke den litt lang. Det kan nok ha noe med at puppene mine er litt store, så jeg passer ikke alltid like godt inn i proporsjonene til strikkestørrelsene. Alt i alt kunne den godt vært litt smalere og (kanskje) litt lengre. Men syns den ble helt fin likevel, jeg.

Kanskje jeg kan strikke en liknende en en annen gang, som er smalere og går helt ned på livet? Kunne sikkert vært fint med en mye lengre vrangbord nede, som kan være helt inntilsittende, før maskeantallet går ut når mønsteret begynner.

Kanskje! Får sette det på to-do-listen over framtidige prosjekter, som blir stadig lengre :)

P.S. Jeg glemte å si hvordan det gikk med konsertene jeg gruet meg sånn til. Vi spilte to konserter helgen for litt over en uke siden, begge for nesten fullsatte saler i Bærum kulturhus. Det gikk overraskende bra! Hvis man ser bort fra at jeg skamløst jukset meg gjennom de fleste av de vanskeligste partiene, og glemte å bla om til siste side (haha) på Donau-valsen til slutt (sidemannen min måtte hviske “bla!” før jeg skjønte hva som foregikk), så gikk det ganske bra. Ingen krise i hvert fall, så da må man si seg fornøyd :) Og vi så jo ganske proffe ut.

DSC_3856

Foto: Kjerstin Gjengedal

Den viktige musikken

For noen uker siden var jeg på konsert med Kings of Convenience på Rockefeller:

KoC

Det var en veldig fin konsert og en heldig forsamling som var der. Kings of Convenience-konserter er en sjelden vare, og billettene ble utsolgt på 15 (!) minutter. Veldig glad jeg satt klar ved datamaskinen det øyeblikket billettene ble lagt ut.

Formatet var uvanlig, men egentlig ganske fint: Bandet spilte alle låtene fra sitt første album, Quiet is the new loud, fra start til slutt. Det var også to bolker med intervju, hvor de pratet om musikken sammen med forfatteren av boken som er blitt gitt ut om albumet.

Konserten fikk meg til å tenke på hvor sjeldent det er at man faktisk setter seg ned og hører et helt album for tiden. Spotify og iTunes har liksom ødelagt det hele litt, og CD-spillere er blitt avleggs. For min del har jeg nylig gjenoppdaget min gamle CD-samling, siden vi i den nye leiligheten har innstallert anlegget i stuen (istedenfor ved Martin sin datamaskin, hvor det stod før). Dermed kan jeg for første gang på flere år faktisk høre på CD-er. Og det er skikkelig koselig!

For min del var de første årene på 2000-tallet Musikkårene med stor M. Førstealbumene til både Kings of Convenience, Thomas Dybdahl og Magnet kom ut i løpet av den tiden. Quiet is the new loud, That great October sound og On your side (og Magnets Quiet and still, som kom ut før, men som jeg oppdaget etterpå) er uten tvil de albumene jeg har hørt mest på opp gjennom årene, og de tre bandene/artistene som har betydd mest for meg. Låtene har vært lydspor til de fleste viktige livshendelsene mine, slik som den første, andre og tredje store forelskelsen/kjærlighetssorgen, mitt første skyss, mine viktigste vennskap, krangler, gleder og skuffelser, seiere og nederlag og filosofiske ekspedisjoner. Kort og godt de fleste øyeblikkene som har gjort meg til meg. Det var også den musikken jeg hørte på i de første årene jeg selv begynte å lage musikk, og ville lage låter som var like viktige og kunne gjøre like mye inntrykk på folk.

Det beste med musikk er at det kan vekke følelser og tanker som ikke ville dukket opp på egen hånd. En spesiell lyd eller låt kan plutselig trekke deg tilbake til en situasjon eller en opplevelse du hadde for mange år siden, og ikke har tenkt på på lenge. Eller det kan vekke nye følelser, og gi et rom for tanke og refleksjon: Hva gjør jeg? Hvor er jeg? Hva er viktig for meg? Er jeg på riktig spor i livet, eller må jeg endre retning?

Musikk kan hjelpe oss til å bli hele mennesker. Og jeg skal bli flinkere til å la musikk være en del av livet mitt. Ikke bare en sjelden gang i blant, men i hverdagen. Jeg har begynt å spille fast i orkester igjen, etter 8 års pause. I morgen er min tredje øving, og jeg gleder meg masse. Det er et steg på veien.

Mellom slagene

I går var siste dag av orkesterkurset, og vi avsluttet med storslagen konsert i operahuset i Eid og påfølgende festmiddag for alle kursdeltakerne.

Her er bilde fra generalprøven vi hadde tidligere på dagen:

I dag har vært restitusjonsdag etter en intens languke. Jeg har tatt et bad, ligget på sofaen som slakt i flere timer og nullstillet meg ved å høre meg gjennom hele konsertprogrammet på Spotify. Sjostakovitsj sin 12. symfoni har gått på repeat i hjernen i flere dager, så da er det like greit å høre gjennom den ordentlig.

Fingrene er ømme og skuldrene stive, men jeg er i null tvil om at dette desidert var verdt både pengene og all tiden med øving.

Det er merkelig hvordan man gang etter gang gjenoppdager gleden ved musikk. Jeg har virkelig savnet å spille cello, og det er trist å tenke at jeg ikke har spilt på så mange år. Men man innser ofte ikke hva man savner før man finner det igjen, er det ikke sånn?

Å skape musikk sammen i et orkester hvor alle jobber drithardt for å få det til å høres bra ut, er virkelig noe for seg selv. Til sammen blir det ganske magisk, egentlig. Og nå har jeg jo ikke noe annet valg enn å fortsette. Til høsten, etter Etiopia, skal orkersterspilling bli et fast ukentlig innslag i hverdagen. Det har jeg bestemt. Og jeg gleder meg masse til det – å bli en del av noe. Bli kjent med og spille med andre som vil spille sammen bare fordi det gir glede.

Det har ikke manglet på fine folk i uken som har vært heller. Jeg føler meg veldig heldig over å ha møtt så mange nye mennesker fra hele landet, som har vært skikkelig fine og spesielle på hver sine måter. Et par har gjort ekstra inntrykk, og møtene med dem kommer jeg til å huske lenge. Heldigvis er ikke musikkmiljøet i Norge så stort, så mange vil jeg forhåpentligvis se igjen.

Nå er det snart siste natten på Skogtun i Nordfjord før noen nye og intense uker starter. I morgen tidlig drar jeg med båt for å reise innom Bergen og hilse på spirene der. Etterpå blir det en tur til Arendalsuka via Oslo (for å legge fra meg celloen), og seinere skal jeg reise til Molde for å delta som innleder på et seminar. Etter det blir det full rulle med Spire, feltarbeidplanlegging og ikke minst flytting (!) til vår nye leilighet før det bærer avsted til Etiopia. Puh! Det er bare å trekke pusten dypt og ta en dag av gangen med andre ord.

Men nå kan jeg i hvert fall begynne høsten fullt oppladet av ny inspirasjon og fine minner. Og et nyvunnet forsett for å høre mer på klassisk musikk :)

Forbannet være Mahler!

Da var det på tide med nytt blogginnlegg. Jeg hadde tenkt å starte blidt med noen hyggelige ny-frisk-etter-påsken-ord og en liten høypris om hvor fantastisk det har vært å ha ferie og lade batteriene. Men nå må det vike for den store frustrasjonen jeg føler. Frustrasjon, mest over meg selv, men også en god dose over Gustav Mahler.

Gustav-Mahler-Kohut

Gustav Mahlers og hans idiotnoter.

Jeg har, i min enfoldighet og nostalgi for mine gamle celloferdigheter, meldt meg på et såkalt orkesterprosjekt med Oslo orkesterkollektiv. Orkesterprosjektet går ut på å samle et tilfeldig sammensatt orkester for øving i løpet av en langhelg, som avsluttes med konsert søndag kveld. Nærmere bestemt søndag den førstkommende.

Det som står på programmet er Mahlers 4. symfoni.

For den som ikke har greie på denslags, kan den jo høres veldig tilforlatelig ut. Men det er den ikke. Den er faktisk ganske vanskelig. For mitt vedkomne: VELDIG vanskelig.

Saken bedres ikke av at jeg ikke har hatt notene før nå, og at vi skal spille den første gang på øving om to dager. Men hadde bare det vært alt.

Neida. Mahler hadde åpenbart en stor forkjærlighet for C-nøkler.

C!

C-nøkkel

Sånn ser en C-nøkkel ut. Ingen fornuftige mennesker bruker den. Det er fordi man blir veldig forvirret når den plutselig dukker opp og forandrer på hvor alle tonene ligger.

Til alt overmål har den ingen fast plass, men kan egentlig plasseres hvor som helst på notestrekene.

Det syns tydeligvis Mahler er veldig gøy. Det er veeeldig gøy å plutselig putte inn en C-nøkkel og deretter flytte den litt rundt omkring. Hahaha, liksom. Så morsomt.

DET GÅR IKKE AN Å LESE SÅNNE NOTER!

Som om ikke en vanlig, firesatsers konsert skal være vanskelig nok for gamle, halvgode cellister. Forbannet være døde komponister og de jævla nøklene deres.

Bah. Jeg skulle aldri meldt meg på dette.

_DSC0256