Er jeg god nok?

Det er sjeldent tid til å sitte og reflektere grundig over livet i dette heseblesende moderne samfunnet. Men får man et ledig øyeblikk, kan det jo være tankene kommer flyvende likevel. Og det er rart alt man kan komme til å tenke på.

Personlig har jeg en frykt for at livet skal fly forbi uten at jeg riktig klarer å utnytte det nok. At jeg liksom allerede skal ha forspilt en haug med sjanser til å maksimere gevinsten av min tid her på jorden. Jeg er kanskje ikke den eneste?

Nå går jo alt så fort at det er lett å havne bakpå. Folk blir berømt allerede i tenårene. Får seg jobb når de er 20 og er etablert med hus og barn før de er 25. Da kan jeg begynne å tenke: Hva har egentlig jeg oppnådd i mitt liv så langt?

Kanskje ikke så mye. Jeg har studert i syv år og enda ikke blitt ferdig med mastergraden. Jeg har nærmest ingen inntekt, og har under 100 000 kroner på BSU (enhver drøm om eget hus er med andre ord milevis unna). Jeg har hverken berømmelse eller en perfekt kropp. Jeg har ingen garderobe full av dyre klær. Utseendemessig er jeg nok midt på treet, og etter fylte 25 går det som kjent bare nedover.

Bloggen min er snart blitt vist 60 000 ganger siden den ble startet i 2009. Det er nesten det samme som fotballfrue har på en dag. En dårlig dag.

Ikke har jeg blitt musiker heller, og mitt kunstneriske gjennombrudd lar vente på seg. Enda verre: skulle jeg slått gjennom nå, ville absolutt ingen funnet på å kalle meg ung og lovende. Nå for tiden er det jo bare 16-åringer som får musikken sin spilt på radioen. Hvordan kan det forresten være rettferdig at 16-åringer skal være så flink?.

Jeg er hverken spesielt veltalende eller morsom. Intelligensen er helt grei, men noen Einstein blir jeg aldri. Og helsen skranter også. Synet blir dårligere og hørselen likeså. I en alder av 26 er jeg allerede gammel og avdanket.

Den velkjente, snikende følelsen lurer i bakhodet og spør: er jeg egentlig god nok?

Men hvor kommer egentlig de tankene fra?

God nok for HVEM?

Hvorfor er det sånn at vi til stadighet må sammenlikne oss med andre folk rundt oss? Kan det ikke være nok å bare leve? Å eksistere som mennesker på denne planeten? Kan vi ikke bare være ganske fornøyd med å stå opp hver dag, gjøre et eller annet som er mer eller mindre meningsfullt, og trives med vår middelmådighet? Hvorfor skal ikke universet kunne være fornøyd med det?

Jeg er kanskje ikke ung og lovende. Kanskje er jeg akkurat passe gammel. Kanskje gjør jeg akkurat passe mye. Og når jeg blir overveldet med å tenke på alt jeg ikke er og alt jeg kunne vært, er det på tide å sette seg på en benk i parken og tenke:

Jeg puster.

Jeg lever.

Jeg har det godt.

…Og det får være nok.

_DSC0328

Flink pike-opprør

Jeg skulle bare bite tennene sammen fram til 11. november. Da skulle semesterets siste eksamen være ferdig, og ting ville bli litt roligere. Men så sa det stopp en god stund før planlagt, og kroppen sa tydelig ifra: jeg trenger en pause.

Jeg vet ikke helt hva jeg syns om alt snakket om flink pike-syndromet. For det første er det jo ingenting i veien med å være flink. Ordet “flink” har blitt et ord som i utgangspunktet er positivt ladet, men som nå begynner å få en slags elsk/hat-konnotasjon. For det andre er det ikke bare piker som er flinke. Mange gutter klarer heller ikke leve opp til de høye forventningene de har til seg selv. For det tredje: er flink pike-syndromet en enkel måte å kvasidiagnostisere og individualisere noe som egentlig er et stadig mer omfattende samfunnsproblem? Og er det å være en flink pike en lidelse eller et ideal? Kanskje begge deler.

Det er utvilsomt BRA å være flink. Men det blir farlig dersom det å være flink begynner å bli noe som definerer deg og din identitet. Det blir farlig når forventningene en har til egne prestasjoner blir så urealistisk høye at ingen andre ville forventet det samme. Når dagene blir så fulle av ting man skal gjøre at man aldri rekker å puste. Eller når det å skulle gjøre ting bra er en selvfølge, mens det blir et nederlag hver eneste gang man ikke helt klarer å gjøre ting helt perfekt.

Man kjenner ofte ikke hvor nær man er smellen før man har gått over grensen. Flinke piker blir utbrente. Plutselig har man ikke lenger noen energi. Man er helt utmattet, har ikke matlyst, gråter for ingenting, er svimmel, har hjertebank, ligger våken om natten, hjernen funker ikke ordentlig, og tanken på å skulle ta fatt på innboksen er nesten uutholdelig.

Men hvorfor HAR noen av oss så urealistiske forventninger til hvor mye vi skal prestere? Hvorfor er det så vanskelig å si nei når man har for mye å rekke over? Hvorfor tenker for eksempel jeg at jeg kan klare å ha ti-tolv timers arbeidsdager syv dager i uken i flere måneder i strekk; og både være fulltids organisasjonsleder OG masterstudent, samtidig som jeg har et mål om å ha et liv ved siden av? Og at jeg i tillegg må prestere bra i alt jeg gjør? Det er jo ikke sunt i det hele tatt. Faktisk er det jo helt vanvittig. Noen kan sikkert leve sånn, men det vil ikke jeg.

Mye av problemet tror jeg ligger i en kombinasjon av perfeksjonisme, kontrollbehov og det at flinke piker ofte har en veldig sterk drivkraft for å gjøre det de gjør. Selv elsker jeg å bruke tiden min på frivillig arbeid og idealisme. Det gir så utrolig mye tilbake. Når man gjør noe man syns er givende, er det vanskelig å klare å sette grenser. Før det plutselig blir for mye. Utbrenthet er dessverre et altfor utbredt fenomen i frivillige organisasjoner.

Samtidig er det noe med hele samfunnet som absolutt ikke er sunt. Man skal liksom prestere hele tiden. Man skal alltid være produktiv. Og alltid vise fram alt man får til. Det iboende behovet for bekreftelse har vokst seg til å bli et stort og hårete monster ved hjelp av sosiale medier. De positive drivkreftene og motivasjonen folk har i seg til å gjøre ting de liker, tar til slutt overhånd og blir et problem.

Hva skal man gjøre mot en sånn overmakt? Jeg tenker det er på tide med et opprør. Et flink pike-opprør. Ikke en revolusjon kanskje, men et aldri så lite hverdags-opprør.For meg er det i hvert fall et stort steg, selv om menneskeheten kanskje ikke kommer seg så mye lenger framover: Vi, ikke minst JEG, må begynne å slappe litt av. Terskelen må senkes. Jeg må bli flinkere til å bli MINDRE flink. Og selvsagt være flink til det.

For eksempel:
– Jeg skal gå mer på kino og museum
– Jeg skal sitte mer på benker i parken og stirre ut i luften
– Jeg skal begynne å tegne
– Jeg skal gå på kafe. Kafemøter teller ikke
– Jeg skal drikke mer øl
– Jeg skal feire meg selv
– Jeg skal puste dypere
– Jeg skal lese ting som ikke er pensum eller faglitteratur
– Jeg skal sove mer

Og ikke minst skal jeg være flinkere til å dokumentere – på denne bloggen – hvor flink jeg er til å være mindre flink. Har man ikke tid til å blogge, har man for mye å gjøre.

View this post on Instagram

#Blindern en lørdag i oktober. #høst

A post shared by Mari Gjengedal (@marigjengedal) on

P.S. I dag (lørdag) var jeg innom Blindern. Sånn så det ut. Jeg var nesten helt alene. Det var digg.