Tid på trikken

Jeg kastet nettopp bort en time på å kjøre med trikk fra Blindern og ned til sentrum, og opp igjen til Blindern. Planen var å dra ned til kontoret og få med meg et foredrag som er relevant for masteroppgaven min, og deretter reise opp igjen på skolen for å være med på seminar. Foredraget ble avbrutt i siste liten, hvilket jeg oppdaget da jeg gikk av trikken i sentrum og bare måtte gå over veien på andre siden for å ta trikken opp igjen. Jeg ble ganske irritert over at folk finner på å avlyse ting så seint uten å ta med i betraktning at enkelte faktisk rydder i timeplanen sin for å få med seg dette, og at ikke alle har så fleksible dager at det ikke spiller noen rolle å slenge seg på eller kaste seg av ting på kort varsel.

Men så fant jeg ut at det jo ikke var så ille likevel. Det er tross alt ikke så verst å ha en time midt i en travel dag til å bare sitte på en trikk og observere livet rundt en og la tankene fly.

For eksempel tenkte jeg på hvor mange folk som gikk rundt i gatene og virket som om de hadde all verdens tid. Jeg tenkte på hvem alle folkene var, og hva de gjør i gatene klokken halv elleve en helt vanlig dag. Mange så ut som de bare spaserte litt rundt på måfå, og tanken på det syntes jeg var ganske fint. Så tenkte jeg på hvor fint det hadde vært om ikke jeg hadde brukt en hel dag bare på å gå rundt omkring i Oslos gater og kjenne på bylivet. Hvor ofte er det egentlig man bare spaserer rundt uten mål og mening? Jeg antar at folk gjør det, men jeg gjør det ikke særlig ofte. Men det er jo slikt man har gjort en gang i blant tidligere, og det er som regel veldig koselig og deilig. Så da må jeg gjøre det snart.

Også tenkte jeg på hvor fint det er at det begynner å bli lysere og at fuglene synger. Og at snart kommer våren, og da kommer det til å være enda finere å gå rundt og spasere i byen. Og det var påskesol i helgen, og luften har begynt å endre seg fra vinterluft til snart-kommer-våren-luft. Og det er kanskje den fineste luften som fins.

Også tenkte jeg på farger, og på hvor glad man kan bli av farger. På hvor fint det ser ut med klare, skarpe farger, ved siden av hverandre, i alle regnbuens nyanser. Og jeg tenkte på hvor glad man kan bli av å bruke farger til å male, tegne eller lage noe fint som andre kan se på.

Også tenkte jeg på hvor fint det er å lage noe med hendene. Å bruke sine evner til å produsere noe man kan ta på, og få glede ut av. Å våkne opp hver morgen og gå på jobb til et verksted eller atelier eller studio, og flikke på et instrument eller snekre et møbel eller tegne en tegning som sakte, men sikkert blir til et kunstverk etter tålmodige timers arbeid. Følelsen av å ikke måtte forholde seg til noe annet i hele verden en liten stund enn akkurat det man arbeider med. Og jeg tenkte at hvorfor i all verden gjør ikke alle sånne ting litt oftere?

Og mens jeg ventet på trikken så jeg et gammelt par som gikk forbi meg mens de holdt hender. De slapp hverandre da de gikk forbi en lyktestolpe på hver sin side, også fant de tilbake til hverandre igjen. De må ha vært 80 år. Og det var så fint.

Også gikk jeg og kjøpte en ny håndkrem på Body Shop mens jeg ventet på trikken. Og det gir en merkelig, liten glede å åpne en helt ny boks med håndkrem og se at den har en helt urørt overflate, og at den lukter så godt når man tar den på.

Jeg sjekket ikke mobilen en eneste gang underveis. Nå står kremen på lesesalsplassen min.

Håndkrem

Advertisements

Høstkos

Neida, alt er ikke bare skole, seriøse meninger, heldagsseminarer og hardt arbeid. Man koser seg jo også litt når det er høst, må vite. Og heldigvis er det masse fint å se tilbake på når man i disse dager sitter innelåst med bøkene i fanget.

Noe av det er jeg mest fornøyd med fra høsten, er å ha funnet en kjempefin sykkel! Jeg, Is og Martin Leander dro ut på eventyrferd til et kjempestort loppemarked i Bærum en dag i oktober, og der fant jeg mitt røde vidunder til slunkne 150 kr inkludert en helt fin sykkelpumpe.

Her er Martin som inspiserer :)

Det var helt vanvittig mange ting der, blant annet mange fine møbler!

Hihi.

I tillegg til sykkelen, fant Martin et par Star Wars-bøker, Is fant en stor og varm jakke, og jeg fant fem brettspill til femti kroner. Strike! Fornøyde folk.

Foruten upåklagelige loppemarkeder, har det vært masse god mat i høst. Kine Renate inviterte til herlig middag i den nye fine leiligheten (for henne, kjæresten bodde der fra før). Det var tidenes kveld!

Nam!

…Og selvsagt måtte alt dokumenteres :)

Tapas er så utrolig deilig mat. Og veldig greit å invitere til, for alle tar bare med litt hver, også blir det fantastisk bra tilsammen. Problemet er bare at magen blir mett veldig mye før øynene! Men men, når man har god mat, god vin og gode venner, er ikke livet annet enn perfekt.

Ellers byr selvfølgelig høsten på flotte farger. Her er noen bilder fra Trondheimsturen min i slutten av oktober:


Oktober betyr jo, i hvert fall annenhvert år, at det er tid for UKA. I år fikk jeg bare vært med på H-helg, men den ene helgen er jo til gjengjeld mer spekket av folk og moro enn hele resten av UKA til sammen. Så mange bilder ble det ikke derfra, men jeg fikk sneket til meg et bilde av Pirum sin sang under festmøtet da vi skulle se revyen! Er de ikke fine? :)

Og sist, men ikke minst: Ingen kos uten sushi!


Her spiste vi middag på Restaurant Øst, en thai- og sushisjappe i Calmeyers gate midt i Oslo sentrum. Veldig grei plass med godt utvalg og gode priser!

Kjærlighetspost til Samfundet

Kjære Samfundet.

Her er jeg, da. I hovedstaden. Ærverdige Kristiania. Med landets eldste universitet, 200 år gammelt, med stortinget, slottet, aker, løkka, politikerne,  studentene og samfunnsdebatten. Alt det fine og flotte. Og likevel er det noe som mangler.

Når jeg står og ser på Chateau Neuf, den stolte bygningen som skal representere byens studenter, står det ingen annen tanke i hodet på meg enn denne: Dette er ikke Studentersamfundet i Trondhjem.

For hva skal man svare til engasjerte studenter her nede når de snakker varmt om studentersamfunnet sitt? “Kjære deg, du skulle bare visst?”
Jo mer jeg ser av det, jo mer blir jeg nemlig klar over hvor fantastisk, flott og spesielt det var å være oppe i Trondheim sammen med deg, og hvor lite noe av dette andre kan måle seg med det.

Men hvordan kan man vite hva man går glipp av når man aldri har opplevd det før? Det er ikke mange her i Oslo som vet hvordan det føles å komme HJEM når man går opp den slitte baktrappa ved Samfundet. Bli gjenkjent av dørvaktene etter lang tids innsats. Å bli møtt av gamle kjente i Daglighallen. Å kjenne lukten av svette og øl slå mot deg fra Soci. Kjenne sommerfugler i magen etter en flyktig flørt på Festivalen. Synge “Halvard Thoresen” under siling. Snike seg opp til FK fra bakscena. Sitte til de tidlige morgentimer og drikke whisky oppunder kuppelen og tenke at “dette er livet”. Danse på bordene til indierock på Klubbstyret. Stå med spøkelset i container’n. Diskutere fortid og framtid i Edgar. Spise Sesamburger i Bodegaen på Stille time klokken 04. Sovne i sofaen under søndagsfilmen. Sende hete blikk til gutten i den andre enden av lokalet. Høre Pirum bryte ut i spontansang. Røyke i jungelen på Regi. Få hjertet sitt knust på LIM. Ramle inn og ut av hybler i de sene nattetimer. Komme inn i et rom og bli ropt “hei” til av titalls ulike mennesker. Føle ærverdigheten på storsalsmøtene. Bli kjent med noen i hver gjeng og etter hver begynne å skjønne hvordan hele systemet henger sammen. Sitte inntil veggen og være gammel og klok, og ta seg i å tenke at ting var bedre før. Kjenne nesten hundre års studentliv strømme mot deg fra de tykke, ruglete murveggene. Krype nedover baktrappa igjen en tidlig morgen og nyte soloppgangen mens du går over Elgeseter bro.

Kjenne at samholdet du føler av å være i en fullspekket Storsal mens alle synger, klapper, ler eller gråter, nesten gjør at hjertet får lyst til å bryte ut av brystet ditt. Tenke: dette er verdens beste plass, og vi skaper den sammen.

 

 

 

 

Det er ikke mulig å skjønne hvordan det er, med mindre man har vært der.
Jeg begynner i hvert fall å skjønne at det aldri kan erstattes. Det fins ikke noe annet, eller noe bedre. Ikke noe er som Samfundet, du er det beste av det beste, og selv om du snart ikke husker meg lenger, kommer du alltid til å bo i hjertet mitt.

 

Jeg savner deg.
Jeg elsker deg.
Og jeg vil aldri glemme deg.

 

 

New years: Crossroads

These days’ theme:

Adrian Lux – Teenage Crime – Radio Edit

It’s 2011. A lot of things are happening right now (or, not happening), after 3,5 years of blissful routine and steadiness in Trondheim. So, this new year calls for some straightening up in my own thinking, and it’s time to write these concerns down in order to do that.

First a short recap of november and december 2010:
I finished my bachelor in sociology and psychology with a bam, and wrote a bachelor thesis about check-up-culture that both myself and my teachers were satisfied with. I also met my dream guy whilst finishing this thesis, and luckily for me, he liked me back. He’s now my wonderful boyfriend, and continues every day to be the best thing that has happened to me for a long time. I am, in that concern, very happy.

The plan for spring 2011 was fairly simple: work, earn money, and go for a travel. Then move to Oslo to continue studies in the fall.

Well. Work hasn’t been giving me much to do lately, and I find myself working a lot less than I was originally hoping for. That puts me in a difficult situastion. I could either apply for a temporary second job in Trondheim, doing some easy, low-paid labour that doesn’t have anything to do with my education, so that I can still earn some money; OR I could try to find some more relevant work to do on a more permanent basis in Oslo. That would include moving all my things and my life to a new city many months before plan. A third option would be to apply the for the state’s study loan and take up more subjects to get an income. That option was very much not what I had in mind, since the point of this semester was to have a study-free break to do things I wanted to do before enrolling on a new study program. And I dislike the idea of getting into more loan just to take subjects to pass the time; subjects that may be won’t do anything for my carreer anyway.

So, it seems the best option is to move. The desicion mostly governed by concern over money, and I really, really hate worrying about money. But normally I embrace change, and I have been ready to move from Trondheim for a while now. It’s just that for the first time, I actually have somebody worth staying for, someone I have only just discovered, and who I want to spend every minute with. And now I have to move? It just doesn’t seem fair. I find myself having to grow up way faster than I wanted.

Well, I’ve spent the first week of 2011 being sick and vomiting, and doing nothing useful. The few shifts I have in january is far from enough to keep me occupied these days. I’m getting used to doing little, and at the same time I’m getting increasingly restless. And although I have plans to fill up my free time with all the things that I wanted to do during the last year, like reading books  I choose myself, knitting, drawing, playing music and being creative; all this new free time confuses me so that I don’t know what to begin with, and when I do something, I feel it’s a waste of time because it’s not “productive”. I mean, what do people do on their free time?

But it ends now, with this post. I will make a schedule, and do things. I will not waste this opportunity to do things I want to. And, hopefully, in a few weeks, I will know more about what will happen. Whether my work situation is improving, whether I get a positive response to the other jobs I’ve applied for, and whether I can plan the future months well enough to at least book a short trip somewhere, even though it won’t be the same two-months-long trip I envisaged during last fall (because, after losing so much income, I won’t be able to afford it any longer). Bah.

Things need to happen. Soon.

A new year

Back in Trondheim tonight, and it’s become a new year since I was last here.

Let me just say: Christmas was wonderful. And like the summer holiday, I really didn’t want it to end. The days just swept by so fast, and I did nothing else than enjoy the fact that I could spend my days doing knitting, reading and sitting by the fireplace, listening to Christmas carols, seeing friends, eat good food, and all of this without feeling guilty about being ineffective. I almost didn’t touch a computer all holiday long, making my blog quite quiet, but it was good not having to search the internet every day, answering mails and reading articles, like I usually do. Good to just have a little escape from everything.

Now I’m back in my apartment, arrived with the train at 21 hundred tonight, and although I had steeled myself for it, it never stops amazing me how long time it takes to warm my bone-deep-cold apartment to a luke-warm one. My teeth are chattering, but I will soon go to bed, and I have put two blankets over my quilt, and filled up my bedpan, in hope of not turning to an icicle. I was going to say that my room was exactly like I left it, only it wasn’t. My bed was neatly made, my things were stacked in order, and all of the clothes that hang to dry were folded in piles. I could only start to wonder if the elves hadn’t been to visit, but I figured that my heaven-sent doer of good deeds, my room mate Berit, had done it all before leaving Trondheim for Christmas. It made it much more agreeable to come home, I say.

I celebrated new year’s in Oslo, with my siblings. We took the train from Bergen that morning, and ate pinnekjøtt at Stian’s atelier with some of Reidun and Stian’s friends. It was nice in Oslo, though freezing cold, and about minus fifteen I think. It doesn’t look like it’s getting any better up here though, with a gloomy forecast saying it will be about minus twenty during the week. I’m so tired of freezing that I can only dream of an early arriving of spring.

Trondheim otherwise is a good place to come home to. Even though it’s small compared to Bergen, and miniscule compared to Oslo, it provides well and has everything one can ask for. Still, I am now coming to terms with the thought that I start seeing an end of my stay here, and though I’ve said that I never have intended to live i nTrondheim for many years, I am soon getting the feeling that I will not be here more than another winter.

It’s strange, that… Having thought unconciously for quite some time, that living in Trondheim was just a staged life, or a pause from my real life with my real, significant people that I knew from Bergen, I somehow always pictured that I would return to a state of old life after these years of “vacation”. Now I’m understanding that these years haven’t been something else, but my real life entirely, and my real self, only in a different place and away from the ones I knew. The years in Trondheim have been just as important and significant for my life and the shaping of me than any other. And when it’s time for me to leave here, my life will still be as real, only starting again someplace else.

I think those thoughts originally came from me being parted with Cat and Is, and surely, any life not ivolving them couldn’t be as real. But it seems that I must come to terms with the fact that life still goes on even though I don’t see them or hear from them as much as I used, or would like, to. And, in the meantime, while I wait for us all to stand still at the same place at the same time in life once again, I will lead my life to the fullest, and hope that I will somehow gain some wisdom and new memories to look back on from it all.

I have of course a lot of pictures and a lot of things to tell from Christmas, but it will have to wait at least for tomorrow. For now, it’s enough to say – Happy new year, and may it be a good one. I’m sure it will be the best one – so far – for me, even though I’m not sure why.